Det er alltid med en viss spenning man tar fatt på bøker skrevet av forfattere man har lest og likt bøkene til. Det gir en slags forventning og fallhøyden kan bli stor om den da ikke innfrir. Fra før av har jeg lest Fra jorden roper blodet  samt Anna og kjærligheten  av Birger Emanuelsen, sistnevnte bok har jeg dessverre ikke skrevet om.

Jeg skal beskytte deg handler om Jon, han jobber som lærer i den videregående skolen og er gift med Vilje. Sammen har de sønnen Andreas på fem år.
Før sønnen ble født jobbet Jon for Leger uten grenser på et oppdrag i Zimbabwe.

Når romanen starter sitter han og retter noen historieprøver og allerede nå blir vi presentert for irritasjonen og sinnet hans. Alle elevene har hoppet over grunnen for at skuddene i Sarajevo falt,skuddene som førte til utbruddet av 1.verdenkrig, de bare beskriver det som skjer når skytingen begynner. Noe som skaper irritasjon hos Jon fordi alle vet at det er en grunn for at ting skjer og da er vi ved aller første setning i romanen: Volden starter ikke ved at et eller annet tilfeldig menneske begynner å skyte.

Han får en melding fra kameraten Karsten med  link til en nettside- det har skjedd et terrorangrep i Paris og han klikker seg umiddelbart inn på ulike nettsteder for å få med seg det som har skjedd. Han blir kjempegiret samtidig som han stadig blir mer urolig i kroppen. Samtidig sitter hans fem år gamle sønn i barnehagen og perler, mens konen skal jobbe overtid. Kontrastene til det som nettopp har skjedd i Paris er store.
Hendelsen blir såvidt snakket om i lunsjen, og når han kommer hjem følger han sendingene på telefonen mens han lager middag.

Jeg oppdaget ganske snart at han ofte kommer i situasjoner hvor han må ta seg skikkelig sammen for ikke å utøve vold mot den som av ulike grunner irriterer ham, enten det er sønnen eller andre. Han blir fort sint og ofte for den minste lille ting.

I tillegg til gode beskrivelse av hverdagslivet med de utfordringer som finnes der får vi en del tilbakeblikk på det som skjedde når han var i Zimbabwe. Og det var særlig en hendelse der som fikk han til å reise hjem før tiden og som var utrolig sterk lesing.

 

Jeg skulle aldri dra fra ham, men kunne ikke ligge under sengen og vokte, eller istte i trappa og passe på at han ikke falt ned. Jeg måtte plassere noe i hodet hans, i språket og tankene hans, en trygghet som vokste seg større, en kjærlighet som grov seg ned, klar til å spire.

S.37

For en roman! Jeg skulle egentlig bare bla litt i den fordi jeg holder på med flere andre bøker jeg ønsket å lese ferdig, men plutselig var jeg 50 sider uti og det ble vanskelig å legge den fra seg. Vet at det er veldig klisjèaktig sagt men ikke noe mindre sant av den grunn.  Jeg ble sugd inn i handlingen med det samme og hele tiden satt jeg med en vemmelig følelse av at dette ikke kom til å gå så bra. Opplevde også å ha sympati for Jon selv om han slett ikke handlet riktig eller rasjonelt. Enkelte ganger var jeg rett og slett livredd for at han skulle gjøre noe han absolutt ikke burde.

De aller fleste foreldre ønsker å lære opp barna sine slik at de kan stå på egne ben når de blir større. Men den behandlingen Jon gir Andreas, særlig da de er ute i skogen og han skal herde sønnen slik at han blir mer rustet til å møte livets motgang, er way beyond «tough love» for å si det sånn. I mine øyne tråkker han over grensen ved flere anledninger men samtidig skinner det gjennom at han gjør dette av kjærlighet til sønnen, og jeg tar meg i å gå ham til forsvar når han blir konfrontert av to fremmede selv om han i mine øyne hadde gått over streken. Forfatteren klarer å få meg til å se ting med Jons øyne og jeg er fullt klar over at det er hans egen redsel som driver ham. Han er livredd for at sønnen ikke skal klare seg i en verden som garantert blir tøffere enn den han selv har opplevd, han er livredd for at sønnen skal bli som han,men hvor går grensen for hva vi skal utsette våre egne barn for i denne prosessen?

Kameraten hans kalte en av periodene hans for manisk periode, når han går inn i mørket sitt,det fikk meg til å tenke på at han kanskje var bipolar. Nå vet ikke jeg hvordan det kan utarte seg på forskjellige måter men jeg fikk ikke inntrykket at han hadde mange ups and downs  som kanskje er typisk for de med den diagnosen.Men han blir unormalt engasjert i de grusomme tingene som skjer, samtidig som han er livredd for dem. Men hvem er ikke det? Det kan også virke som at han ikke har fått tilstrekkelig med oppfølging etter det traumatiske som skjedde i Zimbabwe og at det er en medvirkende årsak til at han sliter. Det at man ikke får bearbeidet traumatiske opplevelser kan vel få hvem som helst i ubalanse.

Jeg har lest en god del romaner som tar for seg forholdet mellom mor- og datter, derfor var det befriende å lese en mer maskulin utgave av et forhold mellom foreldre-og barn. Det var sterkt å lese om Jon og det han slet med og som oftest visste han når han var på vei til å krysse over en grense og den måten forfatteren beskrev tanker og følelser som red gjennom ham i disse øyeblikkene og hvordan han jobbet med seg selv var utrolig godt gjennomført og fremstod meget troverdig.
Tror jeg har nevnt det før men det gjør ingenting å nevne det igjen men forfatteren skriver så fantastisk godt, det er en ren fryd å lese det han skriver selv om det er sterk lesing. Naturbeskrivelsene samt beskrivelser av sinnstilstanden til protagonisten  er mesterlig gjort.

Dette er en intens og medrivende roman, det er sterk lesing og mye som skal fordøyes underveis. Vi som er forelder vil (som oftest) det beste for barna våre og vi prøver så godt vi kan å forberede dem til de skal ut i verden. Og det er mange måter å oppdra barn på og det ene er kanskje ikke mer riktig enn den andre.  Jeg var som oftest uenig med Jon, samtidig kjente jeg meg igjen i noe av dette, barn har den egenskapen at de kan gjøre voksne og da særlig foreldrene ganske så matte til tider.

En meget aktuell roman også med tanke på ytre farer og terror som henger truende over oss. Ingen av oss kan glemme hva som skjedde 22.juli 2011. Og kanskje ikke så rart at alle disse inntrykkene vi får utenfra blir med oss inn i vår egen hverdag til en viss grad. Eller de er jo en del av hverdagen vår enten vi vil det eller ikke.

Igjen har forfatteren skrevet en aldeles strålende roman, jeg håper og vil tro at denne romanen når ut til mange der ute! Vil bare komme med et lite OBS! Med tanke på bokbloggerprisen 2018 så er dette en roman bokbloggerne burde få med seg i løpet av høsten.

Jeg gleder meg allerede til neste utgivelse fra denne kanten og i mellomtiden skal jeg lese både debutboken og den ene romanen jeg ennå ikke har lest.

 

ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

 

---

Forlag: Tiden
Tittel: Jeg skal beskytte deg
Forfatter: Birger Emanuelsen
Format: Innbundet
Sideantall:316
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Andrè Løyning

Birger Emanuelsen er født i 1982 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2012 med novellesamlingen For riket er ditt, han har siden skrevet fire romaner. For romanen Fra jorden roper blodet som kom ut i 2014 fikk han Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris.

 

 

HILSEN BEATHE