Tittel: Trekkje seg attande, snøstrimestilt-Forfatter: Per Helge Genberg-Format: Innbundet-Sideantall:68-Utgitt: 2024-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Måken forlag

TANKEVEKKENDE OG ALDELES NYDELIG

Det er alltid en stor fornøyelse å sitte med en ny bok av Per Helge Genberg i fanget for han skriver så nydelig og sårt i bøkene sine. Så skriver han seg også gjennom sitt eget liv på godt og vondt, og da blir det kanskje både nært og sårt. Årets bok har fått tittelen Trekkje seg attande, snøstrimestilt og kanskje hinter tittelen om at Genberg gir seg som forfatter etter dette? En overskrift i en avis tyder i hvert fall på det samt et lite hint i teksten et sted, men jeg krysser fingrene for at det kommer flere bøker fra denne kanten.
Dette er den fjerde bok i serien om «sausebonden og tre kjærlighetene» hvor han i de to første bøkene tok for seg livet som enebarn på gården der han vokste opp, og hvordan det føltes når han oppdaget at han var homofil. Han har skrevet om den utenforskapen han følte veldig på. I den forrige boken tok han for seg arbeidslivet mens denne gangen tar han for seg pensjonisttilværelsen. Jeg tenker at han også tar et slags oppgjør med fortiden og det som har vært, og kanskje aller mest ovenfor seg selv.
Boken er ganske så fragmentert og derfor blir det ikke et vanlig handlingsreferat denne gangen, men jeg vil dele noen sitater fra boken for å vise hvor poetisk boken er. Men aller først vil jeg dele en passasje som berørte meg veldig og som viser den utenforskapen man kan føle på.

Ei jente stor ofte åleine i friminutta, ikkje demonstrativt,
ikkje bedande,urørleg stod ho der og eksisterte, og eg såg
på eit vis opp til henne, å gjera det same ville prove at eg
var mislykka.Truleg ønskte eg å vera i lag med nokon,
men framfor alt var det ansvaret mitt å klare, tilsyne
latande iallfall, å bli tolt,finnast i et fellesskap eg visste
eg var stengd ute frå.

Vi som lesere får være med å delta i gårdsdriften og hilse på noen av dyrene underveis. Blant annet det lille lammet Gratia. Teksten under var så fin at den måtte bare med.

Ord til meg sjølv:

Gå inn i skogen i deg,skogen av stille, ein skog med minne
du skal heidre, lyft deg or skuggen og tru at du gløymer.

Og lat det stige ein storm mellom tre vindar, den avgrunns-
gamle, som i strid med seg sjøv vil stadfeste at han er offer,
den milde, som vil vera nøgn med det han fekk, og den
opprørske, rasande, som ikkje bøyer av lenger, som blæs til
treet står naki att.

Jeg har lyst til å dele en liten tekst til som jeg tenker er essensen av det denne boken handler om.

Kan eg late fortida fara?
Vil eg losne ein og ein finger som krøkjer seg kring kravet
om å vera den skuldfrie?
Ventar eg på oppgjer heilt til kjakane læser seg, eller lyt eg
akseptere at dei som har gjort meg urett, aldri kjem til å be
om orsaking?

Vi mennesker har kanskje lett for å holde fast ved noe og da særlig om det er noe vondt som har skjedd eller kanskje det er en urett som er blitt begått mot oss. Det er noe jeg kan kjenne meg litt igjen i og i denne boken går Genberg seg selv etter i sømmene og reflekterer over ting han har holdt fast ved i mange år selv om det aller beste hadde vært å bare la det gå. Det er ikke alltid like enkelt men jeg tenker at på et visst punkt må man bare slippe ting man uansett ikke får gjort noe med.

Genberg skriver veldig korte bøker men de rommer alltid så utrolig mye, og som alltid leser jeg tekstene hans flere ganger, akkurat som jeg gjør når jeg leser diktsamlinger.
Genberg skriver veldig reflektert og stiller seg selv ærlige spørsmål underveis. Det er flere såre sekvenser underveis,men også vakre beskrivelser av blomster og naturen og råe beskrivelser av lammefødsler. Det jeg liker så godt med bøkene hans er selvsagt det nydelige og poetiske språket hans, men også at han skriver om så nære ting og da blir det nødvendigvis litt sårbart. Og særlig følelsen av å stå utenfor syntes jeg skinner gjennom flere steder i teksten, slik det har gjort det i alle de fire bøkene. Det er noe sårt og vart over bøkene, også her hvor tiden er inne for å trekkje seg tilbake, som i å la noen ting bare fare sin vei.
Har du ikke stiftet bekjentskap med Genbergs forfatterskap ennå så vil jeg si at du har gått glipp av noe. Selv skal jeg gå til innkjøp av de to bøkene jeg ikke har skaffet meg ennå men lest som e-bok gjennom biblioteket, for Genbergs bøker fortjener en plass i bokhyllen. Da er de lettere å plukke frem om en vil lese de på nytt.
De tre kjærlighetene er: Gud, sauene og mannen.

Velje å femne det ufullkomne, møte utenforskapen med å trekkje meg attande, snøstrimestilt

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Bøkene i rekkefølge:
Finna kyrkjedøra i meg
Å bera nakne nyklar
Og prosjekta skal bleikne (ikke skrevet om)
Trekkje seg attande,snøstrimlet

Forfatter

Per Helge Genberg er født i 1959 og er en norsk bonde, tidligere byråkrat og forfatter. Han har hovedfag i Nordisk språk og litteratur. Genberg debuterte som forfatter i 2018 med kortprosaboken Å finne kyrkjedøra i meg, deretter kom Å bera nakne nyklar i 2019, Og prosjekta skal bleikne (2020) og Trekkje seg attande, snøstrimlet som er forfatterens fjerde bok kom ut i 2024.

HILSEN BEATHE