Måned: mai 2018

Litterære mål i 2018

Oppsummering #5: Mai 2018

av Beathes bibliotek12 kommentarer til Oppsummering #5: Mai 2018

solnedgang 30

Sommeren kom som kastet over oss nå i mai og det var bare å sette seg ut og nyte det i fulle drag. Jeg har ikke fått vært på plantasjen og kjøpt utemøbler eller flere uteplanter for jeg orker ikke å prioritere annet enn å nyte finværet, men det er nesten som jeg ønsker at det skal bli litt overskyet en dag slik at jeg får gjort litt nødvendige ærend.

Det har blitt en del lesing ute i solen men likevel ikke like mye som jeg hadde trodd på forhånd. Seksten bøker ble fasiten i mai.

 

BØKER LEST

  1. Nørd av Mina Lystad -Barne-og ungdomsbok – norsk 2018- Leseeks/Kindle
  2. Tretten måter å se på av Colum McCann- noveller – oversatt- Leseeks
  3. Dødevaskeren av Sara Omar – oversatt roman – Kjøpt
  4. Omelette Norvègienne av Suzanne Brøgger – Essay- Lånt på eBokBib
  5. Levepistolen av Hege Susanne Bergan- dikt- norsk 2018- Leseeks
  6. Min ulydige mor av Therese Lund Stathatos – Roman- Norsk 2018 – Leseeks
  7. Fjellfolk av Ellen Emmerentze Jervell – Roman – Norsk 2018 – Leseeks
  8. En muslimsk mors kamp av Azra Gilani -Sakprosa – Norsk 2018- Leseeks
  9. La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve av Sarah Zahid- dikt- norsk 2018- Leseeks
  10. Madonna i pels av Sabahattin Ali-oversatt roman – Leseeks
  11. Dikt i Samling av Halldis Moren Vesaas – dikt- Leseks
  12. Løven og Hvalen av Kamilla Davis – dikt – norsk 2018 – Leseeks
  13. Parfymeorgelet av Margit Walsø – roman- norsk 2018 – Leseeks
  14. Russlands hemmelige krig mot vesten av Øystein Bogen – Sakprosa- Norsk 2018 – Gave fra forfatteren
  15. Armauer av Liv Mossige-roman-norsk 2018 -Leseeks
  16. Bånd av Domenico Starnone – oversatt roman – Gave

 

7 romaner, 1 ungdomsbok, 1 novellesamling,4 diktsamlinger,1 Essay,2 sakprosa
12 leseeks, 2 gaver,1 kjøpt, 1 lånt på eBokBib,
10 norsk anno 2018.

Av bøkene jeg har lest så er det vel boken Armauer om lepra og St. Jørgen som skuffet mest ellers har det vært flere sterke bøker, blant annet Dødevaskeren og En muslimsk mors kamp,to bøker som fint kan  rett etter hverandre  siden de handler om noe av den samme kulturen. Bogens bok om Russlands hemmelige krig mot vesten er uhyre skremmende lesing.
Kom forresten til å tenke på fargekoding av blogginnlegget når jeg skal skrive om den boken siden jeg har fått den i gave fra forfatteren selv og her tror jeg Ingalill må på banen. Jeg har ikke sett forfatteren «live» og har dermed ikke sittet på bar og drukket med ham eller noe som helst men derimot er døtrene våre venninner! 😀

Bokomtaler av de tre bøkene jeg ikke har skrevet om kommer sånn etter hvert, dette er bøker som tar noe tid å skrive om og jeg orker ikke prioritere det nå som det er så varmt.

 

LITTERÆRE ARRANGEMENT

To arrangement har jeg fått med meg denne måneden og begge har vært arrangert på litteraturhuset.

  1. Samtale med Sara Omar, forfatteren bak boken Dødevaskeren på litteraturhuset
  2. Samtale med Berit Hedeman, forfatteren bak Bjørnejegerskens bekjennelser på litteraturhuset

 

SER FREMOVER MOT JUNI

 

Håper at været holder seg fremover også og jeg satser på nye dager med lesing ute i solen. Jeg har to litterære arrangement i neste uke som jeg ser virkelig frem til.  I juni er det også regnbuedagene med parade den 9 juni.

Ellers blir det forhåpentligvis flere gode leseopplevelser også nesten måned, jeg starter med en krimbok og en oversatt roman (som foreberedelse til et arrangement i neste uke) ellers kommer jeg til å ta lesingen som det faller seg.
Jeg kommer ikke til å ta pause fra bloggen men jeg merker at det er laber aktivitet rundt omkring og jeg merker at lysten til å sitte og skrive lange omtaler ikke helt er der om dagene og jeg skal(prøve å) skrive korte omtaler eller ty til samleomtaler de to neste månedene.

 

HA EN RIKTIG FIN LESEMÅNED I JUNI OG RIKTIG GOD SOMMER!

 

HILSEN BEATHE

Kulturelt arrangement, Litterært arrangement

Referat fra arrangementet «Aldring:Begjær».

av Beathes bibliotek2 kommentarer til Referat fra arrangementet «Aldring:Begjær».

berit hedemann samtale

I går kveld var forfatter Berit Hedemann i samtale med psykolog Frode Thuen og Anne Synnevåg på litteraturhuset her i Bergen for å snakke om aldring og begjær. Og spørsmål om kvinners begjær er mer annerkjent nå enn det var før ble blant annet tatt opp og i sin siste roman Bjørnejegerskens bekjennelser tematiserer Hedemann nettopp dette med begjær, kjønn og aldring.

Hedemann fortalte at hun ikke visste hva orgasme var før hun leste om det i Dagbladet i 1970, da var hun 20 år. På 70- tallet ble kvinner mer frigjorte på alle mulige måter også i forhold til sex og antall partnere.

Når det gjelder seksualmoral så var menn mer utro både på 70,80 og 90-tallet, de siste tiårene har kvinnene tatt etter mennene, men de har langt færre partnere likevel for mens menn kan være utro med fem til ti ulike kvinner er kvinner som oftest utro med èn, forteller Thuen.

Hedemann nevner noe om bilder som da særlig unge kvinner legger ut på sosiale medier, hvor de poser  gjerne veldig lettkledd og det er tydelig at de vil bli begjært like mye som de skal begjære. Når kvinner gjør dette er det lett å bli stemplet som horer. Deretter nevner hun Skam (Yes, hun har også sett serien!) og dette med at Vilde stiller spørsmålstegn ved hvorfor ikke gutter blir » sett ned på» når de har sex med masse randome damer mens om en jente gjør det er hun hore med èn gang. William som var en skikkelig føkkboy blir sett opp til og nærmest forgudet. Og alle som har sett serien vet at Noora til dette svarer at gutter ikke kaller hverandre «sluts» om de ligger rundt, derfor får ikke de det stempelet. Mens selv jenter har en tendens til å kalle andre jenter for «sluts» om de ligger rundt, så kanskje man burde startet der?

Thuen mente at menn er mer seksualiserte av seg og vil ha mer variasjon, og til dette får han spørsmål fra de to kvinnene i panelet om dette har med biologi eller kultur å gjøre hvorpå han svarte mest biologi, men jeg tenker at det er litt begge deler?

Hedemann leste ved flere anledninger opp fra boken sin, ikke om selve handlingen men de mange refleksjonene hovedkarakteren Birgit gjorde seg. Blant annet leste hun opp en sekvens om yppersteprestinnen Enheduanna som er verdens aller første kjente poet og mange av diktene hennes var erotiske, dette kan vise at for 4300 år siden var kvinner og menn mer likestilt seksuelt men et sted på veien ble kvinner mennenes eiendom i mange kulturer.
Hedemann presiserer at hun syntes det er rart at det ikke snakkes om Enheduanna på litteraturstudie i Norge.

Thuen fortalte blant annet at 1 av 5 menn forblir singel og barnløs,og nevner noe med dette at disse burde fått en sjanse og til det svarer Hedemann at de nok mangler sexappeal og dermed blir de ikke attraktive for kvinnen.

Han fortalte også at det er flest kvinner som tar initiativ til skilsmisse og at det ofte ikke er negative grunner som vold og utroskap som gjør at de vil bryte ut men rett og slett mangelen på noe positivt.
Han fortalte også om en studie som ble gjort i USA på 70-tallet hvor både kvinner og menn ble stilt de samme spørsmålene blant annet  hva de hadde svart om en fremmed spurte dem om å ha sex med dem med det samme. Til dette svarte 75% av mennene JA, mens 0% av kvinnene. Den samme studien ble gjort i Danmark for få år siden med det samme resultatet.

Det snakkes veldig lite om sex blant eldre og Thuen sier at det nødvendigvis ikke er slik at lysten blir mindre selv om man blir eldre. Kvaliteten på sexen er ofte like god som før men at eldre ikke har like hyppig sex. Det oppleves også som litt tabu at man skal snakke om at eldre mennesker har et sexliv.

Hedemann skrev et essay i Klassekampen i ly av #metoo kampanjen hvor hun mener at menn som tar for seg av det de har lyst på ikke blir skikkelig fordømt, og det kan jeg i grunnen være enig med henne i. Og panelet kom da inn på hvordan sekualmoralen er løsrevet fra moralen ellers og bør disse være adskilt på denne måten? Nja, selv om man kan være et rasshøl når det gjelder noe betyr vel ikke det at han er et rasshøl på alle måter.

Men også kvinner kan ta for seg av det de vil ha, men kanskje på en litt annen måte, de snakket om såkat partner napping aka en kvinne vil ha en mann som er gift og kan gå inn for å ødelegge dette ekteskapet ved å fortelle henne om mannens utroskap.

De pratet om flere andre ting i denne timen men noe glemte jeg å notere underveis men dette er uansett et innblikk i en vel anvendt time i sommervarmen i går kveld.

berit leser 3 ok

Jeg lurer egentlig på hvorfor det plutselig ble så interessant å  høre om alderdom og seksuallivet! 😀

 

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse

Bånd av Domenico Starnone

av Beathes bibliotek1 kommentar til Bånd av Domenico Starnone

Velskrevet roman om en dysfunksjonell familie!

bånd.jpegJeg har hatt denne liggende et par måneder etter at jeg vant den gjennom en konkurranse forlaget hadde på insta. Når jeg i går trengte litt lettere lektyre å ha ved siden av andre bøker jeg holder på med ble denne funnet frem  og det er jeg veldig glad for.

Dette er en kort roman på knappe 170 sider og har hele tre fortellerstemmer og består av tre «bøker».

Aller først får vi ta del i de brevene Vanda skrev til sin mann, Aldo, etter at han forlot henne og deres to små barn, Anna og Sandro, til fordel for en yngre kvinne. Året er 1974 når første brev blir sendt og det hele starter på denne måten: Siden du har glemt det, ærede herre, skal jeg minne deg på det: Jeg er din kone. Jeg vet du var glad for det en gang, men nå, helt plutselig, plager det deg. Jeg vet at du later som om jeg ikke eksisterer og aldri har eksistert, fordi du vil ikke gjøre en dårlig figur blant de kultiverte menneskene du omgås.

I denne delen får vi vite hvordan det er for Vanda  og barna når Aldo finner ut at han ikke kan leve uten denne Lidia som han har blitt kjæreste med. Det virker som han glemmer barna oppe i alt som skjer. Vanda på sin side prøver så godt hun kan å ta vare på barna så godt som mulig, men hun har det tøft og på et tidspunkt holder det på å gå skikkelig ille med henne. Til å begynne med heiet jeg på henne og tenkte, you go girl, men etter hvert så syntes jeg hun fremstod som skikkelig bitter på det som hadde skjedd og lite villig til å akseptere tingenes tilstand.I slutten av hennes del har det gått fire år siden separasjonen og han er villig til å møte barna igjen.

I  «bok» nummer to får vi Aldo sin versjon og det hele starter med at de som et gammelt ektepar i slutten av 70 årene kommer hjem fra ferie for å finne hele leiligheten rasert og katten deres Labes ( som forøvrig betyr fall, sammenbrudd, forfall) er forsvunnet. Når Vanda sover begynner Aldo og rydde, han kommer over noen gamle papirer, deriblant de gamle brevene Vanda sendte ham den gangen de var separert. Her får vi vite hvordan de hadde møtt hverandre som unge mennesker og de hadde giftet seg når de var veldig unge. Vi får hans versjon av både ekteskapet, før og etter separasjonen, forholdet hans til barna og til den yngre kvinnen han for en periode forlot familien sin for. Innblikk i hans barndom igjen hvor foreldrene var like skakkjørte gjør at jeg forstår hvorfor Aldo er som han er. Denne delen var den lengste av de tre «bøkene», hvorfor forfatteren valgte å gi ham som gikk det meste av plassen vet jeg ikke men kanskje han ville at leseren skulle få sympati med ham? Ikke godt å si…

Aller sist får vi Anna sin versjon og vi får et godt innblikk i hvordan foreldrenes oppførsel mot dem og ikke minst hvordan de var mot hverandre har påvirket for ikke å si ødelagt dem. Søskenparet er ute av stand til å ha et vanlig liv, men hvordan skal de vite hvordan et «vanlig» liv forholder seg? De er nå femti og førtiåtte år og er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Jeg ble i grunnen litt irritert på både Anna og Sandro over hvordan de kan oppføre seg i godt voksen alder, at uansett hvilken barndom de har hatt så er det ingen unnskyldning for oppførselen. Samtidig tenker jeg at de ikke har lært nok hjemme og at de ikke vet om noe annet.

Jeg fatter ikke hvorfor foreldrene orket å fortsette samlivet etter at de var fra hverandre i flere år og selv nå som jeg vet hvordan de hadde det i de femti årene de var gift så fortjener de hverandre egentlig ganske godt. Begge to er aller mest opptatt med seg selv og om de orker å leve et liv uten respekt for hverandre og med en hverdag full av krangler så vær så god sier jeg bare. Jeg forstår ikke hvorfor de velger denne løsningen for seg selv, men selv om jeg ikke ville tatt de samme valgene så betyr jo ikke det at andre ikke gjør det. På en måte kan jeg forstå dem, på en annen måte ikke. Det virket heller ikke som noen av dem var villige til å se ting fra den andre sin side og jeg prøvde underveis å få sympati med den ene parten, men jeg kan vel ikke si at jeg lyktes så veldig godt.

Dette var en velskrevet og fin roman om en noe dysfunksjonelle familie og som alltid undrer jeg meg på hvorfor de velger å bli, eventuelt kommer tilbake igjen om de har det bedre på egenhånd.  Men for dem det gjelder blir det av en eller annen grunn riktig å gjøre det, selv om det virker uforståelig for utenforstående. Det er som oftest ikke til barnas beste at foreldre holder sammen for deres del, men her var vel ingen av dem fullt ut tilstede for barna sine. Hun brukte dem i sitt eget manipulerende spill ovenfor ektemannen mens han ikke tok seg bryet med å bli kjent med dem og valgte å være totalt fraværende over flere år. Alle har de hemmeligheter som kommer for en dag før bokens slutt.

Dette er en fortelling om fire «ødelagte» mennesker og vi ser på smerten deres, noen har mer av den enn andre, men alle fire er skadelidende. Og jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg har medfølelse for dem eller om jeg liker noen av dem i det hele tatt.

Starnone er gift med Anita Raja, hun jobber som oversetter og det går rykter om hun kan være kvinnen bak pseudonymet Elena Ferrante og nettopp denne boken blir sammenlignet med romanen Svikne Dagar som kom ut her i Norge i fjor. Den fikk jeg definitivt lyst til å lese. Til neste år kommer boken hans Scherzetto ut på norsk og jeg har allerede notert meg boken.

ANBEFALES!

Forlag:Bazar
Original tittel:Lacci
Norsk tittel:Bånd
Forfatter: Domenico Starnone
Oversetter:Lisbet Resløkken
Format:Innbundet
Sideantall:171
Utgitt:2014
Min utgave: 2018
Kilde: Gave(fra forlaget)

Forfatter

domenico starnone
Foto: Cappelendamm.no

Domenico Starnone er født i 1943 og er en italiensk forfatter,manusforfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1988 og har skrevet en rekke romaner. Det var med nettopp Bånd, eller Lacci som den heter på orginalspråket forfatteren fikk sitt internasjonale gjennombrudd.  Flere av romanene hans er kritikerroste og han har mottatt Premio Strega som er en prestisjefylt litterær pris i Italia.

 

HILSEN BEATHE

Boksnakk, Småprat

Bok & Kulturhjørnet#3

av Beathes bibliotek6 kommentarer til Bok & Kulturhjørnet#3

bok og kulturhjørnet ok

Sommeren ble nærmest kastet over oss og jeg er ute mesteparten av dagen for det er bare å nyte finværet mens vi har det. Jeg leser en god del om dagene og ligger langt foran skjema i forhold til å lese 150 bøker i år, som er målet mitt inne på goodreads.

 

  • Andre sesong av serien 13 reasons why er i gang på Netflix, den første sesongen av serien fikk litt blandet kritikk, noen menter den glorifiserte selvmord- jeg syntes ikke det og jeg ser frem til å ta fatt på sesongen selv om den fikk dårlig terningkast i VG.
  • Den tyske forfatteren Judith Hermann mottok i helgen Zinklarprisen som kommer innunder Blixenprisen. Jeg har kun lest èn bok av henne men jeg skal definitivt lese mer av denne forfatteren. Hun blir også å finne på Litteraturfestivalen på Lillehammer denne uken.
  • Den 85 år gamle forfatteren Philip Roth døde i forrige uke. Selv har jeg ikke lest noe av ham  men han står på listen over forfattere jeg vil lese noe av.
  •  I år er det 50 år siden Manbookerprisen ble utdelt for aller første gang og som en del av denne feiringen  vil de gjøre ekstra stas på èn av de tidligere vinnerne av prisen og i helgen ble kortlisten til The golden Man booker prize lagt ut.

Golden shortlist

Du kan også være med å stemme frem din favoritt av disse og det kan du gjøre her.

Jeg har ikke lest noen av disse men har to av bøkene liggende og i tillegg kunne jeg godt tenke meg å lese The English patient av Michael Ondaatje.

  • Når vi først er inne på Manbookerprisen – Det ble polske Olga Tokarczuk med boken Flights som ble vinneren av The Man booker internationalprize. Boken ble utgitt på norsk under navnet  Løperne i 2012 gjennom forlaget Den grønne malen men skal etter det jeg har fått opplyst utgis på nytt på Gyldendal.

 

Det ser ut til at finværet fortsetter og jeg skal bruke de siste dagene av mai til å lese ferdig en diktsamling til diktlesesirkelen til Anita samt lese ferdig boken  til journalisten Øystein Bogen om Russlands hemmelige krig mot vesten og det er uhyre spennende og ikke minst skremmende lesing.

Som dere vet så liker jeg godt å holde meg på Youtube og jeg følger selvfølgelig «vår» egen Silje der og i denne videoen snakker hun om den diktsamlingen jeg holder på med.

 

Har du en favoritt på YT som du har lyst til å tipse om?

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse, Norsk 2018

Armauer av Liv Mossige

av Beathes bibliotek5 kommentarer til Armauer av Liv Mossige

Høsten for snart fire år siden  hadde jeg et «Lepra-prosjekt» på bloggen min etter at jeg leste romanen «Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo.  For nøyaktig en uke siden gjorde  Elida meg oppmerksom på denne boken, som har handling fra nettopp St. Jørgen hospital og jeg må med skam å melde si at jeg ikke hadde hørt om verken bok eller forfatter til tross for at hennes forrige bok var meget kritikerrost. Det er så kjekt når medbloggere setter en på sporet av bøker.
armauerArmauer er fortellingen om den unge Johanne som er romanens fortellerstemme, hun er 12-13 år i den perioden vi besøker henne. Hun har ikke foreldre men ser veldig opp til Inger, en eldre dame som også bor på hospitalet. Hun kan spå i kaffekopp og sa alltid at Armauer skulle komme å hente dem. At de alle sammen snart skulle vekk fra det begredelige St. Jørgen og bli tatt med til  Lungegårdshospitalet. Når de sier Armauer så er det selvfølgelig Gerhard Henrik Armauer Hansen de sikter til. Han  som oppdaget leprabasillen.  Litt morsomt at forfatteren valgte nettopp disse to navnene på de to kvinnene for min mor het Inger- Johanne.

Handlingen er lagt til 1870-tallet( Litt usikker på eksakt årstall for et sted stod det 1870 og et annet sted var det nyttårsaften like før 1878, men jeg tviler på at handlingen foregikk over 8 år, omtrent 1 år vil jeg tippe er riktig.)

Johanne var en vakker ung jente med tykt og nydelig hår, sykdommen gikk ut over hendene hennes  for hun hadde store sår og hun gikk som oftest med hansker på seg. Den snart 60 år gamle klokkeren som jobber der har et meget godt øye til henne…

 

Slipp meg inn, sier klokkeren. Jeg åpner døra til værelset på gløtt. Jeg hørte nok det banket, selv om det var alt for sent til det. Klokkeren stikker hodet inn. Du må ikke låse inn til deg selv, sier han. Hit kommer ingen andre, hvor mange ganger har jeg sagt det til deg? Klokkeren legger hånden bak det ene øret. Er du døv,du?

S.44

Det var veldig kjekt «å være innfor dørene igjen nede på St. Jørgen» og for meg som har lest en god del fra nettopp denne plassen gjennom en rekke bøker så var der ikke så veldig mye nytt under solen. De som kunne jobbet og stod på som best de kunne og det var tydelig at de folkene som bodde her var meget fattige og ganske så isolert fra resten av byen. Noen fikk lov til å være med klokkeren på torget for å selge ting de hadde laget for å skaffe seg litt inntekt. Ting ble gjerne stjålet om noen av beboerne/ pasientene hadde verdisaker. Det var sparsommelig med mat, det gikk helst i sild og poteter, samt grøt.

Ting gikk i sin vante gang og en dag kom det en dame sammen med den lille jenten sin, de var fra Alvøen og hadde gått over fjellet for å komme til hospitalet. Det var moren som var syk, den lille jenten var frisk. Johanne klarte å få ut av henne at hun het Agnes, og Johanne følte etter hvert en veldig omsorg for  lille Agnes.

Johanne, Inger, Else og de andre som bodde der gikk med en drøm om en bedre fremtid og så virkelig frem til at Armauer skulle komme å hente dem og ta dem med til Lungegårdshospitalet.

Det er sårt å lese om hvor dårlig kledd de ofte var og måtte bruke klær og sko til de omtrent falt fra hverandre av seg selv. Jeg fikk ganske snart stor medfølelse for Johanne for hun gikk gjennom mye som unge jenter så absolutt ikke skal. Hun ble kalt engelen av de andre fordi hun visste aldri hva godt hun skulle gjøre for folk, men hun hadde også en mørk side for innimellom likte hun å lese med fyrstikker.

Det er ikke så mye å skrive om romanen uten å røpe for mye av det som skjedde men jeg forstår godt at de gikk og ventet på et bedre liv og det var for det meste det romanen handlet om foruten det jeg ikke kan snakke om. Måtte nesten le av en episode hvor Johanne står nede i kjelleren sammen med Else og skal vaske seg nedentil, og siden hun blør så er det nok å vaske seg èn gang i uken får hun beskjed om, for det kommer bare til å blø mer om hun vasker seg mer! Wtf?

Språket er for det meste greit og det flyter fint men av og til fremstår det noe tungvint og ikke minst så er det et overforbruk på ordet det og allerede på side 30 var jeg deeeritlei, men det gikk seg til etter hvert. Jeg kan nevne noen eksempler: Else tør nok ikke det. La Elses flokk være Elses flokk. Inger sa det. Jeg lar den ene hånden hvile på den gule silken, tenk det, det kan bli noe ut av dette, ikke bare det samme vanlige,et par votter eller en strikket lue. Det er noe annet å sy enn å strikke, rekke opp gamle sokker og strikke dem på ny, det er ikke fritt for det. Det som er sydd, bærer man helst til fest,det. 

Litt usikker på om dette  skal være måten Johanne snakker på, samtidig forstår jeg ikke helt vitsen med det for det  forstyrret rytmen i lesingen når jeg måtte gå tilbake for å lese noen av setningene på nytt igjen. Og det blir litt kjedelig når det ofte står: Inger sa det, Else sa det eller han sa det. Lurte rett og slett på om jeg skulle telle hvor mange ganger ordet det var skrevet i romanen men tenk at det gadd jeg ikke det.

Flere av tingene nevnes også flere ganger, men det forstår jeg kan symbolisere at ting går i den samme tralten. Samtidig ble disse sekvensene noe kjedelige når du hadde lest det to eller tre ganger før. Boken er ikke på så mange sider liksom.

Syntes at slutten var litt vel åpen men grei nok men jeg savnet at det ble nøstet opp i hvordan det gikk med en av personene som forsvant uten at vi fikk vite hvor det ble av henne.

Ellers likte jeg veldig godt de sekvensene som omhandlet Johanne og det som skjedde med henne for det var hjerteskjærende lesing. Samtidig tenker jeg at selve historien kunne fått litt mer kjøtt på beina.

Dette er forfatterens såkalte vanskelige andrebok og selv om det ikke ble full klaff med denne så fikk jeg lyst til å lese debutboken hennes Tyskland,noen som har lest den?

st. jørgen hospital

Forlag:  Cappelen Damm
Tittel: Armauer
Forfatter: Liv Mossige
Format:Innbundet
Sideantall: 251
Utgitt: 2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Liv mossige
Foto: Anna Julia Granberg

Liv Mossige er født i 1978 og er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen Tyskland i 2014.

 

 

HILSEN BEATHE

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse, Norsk 2018

Løven og Hvalen av Kamilla Davis

av Beathes bibliotek3 kommentarer til Løven og Hvalen av Kamilla Davis

Kamilla Davis var et uskrevet blad for meg selv om hun sin unge alder til tross er en tidligere låtskriver og rapartist. Hun er ute med sin aller første diktsamling og når det kom meg for øret at hun var inspirert av blant annet Rupi Kaur var jeg ikke vond å be.

 

løven og hvalenLøven og Hvalen heter diktsamlingen som handler om det å være menneske på godt og vondt, om det å vokse opp med de utfordringer det gir. Det handler om å finne meningen med livet. Ved å blande inn elementer fra dyreriket som løven som bestemmer seg for å forlate flokken sin, og hvalen som lengter seg vekk fra det mørke havdypet og opp til den lyse overflaten blir dette også en fabelfortelling.

Allerede i forordet får jeg et inntrykk av at dette kan være en mer personlig bok enn først antatt. Ikke for det, alle forfattere tar vel med ting fra sitt eget liv når de skriver uten at det trenger å være biografisk for det. Slik kan det godt være her også.

Noen av diktene er på èn enkel linje, mens noen er på flere sider og kan nærmest minne om små noveller. De på èn linje kan ofte være mer slagkraftig enn de som er noe lenger.

Diktene følger ikke en kronologisk rekkefølge etter det jeg fikk med meg, men det opplevdes  heller som frekvenser av et liv.

Noen av diktene var meget sterke mens andre opplevdes som litt såre, mens andre igjen er jeg usikker på hva jeg fikk ut av.

Diktene tegnet et bilde av en ung jente på vei til å bli voksen, eller i mine øyne er hun for det meste voksen. Og det er en hun kjenner som har hatt eller har et tøft liv, har havnet på skråplanet. Det snakkes om en jente som ikke er her lenger og det er en sorg her som er sår.

Hun snakker om å ta på seg uniformen og skal forklare folk veien, uten at de aner at hun faktisk ikke finner veien selv heller. Da er det vel selve veien i livet hun tenker på når det gjelder henne selv. Forfatteren er flyvertinne, noe også denne ungen kvinnen i samlingen er.

Det er også skildringer av et mor og datter forhold, kanskje moren sliter med å løsrive seg fra barnet sitt? Kanskje det er omvendt og at det er hun som mor som sitter igjen? Eller kanskje det er tre generasjoner inn i bildet her? Det er også om forhold til en kjæreste eller en tidligere kjæreste.

Kort sagt så handler den om det som skjer i livet vårt og om hvordan vi av og til ikke finner veien helt alene, vi mennesker trenger mennesker og det ikke alltid slik at det er familien som er de som står oss nærmest.

logh-cover.jpg

Jeg kan ikke snakke om denne boken uten å nevne den nydelige utførelsen den kom i, med tilhørende bokmerke. Boken inneholder også noen illustrasjoner som den vist under her.

logh illu

Diktsamlingen sett under ett opplevdes noe ujevn for meg, men når det er sagt så var det mange dikt som var veldig sterke og noen var aldeles hjerteskjærende, mens andre var helt nydelig skrevet. Alt i alt er dette en lovende debut og jeg ser frem til å se hva Davis kan få til i fremtiden også.

 

VILLHEST

Jeg valgte kanskje det livet vekk i denn dimensjonen, men jeg er enda ikke sikker på hva jeg valgte det bort for. Er ikke sikkert denne veien er bedre. Kan løpe langt med frie tøyler. Kan springe om kapp med ville ørner. Kan bade i fossefall og se på stormer.Men den som slapp ut hesten, vil aldri kunne finne den igjen. S.97

 

DET SISTE FARVEL

Du gikk og kom aldri tilbake. Jeg roper fortsatt på deg. Hører du ikke. Jeg håper du kommer frem. Bladene så værmeldingen og jeg husker deg om kveldene og gråten er blitt taus. Det blåser og jeg savner deg.
(Nå må jeg vege mellom å savne og å leve.)
Sangen er snart over, så jeg må gå nå, lille jenta mi. Jeg må gå. S. 99

 

Jeg fant ingen anmeldelser eller bloggomtaler av denne men jeg håper at andre også finner frem til denne samlingen for det er ingen tvil om at hun har en særegen stemme som av og til kan minne om Rupi Kaur uten noe mer sammenligning forøvrig.

 

Forlag:Prego mobile
Tittel:Løven og Hvalen
Forfatter: Kamilla Davis
Format: Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

kamilladavis-1
Foto: Pregomobile.no

Kamilla Davis er født i 1995 og er en tidligere låtskriver og rapartist.  Hun har stor interesse i poetisk og abstrakt skriving. Skrivingen er i stor grad inspirert av hverdagen som flyvertinne, artist og menneske. Hun har tidligere arbeidet som vikarlærer før yrket som flyvende åpnet opp en ny verden og inspirerte til større skriving.
Diktsamlingen Løven og Hvalen er hennes debutbok.

 

 

 HILSEN BEATHE

 

Bøker lest i 2018, Bokanmeldelse, Norsk 2018

Parfymeorgelet av Margit Walsø

av Beathes bibliotek9 kommentarer til Parfymeorgelet av Margit Walsø

For fem år siden leste jeg forfatterens såkalte vanskelige andrebok, Dronningens løfte, en roman jeg likte veldig godt og derfor ble det med en viss spenning jeg satte i gang med denne og det ble en noe sjarmerende og duftfrisk reise til Provence.

PARFYMEORGELETI Parfymeorgelet møter vi  Ingrid Kvande som bare er 15 år den gangen faren døde. I romanens begynnelse er hun 25 år og mistrivdes i jobben sin ved et laboratorium i Trondheim.

Moren hennes sliter veldig etter at faren døde og forholdet hennes til moren er ikke av de aller beste.
En dag finner hun et parfymeorgel i et låst rom nede i kjelleren hvor ingen andre enn faren gikk, det var en slags hylle hvor det var samlet flere ulike parfymeessenser og hver eneste flaske var omhyggelig merket. Dette var noe faren tydeligvis hadde samlet på fra sine mange forretningsreiser til Provence. I tillegg hadde han alltid med seg frø eller avleggere av ulike blomster som han plantet i (vinter)hagen, og som han stelte veldig nøye hver eneste gang han var hjemme.

Funnet fører til at Ingrid bestemmer seg for å reise til den lille byen Grasse i Provence og oppsøker parfymefabrikken til Sonja Richard som skal ha kjent faren hennes og for å få vite litt mer om farens liv der nede må hun prøve å få vite hva denne Sonja vet om ham.

Hun møter, Gerard, en betrodd medarbeider av Sonja, som hjelper henne både med jobb og bosted. Med seg har hun et bilde hun har fått av faren som viser en svart parfymeflakong som er merket SRL.  Etter hvert blir hun også kjent med Claire og Jean, som begge er oppvokst på stedet og som begge familiene har store forventninger til både jobbmessig og ellers.

Ingrids kunnskaper fra laboratoriet hjemme i Norge gjør at hun ganske så raskt kommer inn prossessen det er med å skape en parfyme, noe som er en omhyggelig affære som absolutt ikke er gjort i en håndvending.

Sonjas bedrift er en av få fabrikker som ennå ikke har blitt solgt til store firma i utlandet og i bransjen er det en økende konkurranse om å lage nye og syntetiske duftmolekyler som skal blandes sammen med andre ingredienser som er hentet ut fra ulike planter og blomster. Noe som fører til en viss uro i den lille byen som i mange år har levd av sine egenproduserte appelsintrær, roser, jasmin og lavendel.
Et kjent motemerke skal få laget en ny duft og Sonja setter alle på saken, hun er avhengig av å vinne for at fabrikken i det hele tatt skal bestå videre og Ingrid setter i gang med sitt hemmelige prosjekt ved siden av….

 

Om kvinner som forveksler duft med varme. I forrige århundret ble europeiske kvinner gale etter patsjuli, de grønne bladene som kom fra India med de vakre kasjmirsjalene som ble importert. Når trekassene ble åpnet og de vevre stoffene ble løftet fram, ble de fulgt av bladene, som var anbrakt der for å hindre møll i å ødelegge sjalene under overfarten. En varm kamfer – og jordaktig duft ble hengende igjen i stoffet. Jeg ser for emg de elegante kvinnene dra kasjmirsjalet tettere om smale rygger. Snart ville de ha duften like mye som sjalet. Sonja virket så svak i dag, som om hun manglet beskyttelse. Hun var usikekr, famlende. Hva er det hun trenger?

S.178

 

Walsø har skrevet en sjarmerende bok som ikke er helt på høyde med den forrige boken etter min mening, men i grunnen gjør det ingenting for dette var en fin bok likevel. Her var det rikelige skildringer av landskap, ulike blomster og planter, så inngående fortalt at det formelig føltes som duftene kom sivende opp gjennom boken og rev meg i nesen. At jeg satt ute i solsteken når jeg leste akkurat denne boken satte heller ingen demper på inntrykkene jeg fikk underveis.

Litt morsomt trekk av forfatteren at hun delte romanen inn i tre deler, toppnote, hjertenote og bunnote, som er de tre duftdelene en parfyme består av, toppnote som er første inntrykket og den varer ikke lenge men nok til å danne deg et inntrykk om du liker det eller ikke, hjertenote som  er den duften som kommer frem når toppnoten har lagt seg- som er bokens midtparti og den lengste av de ulike delene naturlig nok når det er boken det er snakk om i hvert fall. Her pendler vi mellom Provence og Norge, og får et godt innblikk i hvordan livet hennes var i Trondheim både før og etter at faren døde. Her kommer også de gode minnene om faren frem men også de mindre gode – de om at han alltid virket så lei seg, så fjern, når han hadde vært hjemme noen dager. Deretter kommer bunnoten som er parfymens egentlige duft, eller nå kommer sannheten for en dag. Slik som sannheten i romanen også blir avslørt, skjønt det ble ganske så forutsigbart det hele så de store avsløringene lot vente på seg. Nå handler jo dette først og fremst om å finne seg selv kanskje gjennom å få vite sannheten om en som har stått deg nær, samtidig er vi i en liten by i Provence og stedet omtrent oser av romantikk, noe det kunne vært en smule mer av etter mitt syn.

Det  er ingen tvil om at Walsø kan dette med å komponere en fortelling og kanskje det er en like tidkrevende jobb som det tydeligvis er å fremtille en parfymeduft. Ser frem til neste bok ført i pennen av henne og jeg har fremdeles ikke lest debutboken hennes – men om det tar fem år til neste bok kommer så skal jeg love at den skal leses før den tid.

En sjarmerende og fin bok som passer perfekt for sommerlesing ute, det anbefales!

Åslaug har også lest og blogget om boken.

 

Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel: Parfymeorgelet
Forfatter: Margit Walsø
Format:Innbundet
Sideantall: 270
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Margit walsø
Foto: Vigmostadbjorke.no

Margit Walsø er født i 1968 og er fra Sunndalsøra.Hun har tidligere jobbet i mange år i forlag og er nå direktør i NORLA, Norwegian Literature Abroad. Hun bor i Oslo med mann og to barn. Hun kom med debutboken i 2007 som også er en historisk roman og heter Kjære Voltaire. I 2013 kom romanen Dronningens løfte ut.

 

 

HILSEN BEATHE