Lyder jeg ikke kan høre av Eirin Gundersen

RØRENDE OG STERKT OM SØSKENKJÆRLIGHET

 

Det var for temmelig nøyaktig en måned siden jeg fikk nyss i at forfatteren skulle komme med sin tredje bok, sin tredje diktsamling og siden jeg har god erfaring med diktene hennes fra før av så fikk denne hoppe galant over lesekøen når den kom inn dørene i går, gårsdagen og dagen i dag ble tilbragt sammen med den unge kvinnen som er hovedperson i Gundersen sin nyeste diktbok.

lyder jeg ikke kan høreLyder jeg ikke kan høre handler om denne ungen kvinnen jeg såvidt har vært inne på,jeg-personen i diktsamlingen og hun har en eldre bror som sliter psykisk og deler av denne samlingen handler om nettopp dette. Diktet helt fremst i boken bærer et slags løfte om at hun skal være der for ham, at hun skal hjelpe ham slik han hjalp henne når hun var liten. En gang var det han som tok seg av meg, trillet vogna under trærne så jeg skulle se at de fantes.

Men som vi skal få erfare så er det ikke alltid like enkelt å hjelpe en som er psykisk syk og noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å være der og være vitne til at de forsvinner for en, forsvinner inn i et veldig mørke…

Gjennom denne diktsamlingen som er delt i tre deler får vi blant annet hennes minner om tiden da de var små, da hun bodde hjemme og ikke minst tiden før broren ble syk.

Vi får ta del i hennes observasjoner av den broren hun er så glad i men som forsvinner mer og mer inn i et veldig mørke. Sterke er de diktene som beskriver hans oppførsel, frustrasjon og raseri men like sterkt står de delene av diktene hvor vi får ta del i den hjelpesløsheten hun føler fordi hun ikke kan forhindre det som skjer med ham, hun kan bare være vitne til det som skjer.

 

Broren min gjemmer seg så ingen skal se ham:
han vil ikke lenger ut- noen brødre er stillere enn andre.

Han holder seg inn mot veggene, klemmer seg sammen
tett inntil treverket

som dypvannsfisk mot mudderet på havbunnen,
som rur mot gamle skipsvrak.

s.17

 

Dette er bare et av mange sterke dikt beskriver hennes iaktakelse av sin elskede bror.

Hun tenker på sitt eget liv, hverdagen hun har med kjæresten hvor de lager middag og spiser sammen, samværet med kolleger og venner, og ikke minst tenker hun på hvordan broren ikke har disse tingene, dette livet som hun og de fleste andre har. Fordi han er syk.

Hun savner den friske broren sin, det er tydelig.

Del to av samlingen er preget av dikt om hvordan hans sykdom preger henne og hennes liv. Det er klart at man som pårørende blir påvirket av at en av våre nærmeste ikke har det bra. Flere av diktene viser søsterens forvirring over det som skjer med broren, kanskje har hun dårlig samvitttighet fordi hun er frisk mens han ikke er det. Disse sekvensene er såre. Men de viser også hvor påvirket livet hennes blir og akkurat dette er godt fortalt i det diktet jeg har sitert under her.

Jeg husker de krasse setningene,de knuste tallerknene,
bitene av en vinter du ønsket å dø.
Du må ikke gå rundt og tenke på dette, sier foreldrene våre,
det tilhører fortiden.

Men den følger etter meg når jeg drar herfra,
blir med til byen, låser seg inn i leiligheten, finner seg til rette.

Den går ved siden av meg på vei til bussen om morgenen,
strekker fram hånda og hilser på alle jeg treffer.

Den prikker meg på skulderen når jeg legger planer,
fletter seg inn i dagene, sovner og våkner.

s.53

 

Siste del av denne samlingen er for det meste viet til jeg-personens forhold til sin farmor, hun og kjæresten besøker henne og hører henne fortelle historier. Noen av disse sekvensene var veldig såre for farmoren snakket om en søster som hadde mistet barnet sitt men som selv lenge etter han var borte trillet ham i vognen opp og ned gatene. Farmoren er vokst opp på gården men jeg fikk ikke helt taket i om det var samme sted som jenten hadde vokst opp, men det er godt mulig.

Farmoren husker ikke alt like godt lenger, det gjør heller ikke broren. Jeg-personen er redd for å miste minnene og derfor går hun hardt inn for å huske dem, kanskje hun er redd for at det samme skal skje med henne? Kanskje farmorens søster slet med noe av det broren hennes gjør, ligger det til familien? Dette er kanskje noe jeg-personen tenker på og er redd for.

Tilhørighet tenker jeg er et av temaene i denne samlingen, og i tillegg handler det om naturen rundt oss, havet, skogholtet og åkrene. Mange av setningene var så nydelige at jeg stoppet opp og dvelte ved dem flere ganger.

Forfatteren har et veldig godt språk og diktene fremstår tilgjengelige. Noen ganger står diktene oppstilt som vist i sitatene over mens andre ganger er det mye tekst på siden og  fremstår nærmest som små noveller.

Samlingen består av en hel rekke både sterke og hjerteskjærende dikt, og det var plent umulig å ikke bli berørt av disse. Like mye som det handler om sorgen og fortvilelsen over brorens sykdom så er det også en vandring langs memory lane, om hvordan ta vare på minnene våre, historien vår. Den som gjør oss til den vi er, på godt og vondt.

 

ANBEFALES!

 

Her er link til omtale av de andre bøkene hennes, Du er menneske nå og Alt som ikke er tjoret fast.

 


Forlag:Gyldendal
Tittel:Lyder jeg ikke kan høre
Forfatter:Eirin Gundersen
Format:Innbundet
Sideantall: 83
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

gundersen-eirin_foto-julie-pike
Foto: Julie Pike

 Eirin Gundersen er født i 1990 og er en norsk forfatter. Hun har gått på forfatterstudiet ved Høyskolen i Bø samt ved universitetet i Tromsø. Hun debuterte som forfatter i 2015 med diktsamlingen Du er menneske nå, hennes andre diktbok Alt som ikke har blitt tjoret fast ble utgitt i 2017. Lyder jeg ikke kan høre er forfatterens tredje bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Hullet han krøp ut av av Vidar Sundstøl

STERK ROMAN OM ET LIV I KRISE

Til tross for at dette er forfatterens niende utgivelse har jeg ikke somlet meg til å lese noe av ham før nå. Egentlig skulle jeg lese en litt lettere bok innimellom to andre litt tyngre bøker jeg holdt på med, men helt slik gikk det ikke for dette ble alt annet enn en lettlest affære.

hullet han krøp ut av

Hullet han krøp ut av handler om å komme i en dyp personlig krise og selv om romanen er på snaue 100 sider skrevet i et kortprosaformat så rommer den så utrolig mye.

Den navnløse forfatteren som er romanens jeg-person har begynt å snakke høyt med seg selv, han har sluttet å skrive,han sover knapt og ser ofte seg selv på utsiden som om han står utenfor å titter inn på sitt eget liv og seg selv som om han skulle vært en annen.

Rammet av hyppige panikkangst-anfall oppsøker han lege og psykolog for å få bukt med problemet. Men problemene stopper ikke der heller for ekteskapet er også inne i en krisetilstand, han og konen har ikke den samme nærheten som de hadde før.

Sønnen deres sliter også med sitt, språket hans svekkes  og han ser ikke ut til å takle verden rundt seg. Han oppfører seg utagerende mot de andre elevene og skolen mener han trenger mer oppfølging og profesjonell hjelp. Sønnens problemer skaper ekstra utfordringer for dette ekteparet.

Han kaller konen kvinnen og sønnen går for gutten, og han snakker om seg selv i tredje person. Mulig for å illustrere at han til tider føler seg som en annen enn den han er og at dette skaper en avstand til hans egen familie.
Tankene hans får ofte tilbake til perioden  mellom 2003-2005 hvor han oppholdt seg i Alexandria for å skrive på sin aller første bok som kom ut i 2005. Dette er en tid han lengter tilbake til fordi dette er en tid lenge før alt dette andre som forstyrrer ham skjedde.

Det er ikke vanskelig å forstå at vi har med en hovedperson å gjøre som er i en dyp personlig krise og det er flere sekvenser i romanen som viser dette. Blant annet en episode hvor han  sitter og venter på sønnen som er på svømming og når han et ørlite øyeblikk ikke får øye på ham så han tenker worst case scenario med det samme.

Dessuten må jeg holde øye med gutten,i tilfelle han rammes av en albue eller et kne fra en av de fire tenåringsguttene som har en vill, hormondrevet brytekamp gående i vannet. I verste fall kan han drukne hvis de havnet oppå ham;blikket mitt jager derfor hit og dit blant de badende, men jeg er nødt til å innse at jeg har mistet ham av syne…..(…..)….Tenk om han er slått bevisstløs ved et uhell;de store guttene behøver ikke ha merket det engang. Akkurat nå ligger han kanskje på bunnen, i ferd med å pådra seg uopprettelig hjerneskade.

S.54

Denne romanen følger ikke et vanlig handlingsmønster men er heller noe fragmentert i formen,det er små bruddstykkker eller øyeblikksbilder som hele tiden driver fortellingen fremover. Jeg syntes den måten å utforme romanen på passer godt sammen med det som skjer for selv om jeg selv ikke har hatt de samme utfordringene som romanens personer så er det heller ikke vanskelig å forstå at verden ser gjerne litt småkaotisk og rotere ut for det er slik personen har det innvendig akkurat nå.

Når jeg leste fikk jeg litt Tung Tids Tale-vibber der et øyeblikk, med tanke på at de har utfordringer med sønnen sin som plutselig opplever tilbakeslag i utviklingen. Men dette er aldri i sentrum av fortellingen og vi får nødvendigvis ikke vite hvordan det går med noen av dem. Uten noe mer sammenligning forøvrig så har romanens hovedperson flere ting tilfelles med forfatteren selv. Blant annet så har forfatteren vært i Egypt og i byen Alexandria, faktisk heter den ene boken hans «I Alexandria», og han debuterte som forfatter samme året som romanens hovedperson.

Sundstøl har et godt språk og har gjennom denne fragmenterte romanen gitt oss et sterkt portrett av hvordan en dyp personlig krise kan forholde seg. Slik fortellingen er lagt opp så får man ikke noen klare svar på hvordan dette ender til slutt, men i stedet har forfatteren invitert oss til å trekke våre egne konklusjoner. For meg kunne det virke som han nådde helt bunnen bokstavelig talt og jeg er høyst usikker på om det fantes et håp om at ting skulle endre seg, men det kan godt være.
Jeg fikk fort medlidenhet med denne karen for det var tydelig at han var ensom med sine utfordringer og slik jeg så det ikke møtte særlig forståelse hos ektefellen heller. Samtidig kan det godt være at hun slet med sitt hun også og egentlig hadde nok med det, hva vet jeg? Kanskje det ble tøft for henne med en ektemann som virket å miste forstanden samtidig som sønnen hadde sine utfordringer.
Har lest en del romaner den siste tiden som tar for seg ensomhet, det kan virke som det er noe i tiden nå, etter det jeg kan se så handler flere romaner som kommer denne våren om nettopp dette. Vel, det er kanskje naturlig for jeg vil tro at det finnes mange der ute som kan kjenne på den følelsen i større eller mindre grad.

Etter endt lesing må jeg si at jeg ble nysgjerrig på resten av dette forfatterskapet selv om han for det aller meste har skrevet krim og at det nødvendigvis ikke er skrevet på samme måte. En noe spesiell leseopplevelse ble dette definitivt og ikke minst var det sterk lesing. Boken kommer litt senere denne måneden og jeg håper at flere kommer til å lese den for jeg er mildt sagt nysgjerrig på hvordan andre «leser» denne.


Forlag:Tiden
Tittel:Hullet han krøp ut av
Forfatter:Vidar Sundstøl
Format:Innbundet
Sideantall:100
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

vidar+sundstøl
Foto:Paal Audestad

Vidar Sundstøl er født i 1963 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2005 med kortromanen Kommandolinjer. Hans internasjonale gjennombrudd kom med romanen  Drømmenes land (2008) som er første bok i Minnesota-trilogien.

HILSEN BEATHE

 

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

LUNT OG SÅRT OM ALVORLIG SYKDOM

Høsten 2017 debuterte forfatter Rebecca Wexelsen med diktsamlingen Så faller jeg, en nydelig diktsamling jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen  samme året. Nå er forfatteren ute med den «vanskelige» andreboken og jeg vet ikke helt om det er riktig å si at fallhøyden er stor for dette er en helt ny bok i en helt annen sjanger enn den forrige og det er kanskje ikke riktig å «sammenligne» to ulike bøker på den måten. Men siden jeg falt sånn for den forrige ble det i hvert fall med en viss forventning og spenning jeg satte i gang å lese og jeg kan røpe såpass at jeg ble ikke skuffet.

 

hotell montebello Hotell Montebello handler om den unge kvinnelige studenten Nina som får beskjed om at hun er alvorlig syk og blir innlagt på sykehus. Bokens tittel henviser altså til pasienthotellet Montebello som forøvrig ligger i samme bygg som strålebygget på Radiumhospitalet som er Ninas hjem i denne romanen.

Allerede før innleggelsen får vi som lesere vite at Nina lyver for legene for å kunne bli boende på sykehuset i stedet for å fortsette studentlivet og kun komme til sykehuset for behandling.
Hun finner det ikke engang naturlig å gi beskjed til sine nærmeste om at hun faktisk er innlagt for kreft.

Vi får ta del i hennes tilværelse på dette pasienthotellet hvor hun blir kjent med flere av dem som bor der og vi får ta del i deres historie også. Vi blir også litt kjent med to av dem som jobber der,miljøarbeideren eller skal jeg si vaffelstekeren Ivar som har mistet moren sin i kreft og likeverdsmenneske Berit som i sin tid hadde en godartet svulst.

Nå tenker du kanskje at dette er en roman som består av mye sykdom og elendighet, og det er tildels riktig for det er et så alvorlig tema som kreft som blir belyst her. Men det blir aldri tungt eller trist å lese, eller litt trist blir det jo men ikke på grunn av sykdommen disse menneskene har. Det triste er hvor mange ensomme mennsker som finnes der ute som bare lengter etter at noen skal ta vare på dem og noen er villige til å strekke seg veldig langt for å få denne omsorgen fra andre. Om ikke mer enn for en stakket stund.

Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.
Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.
Du kunne like gjerne ikke eksistert.

S.141

Nå har jeg sitert det som står på bokens bakside men nettopp disse linjene fanger opp selve essensen i det romanen handler om og derfor var det naturlig å ta det med her.

I løpet av disse relativt få sidene tar Nina oss ved flere anledninger tilbake til barndommen og da særlig til minner hun har om faren. Han som senere stakk av med en kjæreste som kun er få år eldre enn henne selv. I disse tilbakeblikkene virker det som de hadde god kontakt mens telefonsamtalene som foregår i nåtid er mer av det overfladiske slaget. Forholdet hennes til moren og søsteren  som selv er lege er heller ikke av det gode slaget, og det kan virke som de ikke godtar henne for den hun er. Dette blir ikke sagt direkte men er mer en følelse jeg satt igjen med etter endt lesing.

Det er veldig sårt å lese om mennesker som er ensomme og som har lyst å bli sett som den de er, med eller uten sykdom. Mennesker trenger mennesker, sånn er det bare.

Jeg har i den senere tid lest flere romaner om unge mennesker som er ensomme, enten fordi de skyver andre fra seg eller fordi de av ulike grunner ikke passer inn i «normen». Og jeg undrer meg på hvorfor det er slik og er det sånn at det finnes flere ensomme mennesker der ute nå enn det gjorde før og hva er det som gjør det?

Vel,det er ikke sikkert at vi får svarene her, men det som er helt sikkert er at denne forfatteren skriver godt og hun behandler såre og alvorlige tema på en utmerket måte. Hun tar nemlig i bruk en god del humor eller skal jeg si galgenhumor som gjør det noe enklere å lese om disse temaene. Jeg måtte trekke på smilebåndet flere ganger, og det var det befriende å kunne gjøre.

Jeg forstår hvorfor Nina gjorde som hun gjorde, selv om det er ganske så drøyt. Men det viser bare hvor desperat man kan bli etter oppmerksomhet og ikke minst hvor viktig det er «å bli sett», med eller uten sykdom. Og her viser forfatteren også hvor lett det er å forsvinne fra omgivelsene selv i en tid hvor de aller fleste unge er aktive på sosiale medier. Det blir  litt sånn «ute av syne ute av sinn» og det er sårt.

Jeg fikk umiddelbart sansen for Nina og flere av de andre bikarakterene vi møter på og hvem kunne trodd at det fantes mange morsomme episoder å spore på en avdeling for alvorlig syke folk. Men det gjør det i hvert fall i Wexelsens univers. Hun viser oss også at det går fint an å skrive en småhumoristisk roman om noe så alvorlig som kreft.

Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at jeg falt også for denne boken som ble slukt på noen timer og jeg ser allerede frem til neste prosjekt fra denne kanten, no pressure altså!

 

Anbefales!

 


Forlag:Tiden
Tittel:Hotell Montebello
Forfatter:Rebecca Wexelsen
Format:Innbundet
Sideantall:190
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

rebecca+viola+wexelsen+foto+paal+audestad
Foto: Paal Audestad

Rebecca Wexselsen er født i 1986 og har bakgrunn fra språk-og litteraturstudier. Hun jobber til daglig som tekstforfatter.  Hun debuterte som forfatter i 2017 med diktsamlingen Så faller du.

 

 

HILSEN BEATHE