OPPSUMMERING#9: SEPT & OKT 2018

halloweenbook

Ingen oppsummering i september betyr at det kommer desto flere bøker på listen denne måneden.  Jeg har lest en del men det har vært dårlig med blogging, trodde jeg i det minste men jeg ser jo at jeg har skrevet om nesten alle jeg har lest så litt har det vært likevel.

 BØKER LEST

  1.  En bokhandlers dagbok av  Shaun Bythell-oversatt roman-Leseeks
  2. Det en jente er lagd av av Elana K Arnold-oversatt roman-Leseeks
  3. Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn-noveller-Leseeks på Kindle
  4. Dagen før halv tre av Per Schreiner-roman-norsk2018-Leseeks
  5. Til ungdommen av Linn Skåber/ Lisa Aisato-Barne-ungdomsbok- norsk2018-Leseeks
  6. Washington Black av Esi Edugyan-roman-Manbooker 2018-Kjøpt
  7. Skam-sesong 1- Eva av Julie Andem-manus-Leseeks
  8. Skogen den grøne av Ruth Lillegraven-Diktbok for barn-norsk2018-Leseeks
  9. Alt jeg vil er å kysse deg av Charlotte Glaser Munch-ungdomsbok-Storytel
  10. Alt er mitt av Ruth Lillegraven-krim-norsk2018-Leseeks
  11. En bønn fra havet av Khaled Hosseini-oversatt roman i diktform?-Leseeks
  12. Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr-True crime-Storytel
  13. Norsk litteraturhistorie – fritt etter hukommelsen av Knut Nærum-Essay-Storytel
  14. Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway-oversatt roman-1001bok-Storytel
  15. Det gule bladet, den svarte pupillen av Katrine Heiberg-dikt-norsk2018-Leseeks
  16. Stoisk uro og andre filosofiske smular av Agnes Ravatn-Essay-norsk2018-Leseeks
  17. Vår i det hinsidige av Gine Cornelia Pedersen-roman-norsk2018-Leseeks
  18. Morskap av Sheila Heti-oversatt roman-Leseeks
  19. Snøsøsteren av Maja Lunde & Lisa Aisato-Barne-ungdomsbok/kalenderbok-norsk2018-Leseeks
  20. Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman-oversatt roman-Leseeks
  21. Cally av Ruth Lillegraven-skuespill-norsk2018-Leseeks
  22. Sjøen om vinteren av Sivert N Nesbø-roman-norsk2018-Leseeks
  23. Så mye hadde jeg av Trude Marstein-roman-norsk2018-Leseeks
  24. Behold meg av Tone Sanden Døskeland-dikt-norsk2018-Leseeks
  25. Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring-roman-norsk2018-leseeks
  26. Min historie-Northug av Jonas Forsang-Biografi-norsk2018-Leseeks
  27. Rase av Monica Isakstuen-roman-norsk2018-Kjøpt

14 romaner,1 novellesamling,4 Barne -og ungdomsbøker,2 Essays,1Biografi,1True Crime,1 skuespill,1 manus,2 diktsamlinger.

15 norske av året,6 oversatte romaner,1 engelsk, 4 eldre norske, samt Skam-manuset. 21  leseeks, 4 storytel, 2 kjøpte.

27 bøker på to måneder er ikke så aller verst og jeg føler jeg har lest en del gode bøker også. Spesielt vil jeg si at jeg håper flere leser Mona Høvring sin bok «Fordi venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født» som handler om forholdet mellom to søstre. Og Per Schreiners blir aldri feil og jeg fikk veldig «Penelope er syk»-vibber av romanen hans «Dagen før halv tre», jeg vet ikke men jeg digger stillferdige og lavmælte bøker.
 

FRA BOK TIL FILM/ TV-SERIE

Merker at det blir mindre og mindre tv-titting på meg men noe får jeg jo med meg likevel, og i det siste har jeg sett en ny serie som går på NRK super/ Nrk-tv,LIK MEG.

lik meg

Her kommer det ut klipp på samme måte som det gjorde med Skam,Blank og Lovleg og om lørdagen kommer episoden ut hvor de har samlet alle klippene. Serien handler først og fremst om vennskapet mellom Oda og Arin, de har vært venner helt siden barnehagen men når de begynner i 7. klasse ser Arin seg lei på Odas oppførsel. Oda er ikke godt likt og dessverre er det slik at hun i et forsøk på å få oppmerksomhet gjør ting som kanskje gjør at hun blir enda dårligere likt av de andre som er flink til å fryse henne ut.  Men alt hun vil er jo å få være med i gjengen. Det er sårt og vondt å være vitne til og dessverre er det mange som har det slik.

Foreløpig ligger det 6 av 10 episoder ute, anbefales!

 

SER FREMOVER MOT NOVEMBER

Det er to måneder igjen av året og om ikke så lenge skal en tenke på hvilke bøker en skal nominere til bokbloggerprisen. Selv har jeg lest 31 norske romaner og 33 i åpen klasse, og egentlig har jeg mer enn nok å velge blant, men så er det slik at det fremdeles ligger mange norske av året i ulest-bunken og jeg har et ørlite håp om at i hvertfall noen av dem skal bli lest de  to neste månedene.
Det blir heller ingen lett oppgave å skulle velge ut bøker å nominere for i romanklassen har jeg pr nå 12 bøker på favorittlisten og enda har jeg ikke lest alle romanene som leses skal og går det som det pleier så kommer det alltid tips til bøker man bare «må» lese sånn helt på tampen også. I åpen klasse har jeg ikke så mange klare favoritter,»bare»7.

I forrige uke kom det en ny diskusjon angående blogging, leseeksemplarer og om å lese de samme bøkene. Nå skal jeg ikke gå noe nærmere inn på den diskusjonen her men det kunne virke som «alle» leste de samme norske bøkene. Men gjør vi det? Jo, noen bøker går igjen men jeg fikk lyst til å se litt nærmere på det og tok et kjapt overblikk på de norske bøkene jeg har lest og jeg kom til at rundt 10 av romanene jeg har lest, er det kun meg eller en annen som har lest. Og rundt 12 av de i åpen klasse. Det vil si rundt 1/3 av de norske bøkene jeg har lest i år er det kun meg eller et fåtall andre som har lest. I hvert fall har de ikke blitt skrevet om. Men nå vet jeg jo ikke hvor mange norske bøker som har blitt lest totalt så man får ikke et eksakt bilde, men litt moro var det jo «å forske litt».

Når jeg først er inne på norske bøker og bokbloggerprisen så har jeg jo et inderlig ønske om at prisen skal fortsette, gjerne på samme måte som nå men kanskje med et par endringer når det gjelder samlesingen.

Det skal ikke bare leses fremover heller. Det er flere litterære arrangementer denne uken. I morgen skal jeg på bokbad med Trude Marstein,Kjersti Annesdatter Slomsvold og Maria Navarro Skaranger, og fredag er det boklansering med førjulskos på litteraturhuset.

Sesongstart for vintersporten er bare få uker unna og jeg gleder meg som vanlig veldig, og jeg ser så frem til at Petter og Johannes skal herje i sporet. I mellomtiden skal jeg lese bøkene om dem,eller det vil si jeg er ferdig med Petter sin biografi og har begynt på Johannes sin om han og morfaren.

Det er bare èn måned til julemåneden og jeg er usikker på om jeg skal ha kalender på bloggen i år men det er ennå litt tid til å bestemme seg. Jeg vet at Bjørg og noen andre hadde et sånt «hemmelig» nisse eller noe et år, men kanskje det er noe å tenke på til neste år om noen skulle syntes det var noe.
 

HA EN FIN LESEMÅNED I NOVEMBER!

 

 

HILSEN BEATHE

Rase av Monica Isakstuen

NÅR MOR ER PÅ RANDEN

 

Fra før av har jeg lest to av Isakstuens romaner, Om igjen fra 2014 som jeg likte veldig godt og Vær snill med dyrene fra 2016 som ikke falt så veldig godt i smak hos meg. Derfor var det med ekstra stor spenning  jeg satte i gang med denne siden dette er en slags oppfølger eller fortsettelse av den forrige romanen. Ja, noen ganger må en bare ta sats og håpe på det beste.

rase.jpeg

I Rase er det en til tider rasende kvinne, en småbarnsmor som er fortellerstemme, hun har ny mann og tvillinggutter på fire i tillegg til å ha en datter fra før akkurat som forfatteren selv og som Karen i den forrige romanen.

Det hele begynner med et lite brak når kvinnen står i kø i kassen på dagligvarebutikken, en dame bak henne klager på at ting tar tid mens hun selv prøver så godt hun kan å beholde roen og overser damen. En ny kasse blir åpnet hvorpå jeg-personen går mot denne og dette går ikke upåaktet hen hos kvinnen som stod bak henne i den andre kassen og hun presterer på et punkt å kaste kurven sin ned på beina hennes, begynner å slenge med kjeften og forlange unnskyldning i etterkant. Ja, slike folk er bare sjarmerende,
Jeg syntes at jeg-personen klarte seg veldig bra tross alt for det var litt av en prøvelse den andre utsatte henne for.
Forøvrig hadde jeg-personen helt rett for her i Bergen er det vanlig praksis at personen foran deg i køen får gå foran deg i neste kø om det blir åpnet en ny kasse, dette er vel bare vanlig høflighet er det ikke?

Selv om jeg liker å tro at jeg kanskje ikke var like stresset eller sint som det protagonisten var som småbarnsmor så kjenner jeg meg veldig igjen i mange av tingene hun gikk gjennom. Så litt stresset har jeg nok sikkert vært, og i likhet med henne så var faren til barna av det mer sindige slaget, noe som også kunne vært veldig irriterende og ikke akkurat til hjelp( for meg).
Selv hadde jeg en på 5 1/2 når jeg fikk nummer to og den tredje kom bare 17 mnd etter det igjen så aldersmessig var det ganske likt med barna til denne kvinnen og dermed mange av de samme utfordringene.

Det er mye hverdagsbeskrivelser og mye prakiske ting som beskrives her, det er sånn småbarnsperioden er. Men selvfølgelig får vi hele tiden hennes kamp, både med barna og den indre kampen hennes når ting helt sikkert føltes overveldene og for alt for mye. Og når man er stresset så har man kanskje noe kortere lunte enn det man ellers ville hatt og da er det ikke alltid like enkelt å besinne seg. Det trenger man ikke være rakettforsker for å forstå, og av og til går det skikkelig hardt for seg hjemme hos jeg-personen. Og jeg liker godt den frekvensen hvor hun snakker med naboen.

Naboen står i innkjørselen sin og ser opp på meg igjen, taust. Jeg ser tilbake. Er det noe? roper jeg ned til ham. Munen hans beveger seg, jeg hører ikke. Hva sa du? Han ser seg til høyre og venstre, krysser veien krokrygget og tusler over grusen til han står like under det åpne vinduet. Jeg lener meg ut.Ja?……(………)…

Jeg beklager så mye, sier han. Jeg vil virkelig ikke blande meg. Men av og til høres det nesten ut som der er krig inne hos dere.

S.57

Hun går til en psykolog,en hun kaller «ikke-psykologen» fordi hun egentlig ikke har helt troen på ham og en gang får hun et utbrudd mens hun er der, det var med nød og neppe at hun fikk komme tilbake dit. Hun føler også at hun ikke får den støtten hun trenger hjemme heller.
Det er derimot ikke bare denne småbarnsperioden vi får ta del i, det finnes også et tilbakeblikk til da hun fant den nye mannen og en heller småpinlig situasjon som oppstod…

Det er mange fornøyelige sekvenser i boken, blant annet da hun fant ut at hun bærte på tvillinggutter og kom til å tenke på at de skulle komme i puberteten og hun så for seg at hele huset kom til å bli sauket i størknet kroppsvæske!Hehe…godt det finnes papirtørkle sier jeg bare.

I en stresset hverdag og da særlig i den perioden hva man har små barn så er det kanskje lett for at man ikke føler seg like attraktiv lenger, man gjør kanskje bare det aller nødvendigste når det gjelder egen hygiene og det «lille ekstra» blir kanskje det første som ryker i denne perioden. Protagonisten spør seg i hvert fall om  hva som er vitsen med å smøre huden inn med krem for da vil den bare forlange enda mer, det samme med glansvask for ikke å snakke om å shave leggene. Hva er vitsen. Kroppen kvitter seg med celler hver dag, kaster ut slaggstoffer, preges, eldes. Jeg forsvinner, når alt kommer til alt. I et sånt perspektiv er det virkelig påkrevd at jeg daglig skal anstrenge meg for å rense hudens porer, holde bikinilinjen ryddig og fitta trang?

 

Selv om det ble litt stang ut med forrige roman for min del så gikk det desto mye bedre denne gangen for dette likte jeg veldig godt.  Det kommer kanskje ikke frem så veldig mye nytt for dette er ting man har hørt om før, eller gått gjennom selv men det var kjekt å få et innblikk i hvordan en småbarnsperiode kan fortone seg for nå er det noen år siden mine var små. Dessuten skriver Isakstuen så godt og det er fornøyelig lesing i all jeg-personens fortvilelse for det er ikke til å stikke under en stol at noen av tankene hennes er av en slik karakter man kanskje ikke snakker høyt om og på den ene siden står denne setningen: Jeg er så redd for hendene mine. Kun det og det er ganske så sterkt. En annen setning som står alene og kommer flere ganger: Hvordan elsker man noen så de merker det? Og dette er bare noen av spørsmålene hun stiller seg i denne romanen.

Det er høy flirefaktor og det er med på å gjøre det lettere å lese for det er jo ikke slik at det er spesielt artig å lese om en mor som virker å være på randen av et sammenbrudd som kan bryte ut når som helst. Det er en sekvens i boken som er ganske rolig og hvor det går mye i fødsel og barseltid, og det var fint med den sekvensen for det hadde blitt litt for mye av det gode om mor var på tuppa absolutt hele tiden. Morsrollen og foreldrerollen er en viktig og ikke minst krevende rolle man har, og det å skulle innta enda flere roller i forhold til før er slett ikke bare bare og det er ikke rart at det kan virke overveldene til tider. Jeg kan bare snakke for meg selv men jeg tenker at det er mange med meg der ute som har sagt ting vi i utgangspunktet ikke mente, sånn i kampens hete.
I denne romanen har Isakstuen satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  å bruke sin sterke prosa.

 

Anbefales sterkt!

 


Forlag:Pelikanen
Tittel: Rase
Forfatter: Monica isakstuen
Format:Innbundet
Sideantall: 223
Utgitt:2018
Kilde:Kjøpt

Forfatter

Monica Isakstuen
Foto: Tommy Ellingsen

Monica Isakstuen er født i 1976 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2009 med romanen Avstand² og har siden den gang skrevet en diktsamling og flere romaner, blant annet Vær snill med dyrene som hun vant Brageprisen for. Hun gav tidligere i år ut skuespillet Se på meg når jeg snakker til deg.

 

 

HILSEN BEATHE

Fordi venus passerte fordi en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

For fire år siden hadde jeg mitt aller første møte med Høvring gjennom romanen Camillas lange netter og jeg ble såpass nysgjerrig på forfatterskapet at jeg gjerne ville lese mer av henne, likevel skulle det gå fire år før neste møte, men for et møte det ble!
fordi venus

Dette er en roman med et veldig poetisk språk og tittelen Fordi venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født er nærmest som et dikt i seg selv.

Vi møter søstrene Martha og Ella hvor sistnevnte er fortellerstemmen. Martha har nettopp vært innlagt på nervesanatorium og skal komme til hektene igjen på et hotell i en alpelandsby og Ella skal være med for å holde henne med selskap.
Eller det er ikke helt sant at de er i alpene fordi Martha turte ikke å fly så de reiste til et hotell i en fjellbygd her i Norge i stedet.

Søstrene som er født på samme dag med bare et års mellomrom og var nærmest uadskillelige når de vokste opp, for Ella kom Martha i aller første rekke, før foreldrene.

Etter hvert som boken skrider frem forstår vi at søstrene har mistet den nærheten de hadde når de var barn og noe av grunnen til det skal være at Martha flyttet fra Norge og bosatte seg i Danmark når hun giftet seg. Dette er noe Ella opplevde som et stort svik mot henne. Men disse ukene på hotell virker ikke å føre søstrene sammen igjen heller, snarere tvert i mot.

Det tok en drøy time å gå fra hotellet ned til sentrum. Veien var nybrøyta, dalen stille og vennlig, de snødekte trærne var liksom så frimodige, det var som om de hadde latt alle sorger fare, all anger, de lot vintersola renne inn i seg, gjennom alt de var, de gjorde gavmildt plass til lyset, trærne hadde ingenting de ville eie, de hadde bare de lette konglene og de mjuke nålene å slippe taket i. Jeg stansa ved en åpen bekk, bøyde meg og drakk fra begge nevene.

S.37

Opplever dette som en stillferdig roman uten at det finnes så mange ytre hendelser som utgjør et slags handlingsplot. Det er mer på det følelsesmessige planet og ikke minst Ellas edrindringer om både barndom og hennes tanker om det som skjer her og nå med henne selv og med Martha. Hennes eget begjær som hun etter hvert gjør noe med når de er på hotellet, men kanskje ikke med rette person.. Samtidig går begge to gjennom mye og ikke minst så krangler de en god del, helt til Martha bare reiser fra hotellet lenge før tiden mens Ella velger å bli igjen.

Jeg må si at jeg fikk sansen for Ella men er det fordi vi ser ting gjennom  hennes øyne? Det er jeg ikke sikker på, men Martha fremstår som en person som tar søsteren for gitt og virker å være en litt bortkjemt type som forventet nærmest å bare gå der til pynt mens søsteren måtte ta hånd om bagasjen hennes. Litt utover i boken merker jeg at Ella såvel som Martha hadde behov for denne turen, behov for å koble av og komme seg litt bort. Og det er jammen ikke godt å si hvem av dem som egentlig trengte det mest eller hvem av dem som egentlig var syk.Så er det da også veldig menneskelig og å sitt å stri med.

Det reises en del spørsmål underveis i romanen men det er ikke slik at nødvendigvis alt besvares på slutten heller for da virker det som det har gått mange år og Ella ser tilbake på denne tiden som var fulgt av både deres egen forfengelighet og deres egen forvirring. Og som Ella et sted sier Men når vi tenker tilbake på noe som fant sted i ei annen tid, en annen epoke – i barndommen, eller bare for noen skarve år siden – da er vi tvungen til å dikte. Vi setter sammen virkeligheta slik at den blir fattbar, i det minste for oss sjøl.

Det blir jo Ellas sannhet vi har fått ta del i, hadde vi hørt ting fra Martha sitt persepktiv kunne det kanskje blitt en hel annen bok. For hvilken sannhet er mest sann og hvorfor blir ting som de blir? Vel, tittelen på boken kan være et svar på et slikt spørsmål skal vi tro forfatteren.
Dette var en velskrevet liten roman om forholdet mellom to søstre, språket er som nevnt veldig poetisk og er en ren fryd å lese. Likte godt beskrivelsene av den norske naturen og ikke minst det såre forholdet mellom søstrene, om misunnelsen og sjalusien dem i mellom. Om den ene sin løsrivelse og den andre som ikke helt forstår dette.

Ja, så må jeg ikke glemme Ellas fascinasjon for den tyske forfatteren Stefan Zweig, det blir liksom ikke feil det heller. Dette er også en av de romanene man fint kan lese flere ganger, jeg vil tippe at jeg vil oppdage noe nytt neste gang jeg leser den.
Egentlig en litt vanskelig roman å skrive om fordi det ikke skjer noe på det ytre plan samtidig som det gjør det likevel. Jeg liker jo bøker som er sånn men de er nødvendigvis ikke de letteste bøkene å skrive omtale av i etterkant. Jeg har i det minste prøvd.Er det noen bøker jeg syntes det er bedre at en leser selv i stedet for å lese om så må det være denne.

Anbefales!


Forlag:Oktober
Tittel:Fordi Venus passerte forbi en alpefiol den dagen jeg blei født
Forfatter: Mona Høvring
Format:Innbundet
Sideantall:127
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Mona-Hoevring-1-farger
Foto: Agnete Brun

Mona Høvring er født i 1962 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 1998 med IIK!En dialog. Siden har hun skrevet en rekke diktsamlinger og noen romaner. Blant annet romanen Camillas lange netter som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

 

HILSEN BEATHE

Eleanor Oliphant har det helt fint/ Eleanor Oliphant are completely fine av Gail Honeyman

Ble oppmerksom på denne boken for cirka et halvt år siden etter å ha sett Jennifers omtale av den på YT og hun var ikke så veldig fan av boken for å si det sånn men jeg ble såpass nysgjerrig at jeg gikk til anskaffelse av den engelske utgaven nærmest umiddelbart men så har den blitt liggende ulest helt til nå.
Boken var på langlisten til Women`s prize for fiction i vår og den vant Costa First Novel Award i 2017 og på en måte kan jeg forstå det. Reese Witherspoon har kjøpt filmrettighetene og det er bare å glede seg til en film med det som blir betegnet som den nye Bridget Jones.
Boken har blitt hypet opp i lang tid også her i Norge og er det velfortjent? Nja…

eleanor oliphantEleanor Oliphant har det helt fint er en såkalt «up-lit» bok, altså en slags feelgoodbok som ikke er fullt så rosenrød som en typisk «chick-lit», betegnelsen brukes ofte på bøker med tema som for eksempel mental helse, barnløshet, alderdom og andre tema som mange på en eller annen måte kan relatere til men hvor romantikken ikke er i sentrum for handlingen og hvor det normalt har en slags oppløftende slutt.

Eleanor Oliphant er en kvinne på 30 år som jobber på kontoret ved et grafisk designbyrå i Glasgow. Hun har på seg de samme klærne hver eneste dag og spiser den samme maten. Hennes eneste venner er de to flaskene med vodka som fortæres hver eneste helg. Hun er sosial keitete og sier akkurat det hun mener til folk uten tanke for  om det hun sier kan såre den andre personen. Hun har ikke så mange sosiale antenner med andre ord og det fikk meg til å tenke at hun kanskje har aspergers eller noe for hun er en person som liker at alt skal foregå etter de samme rutinene og takler ikke så godt endringer.

Hver eneste onsdag ringer moren til henne, så samme tid hver eneste gang og alt hun kan prestere å slenge av seg til datteren sin er til å få bakoversveis av. Det finnes overhodet ingen utsikter for at hun skal bli «mother of the year» anytime soon for å si det sånn. Og neimen ikke rart at Eleanor ikke har særlig tro på seg selv eller at hun ikke syntes selv at hun fortjener bedre.
Helgene tilbringer hun som sagt med sine to gode venner Glen`s (and) Vodka og hun har et godt øye til en musiker som bor like i nærheten og hun følger ham på Twitter og  Instagram, ved en anledning tar hun seg inn i oppgangen hvor han bor. Neida, ikke særlig stalkeraktig  det.

Eleanor liker ikke andre mennesker men som du sikkert har skjønt så er ikke alt helt fint med Eleanor selv om hun prøver å fremstå upåvirket av sin egen ensomhet og sier både til seg selv og andre at hun har det helt fint. Men hun har jo ikke det, og når vi får vite hva som har skjedd med henne, hvordan kan hun ha det særlig bra?
Når hun derimot kommer i snakk med Raymond, den nyansatte på IT-avdelingen begynner det endelig å skje ting som skal endre alt for den godeste Eleanor.

Joda, det er mye feelgood her i den første del av boken men vi får også små drypp om en hendelse som fant sted da Eleanor bare var ti år gammel. Og når vi i siste halvdel av boken kommer mer og mer inn på dette så endrer den karakter og det blir for det meste medrivende lesing og ikke så mye «fjas og mas» som første del bærer preg av. Og jeg vil si at det er den lille tvisten helt på slutten som virkelig gjør mesteparten av boken for min del og som får den til å fremstå mye dypere enn den kunne virke til å begynne med.

I likhet med Jennifer så reagerte jeg veldig på måten Eleanor oppførte seg mot andre helt til å begynne med. Jeg er litt usikker på om jeg likte henne og syntes hun til tider var irriterende og skikkelig bitchy men samtidig likte jeg humoren hennes. Og det var en grunn for at hun var slik skulle det vise seg.
Jeg nevnte lenger oppe at hun sammenlignes med Bridget Jones og jeg kan være enig i den karakteristikken. De er like gamle og singel, men der hvor Bridget Jones har forventninger om å endre sivilstatus og jakter på den kjekke Mr. Darcy kan det virke som Eleanor Oliphant er fornøyd med tingenes tilstand og er ikke særlig glad i mennesker i det hele tatt selv om hun stalker han musikeren så er ikke dette en bok om romantikk men om ensomhet og om å være litt annerledes,være litt på siden av det som betegnes som «normen».
Hun har et språk som kan minne mer om en gammel dame enn en singel kvinne på 30 og det er med på å gjøre dette til fornøyelig lesing.

Det var medrivende å lese om det som skjedde med Eleanor som liten og jeg følte med henne og kanskje forstod jeg henne litt bedre for det hun har gått gjennom kan umulig være enkelt.  Og hva skal man gjøre før man har fått de rette verktøyene til å håndtere et traume som det hun har vært gjennom på? Med de forutsetningene tenker jeg at hun ikke kunne vært stort annerledes. Hun er en person som ikke liker å ta i mot hjelp, hun vil ha ting på sin egen måte og ting skal gjøres skikkelig.

Forfatteren har et enkelt men godt språk som gjør dette til en lettlest bok til tross for sine tunge tema,og etter det jeg kan se har oversetteren også gjort en god jobb. Jeg har lest deler av boken på engelsk.
Måten hun beskriver Eleanors ensomhet på er sår og jeg syntes til tider det kunne skinne gjennom at Eleanor bare tilsynelatende var fornøyd med den ensomheten hun befant seg i, men ensomheten hadde vært det tryggeste for henne i lengre tid. Det er vel også helt opplagt, det er vel ikke så mange som vil være ensom.

Kanskje aller best er boken når den tar for seg det gode vennskapet mellom Eleanor og Raymond. Og hvordan han tar seg av henne når hun er på sitt aller svakeste.
Eleanor grodde på meg etter hvert og jeg tok meg i å like henne, heie på henne. Jeg likte boken godt og forstår tildels hypen, samtidig er ikke dette en bok som setter varige spor eller som kommer til å sitte lenge i hos meg. Dette blir mer som en av de vennene som kommer inne i livet ditt for å være der i en kort periode for så å forsvinne like fort som de kom, du setter pris på den tiden de er der men kommer ikke til å savne dem så veldig når de har dratt.

Linn ,Kvardagsbiblioteket, Bjørnebok  og Kleppanrova har også lest boken,og de fleste av dem var kanskje haket mer begeistret enn meg. Men jeg likte nok boken mye bedre enn Jennifer som ikke er helt nådig i sin omtale. Jennifer er en av mine favoritt booktubere og videoen er vel verd å få med seg.


Forlag: Aschehoug
Original tittel: Eleanor Oliphant is completly fine
Norsk tittel:Eleanor Oliphant har det helt fint.
Forfatter: Gail Honeyman
Oversetter:Cecilie Winger, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:386/ 417
Utgitt: 2017/ 2018
Kilde: Kjøpt/ Leseeks

Forfatter

Honeyman-Gail
Foto: Phillippa Gedge

Gail Honeyman er født i 1972 og er en skotts forfatter. Eleanor Oliphant har det helt fint  er hennes debutbok.

HILSEN BEATHE

Behold meg av Tone Sanden Døskeland

behold megSelv om jeg har lest en del diktsamlinger de siste årene så anser jeg ikke meg selv som dreven «i faget» og det er like «skummelt» hver eneste gang man skal legge ut en omtale av en diktsamling.

Noen ganger går det lekende lett å lese en diktsamling mens andre ganger må man jobbe litt ekstra med teksten, noe som er helt greit.

Jeg liker at  ikke fasiten er gitt hver eneste gang og at forfatteren åpner opp for at man skal finne sin egen tolkning på det som blir fortalt.

Noen ganger er det bare slik at man ikke ser skogen for bare trær selv om man glimtvis kan skimte noe vakkert mellom alt det råtne løvet.

Behold meg er skrevet av en debutant og handler om en ikke navngitt ung kvinne. Hun er i et nyetablert samboerforhold men ganske snart får man mistanke om at ikke alt er som det skal og det hele minner mer om et forhold som går mot slutten enn noe annet. Samtid står det kanskje ikke på henne for jeg tolker henne dithen at hun lengter etter mye mer nærhet fra kjæresten enn det hun får og når de går i parken observerer hun en far som er der med den lille datteren sin. Kanskje hun lengter etter å bli mor selv en gang?

Men det er ikke bare mer nærhet til kjæresten hun higer etter, hun søker etter mer kontakt med sin egen far uten at det blir utdypet noe om hvorfor hun ikke har den gode kontakten med ham.

Disse lengslene og drømmene hennes blir skildret gjennom mange ulike metaforer hentet både fra naturen og kroppen. Og av og til blir det bare ekkelt og vemmelig. Jeg er ikke spesielt hårsår og tåler egentlig mye men når det blir beskrevet snott som blir sugd ut av nesen for å havne i munnen på en annen så blir det bare kvalmende.
Jeg forstår hennes lengsel etter å komme så nær kjæresten sin som overhodet mulig men når hun ytrer et ønske om å stikke fingeren sin inn i neseborene hans og  virkelig grave da må jeg melde pass altså. Pille han i nesen? Virkelig?

Det er flere sekvenser som er fine og hvor jeg føler meg på bølgelengde med hovedpersonen  i hvert fall til en viss grad, men alt det vakre drukner i alt det som råtner i naturen. Jeg forstår at det kan være metaforer for den kjærligheten som er på vei til å ta slutt, og at det kan symbolisere at alt rundt henne faller i grus/ råtner bort. Likevel kjenner jeg at jeg ikke bryr meg fordi jeg blir mer opphengt i alt som råtner uansett årstid, det være seg blomster,løv, frø eller hun selv.

Det er mye hverdagslig som skjer også og de sekvensene er helt greie. Innimellom blir det faktisk litt sårt også, som da hun sitter hos legen og så gjerne vil at kroppen hennes for en gangs skyld skal klare å produsere noe. Det er en tydelig lengsel etter noe hun ikke har. Det kan også virke som hun ikke har så høye tanker om seg selv, kanskje fordi hun opplever mye motgang i livet? Hun virker til tider usikker på seg selv. Når jeg tenker på tittelen,Behold meg, så fremstår det som en bønn til en eller annen om at man må velge henne, beholde henne, ikke støte henne fra seg. En higen etter at noen skal ønske å være med henne. Og det er egentlig veldig fint. Ja, om det er det som menes da.

Når en leser dikt så er følelsene man sitter med når man leser minst like viktig som forståelsen av dem. Det er ikke slik at en må forstå alt ved en diktsamling for å ha utbytte av den. Her druknet dessverre de fine øyeblikkene ganske raskt i råtne løv eller vemmelige skildringer. Jeg ble verken engasjert i boken eller i hovedpersonen, og for det aller meste brydde jeg meg ikke noe om henne i det hele tatt. Det kan være fristende å bruke klisjèen, det er ikke deg, det er meg, men jeg vet ikke om den blir helt riktig å bruke her for jeg tror rett og slett det meste druknet i all det råtne løvet. Som nevnt over så ser jeg at det er noe der selv om jeg ikke fikk det helt til å stemme denne gangen, så om forfatteren skriver flere bøker gir jeg de gjerne en sjanse.

Det kunne vært interessant å høre om noen andre der ute har lest og kanskje har en annen oppfatning av denne enn det jeg fikk denne gangen.

 


Forlag:Oktober
Tittel:Behold meg
Forfatter:Tone Sanden Døskeland
Format:Heftet
Sideantall:92
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Doeskeland-Tora-Sanden
Foto: Linn Heidi Stokkedal

Tone Sanden Døskeland er født i 1992 i Bergen. Behold meg er hennes første bok.

 

HILSEN BEATHE

Sjøen om vinteren av Sivert N Nesbø

GRIPENDE OG SÅRT OM OVERGANGEN FRA BARN TIL UNGDOM

For tre år siden leste jeg forfatterens såkalte «vanskelige» andrebok, Som eit barn, som var skrevet på et aldeles nydelig og poestisk språk. Den hadde ikke så mye ytre handling men tok heller for seg menneskers tanker og følelser. Når jeg sier at den ikke hadde ytre handling så er det ikke slik å forstå at det overhodet ikke skjedde noe for det gjorde det, men det var ikke hovedfokuset i romanen. Sjøen om vinteren er etter det jeg kan se  skrevet litt etter samme oppskrift.

sjøen om vinteren

Her treffer vi 12 år gamle Eli og handlingen spenner seg over noen få måneder, fra sommeren og frem til sent på høsten.

Denne sommeren skal hun og foreldrene til besteforeldrene slik de pleier om sommeren. Bestefaren har i alle år lagt ut gaver til henne og storebroren Magnus, de letet etter gavene som  om det skulle være en skattejakt.

Eli er litt usikker på om hun får  slike gaver i år eller om hun er for gammel for det, på en måte føler hun seg for stor men helt sikker er hun ikke. Men dette er ikke det eneste hun går og grubler på for noe er annerledes med pappa. Eller er det det? Kanskje det bare er hun som oppfatter det på en helt annen måte enn hun kanskje har gjort før? Faren som denne sommeren bare stikker avgårde og blir borte i dagevis for så å komme tilbake igjen etter noen dager. Verken han eller moren sier noe til Eli om dette, nesten som om de ikke forstår at hun får det med seg, hun bruker mye tid til å tenke på hva det er med faren, blir noe usikker på ham. Vi som lesere føler akkurat det som Eli føler, denne gryende mistanken og uroligheten, denne følelsen av at noe er galt.

Selv om det er forholdet hennes til faren som er det mest fremtredende i romanen så var det særlig vondt og sårt når Eli er på leirskole og det skjer noe som ikke burde skje og som Eli sent vil glemme. Det er trist når skolekamerater og venner er stygge med hverandre og hendelsen kunne fått katastrofale konsekvenser. Det er aldri godt å bli satt litt på utsiden. Og dette er noen av tankene hun satt med.

Kvifor kom dei ikkje? Torde dei ikkje? Var det ikkje stort å bry seg om, syntes dei at ho overdreiv, meinte de det var feil at Runa og Stine hadde vorte sendt heim?Ho tenkte lenge på dette, og hugsa at ho hadde vorte glad då dei andre jentene ho delte hytte med kom litt seinare på kvelden. Dei hadde verka glade, hugsa ho, som om det ikkje var noko i vegen, som om det aldri hadde vore noko i vegen.

S.40

Når hun er hos besteforeldrene er hun med søskenparet Andreas og Selma,men denne sommeren ble ikke alt helt det samme med de lenger heller selv om hun var sammen med dem flere ganger. Er det dem eller rett og slett bare hun selv som har endret seg i løpet av det året som har gått?

Igjen har forfatteren skrevet en vond, sår og til tider gripende roman,denne gangen om en jentes første tegn på at hun er i ferd med å forlate barndommen for å ta fatt på ungdomstiden. Dette er en tid og et sted som for de aller fleste kan være både sår og  forvirrende. Man er for gammel til å gjøre enkelte ting og samtidig for ung til å gjøre andre ting, som å være alene hjemme, jobbe eller dra på fester slik Eli vet at broren får lov til. Men hun har ikke kommet dit hen, ikke ennå.

I likhet med Som eit barn har også denne aller mest fokus på hovedpersonens tanker og følelser og de ytre handlingene er satt litt i bakgrunnen nærmest som de skulle være statister og det er helt greit. Forfatteren har vært flink til å skape Eli for jeg kommer under huden på henne nærmest umiddelbart og følger henne på veien disse månedene.

Jeg kom til å tenke på den nye serien som går på Nrk super,Lik meg, som handler om to jenter som har vært venninner helt siden barneskolen men nå som de går siste året på barneskolen eller første året på ungdomsskolen endrer ting seg. I serien blir den ene,Oda, satt på utsiden av de andre på skolen,også hun som hun har vært venninne med i alle år. Samtidig gjør hun veldig mange dumme ting, ting som gjør at hun blir vanskelig å like, men det eneste hun vil er å bli godtatt av de andre, være med de andre. På en måte kan Eli minne meg litt om Oda,bare at hun ikke har denne irriterende oppførselen.

Vi som voksne lesere kan til en viss grad ane hva som kommer til å skje,men Eli har naturlig nok ikke den samme forståelsen fullt ut selv om hun er i ferd med å merke at hun selv ser annerledes på ting nå enn det hun gjorde for bare få måneder siden. Hvordan skal man forholde seg til denne nye innsikten man får i det som skjer rundt en? Hvordan skal man forholde seg til de aller nærmeste etter at man begynner å øyne at de slett ikke er så perfekte som man tidligere hadde trodd?

Jeg likte veldig godt å lese om forholdet Eli hadde til bestefaren sin,da særlig turen hvor de hadde sittet på en stein og bare sett utover.  Helt avslutningsvis må jeg si at forfatteren har klart med stor bragd «å gå inn i hodet» på en 12 år gammel jente, for Eli kunne vært en hvilken som helst jente på 12 år og jeg syntes han klarte veldig fint å få frem tankene og følelsene hun satt med og den gnagende uroen hun hadde noen ganger fremstod meget troverdig.
Det var litt forfriskende og kjekt med en bok som handlet om overgangen fra barn til ungdom samtidig som den er omtrent kjemisk fri for forelskelser selv om jeg hadde tålt det også!

Jeg håper at forfatteren har planer om å skrive mer og i mellomtiden skal jeg få med meg debutboken hans for den har jeg ennå ikke lest.

En vond, sår og fin roman som jeg anbefaler på det aller sterkeste!

 

Eli har lest og skrevet om boken, få gjerne med deg hennes fine omtale også!

Dei smilte til henne då, men hadde ikkje elles noko ve seg som inviterte henne til å vere med, til å bli med på kva dei hadde føre,og snart var dei forbi.


Forlag: Tiden
Tittel: Sjøen om vinteren
Forfatter: Sivert N Nesbø
Format:Innbundet
Sideantall:134
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Nesbø,+Sivert+N.
Foto Paul Audestad

Sivert N Nesbø er født i 1982 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2013 med romanen Skårgangar, i 2015 kom romanen Som eit barn. Sjøen om vinteren er forfatterens tredje bok.

 

HILSEN BEATHE

Snøsøsteren av Maja Lunde & Lisa Aisato

En nydelig førjulsfortelling for store og små!

Det er ikke mer enn en måned siden jeg leste Til ungdommen hvor Lisa Aisato  var illustratør til Linn Skåbers debutroman og jeg må si at det er litt av et privilegium å få nyte to bøker på kort tid med Aisatos nydelige illustrasjoner å hvile øynene på.
Denne gangen er det Maja Lunde som har skrevet historien, av henne har jeg kun lest  ungdomsromanen Battle foreløpig men jeg kommer helt sikkert til å lese noe av henne igjen og jeg har to bøker liggende på vent. Filmatiseringen av boken Battle går forøvrig på kino for tiden.

snøsøsterenSnøsøsteren forteller historien om Juian som har fått navnet sitt etter julen siden han har bursdag på selveste julaften.
Når boken starter er det ikke lenge igjen til jul, men hjemme hos Julian virker det som foreldrene ikke har fått med seg at den er like om hjørnet. De opptrer nesten som kopier av foreldrene i stedet for ordentlige foreldre og slik har det vært helt siden sommeren når storesøsteren hans, Juni, døde.

Selv lillesøsteren, Augusta, er ikke den «dynamitten» hun pleier å være. Det er som om alle tre går på automatikk uten noe som helst følelser for noe som helst.

Julian og kameraten John er ikke særlig interessert i  fotball så i stedet liker de å svømme, og det er noe Julian gjør veldig ofte. En dag han og John er i svømmehallen dukker det opp en rødhåret jente i vinduet. Julian kommer fort i snakk med denne jenten som kaller seg Hedvig.

Hedvig snøsøsteren ok

En dag inviterer hun ham hjem til seg på kakao og pepperkaker, og når de kommer dit blir Julian helt overveldet hvor julepyntet hele huset deres er. Hedvig forteller at hun bor der med foreldrene og snakker ofte om storebroren som er veldig flink til å tegne.  Julian kommer til å tenke på hvor grått og trist det er hjemme hos dem i forhold og selv om det ikke er lenge til jul så kjenner han at han ikke gleder seg noe i det hele tatt.

fam snøsøsteren ok.jpg

Julian og Hedvig får ganske fort et veldig fint vennskap og jeg må si at Hedvig på en måte kunne minne litt om pippi Langstrømpe for det var lett å se at hun var en person som var vant til å klare seg selv.  Og huset kunne minne litt om villaen hun bodde i. Vennskapet med Hedvig får Julian til å tenke på vennskapet med John som plutselig føltes veldig kjedelig i forhold.

hedvig og julian ok

En ettermiddag Julian og Hedvig er ute i hagen hennes for å lage en snømann blir Julian oppmerksom på en gammel mann som lusket rundt utenfor huset. En skummel mann som går rundt med en nøkkelhank og det kan virke som han vil inn i huset hennes.

Henrik ok

Den blir gitt ut som en barnebok og er fordelt over 24 kapitler og sånn sett er den helt ypperlig å ha som en advendtskalender. Jeg er noe usikker på om denne passer for de aller minste barna selv om den er rikt illustrert, men for litt større barn og voksne er den helt fantastisk!
Den handler om ensomhet og om vennskap, om foreldre som sitter helt fast i sin egen sorg og som ikke evner å komme seg videre, noe som er forståelig med tanke på at de har mistet sitt eldste barn på tragisk vis. Men som virker å ha glemt at de har flere barn å ta seg av. Boken handler om å få støtte fra et kanskje uventet hold og er sånn sett like magisk som selve julehøytiden.
Det er lett å se at Maja Lunde har skrevet for barn før for dette er noe hun mestrer til de grader for historien er helt fantastisk oppbygget med små spennende øyeblikk samtidig som den er vakkert skildret både om vennskapet mellom bokens to hovedpersoner og andre vennskap som dukket opp underveis. Den er også sår med tanke på foreldrenes sorg, men det er ikke den eneste sorgen vi får ta del i her for det er flere som opplever en stor sorg.
Jeg fikk tidlig følelsen av ikke alt var som det skulle og jeg fikk rett i noen av mine antakelser underveis.

Lunde skriver lekende lett og kan virkelig dette med å lage en underholdende bok som trollbinder både stor og små som måtte lese den. Jeg slukte boken på få timer og måtte gå tilbake igjen for å nyte Aisatos nydelige illustrasjoner.

Skulle ønske at denne hadde blitt til en tv-serie/advendtskalender en gang, det eneste aberet hadde vært at vi ikke hadde fått nyte de vakre illustrasjonene. Men altså denne er bare helt nydelig, både historien og bildene, som utfyller hverandre på en helt utmerket måte.

Jeg gleder meg til den dagen jeg får barnebarn som jeg kan lese denne for, i mellomtiden får jeg nyte den selv og kanskje få datteren min til å lese den! 🙂 Denne kommer man garantert i julestemning av! 🙂

 

Tine har også skrevet om boken!

 

Anbefales på det aller varmeste!

 


Forlag:Kagge
Tittel: Snøsøsteren
Forfatter:Maja Lunde
Illustratør: Lisa Aisato
Format: Innbundet
Sideantall:190
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Lunde, Maja (c) Sturlason.jpg

Maja Lunde er født i 1975 og er en norsk forfatter og manusforfatter.  Hun er manusforfatter på tv-serier som Side om side og Hjem. Hun er også manusforfatter for Barnas supershow. Hun har skrevet en del barnebøker,en ungdomsroman (Battle) og flere romaner for voksne.

 

Illustratør

aisato-lisa_foto-trine-sirnes

Lisa Aisato er født i 1981 og er en norsk illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har vært med og skrevet samt illustrert en rekke barnebøker. Hun debuterte som forfatter i 2008 med boken Til min elskede. Hun har skrevet og illustrert flere bildebøker etter det og har vært illustratør på en rekke bøker som er skrevet av andre forfattere.

 

HILSEN BEATHE