Måned: august 2018

Litterære mål i 2018

Oppsummering#8:August 2018

av Beathes bibliotek20 kommentarer til Oppsummering#8:August 2018

mojamaltuv

Det har vært litt fokus på Tante Ulrikkes vei denne måneden siden Eli og meg har hatt samlesing av årets joker til bokbloggerprisen.  Det er alltid like kjekt og jeg håper at det blir flere samarbeid i fremtiden også. I dag leste jeg atter en fin omtale av boken inne på Bjørg sin blogg og det gleder mitt bokbloggerhjerte at enda flere syntes det er en god bok og ikke minst en viktig bok. Så får det heller våge seg om noen ikke får det helt til med den, de aner ikke hva de går glipp av- nemlig. Vel, nå er ikke dette nok et innlegg om den godeste Tante Ulrikke- det skal handle mest om de andre bøkene jeg har lest og skrevet om i august for det har ikke bare vært  T.U.V. på agendaen må vite.

 

 BØKER LEST

 

  1. Mørke dyr av Janne-Camilla Lyster – roman-norsk 2018 – Leseeks
  2. Aftenland av Therese Bohmann – oversatt roman – Leseeks
  3. Jeg skal beskytte deg av Birger Emanuelsen – roman – norsk 2018- Leseeks
  4. Ut av ensomheten av Benedict Wells – oversatt roman- Leseeks
  5. Spredte døtre av Hele Imislund – dikt- debutant-norsk 2018 – Leseeks
  6. Svartstilla av Susanne Skogstad – roman – debutant – norsk 2018 – Leseeks
  7. Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold – roman – norsk 2018 – Leseeks
  8. Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm- tegneserie- Leseeks
  9. Nøkkerosene av Anne Helene Guddal – roman – norsk 2018 – Leseeks
  10. Kinderwhore av Maria Kjos Fonn- roman – norsk 2018 – Leseeks
  11. Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar – roman- norsk 2017 – Leseeks -reread

 

9 romaner, 1 diktsamling, 1 tegneserie, 7 norske anno 2018 er fasitsvaret for denne måneden. Jeg har kun få sider igjen av Kinderwhore og Ut av ensomheten, og det klarer jeg fint i kveld og i morgen.

Jeg er fornøyd med lesemåneden når jeg tenker på at 11 dager gikk vekk på besøk hos familien Foster.

 

FRA BOK TIL FILM/ FILMER & TV-SERIER

I tillegg til dramaserien om fosterhjemsbarna The Fosters som jeg skrev om for noen dager siden har jeg sett på den nye «Skam-serien» – LOVLEG.

lovleg.png

Serien handler om 15 år gamle Gunnhild som må flytte hjemmefra for å gå på videregående, skolen ligger nemlig 2 timers kjøring fra hjemstedet hennes. Noe som betyr at hun må bo på kollektiv sammen med tre andre.

Jeg vet ikke helt hva jeg syntes om serien ennå, på en måte er den litt mer morsom enn det Blank var men på en annen måte så går det uhorvelig tregt også. Jeg ble litt skuffet når det viste seg at det i atter en serie er en jente som er main – det kan jo komme flere sesonger og forhåpentligvis dukke opp en mannlig hovedperson, jeg forstår det, men ble litt skuffet likevel.
Jeg tenker at gutter har issues på lik linje med jentene, men så er dette med om guttene faktisk hadde sett og hatt nytte av en serie sett fra deres perspektiv. Men ingen av disse seriene er like gode som det Skam var.

Kommer sikkert til å følge med en liten stund til så får jeg se, men jeg må si at jeg ser frem til en ny sesong Blank og ikke minst til Skam Austin med Grace(den amerikanske Noora) i hovedrollen, hun liker jeg faktisk mye bedre enn den norske.

 

SER FREMOVER MOT SEPTEMBER

 

Det merkes på typen bøker jeg har lest denne måneden at bokhøsten er i full gang. Fremover må jeg prioritere litt annerledes og strengt om jeg skal få lest flere av de bøkene jeg allerede har i hyllene. Jeg har også lyst til å lese flere 1001-bøker blant annet.

Egentlig ønsker jeg ikke å være så «avhengig» av forlagene som det jeg er nå, og på sikt kunne jeg tenke meg mye færre leseeks enn det jeg mottar pr i dag. Mange bøker mottatt betyr jo egentlig at det er de som til en viss grad «bestemmer» hva en skal lese og slik har jeg ikke lyst til å ha det lenger, ikke i den grad det er nå. (Jada, jeg vet at jeg har spurt om bøkene selv :-P)

Det fører uansett til at man føler at man må lese og skrive om bøkene innen en viss tid og det blir veldig press(selvpålagt men dog), som igjen fører til liten leselyst og bloggingen føles nesten som en jobb og ikke en hobby lenger. Dette er det sikkert mange som føler på av og til, og det har vært snakket om flere ganger, jeg har mast om det med jevne mellomrom. Sorry for det altså.
Det passet veldig dårlig at ebokbib slutter å fungere for meg, jeg har slitt lenge med denne appen og det ser ikke ut til at de finner ut av hva det er heller. Men bøker jeg låner blir hengende igjen i systemet slik at jeg til slutt ikke kan låne bøker, de har økt antall bøker jeg kan låne for å få bukt med dette – det hjalp en stund men nå fikk jeg problemer igjen så da var det over og ut med ebokbib for min del. Jeg håper de klarer å ordne det slik at jeg får lånt bøker der igjen.

Arrangementene står i kø den kommende måneden. Tre bokturnèer, eller det er fire men Kagge sitt falt på samme dag som teaterstykke «Tung tids tale» og det samme gjorde et arrangement med Trude Marstein jeg gjerne skulle vært på men selvfølgelig ble det Tung tids tale som blir prioritert denne dagen. Håper at noen fra de andre byene skal på Kagge sitt og at de gir oss et referat.

I tillegg  er det  mange arrangementer både på biblioteket og på litteraturhuset så september blir en travel måned.

Det skal selvfølgelig være bokbloggertreff, denne gangen nede i Stavanger men jeg kommer meg ikke avgårde i år heller. Men jeg håper at folk er flinke til å oppdatere oss som ikke skal være med, både på blogg, facebook og insta. Jeg krysser fingrene for at Tante Ulrikke stikker av med prisen i roman-klassen.

 

HA EN FIN LESEMÅNED I SEPTEMBER!

 

 

HILSEN BEATHE

Småprat

Lets talk about The Fosters

av Beathes bibliotekLegg igjen en kommentar på Lets talk about The Fosters

the fosteres lang

Its not all about the books you know, its also about the televison show og ikke hvilket som helst show heller for jeg skal snakke litt om The Fosters.

Jeg kan ikke hjelpe for det men jeg har en liten hang til amerikanske serier og jeg er (nesten)ikke flau over å si det. For noen år siden gikk de to første sesongene på Netflix men de forsvant etter hvert derifra for så å dukke opp i T-We boksen min noen uker siden, to sesonger var blitt til hele fem- hvor siste episode gikk så seint som i juni i år.

Det var bare å sette seg til rette for som dere vet så elsker jeg å bingewatche tv-serier og denne gangen ble intet unntak. 11 dager og 104 episoder senere sitter jeg igjen og savner denne herlige familien som jeg ble kjent med disse dagene gjennom motgang og medgang, skjønt denne familien får sin rikelige dose av motgang for å si det sånn.
Jeg har ledd, smilt og grått meg gjennom episodene men jeg har også blitt fly forbanna.

The Fosters er først og fremst et familiedrama ispedd en rikelig dose tenåringsdrama, det blir det når de har fem tenåringer i hus, just sayin. Den multietniske  Adams Foster familien består av det lesbiske ekteparet Lena og Stef og deres etter hvert fem barn. Brandon er eldst og er Stefs biologiske barn fra tidligere ekteskap. Stef jobber som politi mens Lena er viserektor.

Serien tar opp og da særlig i første sesong opp tema som kommer innunder LBGT, noe serien fikk  mye annerkjennelse for da den kom ut i 2013.

Vi blir relativt godt kjent med både Lena og Stef, samt alle de fem barna i tillegg til flere karakterer som etter hvert dukker opp. Det er kanskje Callie Jacob sin karakter jeg blir aller mest berørt av og jeg ser på henne som en slags protagonist og hennes rolle er glimrende spilt av Maia Mitchell.

 

maia-mitchell-callie-fosters-freeform

 

Callie og lillebroren Jude har bodd i flere fosterhjem etter å ha mistet moren i en bilulykke hvor faren i etterkant måtte sone en straff for å ha forårsaket ulykken. I det siste fosterhjemmet skjer det ting som ikke bør skje – med det til følge at Callie utagerer, og må sone en dom på en ungdomsanstalt. Når serien begynner slipper hun ut og skal bo midlertidig hos Adams Foster familien.  Dagen etter hun har kommet dit må hun redde broren fra det fosterhjemmet han er på. Utenpå kan hun virke både iskald og litt uregjerlig men  ganske snart slår denne fasaden sprekker og vi ser en sterk men akk så redd og til tider skjør ungdom som har opplevd mer enn andre gjør på et helt liv. Alt hun vil er å bo i et trygt hjem og bli elsket, være en vanlig tenåring. Men hun har sluttet å tro på det systemet som er der for å hjelpe barn i hennes situasjon.

I en periode bor begge søsknene hos Adams Fosters familien som fra før av har fosterbarna Mariana og Jesus som er adoptert av paret etter at deres biologiske mor ikke kunne ha dem blant annet på grunn av narkotikamisbruk.
Callie har et hjerte av gull og ivrer etter å hjelpe andre som er i samme situasjon eller  har det verre enn det hun selv hadde det og dette skjer ikke helt uten dramatikk for å si det sånn.

Egentlig har jeg lite kjennskap til hvordan systemet er bygget opp i USA, men i serien er det egne gruppehjem for de som har sittet på ungdomsanstalt og i siste del av soningen bor de i et vanlig hus som en slags opptrening til de en gang skal klare seg selv ute i samfunnet igjen. Her er de under oppsyn, har regler å forholde seg til og plikter de må gjøre – og blir ikke disse overholdt kan veien tilbake til ungdomsanstalten være kort.

Et annet tema serien tok opp er hvordan barnevern og fosterhjemstjenesten fungerer og de satte blant annet et kritisk blikk på privatisering av disse tjenestene hvor blant annet folk som ikke kom gjennom nåløyet i det offentlige apparatet ble tatt opp av det private. Med det til følge at det var barna dette gikk ut over og personer som ikke burde ta seg av barn får gjøre dette, og det stod firma bak som ansatte disse og de tjente seg rike på barnas bekostning. Det vitner til tider om et tungrodd system som ikke beskytter de som virkelig trenger det og som systemet er laget for. Dette kan naturligvis være satt på spissen i serien for dramturgiens skyld.

Karakteren Jesus Adams Foster blir i de to første sesongene spilt av Jake T. Austin og i resten av serien blir karakteren glimrende spilt av Noah Centineo.

jesus ok

Jeg trekker ham frem fordi i tillegg til Callie er det han som kanskje har den mest krevende rollen i serien uten at jeg kan utdype noe mer uten å spoile. Men denne familien får mange prøvelser på sin vei, det er helt sikkert.

I nesten hver eneste episode dukker det opp en uventet tvist, og det er massevis av drama både fra tenåringenes side men også fra de voksne. En evig følelsesmessig berg-og dalbane og ikke minst spenning preger episodene.
Noen tema foruten det som allerede er nevnt er homofobi, alkoholisme, voldtekt,salg av narkotika,immigrasjon og psykisk sykdom for å nevne noe. Og jeg vil tro at dette er en serie som appellerer både til voksne og unge.

 

Legger ved en trailer laget  av en fan da jeg ikke fant den offisielle.

 

 

Kommer til å savne denne gjengen som samles hver eneste morgen rundt kjøkkenbordet men heldivis er Callie, Mariana og flere av de andre karakterene med i spinn-off serien Good trouble som er under innspilling as we speak.

ANBEFALES!

 

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse, Norsk 2018

Nøkkerosene av Anne Helene Guddal

av Beathes bibliotek7 kommentarer til Nøkkerosene av Anne Helene Guddal

Fra før av har jeg lest diktsamlingen Døden og andre tiggere av samme forfatter, selv om jeg ikke fikk det helt til med alle diktene i den samlingen var jeg ikke skremt fra å forsøke meg igjen på flere bøker ført i pennen av Guddal. Nøkkerosene er en roman og det ser ut til at forfatteren beveger seg mellom dikt og romaner annen hver gang.

 

nøkkeroseneDet kan virke som det er en trend i tiden eller så er det bare helt tilfeldig at de bøkene jeg leser om dagene  som oftest har en navnløs protagonist.

Uten noe videre spekulasjon rundt navnløse hovedpersoner, Nøkkerosene som denne romanen heter handler altså om en ung kvinne som flytter hjem igjen til foreldrene sine etter et lengre opphold på en psykiatrisk institusjon.

Foreldrene viser datteren omsorg kun i form av rent praktiske ting som å hjelpe henne med å vaske ut av leiligheten hun ikke lenger kan bo i alene, den som vitner om det som skjedde før hun havnet på institusjon og som minner dem på at det ikke er helt over ennå. Hun kan ikke klare seg helt alene. Dette er det eneste vi får vite som på en eller annen måte skal forklare hva hun gikk gjennom før hun ble innlagt. Egentlig trenger vi heller ikke å vite mer for det er her og nå som teller, og ikke minst veien videre.

Det er ingen kjærlighet eller nærhet å spore fra familiens side og det var særlig en sekvens i boken som rørte meg veldig. Den unge kvinnen overhører moren prate i telefonen og la merke til at hun lo og snakket med i tone i stemmen som ikke var der når hun snakket med henne. Jeg syntes det var så sårt og tårene var ikke langt unna.

 

Hun er ofte på tur ute i skogen med faren uten at det oppstår mer nærhet av den grunn, forteller han noe er det rent praktiske ting. Mesteparten av teksten som minner veldig om essay er betraktninger og beskrivelser av hendelser som har skjedd både her hjemme men også ute i den store verden. Ofte er det triste eller grusomme ting som har skjedd men ikke alltid, jeg tenker at dette sier noe om sinnstilstanden hennes akkurat da.

At man gjør hverdagslige ting og har noen faste rammer er for mange en trygghet, noe som selvfølgelig også gjelder for de som er i psykisk ubalanse. Kanskje aller viktigst for dem. Og det er mellom disse linjene hvor hverdagen blir beskrevet mye av handlingen egentlig ligger, hvor hennes frykt kommer til syne for leseren.

Hva skal jeg med minner, tenker jeg en natt jeg ikke får sove. Det er altfor mange av dem;noen har levd så sterkt i meg over så mange år at de nærmest har brent ut. Slike minner er som gjenferd;de kan ikke lenger bekrefte at jeg ekisterer. Den som skal dø, burde sørge for ikke å samle på flere. Jeg setter meg opp i senga og kaster av meg dyna, men ombestemmer meg og legger meg igjen. Jeg folder hendene,men tør ikke be om noe, vender ansiktet inn mot veggen og fester blikket på et kvisthull. Jeg kaller det jomfru Maria og begynner å le.

S.10

 

Som nevnt over så minnet denne mer om et essay enn en roman og det var forsåvidt helt greit. Vi slår følge med protagonisten i hennes forsøk på å komme tilbake til et normalt liv etter et sammenbrudd, og vi følger henne blant annet til psylologen og på arbeidstilvenning på et sykehjem. Språket er til tider meget poetisk og det merkes godt at forfatteren også skriver lyrikk.

Selv om jeg ved flere anledninger  holdt på å ta til tårene så merket jeg at det var lite følelser å spore hos karakterene i boken, og gjennom store deler av romanen var det slik for meg også. Kanskje fordi protagonisten ikke tillot seg å føle noe særlig? Likevel så blir jeg berørt av det som står, om ikke hele tiden så er det sekvenser her som er meget sterke, blant annet om denne onkelen hun var med faren og besøkte, han som også slet psykisk. Eller en episode med den ene søsteren hvor hun hadde utsatt skolegang på grunn av henne. At noen i familien er oppofrende må gjøre inntrykk.

Jeg syntes dette var en sterk roman og jeg vil tro at den gir et realistisk bilde av en person som er i ubalanse og hennes vei tilbake. Det er fint med romaner som ikke gir en alt opp i hendene men hvor man som leser blir invitert til å reflektere litt i etterkant selv.
Hvor kommer disse nøkkerosene inn i bildet tenker du kanskje nå, men det har seg altså slik at helt i begynnelsen av boken så advarer moren henne om å plukke disse ved å svømme bort til dem, for de har nemlig lange røtter som det er lett å filtre seg inn i og man kan bli sittende fast og til slutt bli dradd under – man kan plukke dem om man rekker til dem fra land eller fra båt. Dette er en passende beskrivelse av det denne romanen handler om.

 

Les gjerne Eli sin fine omtale av boken her!

 

Forlag: Kolon
Tittel: Nøkkerosene
Forfatter: Anne Helene Guddal
Format: Innbundet
Sideantall: 96
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

GuddalAnneHeleneStor
Foto: Mathias Danbolt

Anne Helene Guddal er født i 1982 og er en norsk lyriker og romanforfatter bosatt i Bergen. Hun debuterte som forfatter med boken Også det uforsonlige finnes i 2014, i 2015 gav hun ut romanen Bebo.  Diktboken Døden og andre tiggere kom ut i 2016. Nøkkerosene er forfatterens fjerde utgivelse.

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse, Norsk 2018

Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

av Beathes bibliotek6 kommentarer til Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Er i full gang med høstens bøker og endelig har jeg lest min aller første bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold og jeg må si at det frister til gjentakelse for dette likte jeg.

BarnetBarnet er som et åpent brev hvor jeg-personen forteller sin historie til sin nyfødte datter. Om hvordan de har endt opp dit de er nå, som mor og datter, og det kan hun ikke gjøre uten først å fortelle sin egen historie på godt og vondt.

I åpningsscenene er hun høygravid med sin førstefødte, den hun kaller barnet som er storebroren til denne vesle jenten, og hun beskriver en smerte som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Jeg kjente det som et stramt belte rundt livet, noe strammet til, strammtet til enda et hakk, slapp opp, gjennom natten,gjennom morgenen,gjennom dagen. Regnet skylte vekk, og neste natt våknet jeg av et bakholdsangrep, et hugg i ryggen, noen hugger meg over ende, selv om jeg lå allerede.

Hun forteller om den smertefulle fødselen men også om denne redselen som dukket opp i etterkant, redselen for å bli syk igjen, bli gal igjen. Hun er og så redd for at noe skal skje med barnet. Hun ser på alle disse ødelagte kvinnekroppene i gangene på sykehuset.
Det er ikke mye glede å spore her.

Hun går også lenger tilbake i tid og forteller om en eldre mann hun hadde hatt et forhold til lenge før hun traff han som nå er far til de to barna. En som en gang hadde vært lærer på et forfatterstudie hun hadde tatt. En som slet med alkoholproblemer og som det gikk skikkelig ille med.

Vi får også historien om Bo og moren, om hvordan de ble kjærester og om reiser de har hatt sammen.  De har begge vært syke og hatt sine ting å stri med, som sosial angst og noen mørke drømmer som en kunne få bakoversveis av til tider.

Jeg-personen er forfatter og klarte ikke å skrive før etter datteren ble født og nå sitter hun med den lille i bæresele mens hun sitter foran pcen og skriver.

Vi må få dagslys inn i øynene, dirrende luft i nesa, og jeg lurer på om vi skal gå en tur i skogen i dag. Jeg savner skogen like mye som hunden, ensten mer, selv om jeg aldri savner hunden mer enn i skogen, jeg kan ikke si det svakere. Jeg vokste opp i en familie med kjærlighet,og vi bodde ved skogen,og denne skogen, og senere savnet av skogen, bor nå i meg.
….(…..)…
Før trodde jeg at det gode med skogen er at jeg der vet hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være.

S.43

Dette er en liten roman på få sider men den rommer likevel mye og sånn sett er det en fortettet roman. Hun skriver veldig godt og det er for det aller meste lavmælt. Lange setninger som føltes litt uvant til å begynne med men jeg kom fort inn i det.
Det er nærliggende å tro at forfatteren har hentet mye fra sitt eget liv i denne romanen da hun har flere ting felles med jeg-personen som også er forfatter. Som da hun var 25 år og måtte flytte tilbake til foreldrene fordi hun var så syk. Jeg husker et intervju med forfatteren hvor hun fortalte at hun  hadde ME. Egentlig har jeg ingen behov for å vite hva som måtte være basert på virkelighet og hva som ikke er det, og det blir uansett aldri navlebeskuende slik jeg opplever det selv om forfatteren skulle skrive selvbiografisk.
Dette er en roman om kjærlighet, både mellom mann og kvinne men også mellom foreldre og barn. Det handler om livet men også om døden. Det er til tider veldig sår lesing men samtidig satt jeg med en følelse av at ting ville gå bra til slutt. Selv om jeg ikke har slitt med ting som karakterene i boken har så var det ting å kjenne seg igjen i her likevel og jeg likte denne ærlige og til tider brutale måten forfatteren formidlet på.
Det er for det aller meste tilbakeblikk men nå og da snakker hun direkte til datteren i nåtid, og det fungerer veldig bra.

Fatter ikke hvorfor jeg ikke har plukket opp en bok av henne før, som for eksempel Monstermenneske som jeg har hatt liggende på vent i en hel evighet. Selv om dette er en roman på få sider så brukte jeg god tid på boken for dette er ikke en roman man bare reser gjennom og jeg tenker at her kan det dukke opp «nye» ting om man skulle lest boken èn gang til. Dette blir defintivt ikke mitt siste møte med forfatteren for her skal det dypdykkes.

Anbefales!

 

Forlag:Oktober
Tittel:Barnet
Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomvold
Format:Innbundet
Sideantall: 121
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Skomsvold-Kjersti-Annesdatter
Foto: Agnete Brun

Kjersti Annesdatter Skomsvold er født i 1979 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. En roman hun blant annet ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris for.  I 2014 ble Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg dramatisert på Nationaltheatret. Forfatteren står blant annet bak bøker som Monstermenneske og 33.Romanen Barnet er forfatterens femte bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

av Beathes bibliotekLegg igjen en kommentar på Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

En måned før Evak tok en hel verden med storm leste jeg for aller første gang om Jens og Edor i Monika Steinholm sin ungdomsroman Nærmere kommer vi ikke og jeg ble så forelsket i disse to at når romanen skulle komme i en illustrert utgave var jeg ikke vond å be. I går koste jeg meg på nytt med Jedor som jeg shipper dem som.

nærmere kommer vi ikkeNærmere kommer vi ikke handler om 17 år gamle Jens som er forelsket i kameraten Niklas, problemet er at han er sammen med Gunn, du vet hun med traktoren fra Fuck verden.

Det er ingen som vet at Jens liker gutter men han velger å fortelle dette til foreldrene sine før han bestemmer seg for å reise til Finnsnes for å besøke onklene sine, Phil og Torstein, for å få litt avstand fra det forelskede paret.
Det at han har fortalt foreldrene om sin legning gjør ham ikke mindre skremt og forvirret av den grunn.

Den ene av onklene fremstår noe stereotypisk og kan kanskje minne litt om Eksild i Skam, som type i hvert fall og jeg digget han med sin hang til Bobbysocks.

De skal for aller første gang arrangere Gay pride på Finnsnes og Jens hjelper dem med å henge opp plakater o.l.  Det går ikke lang tid før han treffer Edor.

En gutt på hans egen alder som er kjæreste med en som heter Beate. Han liker å bade naken, utfordre sine egne grenser for å kjenne at han lever. Han sliter også med en sorg som han får utløp for ved å knuse og ødelegge ting.
Denne sommeren blir disse to guttene kjent med hverandre og etter hvert som de tilbringer tid sammen oppdager de at de har følelser for hverandre.

 

 

Siden jeg allerede har lest og skrevet om romanen før blir dette en noe forkortet omtale, men jeg ville gjerne vise dere et par av illustrasjonene i boken.

Historien er også noe forkortet i forhold til romanen men de viktigste delene er  naturligvis med og de har hver sin stemme, Jens og Edor, akkurat som romanen hadde det.
Og det er litt morsomt fordi  jeg syntes at Edor fremstår litt som Even i Skam, han sliter med noe han også om ikke akkurat på samme måte, og han liker å være naken 😉  han er  mest sannsynlig panfil/bifil siden han har hatt jentekjærester før han falt for Jens.
Jens på sin side er litt som Isak, litt sjenert type,skremt og forvirret i forhold til sin egen legning, i hvert fall til å begynne med.
Litt kult da at Jedor på en måte er «forløperen» til Evak  om det gir noen som helst mening, for Skam-folka der ute gjør det sikkert det. Er det rart at jeg falt for disse og for Evak?

Det var veldig kjekt å lese en illustrert utgave av en roman jeg hadde lest tidligere og  det var kjekt å se fjesene deres på trykk. Likte veldig godt illustrasjonene og hvordan de fikk frem de ulike karakterenes følelser. At det også er noen fine naturbilder fra det nordnorske landskapet var heller ingen minus må vite.

 

Anbefales!

 

Forlag: Vigmostad &Bjørke
Tittel:Nærmere kommer vi ikke
Forfatter: Monika Steinholm
Illustratør: Anneli Furmark
Format:Heftet
Sideantall:219
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Monika_Steinholm_portrett_fotograf_Thalia_Steinholm_fsc206dgbg
Foto:Vbforlaget.no

Monika Steinholm er født i 1983 og er en norsk forfatter. Hun har tatt et toårig forfatterstudium ved universitetet i Tromsø, hun har hatt tekst på trykk i Signaler 2012, og hun har hatt med en novelle i novellesamlingen Ekstremisme i 2012. Hun jobber i bokhandel på deltid. I 2015 gav hun ut ungdomsboken Fuck Verden som den første av tre bøker, de andre er Nærmere kommer vi ikke og Under snøen.

 

HILSEN BEATHE

 

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse, Norsk 2018

Svartstilla av Susanne Skogstad

av Beathes bibliotek2 kommentarer til Svartstilla av Susanne Skogstad

Susanne Skogstad er en av årets mange debutanter og en av to som har valgt å fortelle en historie gjennom en eldre kvinnes perspektiv. Det er ganske så sprekt gjort av en kvinne som selv befinner seg i 20-årene og jeg må si at begge to har klart den bragden med glans.

svartstilla

Svartstilla er en roman hvor vi følger en eldre og navnløs kvinne som befinner seg i en bunnløs sorg etter at mannen hun har levd mesteparten av livet sitt sammen med har gått bort.

Hun bor fremdeles i hjemmet som han bygget til dem når hun var på vei med den eldste sønnen deres,Jon. Omgitt av tingene som var deres og som hun så sterkt føler nærværet hans i.

Hun venter at han når som helst skal komme hjem igjen og være der med henne.

De tre barna hennes ser at moren ikke har det bra, men samtidig føler de kanskje at det er på høy tid at hun kommer over denne sorgen, kommer seg videre.

Hun tar ikke lenger vare på seg selv og det kan virke som hun omfavner denne sorgen, gir den hele tiden næring, nekter å gi slipp. Har ingenting annet å leve for, annet enn å vente på ham som aldri mer skal komme hjem.

Jeg kan forstå at de tre voksne barna hennes tar affære og gjør det de kan for å få moren ut av den vonde spiralen hun tydeligvis er i, men samtidig kan jeg forstå hennes reaksjon på det som hun opplever som innvadering fra deres side. For til tider syntes jeg at de overkjører henne, ikke lar henne sørge i fred, men det ikke til å stikke under en stol at hun er i et vakum og kommer seg ikke ut av det på egenhånd. Hun vil se tilbake på det som har vært og der hvor han befinner seg, og nekter å se fremover for der finnes han jo ikke. Jeg forstå godt at det er der hun vil være og tok meg i å bli irritert på barna hennes, selv om jeg forstår at de bare vil henne godt. Men det er sikkert ikke enkelt å være vitne til en som har en så bunnløs sorg som det denne kvinnen har, de har selv mistet faren sin og har mest sannsynlig gått gjennom en sorgprosess de også. Det er noe skjørt i forholdet mellom mor og de tre voksne barna, og da tenker jeg særlig på eldstesønnen Jon som vi blir aller best kjent med.

Vi får flere tilbakeblikk på livet hun og mannen har hatt sammen og selv om vi nå møter henne i denne bunnløse sorgen så har hun vært i et mørke før. Helt siden hun har var ung har hun hatt et mørke inne i seg, hatt perioder med angstanfall. Mørke og tunge perioder han har hjulpet henne å komme gjennom og hva skal hun gjøre nå som han ikke er her lenger? Hvordan skal hun finne veien ut av dette mørke alene?

Og når eg vaknar, ligg eg åleine.
Og lyset vert mørkt.
Og varmen vert kald.
Og du er ikkje.
Og eg veit ikkje om du har vore i det heile.
Og eg veit ikkje kvar eg skal gjere av meg.
Og det vert ikkje betre.
Eg lever berre for draumane om deg. Når alt er det stilt og alt er det fint.
Og eg kjenner nærleiken.
Når det vert haust, vår og sumar på same tid, og
det luktar av salt og sjø og sol i lufta.
Når kroppen min vaknar.
Når forstanden fell til ro.
Når det er stilt. Og stilla er god, stilla er lys,
og stilla er varm.

S.145

Dette er en kort roman som jeg har brukt flere dager på rett og slett fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt. Det er så vondt, det er så sårt og så utrolig sterkt. Skogstad skriver  med en dempet og poetisk prosa som om hun ikke har gjort annet i hele sitt liv. Jeg blir ikke overrasket om det senere kommer frem at hun har gitt ut noe under pseydonym før for så bra er denne debuten i mine øyne. Hun skal ha kudos for det nydelige nynorske språket, en ren fryd å lese. Og det er ikke mindre enn en meget god bragd å «gå inn i hodet» på en eldre dame på den måten som er gjort her, ikke at jeg vet hvordan en eldre kvinne tenker men i mitt hode fremstår dette meget troverdig.

At forfatteren klarer å gå gjennom et helt menneskeliv på relativt få sider syntes jeg er imponerende og vitner om godt håndtverk. Jeg syntes at tittelen passer godt til innholdet i boken, svartstilla,det blikkstille og mørke som i en mørk og stille vannflate. Hun står jo på stedet hvil, hun kommer seg ikke ut av det mørke som hun er inntullet i.

En sterk og sår roman hvor jeg umiddelbart opplevde stor medfølelse for denne eldre kvinnen, en roman så absolutt til ettertanke. Og når hun treffer så bra på første forsøk så er det bare å glede seg til fortsettelsen og forfatteren er i gang med en ny bok.

 

Anbefales!

Forlag: Gloria
Tittel:Svartstilla
Forfatter:Susanne Skogstad
Format:Innbundet
Sideantall: 155
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

susanne skogstad.jpg

Susanne Skogstad er  født i 1992. Hun går for tiden på manuslinjen ved Westerdals. Svartstilla er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Bokbloggerprisen, Norsk 2017, Småprat

Hva vi snakker om når vi snakker om T.U.V.

av Beathes bibliotek2 kommentarer til Hva vi snakker om når vi snakker om T.U.V.

bilde til header TUV

Fra: Beathe
Kopi: Eli
Til: Alle bokbloggere
Sendt:22.august 2018
Emne: Kartlegging av tilbakemeldinger for Tante Ulrikkes vei

 

Halla

Skjer a? Hørt om den boken til han der Zeshan Shakar elle? Tante Ulrikkes vei eller TUV som vi sier. Den er sykt bra, jeg sverger!
Mange aviser liksom har rost den opp i skyene og ofte da jeg blir litt sånn,seriøst, kan det være så bra da liksom? Så jeg måtte lese den og jeg sverger, den funka som faen ass, skikkelig schpaa.
Det var liksom første boken hans og han får så mye skryt? Digg ass.
Han fikk også den der, du veit, Tarjei Vesaas debutantpris og sånn. Og det er bare de som er skikkelig flinke som får den. Og han der karen har liksom bodd i TUV,jeg kødder ikke.
Men det er ikke bare avisene som skriver bra om den ass, mange bokbloggere og andre lesere skikkelig digger boken og kaller den viktig og sånn. Det er kult ass. Egentlig det er bra  noen skriver om det som skjer her og sånn for ikke alt er like bra, jeg sverger.

Men som jeg tenkte å vise dere med denne innleggen litt hva andre bokbloggere og sånne derre du veit, instagrammere har skrevet om boken og sånn. Så kanskje andre også får lyst til å lese den.
Liksom ikke være utenfor de kule folka liksom, du veit, de som leser TUV, wallah.

 

Hva bokbloggere sier om Tante Ulrikkes vei

  1. Anita på Artemisiasverden syntes romanen var litt treg i oppstarten, men den kom seg og i ettertid har den vokst seg stadig bedre. Hun skriver også at det er ingen tvil om at Shakar skriver godt og at han skriver med god innlevelse. Hele omtalen hennes kan du lese her.
  2. Bjørn på Bjørnebok sier den er viktig fordi den gir en stemme til en hel generasjon barn av innvandrere. Og viktig for ham fordi han får et godt innblikk i en kultur han kjenner alt for lite til, som får ham til å tenke, og som gjør at han må revurdere et helt sett med oppfatninger. Hele omtalen hans kan du lese her.
  3. Assad Nasir på Assadnasir sier at Jamal og Mohammed ikke representerer noen andre enn seg selv. Men han tror de taler til unge gutter og menn som til nå ikke har funnet seg selv mellom to permer. Det er faen på tide, og det er jævla godt gjennomført. Hele hans omtale kan du lese her.
  4. Siri på Sirivil syntes at det på et vis var befriende å lese en historie med et troverdig førstepersonsperspektiv fra den delen av dagens Oslo. Shakar skriver om en stituasjon han kjenner ut og inn, og han gjør det med hjertet og hjernen. Og hun har følgende ønskeliste til julen 2019: Tante Ulrikkes vei II – Mo og Jamal 10 år senere. Jeg sier meg helt enig med den og jeg er rimelig sikker på at Eli er with me om this. Hele omtalen til Siri kan du lese her.
  5. Anne Lise på Hverdagsnett sier at dette er en annerledes, viktig og veldig aktuell bok. Det er interessant å lese om dette miljøet og se forkjellene og utviklingen mellom de to familiene. I starten var det litt vanskelig å lese innleggene til Jamal, men man kommer fort inn i det. Pluss for orginalitet i historien. Denne fortjenes å leses. Hele hennes omtale kan du lese her.
  6. Åslaug på Min bok og male blogg sier  at boken om de to guttene er så nydelig beskrevet, med sine totalt ulike ståsted.  Det er så overbevisende at en tror på dem, og føler med dem både når det er oppgang og positivitet, eller motgang og problemer.
    Men mest blir hun lei seg og nedstemt, med tanke på at det disse guttene har vært igjennom fortsetter på samme vis. Integreringsprosessen er ikke kommet lenger i storparten av vårt land. Hun sier også at  dette er en roman hun absolutt anbefaler, og en forfatter hun gjerne leser mer av. Hele hennes omtale kan du lese her.
  7. Hedvig på Hedvigs bokhjørne sier at det var med en viss vemodighet at hun la fra seg boka, hun hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, hun håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste! Hele hennes fine omtale kan du lese her.
  8. Rose-Marie på Rose-Maries film- og litteraturblogg skriver følgende om de to guttene i TUV: Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet. Hun skriver videre at fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet – i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media. Hele hennes omtale kan du lese her.
  9. Beathe på Beathesbokhjerte aka meg skrev noe slikt som at dette var en fin og ikke minst til tider ganske så sterk oppvekstroman.  Det var mye å ta innover seg her. Det var særlig vondt å lese om Jamals situasjon, han fikk mye mer ansvar enn det en på hans alder skal ha. Dette er selvfølgelig noe andre opplever i dagens Norge også dessverre, men han hadde andre utfordringer i tillegg fordi  han tilhører en minioritet. Det var fint å se ting fra dette perspektivet og ikke minst så er det veldig viktig! Shakar har skapt to troverdige og høyst ulike hovedpersonger, og man blir rimelig godt kjent med dem. Jeg skrev også at jeg slet noe med å komme inn i boken på grunn av kebabnorsken men her må jeg bare få legge til: Jeg har nå lest boken to ganger og hørt på lydbok èn gang og jeg kan rett og slett ikke begripe at jeg har «slitt» med språket her, jeg må ha vært tilnærmet i koma eller noe når jeg leste boken første gang. Det skal ikke være fuc… mulig å slite med dette ass,jeg sverger. Omtalen min kan du lese her.
  10. Bente på Bentebings weblog lurte først litt på hvorfor hun leste boken for Jamals stemme mente hun å ha hørt før, men gav boken en sjanse og ble etter hvert fanget inn i disse guttenes historie og mente at dette var en viktig bok. Hele omtalen hennes kan du lese her.

Sist men slett ikke minst. Eli sin aldeles nydelige, såre og emosjonelle omtale av boken er noe av det nydligste jeg har lest på veldig lenge og har du ikke lest den så må du gjøre det, her innfører jeg tvangslesing.

11. Eli på Ellikkens bokhylle skriver at det er ikke så vanskelig å sette seg inn i verken Jamal eller Mos følelser, er det vel. – Man må bare bli litt kjent med de først. Akkurat som mannen eller dama i gata. Du skjønner hvor hun vil. Hun skriver videre at det aldri bare er enten-eller.Det er ikke bare velstand, og det er aldri bare elendighet. Akkurat som både Mo og Jamal har styrker og svakheter. Begges holdninger og livsstil appellerer til deg som leser, mye på grunn av forskjellene, men mest av alt på grunn av sårheten og ønsket om noe mer. Du blir glad i karakterene, tross alle feil og mangler. De er menneskelige.
Og nettopp ved å se menneskene i samfunnet vil man lettere kunne gjøre noe med problemene. De er også VI.

 

Det var disse bloggomtalene jeg fant, har du lest og skrevet om boken men ikke oppført her så gi beskjed i kommentarfeltet så skal jeg legge deg til.

Selv om et par stykker «slet» med å komme inn i den på grunn av språket til Jamal så er det jevnt over strålende tilbakemeldinger blant bloggerne. Jeg skikkelig prøvde å finne et sted hvor noen hadde snakket skikkelig stygt om boken og sånn,ikke faen, jeg måtte bare gi opp, fuck det da mann. Eller egentlig det er veldig bra da, at alle som leser den liker den. Jeg sverger en dag jeg skal lese den på nytt  ass.

 

De av dere som ennå ikke har lest håper jeg blir inspirert til å gjøre nettopp det! Du vil ikke angre, jeg sverger!

 

Tok meg en liten instarunde og fant noen ord om Tante Ulrikkes vei der også.

 

 Hva instagrammere sier om Tante Ulrikkes vei

 

TUV Collage.jpg

Kun en av dem så langt jeg kunne se mente at boken ikke traff helt blink, jeg sverger, jeg gikk gjennom ganske mange av de innleggene under hashtagen #tanteulrikkesvei. Ellers var det bare godord å spore blant leserne på instagram også og en svarte at hun misjonerer for denne boken og det er musikk i mine ører uten tvil. Det er sånt som vi liker, ikke sant Eli? Og ser du den illustrasjonen av den lampa som har sneket seg inn over her? Sant den var kul?  Den er laget av en illustratør som kaller seg Spinillu på insta, eller Jan- Andrè Granheim som han heter.

mojamaltuv

 

 

Zeshan Shakar gav oss

wordcloud T.U.V Endelig

 

 

Leserne sier dette tilbake

 

wordcloud leserne om TUV endelig

 

 

Hvem er Tante Ulrikke?

Hele tiden under denne samlesingen har jeg lurt på hvem i all verden denne tante Ulrikke egentlig var. Det viser seg at det er et teaterstykke med det navnet som er skrevet av Gunnar Heiberg tilbake i 1884, det er nærliggende å tro at gaten er kalt opp etter dette stykket selv om jeg ikke har klart å finne ut hvem som har inspirert Heiberg til denne karakteren, det kunne vært interessant å vite. Teaterstykket beskrives slik: Et stykke om den uforsonlige konflikten mellom konservativ borgerlighet og framtrykkende sosialisme. Om higen etter makt, om moral, om privat moral og samfunnsmoral, om konflikten mellom ytre hensyn og egen overbevisning om hva som er rett og galt. Og om ekte og uselvisk solidaritet.

Det ble laget et fjernsynsteater av stykket og dette ligger tilgjengelig på Nrk-tv.

 

Oppsummering av samlesingen

Selv om det har vært noe stillere i kommentarfeltene denne gangen i forhold til Um sakne boken i fjor så håper vi at de av dere som ennå ikke har lest boken faktisk har blitt inspirert til å gjøre det, tro det eller ei men det har faktisk vært vårt overordnede mål hele tiden så får dere bære over med oss om vi har sutret over manglende feedback på den jobben som er gjort denne måneden.
Jeg beklager at Jamal har fått styre det meste av mine innlegg, men jeg håper at Mo skinner litt gjennom i dette innlegget i hvert fall. Men det kommer kanskje av at jeg har en liten forkjærlighet for ham. Jamal altså.
Dere slapp i det minste unna skam-memes denne gangen og det er da noe, men de passet ikke så veldig godt inn kanskje med unntak av det ene som ble lagt ut.

Det er veldig kjekt med slike samlesinger selv om vi selvfølgelig skulle ønske at flere lot seg rive med sammen med oss, men det aller viktigste er jo fremsnakkingen som er gjort, fokuset på den boken vi håper av hele vårt hjerte skal stikke av med bokbloggerprisen i romanklassen. Fordi den er så viktig, fordi den er så god, fordi den fortjener det så mye. Derfor!

Derfor ber vi dere om, kjære medbloggere, fjern og nær,å stemme med omhu og la den romanen som fortjener det aller mest stikke av med seieren – bare fordi.

Det  er en liten giveaway inne på siden min på instagram hvor du og en venn kan vinne hver deres eksemplar av romanen. Dette er pocketutgaven hvor det også ligger en liten ordliste bakerst.

 

Snakkes (aldri)

 

Innlegg i samlesingen