Jakob & Neikob og alle andre av Kari Stai

Jeg har hørt om men ikke lest bøkene om Jakob & Neikob men når det lå et eksemplar av den nyeste boken i nettet når jeg var på bokmøte med forlaget tidligere i høst så tenkte jeg det kunne være en fin anledning til å lese den før jeg gir den videre til lille Ella Lykke!♥

jakobneikobForlaget om boken: 

– Neikob, er du lei deg?
– NEI, eg er lei MEG, svarer Neikob. – Eg vil bli som Alle Andre.
– Veit du kven Alle Andre er, da? spør Jakob.
– NEI. Blir du med og finn han?
– JA, svarer Jakob.

Jakob og Neikob leitar etter Alle Andre på bussen, i havet og i verdsrommet. Til slutt finn dei han på planeten Uno. Der er det også ei klonemaskin. Kanskje Neikob faktisk kan bli heilt lik Alle Andre?

For meg som ikke har hilst på disse to før så var det kjekt å få vite med det samme at disse to er bestevenner. Ikke det, tror jeg hadde forstått det rimelig kjapt likevel. Navnene deres og til de andre i denne boken er ikke mindre enn genial og dere som er godt kjent med disse figurene vet at Jakob alltid sier nei, og Neikob sier Nei. De har en annen nabo som heter Masekob og han er, ja, en skikkelig masekopp og han har en gullmedalje rundt halsen for han er visst verdensmester i masing(tenkte jeg det ikke)

Denne morgenen var en sorgens dag for Neikob fordi han hadde klart å brenne bollene han laget og jeg har en liten mistanke om at kanskje Neikob ofte er litt sur og lei seg, og når attpåtil Masekob kommer inn dørene og får se hvordan Neikob har det er han rask til å påpeke at Neikob ikke er som alle andre. Dette gjør Neikob skikkelig lei seg og bestemmer seg for å lete etter alle andre, fordi han har lyst til å være som alle andre. Og som den gode venn Jakob er så tar han følge.

Leting blir resultatløs men på veien hjem krasjer de på planeten Uno hvor de treffer på en kar som heter Alle Andre.  Neikob skal få den hjelpen han trenger av ham og dermed sender han Jakob hjem igjen alene.

 

jakob og neikob okei.jpg
Her leter Neikob etter seg selv på planeten Uno.

Jeg ble egentlig ganske imponert over hvor mye denne lille boken egentlig forteller, om vennskap og om dette med at det aller beste er å være seg selv slik man er og ikke hige etter å være som alle andre. Dette er god lærdom flettet inn i en skjønn historie og som jeg tror barna lett kan kjenne seg igjen i. Boken er rikt illustrert med rikelig bruk av farger, og selv om jeg ikke har testet denne boken på målgruppen så tar jeg en supersjanse på å si at dette må være midt i blinken, så får dere heller bare arrestere meg den som vil. Men jeg tenker at man er på god vei, bare man bruker rikelig med farger og den hadde en spennende( for meg) fortelling. Jeg har nå lest i mange år for mine tre barn når de var små og jeg tror ikke at små barn har endret seg så mye på disse årene.

 

ANBEFALES!

 


Forlag:Samlaget
Tittel:Jakob & Neikob og alle de andre
Forfatter: Kari Stai
Format:Innbundet
Sideantall:36
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks på bokmøte

 

Forfatter

Kari-Stai3
Foto: Benedikte Skarvik

Kari Stai er født i 1974 og er en norsk illustratør, grafisk designer og barnebokforfatter. Hun debuterte som forfatter i 2008 med den første boken om Jakob & Neikob og siden har det kommet i alt fem bøker i den serien, men hun har skrevet flere andre barnebøker også, i alt tolv. Hun har høstet mange priser og utmerkelser for sine bøker for barn.

 

HILSEN BEATHE

Stoisk uro og andre filosofiske smular av Agnes Ravatn

NY FULLTREFFER FRA RAVATN

stoisk uroDet er litt over ett år siden Verda er ein skandale men nå er altså Ravatn ute med en ny essay-samling og denne gangen skal hun se om hun kan lære seg filosofi og ikke minst om hun kan få et bedre liv ved hjelp av denne. I Stoisk uro og andre filosofiske smular går vi noe tilbake i tid, til tidsrommet 2010-2012 og hvor Ravatn er ansatt i ukeavisen Dag & tid.

Hun fikk det blant annet for seg at hun skulle ta Søren Kierkegaards stadielære bokstavelig. Den læren er som vi vet delt i tre stadier,det estetiske, det etiske og det religiøse stadiet.

Men hun hoppet galant av den karusellen omtrent midt i en setning, men likevel ble hun inspirert til å gjøre noen konkrete endringer i livet sitt.Hun ville blant annet ta et oppgjør med sin manglende evne til å gjøre ting skikkelig. Det resulterte blant annet i at hun skrev ferdig Operasjon Sjølvdisiplin. Det andre var at hun ville fullføre ting hun hadde begynt på og ikke gi opp på oppløet, den gangen holdt hun på med romanen Fugletribunalet som jeg er kjempeglad for at hun skrev ferdig og gav ut. Det tredje var å gifte seg og her må jeg bare sitere noe morsomt som skjedde en av gangene hun ble lurefridd til av han som i dag er ektmannen hennes.

Eg hugsar ikkje kor ideeen kom frå, eller nøyaktig kva tid ha oppstod. Kanskje var det hemn for alle dei gongene eg hadde blitt lurefridd til, ein sjanger i same kategori som Dostojevskijs lureavretting, berre kanskje ikkje like opprørande. Førre gongen det skjedde, seint i haust, kom han heim frå arbeid, var rar i ansiktet og gjekk ned på kne utan å ta av seg jakka først. Han heldt fram ei lita, vakkert innpakka eske-livet mitt passerte i revy for mitt indre, eg tenkte at dette ville vere ein dødeleg injeksjon for forholdet- og eg tok imot, reiv sakte av papiret og opna boksen: Der låg det ein knagg jeg hadde etterlyst til å henge kjøkkenhandkle på.

S.74

Hehe…livet passerte i revy faktisk! Hehe….og kanskje minst like morsomt var hennes frieri til mannen noe senere i Disneyland som ikke ble helt som planlagt kan du si.

Men det er slett ikke bare Kierkegaards filosofi hun tar for seg for hun går helt tilbake til antikken og til Aristoteles,Platon og Sokrates. Eller hva med Kants kategoriske imperativ, eller Senecas stoisisme? Det er mye bra her,  men kanskje aller best likte jeg sekvensene med Epikur. Men kan man overføre filosofi fra det antikke Hellas til det morderne samfunnet?

Igjen har Ravatn skrevet med skarp observasjonsevne og hun byr på seg selv slik hun alltid gjør i tekstene sine.Jeg digger jo Ravatn og dette var veldig «Ravatnsk».
Jeg digger humoren hennes og hvordan hun skriver om dagliglivet på som vi alle kan kjenne igjen, men bare hun kan skrive det på denne måten. Det blir morsomt uten å bli at det blir for mye liksom. Litt morsomt å tenke på at hunikke alltid klarer å gjennomføre ting hun har begynt på. Der kjenner jeg meg litt igjen,og da særlig når det gjelder å lage lister over ting jeg skal gjøre, eller lese, men det er sjelden jeg faktisk klarer å gjennomføre planene.

Jeg har bare tatt med en brøkdel av de gullkornene boken er fylt med, for det er mye å ta av men kanskje aller best å lese denne uten å vite altfor mye på forhånd.

Anbefales!

 


Forlag: Samlaget
Tittel: Stoisk uro og andre filosofiske smular
Forfatter: Agnes Ravatn
Format:Innbundet
Sideantall:118
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

agnes-ravatn1
Agnes Ravatn er født i 1983 og er en norsk forfatter, journalist og Skribent. Ravatn debuterte som forfatter i 2007 med romanen Veke 53. Hun har i alt skrevet åtte bøker. Hun har vunnet en rekke priser for sitt arbeid, og for romanen Fugletribunalet som kom ut i 2013 vant hun hele tre priser for, Bokbloggerprisen, P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris.

HILSEN BEATHE

 

Tiden er ilden vi brenner i av Thomas Marco Blatt

For noen år siden leste jeg den første barne-og ungdomsboken hans Hvis du lyver,en bok som var helt grei forsåvidt men som jeg ble litt småskuffet over på grunn av språket, for med tanke på at forfatteren er poet så var det en nesten litt for lettlest bok selv om den var beregnet på ungdom. Den boken står ikke oppført noen steder om man googler forfatteren, noe jeg fant litt merkverdig. Men okei, av og til gir man gjerne folk en ny sjanse og jeg kan si såpass at språket her var veldig bra og ikke minst så likte jeg tittelen veldig godt, som forøvrig er hentet fra et dikt av Delmore Schwartz.

tiden vi lever iTiden er ilden vi brenner i blir av forlaget betegnet som en psykologisk thriller og jeg kan være enig i at det er en del psykologi med i bildet her men å kalle det en thriller er vel å ta litt vel hardt i! En thriller skal vel strengt tatt føre til at pulsen hos den som leser skal heve seg minst et par hakk i løpet av de sidene boken varer.

Godt mulig at pulsen min steg noe men jeg er stygt redd for at det var av irritasjon over manglende spenning enn noe annet. For jeg satt og ventet på noe som aldri kom.

 I denne korte romanen følger vi Camilla, en kvinne som har mistet sitt ufødte barn i en bilulykke og prøver å komme til hektene igjen etter den traumatiske hendelsen. Eller det er kanskje ikke helt riktig for det kan virke som hun omfavner sorgen hun er i og har vanskelig for å gi slipp på den.

Forholdet til mannen Martin går over styr etter hendelsen og Emma på tretten ble også traumatisert etter det som skjedde. Martin vil at Emma skal utredes noe moren setter seg i mot. De blir kalt inn til skolen etter at Emma i lengre tid har tegnet seg selv som død, og hun har ikke lenger den samme gode kontakten med venninnene sine.
Camilla er på denne tiden sykmeldt og bestemmer seg for at hun og Emma trenger å komme seg bort, vekk fra alt for en liten periode.

Turen går til Algarvekysten, men ganske snart føler de at de er under oppsikt av personalet på hotellet de befinner seg på. De bestemmer seg for å dra langt ut på landet og leier seg et feriehus der. Der blir de kjent med noen heller tvilsomme folk som slett ikke har rent mel i posen, men de er fornøyd bare de er langt unna folk som potensielt kan få tak i dem og ikke vil dem vel. For å være helt ærlig så ble jeg mer redd for den gjengen de ble involvert med enn de hotellfolkene eller Martin for den saks skyld.

Det er mor og datter mot resten av verden og det står et par steder at de er redd for at Martin skal komme å hente Emma fordi han har sagt at han vil ha omsorgen for henne. Men det er her jeg får litt problemer fordi om dette eventuelt bare er innbildning fra Camillas side så står det ingenting i teksten som gjør at jeg som leser et eneste sekund faktisk skal tro at de er i noen slags fare. Det står ingenting i teksten som tilsier at Martin på noen tidspunkt faktisk hadde vært i stand til å ta turen ned til Algarvekysten for å hente datteren sin hjem og dermed utgjort en «fare» for idyllen mor og datter var opptatt av å ha.

Til det har vi ikke blitt godt nok kjent med Martin og vet ikke hva han egentlig kunne være i stand til. Hadde han derimot vist en noe ustabil side av seg selv så hadde det vært noe annet. Men det lille han er med så fremstår han som er en usympatisk type fordi han skyldte det inn på Camilla at han var utro med andre damer. Og fikk henne til å velge mellom angsten og kjærligheten. Det er slett ikke sikkert at hun hadde et valg, at hun rett og slett trengte noe mer tid enn det han kunne gi henne.

Det levner ingen tvil om at både mor og datter sliter, og at begge to er mentalt ustabil. De hadde sikkert trengt å være under behandling i stedet for å «være på rømmen».

Når vi får høre litt av forhistorien til Camilla så er det ikke rart at hun føler en angst for at datteren skal bli tatt fra henne. Emma ble født for tidlig og hun slet i mange år etter dette med å i det hele tatt orke å bli gravid igjen, når hun da blir det og så mister det før det ble født så er det ikke rart at hun opplever det som en veldig trussel når faren da «truer» med å ta Emma fra henne. Skal hun miste alt? Jeg ser den altså og akkurat disse sekvensene er såre, men ikke nok til å redde helhetsinntrykket.

Underveis tok jeg meg i å tenke om alt dette bare skjedde i hodet til Camilla, at hun så fanden på høylys dag. Men den såkalte «trusselen», om den er reell eller bare finnes i hode på Camilla så er ikke den nok tilstede i teksten og da får jeg store problemer med å tro på noe av dette. Jeg tror ikke på noen av personene og jeg kjøper ikke historien. Og selv om jeg syntes at noen sekvenser var fine så opplevde jeg at jeg ikke brydde meg om verken Camilla eller Emma eller hva som eventuelt skjedde med dem. Jeg er klar over at thriller aspektet også kan være av indre karakter, men jeg opplevde ikke på noen måte at disse var i noen fare av noe slag,det hele var rett og slett ikke troverdig i mine øyne. Jeg liker stillferdige bøker med mye indre handling, for all del, men når det står at dette er en psykologisk thriller så forventet jeg faktisk at det skal skje ett eller annet som får pumpen til å gå litt ekstra. I det minste et par ganger i løpet av leseøkten. Men nei, det var ikke antydning en gang, ikke før det nærmet seg slutten og jeg fant ut at jeg hadde kastet bort noen timer på en bok jeg kunne spart meg for.

 

 


Forlag:Kolon
Tittel:Tiden er ilden vi brenner i
Forfatter: Thomas Marco Blatt
Format:Innbundet
Sideantall:123
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

thomas marco blatt
Foto: Rolf M. Aagaard

Thomas Marco Blatt  er født i 1980 i Sør-Korea og oppvokst i Oslo. Han er utdannet ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og forfatterstudiet Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitet. Han debuterte som forfatter i 2006 med diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden som han fikk Tarjei Vesaas`debutantpris for. Han har siden skrevet flere diktsamlinger, to bøker for barn-og ungdom, samt en roman.

Bok om sorg(Fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger

STERK OG SÅR ROMAN OM SORG!

Husker godt debutboken hennes, Alle utlendinger har lukka gardiner,en oppvekstroman jeg likte veldig godt og som var skrevet på godt gammeldags «kebab-språk». Den er forøvrig på vei til å bli filmatisert,YAY! Tre år har gått siden den fine debuten hennes og nå har hun endelig kommet ut med en ny roman som er skrevet på en helt annen måte enn den forrige.

bok om sorg.jpegI Bok om sorg( Fortellingen om Nils i skogen) møter vi en navnløs kvinne i tjueårene som jobber som lærer ved en barneskole. Når vi møter henne og familien som består av broren Mik, moren, faren samt bestemoren har de nettopp mistet et familiemedlem. Storebroren Nils har gått bort, han har tatt sitt eget liv ved å hoppe fra altanen fra blokkleiligheten sin og de er i leiligheten hans for å rydde ut når vi først møter dem. Denne delen er veldig sår og minner  meg om når jeg selv var å ryddet ut av min brors leilighet for en del år tilbake.

Jeg-personen sliter i etterkant av tapet på sin kjære bror,samtidig er hun flink til å ta seg av de andre familiemedlemmene men hun er kanskje ikke så flink til å ta vare på seg selv midt oppe i dette, for hun verken spiser eller sover noe særlig i denne perioden.

Vi får tidlig vite at faren slett ikke har besøkt Nils i leiligheten i det hele tatt, og det kommer snart frem at foreldrene er skilt og faren har vært lite deltagende i livet til de tre barna sine.

De finner en lapp i den ene jakkelommen hans der han forteller at han ikke orker mer, at han er ensom og ber om unnskyldning for all den skammen han har påført resten av familien.

Senere får vi tilbakeblikk til barndommen og det er tydelig at de  ikke har hatt det så bra når de vokste opp. Foreldrene har gjennom alle år hatt et av og på forhold og ting har vært mildt sagt turbulent. Det kunne virke som han var sjalu på sine egne barn for han følte hun var mer glad i dem enn i ham. Til slutt forsvant faren og de vokste opp med moren.

65. Da jeg var tre, pleide jeg å lete etter faren min på bussen. Det er bare noe jeg har hørt at jeg gjorde, mamma har sagt flere ganger at jeg lette mellom setene på bussen, at jeg så fremmede menn, om det var en av dem jeg hørte til. Det kan ikke ha pågått særlig lenge, for Nils sa bare at jeg aldri kom til å finne ham. Bare gi opp, sa han.

S.47

Dette er forfatterens såkalte vanskelige andrebok og jeg må si med det samme at det virker ikke som hun har hatt noen som helst  problemer med denne for dette var veldig bra.  I debutboken hadde hun «kebabspråket» som var litt annerledes og i denne har hun valgt en spesiell måte hun deler inn avsnittene på for hun har nemlig nummerert dem og det fungerte helt aldeles fint og passet fint inn siden dette er en noe fragmentert roman, men vær snill og ikke la deg skremme av det. Det blir aldri forvirrende og du vet alltid «hvor i fortellingen» du er, nettopp på grunn av måten forfatteren har satt opp romanen på.

Når man har mistet et kjært familiemedlem så blir det naturligvis litt kaotisk for den som sitter igjen, man minnes den som har gått bort og tankene på ting som har vært preger gjerne tiden i etterkant. Romanen tar for seg både den umiddelbare sorgen som kommer hos de ulike familiemedlemmene. Vi får som nevnt tilbakeblikk til barndommen og tanker om at den kan ha gjort sitt til at Nils fikk de utfordringene han gjorde gjør seg gjeldene. Og det er kanskje ikke helt umulig, når de var liten var han og broren i en periode overbevist om at de var skyld i det turbulente forholdet til foreldrene.
Han slet psykisk og jeg innbiller meg at han også slet med rus.

Vi får gjennom denne romanen ta del i sorgarbeidet hele det første året etter ulykken som de kaller selvmordet hans for. Det er mange såre sekvenser i denne romanen men kanskje ekstra sårt er de sekvensene hvor jeg-personen forteller om spesielle episoder om Nils. Som når han i ukevis kunne finne på å bosette seg langt ute i skogen, en gang fordi han var livredd for å bli smittet av fugleinfluensa.

Eller når skulle han gi vekk alle tingene sine fordi en spåkone på et nettsted hadde sagt at han skulle gjøre det, eller at det ble sagt på den samme nettsiden at han burde slutte på skolen, noe han også gjorde. Det blir nevnt flere ganger at han kunne finne på å kle seg i kjole og at han ikke visste hvem han var. Èn tanke som slo meg var at han kanskje var født i feil kropp og ikke turte å fortelle dem rundt seg om dette, selv om de hadde kommet over ham flere ganger når han hadde kledd seg i kjole så kunne det kanskje stikke noe dypere enn at han likte å kle seg ut av og til.

Når et ungt familiemedlem bestemmer seg for å gå ut av tiden på denne måten så reiser det mange spørsmål og det gjør det naturligvis for denne familien også.

Jeg følte med hele familien, kanskje med unntak av faren som jeg ikke fikk helt sansen for. En mer fraværende person skal man lete lenge etter,men samtidig betyr jo ikke det at han ikke opplevde sorg etter sønnens død. I likhet med den forrige romanen er også dette en kort roman men jeg syntes hun har fått inn mye på relative få sider likevel men ikke for mye for det oppleves aldri masete på noen måte.

Det virker kanskje litt spesielt å ha deler av tittelen i parantes men dette er noe hun også har valgt å gjøre med kapitlene i boken som har fått titler som for eksempel,Sette opp telt( Om da Nils var syk) eller Kjærligheten(farens forvinning,alenemoren,barna)  så det hele er gjennomført til fingerspissene og det passet veldig fint med denne inndelingen.

Dette er en sterk og til tider veldig sår roman om det å miste et familiemedlem og som vi skal se så utarter sorgen seg på vidt forskjellig vis hos dem alle sammen.Men kanskje aller mest får vi jeg-personens store sorg og maktesløshet over det som har skjedd, og hvordan hun registerer sorgen hos de andre. Boken har et lettlest og godt språk.
Romanen anbefales og igjen har jeg lest en sterk kandidat til bokbloggerprisen, og jeg håper og tror at vi hører mer fra denne kanten i fremtiden også.

 

Anbefales!

 


Forlag: Oktober
Tittel:Bok om sorg(Fortellingen om Nils i skogen)
Forfatter: Maria Navarro Skaranger
Format:Innbundet
Sideantall:141
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Maria-Navarro-Skaranger-1-shv-2018
Foto: Pernilla Marie Walvik

Maria Navarro Skaranger er født i 1996 og er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015, den ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris samme år.

 

HILSEN BEATHE

Hvis av Tine-jarmila Sir

RÅTT OG BRUTALT!

 

hvisJeg har lest en god del bøker opp gjennom om overgrep og mishandling av barn. Slike bøker er aldri gøy å lese men desto er det viktig at bøker med disse temaene blir lest. Det er ikke lenge siden jeg leste Kinderwhore som er en sterk og medrivende roman om litt av samme tema, om mulig så er denne hakket mer brutal i all sin elendighet. Da tenker jeg selvfølgelig på det som skjer med den lille jenten i boken.

Siden jeg følger Tine på facebook hadde jeg sett noen av tekstene på forhånd så jeg visste på en måte hva jeg gikk til før jeg begynte på denne.

Jeg noterer alltid underveis når jeg leser og ord som sterkt, helt grusomt,hjerteskjærende og fy faen gikk igjen hele tiden.

Hvis handler om en navnløs liten jente som blir utsatt for overgrep gjentatte ganger av flere godt voksne menn som burde visst bedre. Det er den lille jenten som forteller om det hun har blitt utsatt for og hele tiden er det som om hun drømmer seg vekk og for en stakket stund ønsker at hun var en annen enn den hun er(for da hadde hun ikke måtte gå gjennom det hun gjør akkurat nå, ligge der og bli voldtatt.)

Overgrep mot barn er aldeles grusomt og det finnes ikke strenge nok straffer for de som begår slike grusomheter. Dere har sikkert allerede skjønt at dette ikke er en «walk in the park» men jeg har likevel lyst til å dele et par av diktene med dere for å vise dere hvor rått og brutalt forfatteren formidler disse hendelsene.

Hvis jeg var Niels Fredrik Dahl ville jeg sagt
at du ser ut som du kan elske
det er det ikke alle som gjør
med øyne som et åpent sår
og jeg ser du prøver
til tross for at de prøvde
å ta livet av deg
du blødde fra munnen
og underlivet
da de gikk leende tilbake til bilen
og før de satte seg inn
tørka blodet av pikkene
med like blodige never
de avtalte å svinge innom bensinstasjonen
hver sin pølse på vei hjem

Det er så hjerteskjærende at jeg har nesten ikke ord, og slik er det gjennom hele samlingen. Det er sånn at jeg har lyst til å klemme den lille jenten og si at alt kommer til å gå bra, si at nå er hun trygg og at ingen i hele verden kan gjøre henne noe mer vondt.

Hvis jeg var Èdouard Louis ville jeg sagt det slik
at vold er en kilde til sannhet
for dere kjeppjaga meg ikke
dere tok ikke ord ut av munnen min
men dere vrengte
kroppen
la nye ord
i den
slo kjeveleddet på plass
da det låste jeg
om erigerte, voksne
pikker
og jeg slutta å kjempe imot.

Det første tanken som slår meg er hvor i all verden er foreldrene hennes oppe i dette? Hvordan i all verden kan de la dette skje? De vet jo hva som skjer med henne….
Er det ingen oppegående voksne som ser denne lille jenten og det hun går gjennom og ikke minst kan gripe inn?
Hvordan bli et helt menneske igjen etter slike grusomme hendelser? Hvordan ser barnet på seg selv i etterkant av slike hendelser?

Samlingen gir kanskje svar på noen av disse spørsmålene og noen steder står det noe som får meg til å tenke at dette kan være basert på noe forfatteren selv har opplevd uten at jeg vet dette med absolutt sikkerhet. I samlingen står det også noe om at hvem som helst kan være en overgriper, eller sagt på en annen måte, det finnes en overgriper i alle sosiale klasser i samfunnet og man kan ikke med det blotte øye se hvem som er det eller ikke.

Det var et godt grep å la den lille jenten fortelle historien for ofte er det ikke slik, ofte er den vel som forgriper seg på barn som kommer til ordet, skjønt jeg har lest en roman for flere år siden hvor barnet kom til ordet.

Overgrep på barn skjer hver eneste dag over hele verden, også her i Norge. Det er noe som det må settes enda mer fokus på, vi kan ikke bare snu oss vekk og late som det ikke skjer, for det skjer.  Derfor trenger vi bøker som dette,og kanskje kan nettopp denne diktsamlingen bidra til at noen der ute får lyst til å komme med sin historie?

Denne diktsamlingen var som store knytteneveslag midt i magen og det føltes nesten som jeg skulle miste pusten enkelte ganger.
Dette er noe av det sterkeste, råeste og det mest brutale jeg har lest i år og en klar kandidat til bokbloggerprisen i åpen klasse. Derfor råder jeg alle bokbloggere som måtte lese dette om å lese boken selv om det gjør vanvittig vondt. For det er vondt å lese. Det er bare å kvinne seg opp og ta fatt.

 

ANBEFALES STERKT!


Forlag: Flamme
Tittel: Hvis
Forfatter: Tine Jarmila-Sir
Format:Innbundet
Sideantall:55
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

tine_tilweb_1024x1024
Foto: Flammeforlag.no

Tine Jarmila-Sir er født i 1986  og er en norsk forfatter. Hun har arbeidet på frilansbasis i forlag, både som forfatter, tekstforfatter, litterær konsulent, oversetter, redaktør, korrekturleser og språkvasker. Hun debuterte som forfatter i 2014 med romanen Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, deretter kom boksingelen Ulven under armen i 2017 før årets utgivelse, diktboken Hvis.

 

 

HILSEN BEATHE

Johannes & Morfar av Knut Georg Andresen

Med sesongstart på Beitostølen kun få uker unna passet det fint å lese bøker om de to favorittene mine når det gjelder langrennsløpere og siden jeg skrev om Northug i går så skulle det være duket for Johannes Høsflot Klæbo i dag.

  johannesmorfarJohannes & Morfar er en skikkelig feelgood uten skandaler av noe slag, om fortellingen om en bestefar og barnebarnet hans.

Det skal sies at dette ikke er en biografi om Johannes, det skulle det ikke være behov for med tanke på at han er 22 år, skjønt han allerede nå har opplevd en hel masse vi andre bare kan drømme om.

Dette er altså en hyllest til morfaren, en ekstra klapp på skulderen om du vil, for den enorme innsatsen han har lagt ned i mange år for å hjelpe barnebarnet opp og frem innen idretten sin. Skjønt det blir rettere å si barnebarna for Johannes er ikke den eneste i familien han har hjulpet, han trener blant annet Johannes sin lillesøster som også driver med langrenn.

Boken viser også hvordan hele familien står bak og hvor alle har sine roller å utfylle. Johannes sin suksess er ikke et one- man-show men et resultat av et skikkelig teamarbeid. You know, it takes a village osv…

Kåre Høsflot som morfaren heter er slett ikke for en amatør å regne innen trening for han har nemlig topptrenerutdanning og selv om han selv ikke har konkurrert på toppnivå i langrenn så er det tydelig at han vet hva som skal til for å bli best.

Johannes har alltid hatt et høyt energinivå og når han skulle begynne på skolen var foreldrene spent på om han kom til å klare å sitte i ro i timene og forventet nærmest at det skulle komme klager fra skolen, men når disse uteble hadde det sin naturlige forklaring- Johannes spilte fotball i hvert eneste friminutt.

Det har ikke alltid gått helt på skinner for Johannes, eller det vil si det gikk fint frem til han ble 12- 13 men så vokste de andre på samme alder forbi ham mens han selv forble en liten spjæling frem til han var rundt 18 år.  Så snudde det og Johannes ble helt suveren, men når han var 19 var han mye syk og det ble funnet ut at han hadde matallergier.

Han er uten tvil en vinnerskalle og han hater å tape, så når han var yngre løp han til skogs for å avreagere når det gikk dårlig. Hans store styrke som veldig ung var at han var hakket mer treningsvillig enn de fleste andre.

Forrige helg var Johannes og lillebroren Ola hos Lindmo og de kunne fortelle at Ola var minst like rask som det Johannes var på den alderen og tenk hva han kunne få uttrettet om han valgte langrenn, men som vi vet så satser han på en karriere innen musikk. Og det var en litt morsom episode når forfatteren intervjuet Ola i forbindelse med research til boken og helt på tampen skulle prøve å få ut noe «juicy-stuff» om Johannes og gjerne noe som var litt rampete, hvorpå Ola bare ser rart på ham og sier at Johannes ikke er sånn i det hele tatt. Han er en fin storebror og opptatt av å være et godt forbilde.

Dette bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av Johannes, at han er en aller tiders fyr og det er ikke uten grunn at han er en svigermors drøm. Det så man også på Idrettsgallaen i januar hvor han hadde på seg caps hvor det stod «Make Northug great again» på. Eller som det står i boken at han måtte legge på når han snakket med moren, Elisabeth,i telefonen etter teamsprinten for å ta seg av Emil(Iversen) som gjorde en feilvurdering som gjorde at et mulig VM gull gikk «tapt», jeg må bare gå, for jeg har en kompis jeg må ta meg av.

Da jeg begynte intervjurunden med Johannes, må jeg innrømme at jeg ble stressa i starten. Fyren gjespet stadig vekk, og jeg tok det selvfølgelig som et tegn på at han kjedet seg. Imidlertid virket han interessert og svarte svært godt for seg, så jeg fikk det ikke helt til å stemme. Jeg bestemte meg for å overse gjespingen hans og heller undersøke litt om fenomenet i etterkant, og jeg visste hvem jeg skulle spørre.

S.119

Det står naturlig nok mye om Johannes i boken selv om dette er en hyllest til morfar for det er jo nettopp han og resten av familien som har gjort Johannes til den han er i dag. Uten ham og resten av familiens innsats hadde han helt sikkert ikke vært der han er i dag.
Slik som han har snakket om morfaren helt siden han kom med i langrennssirkuset og ikke minst den måten han alltid takker de som har vært med å bidratt underveis vitner om en fin fyr på alle måter og det har morfaren vært med å bidratt til. Sånt står det repsekt av!
Boken gir også leserne et godt innblikk i det nære og tette vennskapet det er mellom disse to til tross for en relativt stor alderforskjell med tanke på at Johannes er 22 og morfaren 75.  Men som vi ser så er de slett ikke alltid enige om ting og de er heller ikke redd for å si i fra om det er noe, og det er vel akkurat som det skal være i en sunn og god relasjon, er det ikke?

Man får også et godt innblikk i treningsopplegget og det finnes konkrete treningstips for de som måtte ønske det. Vi får også et par gode historier både fra barndom og av nyere dato uten at jeg skal røpe alt her og nå.

Men det som overrasket meg var at om man tre ganger ikke befinner seg på oppgitt sted når Wada skal komme på besøk for å ta tester så blir man automatisk utestengt for doping. Wada er som dere vet et antidoping-byrå. Og det ble ganske hektisk tidligere i år når Wada kom på døren hjemme i Trondheim og foreldrene ikke trodde Johannes var kommet hjem fordi bilen hans ikke stod i oppkjørselen, men så viste det seg at han hadde parkert ute på gaten for ikke å vekke foreldrene når han kom hjem fra ferie om natten.

Jeg merker at jeg kunne skrevet side opp og side ned for dette er noe jeg virkelig liker å lese om og formidle videre, og mitt inntrykk av Johannes er om mulig blitt enda bedre etter denne boken, for en fin fyr, for en fin morfar og for en fin familie.

Jeg håper at Johannes blir å finne i langrennsporet i minst ti år til og måtte morfaren være frisk og rask i minst like mange år til så tror jeg at det blir veldig mye bra langrenn å se frem til å årene som kommer. Først og fremst ser jeg veldig frem til at Johannes og Petter skal herje i løypene om få uker.

Selv om jeg har skrevet en del så gjenstår det mye jeg ikke har snakket om, men litt må det være igjen til dere som ennå ikke har hatt gleden av å lese den. Det er to ting jeg må ha med før jeg avslutter for jeg kan ikke skrive om Klæbo uten å ta med det karakteristiske «Klæbo-klyvet» som morfar og Johannes har utarbeidet eller i hvertfall videreutviklet utfra en teknikk som var «moderne» for flere tiårsiden om jeg ikke husker feil. Leste forresten i en artikkel at den tidligere langrennsløperen Thomas Wassberg ikke har troen på denne teknikken i det lange løp, til ham vil jeg bare si: Ta deg en bolle!

Det andre er, ingen bokomtale av en langrennsbok uten å ha med en Youtube-video, og denne viser vel at Johannes er laget av noe helt spesielt og som morfaren skal ha en god del av æren for.

 

Jeg har allerede startet nedtellingen og gleder meg stort til en ny sesong, og det er litt morsomt at jeg som omtrent aldri har hatt ski på beina er så stor fan av denne sporten!

 

ÅRETS JULEGAVETIPS TIL DEN LANGRENNSGLADE!

 


Forlag: Fairforlag- Tittel:Johannes og Morfar-Forfatter:Knut Georg Andresen-Format:Innbundet-Sideantall: 192-Utgitt:2018-Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Knut_edit.jpg
Foto: Forlagets hjemmeside

Knut Georg Andresen er født i 1948 og er forelegger og redaktør i Fairforlag.

 

HILSEN BEATHE

Min historie-Northug av Jonas Forsang & Petter Northug

Det er ingen stor hemmelighet at jeg digger Petter Northug og når han kommer ut med en biografi blir det naturligvis et «must» for meg å lese. Det har blitt en slags tradisjon for meg de siste årene å lese en bok om langrenn like før sesongstart og i år ble det ingen unntak. Biografien er ført i pennen av Jonas Forsang.

minn historie PNBoken starter kort med det fatale som skjedde natt til 4.mai 2014 hvor bilen hans endte i autovernet et par hundre meter fra skistjernens hjem i Trondheim.
Deretter får vi tilbakeblikk til da han var liten og vi får høre om den ensomme tilværelsen på gården hjemme i Framværran. Det var langt til nærmeste nabo og dermed var det ingen andre å leke med for de tre brødrene.

Vi får høre om gårdslivet og ikke minst den gode kontakten Petter hadde med farfaren, eller Beste som han ble kalt.

Som liten prøvde Petter mange ulike idretter som fotball(som han fremdeles spiller) skiskyting, friidrett, hopp og kombinert for å nevne noe. Når han var 12 år gammel fikk han ved en anledning mast seg til en tur til Bergen for å delta på et  Triatlon. Det er ingen tvil om at han var en allsidig gutt som var avhengig av å være i aktivitet.

Så ble interessen hans for langrenn vekket, men som veldig ung var han liten og sped i forhold til de beste på hans alder. Og det var særlig to navn som blir nevnt som Northug så veldig opp til men som på den tiden ikke var i nærheten av en gang, Øystein Bogfjellmo og Arnt Einar Engan.

I over ti år deltok petter på renn uten å vinne en eneste gang. Men her var det aldri snakk om å gi seg, noe Northug-fans er ham evig takknemlig for.

Petter har alltid snakket så varmt om bestefaren og det er en litt sår sekvens i boken som jeg tenkte jeg ville dele med dere.

VI SATT I STUA hjemme på gården, da pappa fortalte oss at Beste var blitt syk. Han hadde hatt kreft, men blitt operert, og så hadde alt gått bra. Nå hadde det kommet tilbake, i lungene. Men pappa sa det på en måte som om det var en bagatell.
«Beste er sterk», sa han.
Det var liksom ingenting å bekymre seg for. Pappa sa det som om Beste bare var litt småforkjøla.
Etterpå spiste vi. Vi prater ikke så mye mer om det. Men jeg husker at jeg på et tidspunkt reiste meg fra bordet, løp ut og ned grusveien fra gården,til huset hans. Han satt i lenestolen.
Jeg satte meg i den andre, og så satt vi bare der og så på tv.

På den tida forsvant jeg lenger inn i meg selv. Begynte å trene hardere. Jeg sa det aldri til noen, men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle bli verdens beste langrenssløper.

s.34

Og det ble han! Og hvem kan vel glemme bestefarens legendariske ord: «Vis dem ryggen,gut». Noe han også har gjort mange ganger og jeg håper inderlig at han viser dem ryggen igjen til vinteren.

Northug forteller også at han som veldig ung var veldig sjenert og egentlig en introvert type. Det virker ikke sånn når man ser ham på skjermen, men så kan han vel være det privat.

Vi får også høre om hvordan han ble kjent med Rachel Nordtømme som han senere ble samboer med før forholdet etter hvert tok slutt. Sidene som omtaler hans bekjentskap med Aylar er tatt vekk i den utgaven jeg har. Egentlig så er det litt rart at det måtte  taes bort, med tanke på at Aylar selv har blitt intervjuet om ting som etter det jeg forstår stod i disse avsnittene. For meg spiller det egentlig ingen rolle da jeg syntes at man burde få ha et privatliv selv om man er en offentlig person og det er ikke slike ting jeg  først og fremst syntes er interessant å lese om.

Det meste av boken er viet skikarrieren og enkelte kapitler er viet ulike renn og det var veldig kjekt å få gjenopplevd dem og få Northugs tanker om noen av de. Blant annet snakker han om 5 milen på VM i Liberec siste dag og han hadde bestemt seg for at han skulle henge med så lenge han bare maktet. Det var bare å finne frem hjertestarteren for han kom til å gå til han døde. Og han forteller videre fra slutten av rennet.

Så fort vi når bunnen av bakken,begynner jeg å gå, men det er ikke noe rykk igjen, jeg har krampe i beina og smerten er så intens at jeg nesten er lamma.Vylegzjanin kommer seg opp på andre plass, og prøver seg rett før vi svinger inn på oppløpet. Du kan se det på tv-bildene, hvordan overkroppen min skjelver de siste meterne mot mål. Jeg aner ikke om noen kommer, jeg bare går og går til jeg er i mål, så sliten at jeg ikke klarer å løfte armene. De kom løpende til, alle på landslaget og støtteapparatet. Jeg hadde vunnet tre gull i VM.
Jeg bare lå der. Selv lenge etter at de andre løperne hadde forsvunnet fra målområdet. Jeg hadde aldri i mitt liv vært så sliten. Jeg snudde meg på ryggen, lå som en sjøstjerne med armene og stavene og beina og skia stikkende ut til alle kanter.

Jeg har selvfølgelig funnet video av dette på YT.

Dette er bare et av mange renn vi får ta del i her og i tillegg snakkes det en del om hvordan han trener og om en typisk hverdag både i og utenfor mesterskap. Ikke minst så snakkes det om viljen til å vinne og viljen til å gjøre den jobben som kreves for å nå dit. Om all den smerten man må tåle for å lykkes og aldri gi opp når det er som vondest.

Det er ikke til å stikke under en stol at toppidrettsutøvere må forsake veldig mye for å klare å komme dit de ønsker, og dette er noe av det som blir tatt opp i boken. den forteller også om det trykket som var på ham den tiden når han var på topp, hvor nærmere 90 % av alle spørsmål de fikk på pressekonferansene var om Petter Northug, enten han var tilstede eller ikke. Og ikke minst så handler det om alle de forventningene som ble stilt til ham.

Boken er lettlest og godt skrevet og er et absolutt «must» for en langrennsfan. Sånn sett en ypperlig gave til en som liker/elsker sporten. Selv visste jeg en god del fra før gjennom flere andre bøker jeg har lest de siste årene, var det selvfølgelig noe nytt å hente. Noen gjentakelser var det å finne her, men de overså jeg glatt denne gangen.

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å dele et av mine favorittrenn noen gang og det er lagsprinten hvor Petter Northug og Finn- Hågen Krogh tar gull i Vm i Falun i 2015.

Det er ikke ofte jeg leser biografier men det er uten tvil veldig interessant å komme litt tettere på og bli litt bedre kjent med noen man liker å følge på skjermen. Interessant å lese om deres vei til suksess men også ta del i de gangene det ikke går fullt så bra, ikke alltid alt går på skinner og det har alltid stormet rundt Petter Northug, enten det har gått bra eller dårlig.

Denne sesongen er han tilbake på sprintlandslaget sammen med blant andre Johannes Høsflot Klæbo og jeg ser virkelig frem til å se disse to herje løypene om noen uker. Og, Ja, jeg er i gang med boken om Johannes og Morfar for de som kjenner meg vet at nettopp disse to setter jeg veldig høyt. De har en x-faktor langt utover det de andre langrennsløperne har og de liker å gå sine egne veier, og derfor digger jeg de. Sesongstart på Beitostølen er om 15 dager, det gledes! 🙂

Har du en langrennsfan i familien så vet du hva du  kan gi dem til jul!

 

 Andre bøker jeg har lest om Langrenn/ Petter Northug:

Northug- En familiehistorie av Sverre M Nyrønning
Langrennsboka av Inger Honerød( Redaktør)
Gullracet- medaljer, makt og mysterier i Norsk langrenn av Lars Backe Madsen
Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn av Thorkild Gundersen


Forlag:Pilar-Tittel:Min historie-Northug-Forfattere:Jonas Forsang & Petter Northug-Format: Innbundet-Sideantall: 244 – Utgitt: 2018-Kilde: Leseeks

  

 

HILSEN BEATHE