Er i full gang med høstens bøker og endelig har jeg lest min aller første bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold og jeg må si at det frister til gjentakelse for dette likte jeg.

Barnet er som et åpent brev hvor jeg-personen forteller sin historie til sin nyfødte datter. Om hvordan de har endt opp dit de er nå, som mor og datter, og det kan hun ikke gjøre uten først å fortelle sin egen historie på godt og vondt.

I åpningsscenene er hun høygravid med sin førstefødte, den hun kaller barnet som er storebroren til denne vesle jenten, og hun beskriver en smerte som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Jeg kjente det som et stramt belte rundt livet, noe strammet til, strammtet til enda et hakk, slapp opp, gjennom natten,gjennom morgenen,gjennom dagen. Regnet skylte vekk, og neste natt våknet jeg av et bakholdsangrep, et hugg i ryggen, noen hugger meg over ende, selv om jeg lå allerede.

Hun forteller om den smertefulle fødselen men også om denne redselen som dukket opp i etterkant, redselen for å bli syk igjen, bli gal igjen. Hun er og så redd for at noe skal skje med barnet. Hun ser på alle disse ødelagte kvinnekroppene i gangene på sykehuset.
Det er ikke mye glede å spore her.

Hun går også lenger tilbake i tid og forteller om en eldre mann hun hadde hatt et forhold til lenge før hun traff han som nå er far til de to barna. En som en gang hadde vært lærer på et forfatterstudie hun hadde tatt. En som slet med alkoholproblemer og som det gikk skikkelig ille med.

Vi får også historien om Bo og moren, om hvordan de ble kjærester og om reiser de har hatt sammen.  De har begge vært syke og hatt sine ting å stri med, som sosial angst og noen mørke drømmer som en kunne få bakoversveis av til tider.

Jeg-personen er forfatter og klarte ikke å skrive før etter datteren ble født og nå sitter hun med den lille i bæresele mens hun sitter foran pcen og skriver.

Vi må få dagslys inn i øynene, dirrende luft i nesa, og jeg lurer på om vi skal gå en tur i skogen i dag. Jeg savner skogen like mye som hunden, ensten mer, selv om jeg aldri savner hunden mer enn i skogen, jeg kan ikke si det svakere. Jeg vokste opp i en familie med kjærlighet,og vi bodde ved skogen,og denne skogen, og senere savnet av skogen, bor nå i meg.
….(…..)…
Før trodde jeg at det gode med skogen er at jeg der vet hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være.

S.43

Dette er en liten roman på få sider men den rommer likevel mye og sånn sett er det en fortettet roman. Hun skriver veldig godt og det er for det aller meste lavmælt. Lange setninger som føltes litt uvant til å begynne med men jeg kom fort inn i det.
Det er nærliggende å tro at forfatteren har hentet mye fra sitt eget liv i denne romanen da hun har flere ting felles med jeg-personen som også er forfatter. Som da hun var 25 år og måtte flytte tilbake til foreldrene fordi hun var så syk. Jeg husker et intervju med forfatteren hvor hun fortalte at hun  hadde ME. Egentlig har jeg ingen behov for å vite hva som måtte være basert på virkelighet og hva som ikke er det, og det blir uansett aldri navlebeskuende slik jeg opplever det selv om forfatteren skulle skrive selvbiografisk.
Dette er en roman om kjærlighet, både mellom mann og kvinne men også mellom foreldre og barn. Det handler om livet men også om døden. Det er til tider veldig sår lesing men samtidig satt jeg med en følelse av at ting ville gå bra til slutt. Selv om jeg ikke har slitt med ting som karakterene i boken har så var det ting å kjenne seg igjen i her likevel og jeg likte denne ærlige og til tider brutale måten forfatteren formidlet på.
Det er for det aller meste tilbakeblikk men nå og da snakker hun direkte til datteren i nåtid, og det fungerer veldig bra.

Fatter ikke hvorfor jeg ikke har plukket opp en bok av henne før, som for eksempel Monstermenneske som jeg har hatt liggende på vent i en hel evighet. Selv om dette er en roman på få sider så brukte jeg god tid på boken for dette er ikke en roman man bare reser gjennom og jeg tenker at her kan det dukke opp «nye» ting om man skulle lest boken èn gang til. Dette blir defintivt ikke mitt siste møte med forfatteren for her skal det dypdykkes.

Anbefales!

Forlag:Oktober
Tittel:Barnet
Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomvold
Format:Innbundet
Sideantall: 121
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Foto: Agnete Brun

Kjersti Annesdatter Skomsvold er født i 1979 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. En roman hun blant annet ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris for.  I 2014 ble Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg dramatisert på Nationaltheatret. Forfatteren står blant annet bak bøker som Monstermenneske og 33.Romanen Barnet er forfatterens femte bok.

HILSEN BEATHE