Leseåret 2022 er snart ved veis ende og det er på tide med en aldri så liten opprydding inne på skrivebordet på bloggen for der lå det nemlig et innlegg som ble påbegynt i mars og det var på høy tid å få skrevet det ferdig.

I Anitas diktsirkel for mars skulle vi lese en klassiker og valget falt til slutt ned på vår egen Henrik Ibsen, en forfatter jeg med skam å melde ikke har lest noe særlig av og slett ikke diktene hans. Jeg leste først diktet om Terje Vigen og senere kom jeg over boken Digte, en samling som inneholder ca 50 av diktene hans, deriblant Terje Vigen som jeg nettopp hadde lest. I dette innlegget skal jeg for det aller meste konsentrere meg om Terje Vigen men skal selvfølgelig gi dere et par smakebiter fra den andre boken også. Begge bøkene er lest som ebok gjennom Bokselskap.no, hvor man kan finne rundt 390 norske klassikere man kan laste ned og lese gratis.

Nå trenger ikke Henrik Ibsen (1828-1906) noe nærmere presentasjon men jeg har lyst til å nevne at han skrev rundt 250 dikt og var en av våre mest anerkjente diktere. Han var kjent for sitt kritiske blikk og realistiske beskrivelser og det sies at han var en av grunnleggerne til realismen her i Norge. Realismen kom som en motvekt til romantikken og diktet om Terje Vigen som er skrevet i 1861 inneholder elementer fra både realismen og nasjonalromantikken.

Terje Vigen

Diktet om Terje Vigen er det mest kjente diktet til Ibsen, et episk dikt på 43 vers jeg kunne noen få strofer av fra før men det er først nå jeg har gort meg kjent med hele diktet og historien rundt.
Diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under Napoleonskrigene( 1808-1811) Danmark- Norge var i krig med England , og en kornblokade førte til hungersnød i Norge. Gamle sagn forteller at folk la ut på farefull ferd til Danmark for å hente korn.

 Det første verset går slik som dette.

Der bode en underlig gråsprængt en 
på den yderste nøgne ø; –
han gjorde visst intet menneske mén 
hverken på land eller sjø; 
dog stundom gnistred hans øjne stygt, –
helst mod uroligt vejr, –
og da mente folk, at han var forrykt, 
og da var der få, som uden frykt 
kom Terje Vigen nær. 

Fortelleren av diktet kjente ikke Terje Vigen personlig men har historien hans fra folk som stod han nær. Som ungdom var Terje visst litt av en villstyring og reiste til sjøs som veldig ung gutt. Når han kom hjem var begge foreldrene hans døde, han ristet sorgen av seg ganske fort og innen et år var han gift. Han skal ha angret på valget han tok og bestemte seg for å reise til sjøs igjen og når han kom tilbake hadde konen fått en datter.

Nå skriver vi 1809 og matmangelen i Norge var stor, og Terje Vigen som mange andre, la ut på en farefull ferd i robåten på vei til Danmark for å skaffe mat til seg og famlien.

Så lakked og led det til krigens år 
i attenhundred og ni. 
Endu går sagn om de trængsels-kår, 
som folket da stedtes i. 
Engelske krydsere stængte hver havn, 
i landet var misvækst og nød, 
den fattige sulted, den rige led savn, 
to kraftige arme var ingen til gavn, 
for døren stod sot og død.

Da stured Terje en dag eller to, 
så rysted han sorgen af; 
Han mindtes en kending, gammel og tro: 
det store bølgende hav. –
Der vester har endnu hans gjerning liv 
i sagnet, som djerveste dåd: 
«da vinden kuled lidt mindre stiv, 
Terje Vigen rode for barn og viv 
over havet i åben båd!»

Denne gangen gikk det verre for Terje for på vei tilbake fra Danmark ble han tatt til fange av engelskmenn og satt i fengsel i hele fem år.

Han sad i «prisonen» i lange år, 
der siges i fulde fem; 
hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår 
af drømmene om hans hjem. 
Noget han bar på, men gav ej besked, –
det var som hans eneste skat. 
Så kom attenhundred og fjorten med fred; 
de norske fanger, og Terje med, 
førtes hjem på en svensk fregat.

Hjemme ved bryggen han steg i land 
med Kongens patent som lods; 
men få kun kendte den gråsprengte mand, 
der rejste som ung matros. 
Hans hus var en fremmeds; hvad der blev av 
de to, – han derinde erfor: 
«da manden forlod dem og ingen dem gav, 
så fik de til slutning en fælles grav 
af kommunen i fattigfolks jord.»

Når han endelig kom hjem igjen var både kone og barnet død,og han ble aldri seg selv igjen etter dette. Og slik går de siste versene i diktet.

Slig var det jeg så ham en enkelt gang, 
han lå ved bryggen med fisk. 
Hans hår var hvidt, men han lo og sang 
og var som en ungdom frisk. 
Til pigerne havde han skæmtsomme ord, 
han spøgte med byens børn, 
han svinged sydvesten og sprang ombord; 
så hejste han fokken, og hjem han foer 
i solskin, den gamle ørn.

Ved Fjære kirke jeg så en grav, 
den lå på en vejrhård plet; 
den var ikke skøttet, var sunken og lav, 
men bar dog sit sorte bræt. 
Der stod «Thærie Wiighen» med hvidmalt skrift, 
samt året, han hvile fandt. –
Han lagdes for solbrand og vindes vift, 
og derfor blev græsset så stridt og stivt, 
men med vilde blomster iblandt.

Det har vært spekulært om Terje Vigen var en faktisk person og om dette diktet er basert på faktiske hendelser uten at man har kunne fastslå noe av dette med sikkerhet. Det er kjent at Ibsen kjente en del sjømenn på sørlandet og at han kan ha hørt fortellinger fra dem. Det skal ha eksistert en grav ved Fjære kirke som ligner veldig på graven som blir nevnt i siste verset, men bare det at man ikke vet med sikkerhet er ganske kult syntes jeg og om ikke det har eksistert en Terje Vigen så vil jeg tro at det som skjedde med ham har skjedd med andre,om enn ikke alt med èn og samme person.

Digte

Boken er en samling med ca 50 av diktene til Ibsen og jeg vil gi dere et par smakebiter fra denne samlingen.

De usynliges kor (af «Brand»)

Aldrig,aldrig blir du lig ham,-

thi i kødet er du skabt;

gjør hans gerning eller svig ham,

lige fuldt er du fortabt.

orm,du aldrig vorder lig ham,-

dødens bæger har du tømt;

følg ham efter eller svig ham,

lige fuldt din dåd er dømt.

Aldrig, drømmer, blir du lig ham,-

arv og odel har du tabt;

alt dit offer gør ej rig ham;

for dit jordliv er du skabt!

Det var flere dikt om natur i denne samlingen og absolutt en bok jeg kunne tenke meg å lese flere ganger. Jeg likte flere av diktene veldig godt,flere av dem gikk over flere sider men siden dette begynner å bli et langt innlegg allerede så nøyer jeg meg med å avslutte med denne vuggevisen.

Vuggevise (af»Kongs-emnerne)

Nu løftes laft og lofte

til stjernehvælven blå;

nu flyver lille Håkon

med drømmevinger på.

Der er en stige stillet

fra jord til himlen op;

nu stiger lille Håkon

med engel til top.

Guds engle små,de våger

for vuggebarnets fred;

Gud sign`dig,lille Håkon,

din moder våger med.

Jeg skulle gjerne ha skrevet enda mer utfyllende om diktet Terje Vigen, men siden dette innlegget ble påbegynt i mars og jeg bare skummet fort gjennom diktene nå i romjulen så får det bli slik denne gangen. Og har du ikke lest diktet eller historien rundt så anbefaler jeg deg å gjøre det.

HILSEN BEATHE