Måned: august 2017

Litterære mål i 2017

Oppsummering #8: August 2017

av Beathes bibliotek9 kommentarer til Oppsummering #8: August 2017

Enda en sommer er på hell, naturen er i ferd med å få høstdrakten på og jeg har begynt å tenne lys inne om kveldene og pleddet….det har jeg alltid fremme. Hver årstid har sin sjarm og det er litt ekstra kos å sitte inne med en god kopp te og en god bok når det er mørkt,surt og småkaldt ute.  Uansett her er det som har skjedd på bok-og filmfronten denne måneden.

 

BØKER LEST

 

  1.  Elmet av Fiona Mozley – roman – engelsk – MB2017 – Kjøpt – PÅBEGYNT
  2. History of wolves av Emily Fridlund  – roman – engelsk – MB2017 – Kjøpt- PÅBEGYNT
  3. 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl –  – norsk 2016 – Lånt på biblioteket
  4. Ingen til bords av Lene Lauritsen Kjølner – Krim – Norsk 2017- Leseeks
  5. Days without end av Sebastian Barry – roman – engelsk – MB2017- Kjøpt- PÅBEGYNT
  6. Leo av Bror Hagemann – roman – Norsk 2017 – Leseeks
  7. To søstre av Åsne Seierstad – Dokumentar- Norsk 2016 – Kortliste BBP 2016 – Leseeks
  8. Autumn av Ali Smith – roman – engelsk – MB2017 -Kjøpt
  9. Tobakkshandleren av Robert Seethaler – roman – oversatt- Leseeks
  10. Barsel av Kristin Storrusten – dikt – Norsk 2017 – Leseeks
  11. Verda er ein skandale av Agnes Ravatn – Essay- Norsk 2017 – Leseeks
  12. Melk og honning av Rupi Kaur – dikt -oversatt – Leseeks
  13. Dam av Claire -Louise Bennett  – roman – oversatt – Kjøpt
  14. Så faller jeg av Rebecca Wexelsen – dikt – Norsk 2017 – Leseeks
  15. Under snøen av Monika Steinholm – Ungdomsroman – Norsk 2017 – Ebokbib
  16. I hans armar av Marit Tusvik – roman- Norsk 2017 – Leseeks
  17. Elster,Andresen, Dahl av Per Schreiner – roman – Norsk 2017- Leseeks
  18. Home fire av Kamila Shamsie – roman – engelsk- MB2017 – Kjøpt – PÅBEGYNT

 

Jeg har hatt en god lesemåned selv om jeg har gått på en smell når det gjelder manbookerbøkene. 14 bøker er lest ferdig mens 4 er påbegynt, alle bookerbøker. De to første jeg begynte på fikk jeg ikke helt taket på med det samme og ble lagt bort inntil videre. Barry sin liker jeg men fikk plutselig lyst til å lese alt mulig annet og med det mener jeg norske bøker anno 2017. Når det gjelder bookerbøker så har jeg enda litt tid på meg før den 13 september, heldigvis. Home fire virker veldig lovende så langt.

Har truffet godt med utvalget denne måneden, og alle de som er lest ferdig er gode bøker  selv om jeg har likt noen bedre enn andre igjen. I likhet med Ellikken så har jeg lyst til å framsnakke den sterke diktboken, Så faller jeg. Og ikke for å være for optimistisk her men……

SAMLESING MED ELLI 2018

Vel, nå skal jeg ikke skryte for mye av boken i fare for at dere der ute skal få så høye forventninger at boken ikke har nubbesjans til å nå opp om det så snødde i h…….
Men for all del, les boken!

 

Bøker lest tidligere i år – omtalt i august

  1. Another Brooklyn av Jacqueline Woodson, lest i juli
  2. Av jord av Kirsti Blom,lest i mai

 

 

BØKER KJØPT

Tre bøker ble kjøpt denne måneden og alle engelske.

  1. Days without end av Sebastian Barry
  2. Home fire av Kamila Shamsie
  3. Homegoing av Yaa Gyasi

 

 

FRA BOK TIL FILM/ TVSERIER -FILMER

Et av mine guilty pleasures er tv-serier og som abonnement på Netflix så dukker det stadig opp «nye» serier som jeg blir «småhekta» på. Denne måneden er intet unntak.

Den første er Reign som er en filmatisering av historien om Maria Stuart, eller «Mary,Queen of scots» som hun ble kalt. Hun var dronning av Skottland i perioden 1542 og 1567.  På YT finnes det også et innslag hvor en har tatt for seg både tv-serien og den virkelige historien for å sammenligne – den gleder jeg meg til å se når jeg har sett ferdig serien. Det er kjekt å se på alle de fine kjolene som var på denne tiden. Skulle ønske jeg levde på den tiden det var moderne med slike kjoler.

 

Den andre serien «When calls the heart» er inspirert av forfatter Jannette Okes bok med samme navn. Her er handlingen lagt til ca 1910 og går for seg i et lite gruvesamfunn i Canada. Denne bingewatcher jeg om dagene og holder på sesong 3 og jeg håper at Netflix snart legger ut fjerde og siste sesong.

 

Jeg har virkelig fått sansen for Youtube og da særlig de youtuberne som tar for seg Skam, det er artig å se hvordan engelske og amerikanske mottar serien.

 

SER FREMOVER MOT

 

Det har vært dårlig med litterære arrangementer nå i august men i september er det mye kjekt å se frem til. Cecilia Samartin kommer blant annet og jeg har planer om å få med meg en litterær lunsj med henne på biblioteket samt et bokmøte med Juritzen forlag samme kveld- dette skjer  først mot slutten av september så det er mye kjekt også før den tid når mange forlag som skal ut på sine bokhøst-turnèer både i september og oktober.

Kortlisten til manbookerprisen blir lagt frem den 13, det blir spennende og jeg håper at jeg får lest så mange som mulig innen den tid. Men de norske bøkene har det med å snike seg i lesekøen så det blir knallhard prioritering fremover.

Det er også stortingsvalg og kanskje det viktigste valget på lenge. Jeg har ikke fulgt så veldig mye med på disse duellene, men som vanlig er det ikke sin egen politikk de først og fremst vil fremheve men det er hva de andre gjør og ikke gjør. I år er det det  å ta vare på  «de norske verdiene» som har stått i fokus etter hva jeg har fått med meg. Jeg kom over en memes jeg har lyst til å dele med dere, den er laget av Line Fresvik, en av mine Skam-medsammensvorne her i Bergen.

Listhaug

Jeg mener ikke at man skal åpne alle sluser inn til Norge, og det er heller ingen menneskerett å bo her. MEN det menneskesynet og hatet som råder, ikke minst i alle kommentarfeltene rundt omkring skremmer meg  mye mer enn tanken på å ta i mot noen tusen flyktninger «for mye.»

Flere skulle sett på Skam, og kanskje de kunne lært litt- ikke minst hørt artikkelen som William laget ferdig for Noora i Sesong 2 episode 10, fra ca 7 min – den blir hyllet av flere amerikanske seere  og noen  mener at denne burde alle sett. Noe jeg er enig i.

 

https://www.nrk.no/video/PS*263810

 

BRUK STEMMERETTEN – STEM KLOKT – HA ET GODT VALG!

 

HILSEN BEATHE

 

HA EN FIN BOKHØST!

Bøker lest i 2017, Bokanmeldelse, Norsk 2017

I hans armar av Marit Tusvik

av Beathes bibliotek7 kommentarer til I hans armar av Marit Tusvik

Til tross for at forfatteren har et hav av bokutgivelser bak seg har jeg kun lest èn roman av henne tidligere og det er Fleur som kom ut for tre år siden. En roman jeg ble veldig begeistret for.

i hans armar

I årets roman I hans armar treffer vi den unge Sofia, 23 år, deltidsansatt på biblioteket og kunstner. Hun har nettopp slått opp med typen sin og ser for seg en lengre tilværelse som singel, hvor hun skulle reise, lage kunst og bare kose seg alene i leiligheten sin. Men disse planene skulle ikke vare så veldig lenge for på et arrangement i forbindelse med et jobbprosjekt traff hun den 15 år eldre Frank, en vakker amerikaner.  Han er kunstner og meget intellektuell. De fikk umiddelbart god kontakt og tenkte at han kunne hun ha det litt moro med, og det hadde hun også – til å begynne med.

Det gikk som det måtte gå og hun falt pladask og borte var planene om et fritt singelliv.
Han tok henne mildt sagt med storm, var meget støttende når det gjaldt kunsten hennes, og lærte villig bort av sin store kunnskap. Han lærte henne blant annet nye malingsteknikker og fikk henne til å reise alene på en tur til Hellas hvor hun kunne bruke teknikkene hun hadde lært seg, hente inspirasjon. Han skrøt villig vekk av henne til venner og bekjente, og alle likte denne sjarmerende amerikaneren.
Han flyttet raskt inn til henne uten at dette var noe de hadde diskutert på forhånd, men hun likte alle de vakre tingene han hadde med seg og overså varsellampene som såvidt begynte å blinke…

Eg tenkte ikkje på han eg hadde møtt. Men eg hadde møtt han, og seinare,når jeg tenkte på skiljelina mellom det første og det andre møtet, var det første som å få eit ønske oppfylt og det andre som å vakne på innsida av ein annans draum og oppdage at eg var hovudpersonen. Han var Odyssevs. Snart skulle han strande på øya mi.

S.19

Sakte men sikkert begynte ting å endre seg, det lyse han omgav seg med ble etter hvert mørkere og mørkere og til slutt var  alt bekmørkt.

Disse endringene skjer over tid og det var nesten som hun ikke så dem med det samme, og de gangene hun gjorde det fant hun fort unnskyldninger for ham. Deretter blir han syk og må opereres, men hvem gjør det vel slutt med en som er syk? Og han kan jo bli grei igjen?

Han skryter ikke lenger av henne, faktisk så slenger han heller drit. Blir mer og mer kritisk til henne og det hun gjør. Han gjør narr av henne og vil bestemme over henne og hvem hun skal ha som venner, dette gjør han egentlig veldig tidlig men hun ser det ikke, eller velger å ikke se. Ingenting hun gjør er godt nok lenger. Til og med det å så noen stakkars blomsterfrø er noe hun må gjøre etter han har lagt seg fordi han ikke må vite om det. Sykdommen hans ser ut til å gjøre ting enda verre, og hun tenker at ting vil bli bedre etter hvert, bli som før igjen bare han får litt mer avstand til sykdommen og blir litt friskere. Yeah, keep telling yourself that girl!

 

Orda til mor mi fylte hjartet mitt. Dei var ei dør på gløtt…….Orda hennar var som sommarvind mot kinnet. Som pengar i banken. Eit stort fond eg kunne løyse ut, viss eg måtte.

S.166

 

Jeg har lest flere romaner om kvinner som blir værende i forhold som ikke er bra for dem. Forhold som bryter dem  så kraftig ned at det omtrent ikke er mer igjen. Det er ikke alle som har falt i like god jord her hos meg men denne romanen var en av de beste jeg har lest på lenge, og det tror jeg er på grunn av den hovedpersonen Tusvik har klart å skape. Hun kryper under huden på meg nærmest umiddelbart og jeg har stor sympati med henne selv om jeg ikke liker valgene hun tar.

Joda, jeg ble sint og frustrert og hadde til tider mest lyst til å rive meg i håret,av Sofia fordi hun orket å holde ut så lenge som hun gjorde. Fordi hun lot det gå så langt at hun nærmest  gikk til grunne selv, og for hvem? En mye eldre fyr med tydelige narsisstiske trekk( uten at jeg er i en posisjon til å gi noen denne diagnosen) men altså, det er så hjerteskjærende å lese om en ung kvinne som går på tåhev og som ikke tør å puste omtrent i tilfelle det skal forstyrre kjæresten på noe vis.

De gangene jeg ikke hadde lyst til å rive meg i håret hadde jeg lyst til å gi Sofia en klem,ja,jeg fikk veldig medlidenhet med henne. Noe jeg slett ikke alltid får fordi jeg blir som oftest sint på disse kvinnene som orker å utsette seg selv for dette. Hvorfor i all verden vil de seg selv så vondt? Hvorfor prøver de å strekke strikken så langt at det er en stor fare for at den ryker? Nå er det sikkert lett for meg å sitte på utsiden å si at man ikke skal holde ut ting som dette,og det fortoner seg nok annerledes for de som står midt i det. Men jeg undrer meg også på hvorfor man velger å være i et forhold man «må holde ut i»? I dette tilfelle og i sikkert mange andre også, så handler det vel også om hvilken enorm makt disse menneskene får ovenfor partneren sin, de blir lurt til å tro at de ikke klarer seg uten dem, og derfor bryter de ikke ut nærmest uansett hva de blir utsatt for. Eller de blir rett og slett livredde.

Den godeste Frank er en mester i å manipulere og mange av kvinnene i slike situasjoner blir jo nettopp manipulert. Først er det masse ros, gir god hjelp osv… til man føler at man er i en slags takknemlighetsgjeld til vedkommende som prøver(og tildels klarer) å bryte en ned. Sofia var i likhet med mange andre i samme situasjon, et oppegående  og selvstendig menneske som en skulle tro det skulle ti ville hester til for å rokke ved.
Forfatteren har skapt noen meget troverdige karakterer og situasjoner, jeg fikk helt vondt inne i meg enkelte ganger når jeg merket hvordan sinnstemningene til Sofia endret seg i takt med humørsvingningene til Frank. Og ikke minst hvordan hun taklet det at han var så ustabil og hva det gjorde med henne. Disse scenene kunne jeg godt ha tenkt meg å se på film av en dyktig skuespiller som hadde fått frem de etter hvert så frynsete nervene til Sofia.
Handlingen er forøvrig lagt til midten av 80- tallet, en tid hvor det ennå ikke fantes verken internett eller mobiltelefoner.

Tusvik skriver veldig godt på et nydelig nynorsk  språk som tidvis også er meget poetisk. Noe som veier opp for alt det mørke som blir beskrevet her. Dette var en meget sterk og medrivende roman om kjærlighet men kanskje aller mest om avhengighet og ikke minst besettelse. Uansett så kommer den til å sitte lenge i.
Jeg kom til å tenke på at det finnes menn som er i slike forhold, det er ikke bare kvinner, og jeg undrer meg på hvorfor det ikke blir skrevet bøker om disse mennene? Holder de ut på samme måte som disse kvinnene gjør eller bryter de fortere ut?

 

Denne romanen håper jeg blir lest av mange og jeg skal definitivt lese mer av forfatteren. Anbefales!

 

Han tar over livet mitt og alt eg har.

 

Forlag: Oktober
Tittel: I hans armar
Forfatter: Marit Tusvik
Format: Innbundet
Sideantall: 262
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

 

Forfatter

marit tusvik

 Marit Tusvik er født i 1951 og er en norsk forfatter, dikter og dramtiker. Hun debuterte som forfatter i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisen til Mandarinlandet. Hun har etter det gitt ut en rekke romaner, barnebøker og skuespill i tillegg til flere diktsamlinger. De to første skuespillene hennes er også filmet for fjernsynet. Hun har mottatt en rekke priser for sitt arbeide og jeg kan nevne blant annet Ibsenprisen, Amalie Skram-prisen, og nynorsk litteraturpris og  i 2004 mottok hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Bøker lest i 2017, Bokanmeldelse

Dam av Claire-Louise Bennett

av Beathes bibliotek3 kommentarer til Dam av Claire-Louise Bennett

Jeg fikk tips om den engelske utgaven av denne boken, Pond, inne på Goodreads og veien til nærmeste nettbokhandel ble veldig kort og siden den var kommet i norsk utgave kjøpte jeg det. Dette er forfatterens debutroman og  hun har høstet mange lovord for denne, noe som er helt fortjent etter min mening.

damFørst trodde jeg at Dam var en samling noveller, men det viste seg å ikke stemme. Det er heller ingen roman i vanlig forstand for her følger man ikke den «vanlige malen», her finner man ikke noe vendepunkt noe sted, karakteren utvikler seg heller ikke på noe vis underveis. Det går i grunnen i samme tralten hele tiden. På det ytre plan skjer det altså ikke så veldig mye, og som lesere overværer vi hovedpersonens indre monologer og vi blir med henne helt ned på detaljnivå når hun beskriver omgivelsene, det være seg ute eller inne. Her snakker vi om alt fra komfyrbrytere til regndråper. Hun er også en mester i å avspore, noe som var veldig uvant til å begynne med.

Hovedpersonen er en enslig kvinne vi aldri får vite navnet på, vi får heller ikke vite hvor gammel hun er men det spiller forsåvidt ingen rolle. Hun har bosatt seg i en leid hytte langt inne i en skog. Det kan virke som hun har flyktet fra folk og søker nå en mindre folksom tilværelse. Etter hvert som teksten skrider frem får vi vite at hun har hatt en akademisk karriere, men at en uheldig kommentar fra en konferanse er noe av grunnen for at hun er der hun er i dag. Hun har hatt flere type jobber, blant annet har hun jobbet i en sykkelbutikk.

Hun liker mat, drikke og menn – i den rekkefølgen. Hun må være godt full for å bli nevneverdig begeistret for en fyr, men hun elsker sex og ikke  minst mat etter sex- det er kanskje det viktigste.  Og i følge henne er spanske appelsiner noe av det aller beste du kan spise etter at du har hatt sex i evigheter.

Det første jeg gjorde, var å rense peisristen,og idet jeg senket brettet for å la asken skli ned i bøtta under, ble jeg slått av en pluselig tanke som først og fremst var komisk, men likevel dypt urovekkende: At jeg sjelden klarer å opparbeide meg noen nevneverdig begeistring for det annet kjønn med mindre jeg er full. Det ble snart tydelig for meg at denne bestemte iakttakelsen ikke bare var et flyktig tilfelle av overskuddspreget selvpisking, og etter hvert som tanken fikk stadig sterkere feste hos meg, ble jeg fylt av forundring og en viss bekymring over at en såpass viktig innsikt kunne holde seg borte fra meg så lenge, ettersom det virket som om de tilfellene innsiktene baserte seg på, ikke bregrenset seg til enkeltstående og atypiske livsfaser, men stort sett favnet om hele min romantiske karriere. Dermed måtte jeg også vedgå at jeg fram til ganske nylig hadde vært mer eller mindre full det meste av tiden.

S.56

Tittelen på boken henspeiler til en av fortellingene for like i nærheten av henne ligger det en dam og over denne dammen som ikke er noe særlig dyp står det er skilt med «dam» på. Hun røsker skiltet opp og legger det i skjul langs en omslynget trestamme like ved. Hun hadde trodd at slike dammer var dype og en dag hadde hun tatt med noe boss og kastet uti, noe knust og kostbart noe, bare for å oppdage at det ble liggende der på en fryktelig synlig måte for å bruke hennes ord.

Kvinnen er ensom og vi får aldri høre om verken venner og familie, hun har en venn som bor like i nærheten og  det hender hun overnatter hos ham. De gangene ligger hun våken hele natten og lengter tilbake til hytten og til grønnsakene som vokser og gror utenfor døren hennes.
Hun liker å lage drama, ofte for den minste lille ting, og selvfølgelig helt for seg selv. Som når den ene komfyrbryteren på det lille minikjøkkenet ryker og hun tar kontakt med leverandøren og det viser seg at det ikke lenger lages reservedeler til nettopp den komfyren hun har. Og deretter begynnter hun å fable om hva som skjer når den neste bryteren ryker  for ikke å snakke om hva som kommer til å skje når den  aller siste bryteren også slutter å virke. Dette fabler hun om gjerne over flere sider.

 

Hovedpersonen er flink til å lytte til naturen og boken er full  av  beskrivelser  av den. Det være seg regndråper eller løv som faller inn gjennom et åpent baderomsvindu. Snakk om å bli med «back to basic» og jeg kan ikke annet enn å like det.

Hva har det å si, tenkte jeg, om du tisser på ham underveis? Ville det ikke vært til pass for ham? Jeg dvelte ikke lenger ved problemet fordi utsikten til å tisse på ham faktisk plaget meg veldig, og jeg ønsket ikke der og da å gå nærmere inn på årsaken. Etter hvert som avstanden mellom oss minket, begynte jeg å se meg selv fra den unge mannens perspektiv – de medtatte selskinnstøvlene, den sjokkrosa snøkrystallborden øverst på de norske ullesokkene, den tynne blondekanten nederst på nattkjolen. Det våte uflidde håret. Det skjedde naturligvis ingenting. Jeg stod ved en grind og en ung mann gikk forbi. Det var det hele.

S.126

Dette er en velskrevet bok og jeg forstår godt at hun har fått lovord for denne. Den er ikke spesielt lettlest men hun har et godt språk. Det tok lang tid å komme inn i denne boken men når det løsnet så ble det rett og slett en fornøyelse å lese. Hun snakker av og til direkte til leseren, Skjønner du?, Hvis  du vil vite det, faktisk  er ord som gjerne går igjen. Egentlig liker jeg ikke å bli snakket direkte til  på denne måten men her fungerte det fint – faktisk. Hvis du vil vite det så likte jeg det. Det gjorde at man kom enda nærmere henne på en måte, skjønner du?

Vet ikke helt, men jeg har fått skikkelig sansen for bøker hvor det på det ytre plan ikke foregår så veldig mye. Den er både morsom og til tider ganske så mørk. Den skal visst være noe selvbiografisk.  Og litt morsomt at hun i likhet med Agnes Ravatn er opphengt i penner, vel og merke ikke den samme typen. Og kanskje er det en «yrkessvakhet»?
Boken består av 20 ulike tekster og er av varierende lengde, noen er på få linjer mens andre går over mange sider.

En tanke slo meg når jeg satt og leste. Ofte er det slik at man i perioder fokuserer på de små tingene her i livet for å unngå å ta tak i de store tingene fordi de små tingene  er lettere å håndtere og kontrollere. Og kanskje var det nettopp det hovedpersonen her gjorde. Jeg fornemmer at hun er i en form for krise som gjør at hun velger det livet hun lever akkurat nå.
Denne boken anbefales og jeg ser frem til neste bok ført i pennen av Bennett.

Rose-Marie har skrevet et fint innlegg om boken som jeg anbefaler deg å lese!

 

Forlag:Pelikanen
Original tittel: Pond
Norsk tittel: Dam
Forfatter: Claire-Louise Bennett
Oversetter: Anne Arneberg
Format: Innbundet
Sideantall: 186
Utgitt: 2015
Min utgave: 2017
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

claire bennett

Claire-Louise Bennett vokste opp i Wiltshire i England men bor i Galway i Irland. Dam er hennes første bok, men hun har hatt noveller og essays publisert blant annet i The Moth og The Irish Times.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Bøker lest i 2017, Bokanmeldelse, Norsk 2017

Under snøen av Monika Steinholm

av Beathes bibliotek3 kommentarer til Under snøen av Monika Steinholm

Under snøen var kanskje den av høstens  bøker jeg gledet meg aller mest til og var aller mest spent på fordi jeg likte de to første bøkene så godt. Det begynte med Fuck Verden hvor vi ble kjent med Gunn som kjørte traktor og hadde DDE på full guffe og ikke minst  hadde hun utfordringer i forhold til moren sin som hun kaller Chris. Deretter kom Nærmere kommer vi ikke fra i fjor hvor vi ble enda bedre kjent med Jens og hans kjærlighet til Edor som var sammen med Beate til å begynne med. Sistnevnte bok var kanskje min aller største favoritt av de to bøkene. Det  er så bra at det skrives bøker om homofil kjærlighet, det tror jeg kan hjelpe mange til å komme ut av skapet selv om det strengt tatt ikke burde være noe skap å komme ut av.

 

under snøenUnder snøen er en frittstående oppfølger til de to første og her møter vi alle sammen igjen. Til og med onkel Torstein og onkel Philip har tatt turen fra Finnsnes.
I første halvdel er det Gunn og Niklas som er fortellerstemmene.

Faren til Gunn oppsøker henne men hun er noe reservert i forhold til å ha kontakt med faren, farget som hun er av morens syn på ham.

Hun er kjæreste med Niklas men i kulissene lurer også karianne som var kjæreste med Niklas før, eller i hvert fall har de hatt noe på gang.
Mor- og datter forholdet mellom Chris og Gunn er delvis sentralt i denne første delen av boken, og ikke minst morens forhold til Anders  som virker å være en sjarmerende type – NOT.
Vi får også farens side av historien som kanskje var litt annerledes enn den historien som Gunn hele livet har fått prentet inn i hodet sitt av moren, og kanskje vår egen sannhet ikke alltid er den hele og fulle sannhet.

Niklas er kjempeforelsket i Gunn og blir helt knust når hun sier at det er slutt, han vet ikke hva godt han skal gjøre for henne. I hans sekvenser får vi ta del i skolesituasjoner og hilst på Jens igjen.

Gravstøtta til mormor har snødd ned. Jeg begynner å grave den fram med hendene. Mormor hadde visst hva jeg skulle gjøre med pappa. Det beste hadde vært å glemme ham, men det er ikke så lett med sju ubesvarte anrop på telefonen. Fingrene er stivfrosne, og snørret renner. Jeg skyver lua vekk fra øynene, men den sklir tilbake med det samme. Jeg graver og graver. Litt etter litt kommer steinen til syne. Stikker opp som en ensom klippe i alt det hvite. Hvorfor kan han ikke la meg være i fred?

S.27

 

I andre del er det Jens og Edor som kommer til ordet.
Jens er litt smådeppa etter at Edor kuttet ut all kontakt med ham etter den fine sommeren de hadde. Men faren til Edor hadde ikke blitt særlig blid når han så at de to guttene kysset.
Jens prøver å glemme Edor og satser heller på at han skal forelske seg i Vegard som etter all sannsynlighet har et godt øye til Jens.

Edor på sin side lever livet i Brighton og flørter med weed og andre gutter. Samtidig er det en gutt som er i tankene hans, som han ikke klarer å glemme.. Det er vondt å lese om den vanskelige situasjonen han har med faren, samtidig er det deler av det som foregår der borte som ikke virker like troverdig i mine øyne. Ikke at det virker usannsynlig at disse tingene kan skje, men jeg tror ikke at de kunne skje med Edor. Vet ikke, men det passet liksom ikke helt med det inntrykket jeg hadde fått av ham i forrige bok.  Her kan det godt være at jeg ikke liker å lese om han i armene på andre gutter enn Jens også.

Han er pen, ikke sånn ruskete pen som Edor, men ordentlig pen, som om noen har jobba lenge med å få ansiktet hans mest mulig symmetrisk. Moren hans svinser ut og inn av kjøkkenet mens hun stadig kikker inn i ovnen for å se hvordan det går med kakene. Adventsstjerna lyser i vinduet, og selv om hele kjøkkenet lukter av pepperkarer, klarer jeg ikke å grave fram et snev av glade jul.

S. 125

 

Det var veldig kjekt å treffe disse folkene igjen og på en måte er det leit at man ikke skal treffe dem igjen. Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker Jens og Edor, eller Jedor som jeg har døpt dem, aller best av disse. Vet ikke helt men jeg er inne i en periode hvor jeg syntes det er mye finere å lese om kjærlighet mellom to av samme kjønn enn  kjærlighet mellom mann og kvinne.

Det gjorde godt å få litt julestemning akkurat fire måneden før julaften, i hvert fall når høstværet har satt inn, skjønt i skrivende stund er det mer sommerlig  her enn det har vært på lenge.

Steinholm skriver som vanlig bra og det er lettlest som alltid. Sidene fyker avgårde nærmest av seg selv. Likevel så nådde ikke denne boken helt opp til de to første bøkene etter min mening. Til tross for at det er noen «vonde» og noen skjønne scener underveis så følte jeg at det var noe som manglet uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det skulle være, men det blir liksom litt for platt. Jeg fikk jo viljen min på slutten og det er jeg godt fornøyd med og hun har klart å flette sammen alles historie på en fin måte og sånn sett var det en fin avslutning, litt sånn Skam-ish. Og når jeg først nevner Skam, i en av scenene fikk jeg sånn Evak-følelse uten at jeg skal røpe noe mer og uten noe mer sammenligning forøvrig og det var den fineste scenen i hele boken, da så jeg for meg disse to.

evak min for min

Ikke det, det var noen fine scener med Niklas og Gunn også, bare så det er sagt.
Det var også veldig kjekt å treffe onklene til Jens igjen, digger  de to altså!

Boken er slett ikke dårlig altså, jeg skulle bare ønske at jeg likte den enda bedre enn jeg gjorde. Merket at jeg ikke klarte å engasjere meg like mye hele tiden eller slik jeg gjorde med de to første bøkene, og det var litt dumt. Kanskje jeg rett og slett hadde altfor høye forventninger? Kanskje det burde vært litt mer drama her?  Mulig boken skulle vært litt lenger siden vi her hadde med fire ulike fortellerstemmer å gjøre, samtidig føler jeg ikke at det er noe med karakterene jeg trenger å vite noe mer om. Den eneste må være Vegard som vi ble introdusert for i denne boken, men kanskje det er han hun skal skrive om i den neste boken sin?  Fikk litt vondt av ham og kunne tenke meg å bli bedre kjent med ham.

Føler meg ikke helt ferdig med Jedor og Co helt ennå altså, så jeg håper at forfatteren har flere planer for denne gjengen i fremtiden.

 

 

Forlag: Vigmostad&Bjørke
Tittel: Under snøen
Forfatter: Monika Steinholm
Format: Ebok
Sideantall: 221
Utgitt: 2017
Kilde: Lånt på eBokBib

 

Forfatter

monika-steinholm-ho
Monika Steinholm er født i 1983  og er bosatt i Trømsø. Hun har tatt et toårig forfatterstudium ved universitetet i Tromsø og jobber i en bokhandel. Det vil si at hun for tiden har permisjon fordi hun skal skrive. Hun debuterte som forfatter i 2015 med ungdomsboken Fuck Verden og fulgte opp med Nærmere kommer vi ikke i 2016. Under snøen er forfatterens tredje bok og  er en frittstående oppfølger til de to første.

 

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2017, Bokanmeldelse, Norsk 2017

Så faller jeg av Rebecca Wexelsen

av Beathes bibliotek8 kommentarer til Så faller jeg av Rebecca Wexelsen

Jeg hadde akkurat lånt denne på eBokbib og var såvidt i gang med lesingen når boken dumpet ned i postkassen min uten at jeg visste den var på vei. Jeg liker slike overraskelser og særlig når boken faller i smak. Noe denne så absolutt gjorde. Forfatteren bak diktboken er en av høstens debutanter og et av diktene var med i en sommerdagbok i regi av Flamme forlag i fjor sommer.

Layout 1Så faller jeg handler om en jeg-person, en eldre kvinne som går å venter og venter på barnet sitt og allerede på en av de første sidene fikk jeg frysninger av å lese om denne kvinnens store sorg.

Det er mulig jeg må spoile litt for å kunne gi best mulig uttrykk for hva jeg tenker og føler om boken, og ikke  minst om hva jeg tror har skjedd her. Derfor leser du videre på eget ansvar.

I første halvdel av boken ser vi denne kvinnen som bærer på en stor sorg, hun er så nedtynget  av sorg at jeg fikk umiddelbart en stor medfølelse med henne. Hun har en så stor lengsel etter sin datter at hun egentlig bare går der på vent. På vent etter livstegn fra sin eneste datter. Hun kamuflerer ventingen med å ta flere turer til butikken, glemmer viktige ting med vilje slik at hun må gå tilbake, og hele tiden venter hun på livstegn.

Ofte oppsøker hun inngangen til et tilfluktsrom hvor datteren ofte gjemte seg i når hun følte at det bråkte for mye rundt henne, eller hun var redd for ting,som atombomber eller naturkatastrofer.
Hun trakker gatelangs, opp og ned i de samme gatene, år ut og år inn.

og hvor blei det av deg
da du fortsatte å forsvinne sånn
som om det var en lek
bare at det var på ordentlig
og hver gang jeg ikke fant deg
kom du ikke fram av deg selv

Snudde du deg for å sjekke
om jeg fortsatte å lete etter deg
da du gikk hjemover
eller det du kalte hjem
som bare var nye steder hver kveld
en sofa en skitten madrass
en tynn vegg mellom deg
og noen du bare så vidt kjente
…….(…..)…….

S.20

Vi får ikke vite eksakt hva som har skjedd med datteren, men vi får sekvenser som indikerer at hun har kommet skjevt ut. Min første tanke var at datteren har rusproblemer og at det er derfor hun ikke har kontakt med moren. For eksempel så bodde hun på skitne madrasser på et gulv hvor andre hadde ligget før henne.
Noe får meg til å tenke at datteren er død, av en overdose eller noe. At moren rett og slett er i en så stor og dyp sorg at hun ikke kan ta inn over seg at datteren faktisk er borte for alltid.

Etter hvert som denne kvinnen  blir eldre virker hun litt forvirret, hun klarer ikke å finne veien tilbake fra butikken, eller kanskje like mye veien tilbake til livet slik det var før datteren forsvant, eller ble født.

I andre halvdel blir vi tatt med tilbake til da datteren blir født, og vi får ta del i barndomsårene hennes og frem til hun er ungdom. Denne eldre kvinnen er alene om omsorgen. Vi får ta del i turer de hadde og øyeblikk de delte. På meg virker det som datteren veldig tidlig  søkte seg vekk, og det kunne virke som hun hadde problemer med å tilpasse seg.
Moren prøver fortvilet å finne ut hva som gikk galt og når. Om det var noe hun gjorde feil eller kunne gjort annerledes.

…..(……)…..
jeg husker en gang vi skulle møtes ute
jeg sto nesten en og en halv time og venta på deg
da jeg gikk hjemover hørte jeg sirener
og jeg var sikker på at noe hadde skjedd
jeg ville løpe
men det satt fast i meg
en redsel
så jeg gikk bare helt vanlig nedover rekken av hus
der vi hadde bodd sammen men hvor jeg må bodde
aleine

S.44

 

Først må jeg si at jeg er imponert over hva forfatteren har fått til med denne boken,  ikke minst med tanke på at dette er hennes første bok. Det er velskrevet, sterkt og veldig medrivende. Jeg var solgt allerede på første side. Egentlig «bør» jo dikt leses sakte men det klarte jeg ikke her, boken ble slukt i et eneste stort jafs. Det endte med at jeg leste boken èn gang til for å være sikker på at jeg fikk med meg alt.
Boken er som en roman skrevet i diktform.

Her får man ikke noen eksakte svar på om datteren er død eller ikke, jeg tolket det som hun er det. Men det kan også være at hun ikke er det, men bare har kuttet ut all kontakt med moren.
Det virket som om moren også hadde sine problemer og utfordringer når datteren vokste opp, hun bekymret seg veldig for datteren sin og men kanskje dette ikke kom frem på den måten hun ønsket.
Èn tanke som slo meg var at enn om datteren ikke har eksistert i det hele tatt og alt bare har vært oppe i hodet til denne kvinnen, at minnene hennes er falske? Kanskje har hun hatt en drøm om å få et barn en gang?
Det er i grunnen veldig fascinerende dette med minner,hvor mye sannhet ligger det egentlig i dem? Og hvem sin sannhet er mest «riktig»? Nei, nå løper fantasien min helt løpsk her.

Men altså, denne sorgen til denne kvinnen er til å ta og føle på. Det er så rått og hjerteskjærende at jeg fikk helt vondt inni meg. Det må være helt grusomt å bære på dette gjennom mange år som jeg tror hun gjorde.

Jeg ser frem til flere omtaler av denne,foreløpig kunne jeg ikke finne noen.  Er så spent på hvordan andre tolker denne diktsamlingen, om andre trekker samme konklusjon som det jeg har gjort.

Vel, denne krøp rett under huden på meg og jeg har ikke følt det sånn som det her for en diktsamling  siden jeg leste Um sakne springe Blome i fjor.  Jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre til alle som leser dette innlegget. Ikke minst, dere kjære medbokbloggere, her snakker vi mulig nominasjon til bokbloggerprisen 2017 så les,les og les.
Til Rebecca Wexelsen (jada, som om hun leser dette innlegget liksom) vil jeg bare si gratulerer med sterk og nydelig bok, og jeg håper at det kommer flere bøker i fremtiden.

 

Oppdatert: 25 aug: Ellikken har skrevet en rørende omtale av boken som jeg anbefaler deg å lese!

Forlag: Tiden
Tittel: Så faller jeg
Forfatter: Rebecca Wexelsen
Format: Innbundet
Sideantall: 64
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

 

Forfatter 

Rebecca+Viola+Wexelsen+FOTO+PAAL+AUDESTAD

Rebecca Wexselsen er født i 1986 og har bakgrunn fra språk-og litteraturstudier. Hun jobber til daglig som tekstforfatter. Så faller du er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2017, Bokanmeldelse, Norsk 2017

Verda er ein skandale av Agnes Ravatn

av Beathes bibliotek6 kommentarer til Verda er ein skandale av Agnes Ravatn

Jeg har lest alt Ravatn har skrevet, med unntak av Ikkje til hjemlån som hun har skrevet sammen med Kjersti Rorgemoen og Anja Ulset. Hun skriver så godt og jeg liker den noe humoristiske tonen det er å finne i tekstene hennes. Gleden var stor når den nye essaysamling dukket opp i postkassen for litt siden.

untitledEssaysamlingen Verda er ein skandale med underteksten Ei bok om livet på landet handler mye om Ravatn og familien hennes som bestemte seg for å flytte fra Oslo til vestlandsbygden Valevåg som et prøveprosjekt for et halvt år mens samboeren hadde pappapermisjon.

Men minst like mye handler boken om nabo og forfatterkollega Einar Økland som har over 80 bøker på samvittigheten  og Agnes Ravatn har lest dem alle sammen.

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har lest alt av Økland for sannheten er at  jeg ikke lest et eneste ord av det Økland har skrevet, men må innrømme at jeg ble litt nysjerrig etter å ha blitt litt kjent med ham gjennom denne boken.  Litt morsomt at Ravatn hadde planer om å skrive vanvittig mye om naboen, men helt slik gikk det ikke.

Sidan eg betrakter meg sjølv som ein pragmatisk person, lar jeg meg stadig forundre over kor irrasjonelt eg ofte kan både tenke og handle. Til dømes er eg ein meister i å tru at dersom berre det og det kjem på plass, så vil alt ordne seg. Berre me flyttar på landet, så vil romanane kome trillande. Berre kontoret mitt blir ferdig, så skal nok det vedunderlege skje. Berre hausten kjem, så vil konsentrasjonen senke seg over mitt galopperande sinn. Så viser det seg igjen og igjen at det som eigentleg skal til, er å setje seg ned ved eit nokolunde ryddig bord og bli der til ein er ferdig, eller til ein blir ropt ned til middag.

S.52

De bor på småbruket etter samboerens bestemor og bruket hadde stått tomt i over 20 år før de flyttet inn, og da sier det seg selv at det ikke fantes internett til å begynne med så i stedet for å se tv-serier på nett så de på sauene som beitet utenfor stuevinduet. Jeg tror ikke jeg hadde taklet flere måneder uten nett selv om jeg må innrømme at det hørtes fantastisk idyllisk ut med dette rolige bygdelivet.

Før Ravatn byttet ut Oslos liv og røre til fordel for en rolig tilværelse langt utenfor allfarvei hadde hun en forestilling om at livet på landet skulle gi  henne «skrivero», vel, det er ikke alltid at ting går som planlagt.

 

Når eg eigentleg skal skrive, går eg i staden ut med ei sløv saks og klypper sniglar i to. Eller endå betre:drøymer meg vekk i jungelen av kontorrekvisita.

S.92

At jeg skulle finne det morsomt  å lese om en forfatters evige jakt på den perfekte penn på internett hadde jeg ikke trodd om noen hadde sagt det til meg på forhånd.

Likte godt å lese om Ravatn og Øklands vennskap, enten det gjaldt samtaler rundt middagsbordet hun ikke alltid skjønte så mye av,  eller når hun ba om råd når det gjaldt knekkebrødbaking (her følger faktisk oppskriften med). Og ikke minst var det utrolig morsomt å høre om noe av grunnen for at Ravatn med familie bestemte seg for å kjøpe gården og bli boende der! Dagens NOTE TO SELF må være, husk å ha lyset på på badet når du skal på do om natten selv om folket i hytten ved siden av har fest!

Jeg lo godt da Ravatn skulle på et (det hun trodde var et) folkemøte i forbindelse med nedleggelse av barnehagen men så viser det seg at det var et møte i bygdelaget og hun ble valgt inn som nestleder, så mye for skriveroen liksom.

På mange måter lever Ravatn det samme livet som Allis i Fugletribunalet, for i likhet med henne så flyttet Ravatn fra Oslo til en bygd på vestlandet og samboeren har faktisk et hemmelig rom hun ikke har vært inne i ennå. Les hele intervjuet med henne her.

Syntes både det er modig og tøft og ikke minst kjekt å lese om folk som gjør slike endringer i jakten på det gode liv. Og ikke minst er det kjekt å lese om fine vennskap på tvers av generasjoner.

Jeg kan bare håpe at hun har funnet både skrivero og den perfekte penn slik at hun kan skrive flere essay og romaner i fremtiden.
Anbefales!

 

Mens jeg før blei starstruck av å sjå Eva Joly på Litteraturhuset, blir eg i dag starstruck av å møte pedagogisk leiar i barnehagen på nærbutikken.

 

Forlag: Samlaget
Tittel: Verda er ein skandale
Forfatter: Agnes Ravatn
Format: Innbundet
Sideantall: 95
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

agnes ravatn
Agnes Ravatn er født i 1983 og er en norsk forfatter, journalist og Skribent. Ravatn debuterte som forfatter i 2007 med romanen Veke 53. Hun har i alt skrevet syv bøker. Hun har vunnet en rekke priser for sitt arbeid, og for romanen Fugletribunalet som kom ut i 2013 vant hun hele tre priser for, Bokbloggerprisen, P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris.

 

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2017, Bokanmeldelse, Norsk 2017

Barsel av Kristin Storrusten

av Beathes bibliotek6 kommentarer til Barsel av Kristin Storrusten

Kristin Storrusten debuterer skjønnlitterært denne høsten med denne diktsamlingen som i høy grad er basert på hennes egne erfaringer fra tiden som nybakt mor. De som har barn vet at det slett ikke er noen «walk in the park».

Storrusten-Barsel-3Diktsamlingen Barsel inneholder 50 dikt som alle på en eller annen måte tar for seg den travle spedbarnstiden. Det kan være disse voldsomme lykkefølelsene «alle» snakker om som uteblir eller drukner i babygråt, nattevåk, melkespreng og fandens oldemor.

Det handler om å være ensom midt i en ganske så travel hverdag samtidig som man føler at man ikke har nok tid alene. Det er ingen som har sagt at det skal være enkelt og vi har jo alle vært der.

 

Hvert år fødes 60 tusen barn i Norge, i 60 tusen hjem sitter noen og føler alle ting på en gang. 
Denne boken er tilegnet dem og alle som en gang skal sitte der og alle som en gang har sittet der.

 

Dette diktet skal leses på do
mens  de andre er der ute
Ja, du må kanskje låse døren
Når du kommer ut igjen
kommer partneren din til å spørre
HVA VAR DET SOM TOK SÅ LANG TID DER INNE???
HER ER MIDDAGEN BRENT OG BARNA ER GALE!!!
Da kan du si at du leste dikt
Men diktet er ikke lenger enn dette
Det er vår hemmelighet
Så nå….
Surfe nettavis? Candy Crush? Sove litt?

S.12

 

Gjennom disse diktene får vi et innblikk i en families tilværelse med smårollinger i hus. Om forholdet mellom mor og baby, men også om hvordan samholdet i resten av familien er.
Her får vi forfatterens tanker og følelser i denne altoppslukende tiden hvor det meste dreier seg om de rundt deg og veldig lite om deg selv. Mye var spot on, mens andre ting kjente jeg meg ikke igjen i.

Inn i permisjonen med store ord
Skal finne meg selv og en ny person
Skal komme sterkere ut
Hva ville Jesus gjort

De små ord
er at han ville ikke gjort dette
Han var på jobbreise, han

Jakter meningen
og finner ikke religionen
eller kanskje
jo en slags

Hva ville Fotballfrue gjort

S. 41

 

Det første jeg la merke til når jeg leste denne diktsamlingen var at det var ganske mørkt og med få lyspunkt men kanskje det var nettopp slik denne tiden var for henne. Jeg kom inn på tanken om at hun kanskje hadde hatt fødselsdepresjon. Noen dager etter at jeg hadde lest boken ferdig leste jeg Anita sin omtale av denne og hun var inne på det samme. Hun la ut en link til en artikkel om forfatteren hvor det stod om nettopp fødselsdepresjon, i etterkant fant jeg enda en artikkel, link lenger nede i innlegget.

Jeg har selv fått tre barn og mye er glemt på de  snart 18 årene som har gått siden yngste kom til verden, men jeg fikk mange flashback når jeg leste disse diktene. Jeg har vært heldig for jeg har ikke slitt med fødselsdepresjon men jeg husker godt at det første året etter han yngste kom til verden var veldig strevsomt, mye på grunn av at alle barna er forløst med keisersnitt og kroppen brukte lang tid for å komme til hektene igjen etter fødslene, og de to yngste er født med bare 17 måneders mellomrom.

 

Storrusten har med sin diktsamling satt ord på hvordan spedbarnslivet virkelig er, hun legger ikke skjul på at det er mye arbeid og at man for det meste av tiden er kjempesliten. Hun er ikke redd for å si høyt ord som kanskje mange andre tenker men ikke tør å si høyt? Jeg syntes det er befriende at hun er så ærlig, samtidig så skulle jeg ønske at hun også hadde tatt med noen gleder ved å det å være nybakt mor, for denne samlingen er for det meste veldig mørk. Når det er sagt så tok jeg meg i å flire underveis,  kanskje mest fordi det var så ærlig og tildels å kjenne seg igjen i.

Det er intervju med forfatteren i Budstikka og Dagsavisen, hvor hun blant annet snakker om hvordan diktsamlingen ble til og hvordan det var å ha fødselsdepresjon.

 

Andre har blogget om boken:

Tine
Anita
Astrid Therese

Forlag: Tiden
Tittel: Barsel
Forfatter: Kristin Storrusten
Format: Innbundet
Sideantall: 63
Utgitt:2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Kristin+Storrusten+FOTO+BJØRN+WAD
Foto: Bjørn Wad

Krisin Storrusten er født i 1986 og er en norsk forfatter. Hun er skjønnlitterær debutant med diktsamlingen Barsel. Hun har tidligere gitt ut en håndbok i litteraturformidling. Hun jobber til daglig  i Norsk bibliotekforening.

 

 

HILSEN BEATHE