Tittel:Hvis jeg var Agnes-Forfatter:Nikoline Riis Lindahl-Format:Innbundet-Sideantall:250-Utgitt:2026-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Cappelen Damm forlag

NYDELIG OG SÅRT OM OMSORGSSVIKT

Nikoline Riis Lindahl var et helt nytt navn for meg, kanskje ikke så rart siden hun debuterte som forfatter i fjor med sakprosaboken Pasientrom 42 hvor hun skrev om egne erfaringer innen psykiatrien. Den boken har jeg ikke lest men etter å ha fått med meg hennes debutbok som romanforfatter, Hvis jeg var Agnes, skal jeg definitivt plukke den opp for Lindahl skriver som hun aldri har gjort annet. For en fantastisk litterær stemme, som jeg håper vi kommer til å høre mye fra i fremtiden.

I Hvis jeg var Agnes møter vi 12 år gamle Astrid og når romanen begynner er hun på skolen hvor de har naturfagtime og snakker om maur, og allerede på de første sidene følte jeg på den ubehagelige stemningen som ligger i bunn og som er sterkt tilstede gjennom hele boken. Jeg hadde ikke lest mer enn en side eller to før jeg konstanterte at Astrid er en trist jente, og lite ante jeg om hva som var i vente for den lille jenten.

Når det kun var henne og moren hjemme, kunne de gjerne tulle og tøyse og det virket som moren slappet av for en stakket stund, men med det samme faren kom inn dørene ble begge to veldig forknytte og veldig på vakt. Måtte passe på å ikke gjøre noe som kunne bidra til at faren ble sint, for da likte han å slå. De gangene gjemte hun seg under sengen sin. Noe sier meg at hun lå under den sengen veldig ofte.

På et tidspunkt ganske tidlig i boken drar moren hjemmefra og kommer ikke tilbake. Igjen sitter Astrid alene med «ansvaret» for farens lynne, alltid være på alerten, hele tiden passe på at hun ikke sier eller gjør noe som kan irritere faren. Hun blir veldig god på å være stille, ikke ta plass. Men som den ufordragelige fyren faren er så finner han selvsagt på ting som irriterer ham og gir ham en unnskyldning for å denge løs på sin egen datter.

Astrid får være hos mormoren og hunden Buster noen helger, noen sårt tiltrengte pustepauser borte fra faren. Som leser tenker man at ting endelig skal bli til det bedre for den lille jenten.
Men dessverre begynner mormoren ganske snart å rote, glemme ting og Astrid kunne ikke reise dit lenger. I stedet ble det til at hun var hos Frank, en kamerat av faren, de helgene han ville ha barnefri. Det var dessverre ikke et godt sted for henne å komme som en liten jente for han gjør ting med henne en voksen mann absolutt ikke skal gjøre med en på hennes alder.

For en bok og for en formidlingsevne! Hun skriver på et aldeles nydelig og poetisk språk, noe som gjør beskrivelsene av hendelser noe mer levelig å komme gjennom for meg som leser. Det er korte og stillferdige setninger men samtidig veldig kraftfullt og sterkt. Det er for det meste veldig vond lesing men heldigvis finnes det er lyspunkt i alt det mørke.
Jeg har lyst til å dele et par setninger som står bakpå boken og som henspeiler til tittelen på boken.

Hvis jeg var Agnes,kunne noen sydd meg sammen igjen. Ikke med gamle tråder som ryker når jeg trekker i dem.
Ikke med nåler som stikker. Med sting som holder. Og de ville sagt: Nå er du hel. Og jeg ville trodd på det. Men jeg er ikke Agnes. Jeg er Astrid.
Agnes er tøydukken hennes og en viktig støttespiller for Astrid. Av og til finner hun styrke i å late som hun er Agnes, mens andre ganger finner hun trøst i å gi henne omsorg. Dukken Agnes og notatboken hvor Astrid med enkle streker tegner alt som skjer, er sammen med gransking av naturen og ikke minst maurene og hva de gjør for å overleve, alle nødvendige mekanismer som hjelper Astrid å takle «situasjonen» hun befinner seg i. «Situasjonen» som i barndommen hvor hun er et barn som trenger hjelp men som dessverre ikke får den hjelpen hun så sårt trenger.

Det er nydelig og sårt, aldeles hjerteskjærende og vondt. Jeg får lyst til å klemme henne og si at alt kommer til å bli bra. Og det er heldigvis et lite lyspunkt i enden av den mørke tunnelen.
Det er alltid vondt å lese om barn som opplever å bli sveket av de som skulle være deres aller nærmeste, men dessverre så er det ikke alltid slik at hjemmet er den trygge havnen den skal være. Og disse sårhetene hos Astrid er Lindahl helt formidabel til å formidle videre til oss lesere, det er som om vi som går sammen med henne som skygger og tar del i alt det vonde hun opplever. Akkurat slik som tøydukken Agnes er den som ser alt og aldri viker med blikket, slik Astrid kan gjøre når ting blir for ille å skulle takle.

Dette var en av de sterkeste bøkene jeg har lest på veldig lenge og Astrid kommer til å være med meg i lang, lang tid fremover. Når dette er forfatterens romandebut er det bare å glede seg til fortsettelsen og håpe at hun har mange flere romaner å by på i fremtiden.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER ALLER VARMESTE!

Forfatter

Nikoline Riis Lindahl er født i 1996 og er en norsk forfatter. Lindahl studerer journalistikk ved Høyskolen Kristiania og jobber som journalist. Hun debuterte som forfatter i 2025 med sakprosaboken Pasientrom 42, en bok som bygger på egne erfaringer med tvang og anoreksi. Som ambassadør for Mental Helse Ungdom reiser Nikoline Riis Lindahl rundt i hele landet og holder foredrag om psykisk helse, tvang og hva som faktisk kan hjelpe barn og unge i sårbare situasjoner.
I 2025 ble Lindahl tildelt Prisen til fremme av ytringsfrihet, for at hun bruker sin egen stemme til å løfte erfaringer som altfor ofte blir tiet i hjel.
I 2026 debuterer hun som romanforfatter med romanen Hvis jeg var Agnes.

HILSEN BEATHE