En aldri så liten «boktittel-poesi» i innleggstittelen der for det dreier seg nemlig om to norske lydbøker og ikke èn som jeg kanskje forledet dere til å tro. Og siden jeg ikke noterer når jeg hører lydbok så blir det som alltid en «fritt etter hukommelsen»-omtale fra meg denne gangen.

Jeg hadde mitt første møte med Matias Faldbakken for to år siden når jeg leste romanen The Hills,en meget god roman jeg kan anbefale deg å lese om du ikke allerede har gjort det, og jeg har sett frem til en ny roman fra denne kanten.
Gleden var derfor stor når jeg så at han kom ut med ny bok nå i høst. Denne gangen en slags sci-fi bygderoman og noe helt annet en det kammerspillet som The Hills tross alt var.

I Vi er fem møter vi familien Blystad som består av Tormod, konen Siv og barna Alf og Helene, og handlingen er lagt til Råset, ca 3 timer utenfor hovedstaden. Etter en noe utagerende ungdomstid er Tormod nå det man kan kalle en skikkelig familiemann.Tormod, som er romanens fortellerstemme er en driftig kar som har bygd hus til familien og de har egentlig alt de trenger. Likevel føler han at det er noe som mangler og siden konen Siv ikke vil ha flere barn  blir det til at de skaffer seg en hund i stedet og slik kom Snusken til gards. Når hunden, som er familiens femte medlem forsvinner går Tormod på verkstedet sitt og blander rødleire og kunstgjødsel for å lage noe barna kan bedrive tiden med samtidig som de venter på at Snusken skal komme hjem igjen. En slags leirklump… Vel, denne leirklumpen begynner å leve sitt eget liv og snart skjer det uforklarlige ting i bygden……En kan vel si at det er en noe modernisert versjon av det velkjente bygdedyret som kommer frem….. og  når vesenet forsvinner tar Tormod i ren desperasjon kontakt med en gammel kompis og ryker snart utpå med både øl og amfetamin, akkurat som i ungdommen…

Dette er en velskrevet roman med et knapt men presist språk, og her får man en blanding av science fiction,eventyr(-ish) og samtidsrealisme. Vi får et godt innblikk i dette tafatte ekteskapet hvor ingen av ektefellene synes å trivdes i hverandres selskap. Siv likte seg best på sofaen med tv-serier og snacks når hun ikke var på jobb som frisør, mens Tormod drev med sitt ute på verkstedet. Det er vel kanskje lett for at det blir sånn etter noen års ekteskap.
Romanen er humoristisk men av og til på en noe mørk måte. Jeg fikk i grunnen litt «Levi Henriksen-vibber» underveis, men har en mistanke om at det kan være innleseren som er skyld i det.
At Faldbakken er billedkunstner syntes jeg kommer tydelig frem, både når han har skrevet romanen og ikke minst skapt dette leirklump-vesenet.
En roman jeg storkoste meg med selv om den forsvant litt ut på viddene innimellom.

Romanen ble nominert til både Ungdommenskritikerpris og p2-lytternes romanpris tidligere i høst.

ANBEFALES!

 Forlag:Lydbokforlaget(Oktober)-Utgitt:2019-Sideantall/spilletid:204sider/4t48min-Kilde:Lytteeksemplar

For noen år siden kom novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem  ut som er Marie Aubert sin debutbok, en bok jeg likte veldig godt og jeg ser at innlegget mitt om denne er en av de mest besøkte innleggene på bloggen min. Da nyheten om at hun skulle komme med en roman tidligere i sommer ble jeg veldig nysgjerrig på denne og når den ble en liten «snakkis» på instagram i sommer ble jeg om mulig enda mer nysgjerrig på hva dette var for noe.

I romanen voksne mennesker er det den 40 år gamle arkitekten Ida som er fortellerstemmen og når romanen begynner er hun på vei til hytten for å tilbringe deler av sommerferien sin der sammen med moren, stefaren Stein, søsteren Marthe og hennes samboer Kristoffer og hans datter Olea. I løpet av disse dagene skal de feire morens 65 års dag. Hun har ikke før kommet frem før Marthe forteller at hun er gravid.

Ida, som fremdeles ikke har barn selv og som for det meste ligger med andre sine menn og ser ikke på det som noe problem, er en ensom sjel som egentlig ikke liker det livet hun lever og hun undersøker mulighetene for å få fryst ned eggene sine i tilfelle en fremtidig kjæreste vil ha barn med henne.

Vi som lesere blir fort klar over at Ida er sjalu på søsteren og det hun måtte ha. Jeg fikk til tider litt flashback til Monika i Trude Marsteins roman Så mye hadde jeg, både med dette å være litt på utsiden i familien, være den som ikke er helt som de andre. Men også i forholdet til moren, selv om ikke Ida sin mor var like ille som Monikas mor. Hele denne familiedynamikken virker å være helt ute av kontroll og jeg forstår godt om Ida syntes det er sårt at Marthe har et bedre forhold til moren enn det hun selv har.

I løpet av de drøye 3 timene opplesingen varer får jeg et veldig «av og på»- forhold til Ida, aller først syntes jeg synd på henne og tok hennes parti men jo mer skittent spillet hennes ble jo mindre liker jeg henne og mot slutten kan jeg nesten ikke fordra henne i det hele tatt. Eller det er godt mulig jeg bare var gått lei hele damen.

Jeg kan på en måte se hvorfor noen liker denne så godt, den tar opp tema som kanskje mange kjenner seg igjen i og karakterene kunne nok sikkert vært hvem som helst av oss. På en annen side lurer jeg på hvorfor «alle» liker denne så godt? Har vi ikke lest dette før? Hva er det som er så fantastisk?
Aubert skriver godt, det skal hun ha, det er lettlest og flyter lett. Til tross for at det ikke er allverden som skjer her sånn egentlig så blir likevel handlingen drevet fremover så kvaliteter har boken så absolutt. Men etter den hypen som var i sommer så må jeg si at jeg sitter noe skuffet tilbake etter endt lesing for what was all the fuzz about liksom?
Dette var en helt okei bok å høre men ikke mer enn det og innen året er omme er jeg redd jeg ikke kommer til å huske Ida noe særlig.
Godt mulig jeg har blitt allergisk mot hypede bøker.

Forlag:Lydbokeforlaget(Oktober)-Utgitt: 2019-Sideantall/Spilletid:140 sider/3t17min   Kilde:Lytteeksemplar

HILSEN BEATHE