STOR ROMAN OM LEVD LIV.

 

Jeg hørte denne som lydbok for flere uker siden og gledet meg til hver gang jeg skulle ut på tur slik at jeg kunne høre hvordan det gikk med Monika som er hovedperson i denne romanen. Det ble som å gå på tur med en venninne og høre henne fortelle historien sin, på godt og vondt. Det var trist når de litt over 18 timene tok slutt og jeg ikke lenger «skulle gå tur med venninnen min». Heldigvis hadde jeg papirboken liggende og jeg tok fatt på den i forrige uke etter at Monika hadde kvernet rundt i hodet mitt et par uker.

Jeg kan ikke begripe at jeg ikke har lest noe av Marstein før men etter denne leseopplevelsen blir det garantert lest flere bøker for dette er veldig, veldig bra!

I denne romanen  som heter Så mye hadde jeg følger vi som nevnt hovedpersonen Monika gjennom et helt liv, fra hun er 13 år i 1973 og frem til hun er 58 i 2018.

Vi møter henne for første gang sommeren før hun skal begynne på ungdomsskolen, noe hun gruer seg til men det er ingen som tar seg bryet med å spørre henne om dette, ikke de to eldre søstrene og ei heller foreldrene som kanskje skulle vært de nærmeste til å «se» henne. Denne sommeren er morens søster,Liv, på besøk hos dem i Fredrikstad sammen med fetteren Halvor.

Moren er plaget med migrene og sover mye,noe som gjør at Monika er mye overlatt til seg selv. Hun liker godt å snakke med tante Liv som kanskje er mer lik henne selv.

Vi møter Monika i ulike tidsperioder av livet hennes, blant annet når hun har flyttet til Oslo for å gå på skole og den første kjæresten hennes Frank dumper henne fordi han ikke vil binde seg. Allerede her får vi en følelse av at hun føler seg helt fortapt. At hun for en stakket stund hadde investert i noe hun gikk tapende ut av når han gjorde det slutt.

Kanskje det er derfor hun senere nærmest uten skrupler innleder et forhold til en professor ved universitet hun går på noen år senere, Roar, som er i livet hennes relativt lenge også når hun er i forhold til andre menn, som for eksempel Øystein som hun en periode bor sammen med. Roar er nesten 20 år eldre enn henne, og jeg reagerte på at han snakket en del om konen sin når de lå i sengen sammen etter sex, jeg tror ikke jeg hadde orket å ha det slik men det er vel det du får om du velger å være elskerinnen til en gift mann.

Min gode venninne Moinka som slett ikke var sikker på at hun noen gang orket å få barn får det når hun er 36 sammen med Geir som hun var lengst sammen med av alle mennene. I mange år levde hun et a4 liv sammen med mann og barn, men det måtte jo ta slutt en gang det også.

Det merkes ganske tidlig i boken at Monika ikke har et særlig godt forhold til foreldrene sine, og særlig merker man det i den kjølige tonen det er mellom henne og moren. Moren kommer stadig med stikk til henne eller blir fort såret av noe Monika sier eller gjør. Som når hun kommer på besøk og moren serverer eplekake,noe Monika aldri har likt noe særlig og moren bare sier at hun kunne da likt det i dag da. Så har vi faren som aller helst ville hatt en sønn når barn nummer tre kom og som ikke klarer å innlede et nært og godt forhold til den yngste datteren sin.
Det er ingen i familien som har noen som helst forventninger til henne og det kan virke som de ikke syntes hun er viktig nok, hun som velger et liv litt på utsiden av det som er normen. Men jeg tenker at det må bli opp til henne selv hvordan hun vil leve.

Monika er en rastløs sjel, det forstår jeg som leser veldig tidlig, og det er kanskje en av grunnene til at hun ikke ønsker å binde seg til en fast over lengre tid. Det kan virke som hun med vilje ødelegger fine forhold når det (etter hennes mening) har kommet langt nok, for drevet av et lidenskapelig begjær higer hun stadig etter noe som kan være bedre enn det hun har. Det kan virke som hun aldri blir helt fornøyd og er ikke en person som tar til takke med noe om det finnes noe bedre der ute. Jeg vet ikke helt om jeg hadde valgt den strategien der selv, men jeg tar meg likevel i å heie på Monika. Som jeg hadde heiet på en hvilken som helst venninne, man trenger ikke være enig for å være en støtte for noen.
Og siden vi følger henne over så lang tid som over 40 år så skjer det både oppturer men kanskje aller mest nedturer, og hun lever nok ikke et mye mer spennende liv enn det vi andre gjør selv om det er mange menn i livet hennes(No pun intended 😉 )  etter hvert men det er nettopp denne skildringen av et helt vanlig liv som gjør boken så bra etter min mening. Om det ikke bor en Monika i oss alle så vil jeg tro at de fleste av oss har møtt på en.

Jeg liker veldig godt hvordan forfatteren har lagt opp denne fortellingen for det er ikke  de store tingene som blir skildret, men et liv består da mest av små øyeblikk, det betyr ikke at de ikke er verd å snakke om, det er jo de i tillegg til de store øyeblikkene et liv består av.
Man får nødvendigvis ikke vite hele episoden av det som blir skildret eller får svar på noe ved den man måtte lure på, vi får vite det hun husker.
Jeg opplevde ikke boken som særlig fragmentert selv om man følger henne gjennom mesteparten av livet og man naturligvis får mange slike øyeblikksbilder fortalt av henne.

Forfatteren skildrer veldig godt forholdet mellom de tre søstrene, hvor de to eldste, Elise og Kristin har valgt meget tradisjonelle liv.  Og det er særlig i disse sekvensene man kan merke at Monika er satt litt på utsiden i den lille flokken, men samtidig kan det virke som hun vil ha en slags bekreftelse fra søstrene om at hun gjør de riktige tingene.

Kanskje aller best likte jeg forholdet hennes med Geir, det kan være fordi det er han hun fikk datteren, Maiken,sammen med. Hun hadde jo flere samboerskap så hun levde jo a4 liv innimellom hun også men hun hadde hele tiden dette rastløse over seg.
Likte veldig godt skildringene mellom Monika og Maiken når datteren vokste opp, Monika forble den minst voksne av dem og jeg som leser så Monika i noen andre lys enn det jeg hadde gjort i resten av romanen.

Jeg ser at flere anmeldere henviser til en barneregle som jeg ikke kan si at jeg husker noe særlig av men som har en del av romanens tittel i seg, Så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort,så mye fikk jeg igjen. Og etter endt lesing gav tittelen på boken selvfølgelig mening for Monika gir lite til de rundt seg, og dermed får hun også lite tilbake fra dem. Jeg tror nok dette kommer av den avstanden resten av familien har hatt til henne hele tiden som gjenspeiler seg i måte hun er på. Derfor var det ekstra spennende å se hvordan hun kom til å vøre ovenfor sin egen datter når hun vokste opp, ville de ha den samme avstanden?

Jeg føler jeg bare babler i vei men jeg håper at jeg har klart å skrive en noenlunde omtale av denne likevel. Og som jeg sa innledningsvis så var det vemodig når de 18 timene var slutt og jeg ikke lenger skulle «gå tur med venninnen min», og det ble på samme måte etter at jeg hadde lest ferdig de litt over 430 sidene i papirboken. Monika kommer til å bli savnet og for de av dere som ennå ikke har lest boken, gjør det. Dette er en helt fantastisk bok og seiler opp som en av de aller beste romanene jeg har lest i år og jeg ble så fascinert over forfatterens evne for detaljer. Jeg skal definitivt lese mer av Marstein.

 

ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

 

 

---

Forlag:Gyldendal/ Lydbokforlaget
Tittel:Så mye hadde jeg
Forfatter:Trude Marstein
Format:Innbundet/lydbok
Sideantall/spilletid:432 sider / 18t 38 min
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Rolf M .AAgaard

Trude Marstein er født i 1973 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1998 med prosasamlingen Sterk sult, plutselig kvalme som hun fikk Tarjei Vesaas`debutantpris for og har siden skrevet seks romaner, en essaysamling og en barnebok. Hun har fått flere priser for sitt arbeide.

 

HILSEN BEATHE