Its not all about the books you know, its also about the televison show og ikke hvilket som helst show heller for jeg skal snakke litt om The Fosters.

Jeg kan ikke hjelpe for det men jeg har en liten hang til amerikanske serier og jeg er (nesten)ikke flau over å si det. For noen år siden gikk de to første sesongene på Netflix men de forsvant etter hvert derifra for så å dukke opp i T-We boksen min noen uker siden, to sesonger var blitt til hele fem- hvor siste episode gikk så seint som i juni i år.

Det var bare å sette seg til rette for som dere vet så elsker jeg å bingewatche tv-serier og denne gangen ble intet unntak. 11 dager og 104 episoder senere sitter jeg igjen og savner denne herlige familien som jeg ble kjent med disse dagene gjennom motgang og medgang, skjønt denne familien får sin rikelige dose av motgang for å si det sånn.
Jeg har ledd, smilt og grått meg gjennom episodene men jeg har også blitt fly forbanna.

The Fosters er først og fremst et familiedrama ispedd en rikelig dose tenåringsdrama, det blir det når de har fem tenåringer i hus, just sayin. Den multietniske  Adams Foster familien består av det lesbiske ekteparet Lena og Stef og deres etter hvert fem barn. Brandon er eldst og er Stefs biologiske barn fra tidligere ekteskap. Stef jobber som politi mens Lena er viserektor.

Serien tar opp og da særlig i første sesong opp tema som kommer innunder LBGT, noe serien fikk  mye annerkjennelse for da den kom ut i 2013.

Vi blir relativt godt kjent med både Lena og Stef, samt alle de fem barna i tillegg til flere karakterer som etter hvert dukker opp. Det er kanskje Callie Jacob sin karakter jeg blir aller mest berørt av og jeg ser på henne som en slags protagonist og hennes rolle er glimrende spilt av Maia Mitchell.

 

 

Callie og lillebroren Jude har bodd i flere fosterhjem etter å ha mistet moren i en bilulykke hvor faren i etterkant måtte sone en straff for å ha forårsaket ulykken. I det siste fosterhjemmet skjer det ting som ikke bør skje – med det til følge at Callie utagerer, og må sone en dom på en ungdomsanstalt. Når serien begynner slipper hun ut og skal bo midlertidig hos Adams Foster familien.  Dagen etter hun har kommet dit må hun redde broren fra det fosterhjemmet han er på. Utenpå kan hun virke både iskald og litt uregjerlig men  ganske snart slår denne fasaden sprekker og vi ser en sterk men akk så redd og til tider skjør ungdom som har opplevd mer enn andre gjør på et helt liv. Alt hun vil er å bo i et trygt hjem og bli elsket, være en vanlig tenåring. Men hun har sluttet å tro på det systemet som er der for å hjelpe barn i hennes situasjon.

I en periode bor begge søsknene hos Adams Fosters familien som fra før av har fosterbarna Mariana og Jesus som er adoptert av paret etter at deres biologiske mor ikke kunne ha dem blant annet på grunn av narkotikamisbruk.
Callie har et hjerte av gull og ivrer etter å hjelpe andre som er i samme situasjon eller  har det verre enn det hun selv hadde det og dette skjer ikke helt uten dramatikk for å si det sånn.

Egentlig har jeg lite kjennskap til hvordan systemet er bygget opp i USA, men i serien er det egne gruppehjem for de som har sittet på ungdomsanstalt og i siste del av soningen bor de i et vanlig hus som en slags opptrening til de en gang skal klare seg selv ute i samfunnet igjen. Her er de under oppsyn, har regler å forholde seg til og plikter de må gjøre – og blir ikke disse overholdt kan veien tilbake til ungdomsanstalten være kort.

Et annet tema serien tok opp er hvordan barnevern og fosterhjemstjenesten fungerer og de satte blant annet et kritisk blikk på privatisering av disse tjenestene hvor blant annet folk som ikke kom gjennom nåløyet i det offentlige apparatet ble tatt opp av det private. Med det til følge at det var barna dette gikk ut over og personer som ikke burde ta seg av barn får gjøre dette, og det stod firma bak som ansatte disse og de tjente seg rike på barnas bekostning. Det vitner til tider om et tungrodd system som ikke beskytter de som virkelig trenger det og som systemet er laget for. Dette kan naturligvis være satt på spissen i serien for dramturgiens skyld.

Karakteren Jesus Adams Foster blir i de to første sesongene spilt av Jake T. Austin og i resten av serien blir karakteren glimrende spilt av Noah Centineo.

Jeg trekker ham frem fordi i tillegg til Callie er det han som kanskje har den mest krevende rollen i serien uten at jeg kan utdype noe mer uten å spoile. Men denne familien får mange prøvelser på sin vei, det er helt sikkert.

I nesten hver eneste episode dukker det opp en uventet tvist, og det er massevis av drama både fra tenåringenes side men også fra de voksne. En evig følelsesmessig berg-og dalbane og ikke minst spenning preger episodene.
Noen tema foruten det som allerede er nevnt er homofobi, alkoholisme, voldtekt,salg av narkotika,immigrasjon og psykisk sykdom for å nevne noe. Og jeg vil tro at dette er en serie som appellerer både til voksne og unge.

 

Legger ved en trailer laget  av en fan da jeg ikke fant den offisielle.

 

 

Kommer til å savne denne gjengen som samles hver eneste morgen rundt kjøkkenbordet men heldivis er Callie, Mariana og flere av de andre karakterene med i spinn-off serien Good trouble som er under innspilling as we speak.

ANBEFALES!

 

 

HILSEN BEATHE