Original tittel:Dyrelìf-Norsk tittel:Dyreliv-Forfatter:Audur Ava Olafsdòttir-Oversetter:Tone Mykebost,MNO-Format:Innbundet-Utgitt:2020-Min utgave:2021-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Pax forlag

UNDERLIG & POESTISK OM LYS & MØRKE

Midwife,kätilö,barnmorska,sage-femme,ostetrica,comadrona,verloskundige, lysmor er alle ord for yrkestittelen jordmor og i 2013 kåret islendingene språkets vakreste ord,lysmor (ljósmódir) slått sammen av de to vakreste ordene som finnes: mor og lys.

Romanens hovedperson heter Dòmhildur,heretter kalt Dyja, og jobber som jordmor. Hun bor alene i leiligheten i andre etasje i Ljosvalla gate i Reykjavik. Leiligheten har hun arvet etter grandtanten sin som også het Dòmhildur,ofte kalt Fìfa. I likhet med Dyja har hun også vært jordmor av yrke.
Dyja kunne møblert flere leiligheter med alle møblene og tingene hun har for nesten alt etter Fìfa står igjen og Dyja har i tillegg tatt med seg sine egne ting når hun flyttet inn. Det er noe galt med strømmen for lyset i gangen går hele tiden og hun kan ikke bruke vannkokeren uten at sikringen ryker. Det kan virke som Dyja som alltid har alt på stell på jobben har et mer rotete privatliv, og kanskje er hun litt ensom også?

Det er like før jul og en kraftig storm er på vei mot øyen, og det er bare for innbyggerne å stålsette seg. Dyja skal jobbe denne julen også, siden hun ikke har egen familie velger hun alltid å sette seg opp på vakter slik at de som har barn får være med dem i julen. På fritiden går Dyja gjennom grandtantens kasser og i èn av dem finner hun tre manuskripter, og det er nettopp disse manuskriptene som utgjør mesteparten av romanen og det er her tittelen til boken er hentet fra. Litt på siden og uten sammenligning forøvrig men en litt morsom tilfeldighet er at jeg akkurat nå holder på med en annen bok hvor en av formødrene har etterlatt seg et manus (Havets kirkegård av Aslak Nore)

Det kommer frem at grandtanten har prøvd å få utgitt et av disse tekstene men har blitt refusert av forlaget og jo mer Dyja går gjennom disse så forstår hun hvorfor for ingenting henger sammen til en helthet, for her er det masse tankestrømmer og filosofier om lys og om mørke. Om menneskenes plass i dyreriket og hvordan meneskearten bruker lengre tid enn andre arter med å modnes. I notatene kommer det også opp spørsmål om klima i en artikkel grandtanten hadde skrevet allerede i 1982 hvor hun hadde nevnt bienes og andre insekters viktighet for hele jordens eksistens. Hun skrev en rekke artikler i sin tid og svært mange av dem handlet om dyrevern eller dyreveldferd som Fìfa kalte det.

Det er i det hele tatt lange filosofiske sekvenser hvor eksistensielle spørsmål om blant annet menneskeheten og meningen med livet blir stilt, og det er kloke betraktninger som kommer frem. Disse delene kan nærmest minne mer om en sakprosa tekst enn en roman og jeg brukte noe tid på å forholde meg til dette for det kunne fremstå noe forvirrende til tider. I hvertfall til å begynne med. Samtidig er jo teksten veldig interessant og ga meg endel å tenke på og reflektere over underveis.

Vi får høre endel om jordmoryrket og gjennom disse tekstene blir vi som lesere veldig godt kjent med Fìfa, og i løpet av sitt yrkesliv som jordmor tok hun i mot mer enn 5000 barn og hun hadde visst strikket et plagg til dem alle sammen. Vi blir også med på fødeavdelingen og får et fint innblikk i de parene som venter enten sitt første eller tredje barn. Og som Fìfa sier så er det å bli født den aller hardeste prøvelsen vi mennesker blir utsatt for.

Etter tre leste romaner av forfatteren har Audur Ava Olafsdòttir seilt opp til å bli en av mine islandske favoritter. Både Stiklingen, Arr og Frøken Island gikk rett hjem hos meg. Dyreliv er hennes femte utgivelse på norsk og den fjerde jeg leser og jeg må si at jeg fremdeles er like begeistret selv om dette ble en noe annerledes leseopplevelse denne gangen. For det er ikke til å komme fra at dette var en underlig roman, men ikke mer «merkelig» enn at den ble lest i to leseøkter. Litt morsomt at jeg skulle skrive om den i dag når vi i natt har skrudd klokken mot vintertid for boken handler jo nettopp mye om vinterens mørke og om lyset som kommer tilbake om våren.
Olafsdòttir skriver veldig godt og hun lar oss bli godt kjent med både Fìfa og Dyja, og etter hvert som handlingen skrider frem oppdager vi som lesere at de begge har hatt hemmeligheter som til slutt kommer for dagen. Det er mye skildringer av det værharde landskapet som er på Island men samtidig skriver forfatteren varmt om vennskap, både de som har vart en stund men også om nye som oppstår. Handlingen er lagt til nåtid da pandemien såvidt blir nevnt og det kommer noen stikk til klimaendringene og hva vi mennesker gjør med kloden vi bor på.

Nå høres kanskje dette veldig fragmentert eller todelt ut, men «sakprosa»-delen er veldig godt flettet inn i resten av romanen, og selv om jeg likte boken veldig godt og godt kunne blitt værende på Island litt til så var dette ingen enkel bok å skrive om i etterkant. Det er mye jeg ikke har tatt med denne gangen, og jeg har heller ikke vært så inngående i handlingsforløpet som jeg pleier men jeg håper at jeg har klart å gi dere et visst inntrykk av hva denne (sakprosa)romanen handler om. Vet ikke om jeg har en forkjærlighet for formødre men jeg må si at jeg digget Fìfa og ser frem til at andre blir kjent med henne også og skribleriene hennes.

BOKEN ANBEFALES!

---

Audur Ava Òlafsdottir er født i 1958 og er en Islandsk forfatter, dikter og dramatiker. Hun  har undervist ved Islands Teaterhøyskole og vært direktør for Islands Universitets kunstsamlinger. Hun debuterte som forfatter i 1998 med romanen som fikk tittelen Raised Earth på engelsk, og har siden skrevet og gitt ut i alt syv romaner. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Stiklingen som kom ut på Island i 2007, en roman som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2009.  Romanen Arr som kom ut på Island i 2016 fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2018.

HILSEN BEATHE