TIL TIDER FORNØYELIG MEN LITT MYE PÅ REPEAT..

Jeg har lest de tre andre bøkene Lykke har gitt ut og jeg har for det meste likt dem alle sammen, kanskje med unntak av den ene romanen som jeg ikke fikk det helt til med.
I forrige uke fikk hun Brageprisen for nettopp denne boken som hun kaller en legeroman, noe som ikke må forveksles med de typiske legeromanene man fant i bladhyllen på matbutikken i ungdommen for dette er noe helt annet.

I Full spredning møter vi den rundt 50 år gamle Elin som er spesialist i allmennmedisin og jobber som fastlege, og har når romanen begynner overnattet på kontoret noen dager.
Hun er gift med Aksel som er ortoped og de har to voksne døtre som begge har flyttet hjemmefra.

Aksel er over gjennomsnittet interessert i trening og da helst enten løping eller langrenn.
Fordeling av arbeidsoppgaver og hans manglende vilje(?) til å delta irriterer Elin noe grenseløst. Og samlivet er så som så..

Det skinner fort gjennom at Elin kjeder seg i ekteskapet og etter arbeidstid drikker hun vin,mye vin og ser på tv-serier.
Jeg får inderlig ikke håpe at leger er så sid på flasken som det Elin er, men etter femten sesonger med Greys Anatomy hvor legene daglig møtes på bar etter endt vakt så reagerte jeg ikke særlig på dette underveis i lesingen.

Det er ikke bare i ekteskapet Elin kjeder seg for hun er møkka lei alle pasientene sine også og mener at mange av dem bare syter og klager helt unødvendig. Hun er lei av at de hele tiden bare krever og krever, og hun har mange historier om pasientene sine og det er nettopp disse som gjør dette til fornøyelig lesing sammen med skjelettet Tore som kommer til live hver kveld.

Elin tar oss med et år tilbake i tid hvor hun i vanvare kommer til å sende en venneforespørsel til gamlekjæresten Bjørn som hun ikke har sett på trevde år.
De møtes for å ta en kopp kaffe men ender opp med å innlede et forhold som varer et år, helt til Aksel får vite det og kaster Elin på dør.

Lykke skriver godt, det er lettlest og tilgjengelig og hun er god til å ta ting på kornet. Hun er en forfatter som er flink til å «se» og skildre samfunnet slik det er i dag og en del av dette rekker hun en pekefinger på i denne romanen.
Det er mye å kjenne seg igjen i her selv om man ikke har gått gjennom akkurat det samme selv. Det meste fremstår troverdig selv om jeg håper at disse «anfallene» hun fikk når hun skjelte ut pasientene sine ikke er noe som skjer i virkeligheten.

Leste boken over fire dager så jeg har på ingen måte sprenglest, likevel satt jeg med en følelse av at jeg leste det samme om igjen og om igjen. Det ble med andre ord litt for monotomt og på grensen til kjedelig til tider så boken kunne med fordel vært strammet inn litt. Med unntak av de gangene lattermusklene fikk trent seg litt satt jeg nok med samme ansiktsuttrykket under leseøktene og hadde nok samme puls som Elin hadde de gangene hun lå i samme seng som Aksel. Her snakker vi hvilepuls.
Kanskje aller best likte jeg de få sekvensene hvor vi får høre om Elins barndom med sin følelseskalde mor hvor hun fra hun var ganske liten måtte klare seg helt selv. Jeg likte også de sekvensene hvor hun besøkte sin demente mor på sykehjemmet.

Jeg kom ikke innunder huden på noen av karakterene og tok meg i å ikke bry meg noe særlig om dem eller hva som skjedde med dem. Vanligvis ville jeg reagert og ikke syntes noe om at hun var utro men her orket jeg ikke reflektere noe særlig over det.
Når det ikke var innlagt noen spenningstopper men alt gikk i den samme duren hele tiden, da mistet jeg interessen de siste hundre og måtte virkelig jobbe med meg selv for å lese den ferdig. Kanskje det må være slik for det er sånn Elin har det, monotomt og kjedelig, alt ved det samme hele tiden…but still….

Jeg ser jo at Elin sliter og er møkkalei av det livet hun lever. Samtidig virker det ikke som hun er villig til å gjøre jobben som kreves for at hun skal få det bedre heller, og dette er ting hun innprenter pasientene sine med men hun er ikke flink til å følge sine egne råd.
Det virker heller ikke som hun har lært noe av situasjonen hun kom i, ikke om jeg har «tolket» slutten «riktig», men kom igjen…den var ikke vanskelig å forstå. Og når man først snakker om slutten men uten å røpe noe så virker den litt vel lettvint? Det kunne endt på mange flere måter enn dette og med fordel jobbet noe mer med?

De første 200 sidene koste jeg meg med selv om det kanskje ikke høres slik ut men når det ikke ble noen utvikling i handlingen frem mot slutten så ble det noe «kjedelig».
Jeg vet at dette er en roman som er godt likt og mange har rost den opp i skyene, og det er nok en grunn til at den vant Brageprisen – men for meg var det for mye som trakk ned til at denne kommer helt til topps selv om jeg ser at den har flere gode kvaliteter.
For dette er slett ingen dårlig bok selv om jeg ikke likte den bedre enn jeg gjorde, sånn etter endt lesing.

Ingun og Anita har lest og er veldig begeistret mens Randi er litt ambivalent.

 

 

---

Forlag:Oktober
Tittel:Full spredning
Forfatter:Nina Lykke
Format:Innbundet
Sideantall: 283
Utgitt:2019
Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

 

Forfatter

Foto: Agnete Brun

Nina Lykke er født i 1965 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2010 med novellesamlingen Orgien og andre fortellinger som hun ble nominert til ungdommens kritikerpris for. I 2013 kom romanen Oppløsningstendenser ut og den kom på kortlisten til p2 -lytternes romanpris. I 2016 fikk Lykke sitt store gjennombrud med romanen Nei og atter nei.

 

 

HILSEN BEATHE