Tittel: Bjørnholts vgs-Forfatter:Sarah Zahid-Format:Ebok-Sideantall:100-Utgitt:2022-Kilde: Ebok lånt på Bookbites

SÅRT & BRUTALT-SLIK VIRKELIGHETEN ER

I Anitas diktsirkel for november skal vi lese noe fra et nytt norsk talent, det vil si en forfatter som har maks to utgivelser bak seg. Denne gangen falt valget mitt på Sarah Zahid og hennes andre diktsamling som har fått navnet Bjørnholt vgs.Tidligere denne måneden skrev jeg om debutanten Elin Eika Bringa og hennes diktsamling Mjuk som kordfløyel,en samling som har litt en «snillere» ordlyd enn Zahids mer direkte og kanskje noe råere stil. Nå er det ikke bare stilen men innholdet i Zahids diktsamling som gjør at jeg vil skrive noen ord om den. Jeg leste den for et par måneder siden og syntes det var en sterk samling,og jeg fikk heldigvis tak i den på Bookbites igjen slik at jeg fikk lest på nytt før omtalen.

For fire år siden debuterte Zahid med diktsamlingen La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve, en diktsamling som var delvis selvbiografisk og handlet om Sarah som bodde på Holmlia sammen med familien. Vi fulgte henne gjennom barndom og ungdomstid. Det var ikke en diktsamling om det å være innvandrer per se men den viste hvordan folk med minoritetsbakgrunn kanskje har et par ekstra utfordringer i forhold til det som forventes av dem, både hjemmefra og samfunnet ellers.

I Bjørnholt vgs har Zahid valgt å skrive en fiktiv fortelling om to ungdommer, Nawal og Sergio, som begge etter det jeg forstår er elever på Bjørnholt vgs som ligger på Nordstrand i Oslo. Begge fortellerstemmene står i en kollisjon mellom hva familien forventer av dem,og hva samfunnet forventer men også hva de forventer av seg selv. Handlingen er lagt til det samme miljøet som i debutboken og selv om det tilfeldigvis handler om to innvandrer ungdommer så tenker jeg at dette kunne handlet om en hvilken som helst norsk ungdom for dette presset og jaget tror jeg mange føler på. Og det er to vidt forskjellige ungdommer vi skal hilse på i denne samlingen og det handler ikke bare om press og jag,men det å være ungdom generelt.

Det er Nawal som åpner ballet og det er en sterk fortelling hun beretter. Hun bor sammen med faren, moren og lillebroren Omar. Hun går i tredje klasse på Bjørnholt vgs og hun har en plan for de neste fem årene av livet sitt.

litt backstory

så lenge jeg kan huske
har jeg
slitt med å sove
og vært sykelig opptatt
av vekt
og karakterer
en gang
da jeg var femten
klarte tallene å okkupere
hele hodet
helsesøsteren lente seg over meg
og sa jeg trengte ordentlig hjelp
jeg stod på vekta
med steiner og parfymeflasker
i jakkelommene
må ikke veie mer enn 55
må ha snitt på minst 5,7
norsklæreren min sier
jeg har et enormt skrivetalent
det stemmer ikke
jeg har ingen talenter
jeg har disiplin
jeg har en femårsplan
og jeg har en plan B
jeg har elleve notatblokker
og jeg har stort sett ikke tid
til noe annet
enn å pugge til neste prøve
kall meg Kanye
men planen er å ha egen Wikipedia-side
før jeg runder 30
en god utdannelse på Linkedln
pluss en trygg ektemann
faren min prater om ekteskap hele tiden
moskeen også
men i moskeen prater de om arrangert
det skjer ikke
jeg har aldri hatt kjæreste
men jeg har ligget med fire
to av dem møtte jeg på Tinder
jeg var ikke forelska i noen av dem
jeg krever fem hundre
sommerfugler i magen
av mannen jeg skal gifte meg med

Dette er første del av det aller første diktet i samlingen og som vi skal se litt lenger bak i samlingen har hun flere bekymringer i vente. Som lillebroren Omar som går to klasser under henne på skolen, og som til tider er ensom, i hvert fall før han får seg noen kamerater fra Holmlia. Deriblant Sergio som er den andre fortellerstemmen.

Om natta setter jeg håret i en stram hestehale / om natta tar jeg bussen uten musikk / om natten leser jeg til tentamen / om natta googler jeg beinmargstransplantasjon

Moren til Nawal er alvorlig syk, hun har kreft og ligger på Ullevål sykehus.

«når jeg kommer hjem igjen»

pleide mamma å si
«skal vi bake serinakaker og dra på Panduro
og handle perler til armbånd og øredøbber
når jeg kommer hjem igjen»
i oktober sa hun det sjeldnere
i november slutta hun helt

Det er en trist og sår fortelling Nawal forteller og jeg vil avslutte med det diktet som heter faren min før jeg prater litt om sekvensene som omhandler Sergio.

faren min

har begynt å drikke med Hugo
på Maliks
flaskene klirrer i plastposene
han gjemmer i garasjen
under vasken
hver helg ligger han utstrakt
på sofaen
lukta setter seg i veggene
jeg holder pusten
på vei ut døra
finner airpodsene
overdøver følelsene
«I was never sure how much of you I could let in»

hver dag
ser jeg etter noe
i faren min
som ikke er der

Dette var en liten smakebit om hvordan Nawals liv fortoner seg og der hvor hun er skoleflink og har deltidsjobb utenom studiene, og planene for fremtiden klare så er Sergio heller det man kan kalle et problembarn og har mer enn nok med å ta en dag av gangen.

straffeloven § 231

frokosten vokser i halsen
Coco pops og popcorn
panna er varm
tung
de gir meg Pepsi
stiller lange spørsmål
jeg svarer for å få tiden til å gå
mamma står i forkleet i utgangen
sier hun ikke kjenner meg

sier jeg må takle dette
enkeltseng med madrass
blå dyne
pute
plakat av Goodfellas
gitter bak gardinene
lukten av piss og vaskemiddel

albaneren i fellesrommet
gir meg hypnotika
fire piller
funker ikke
jeg ligger våken og øynene svir
tenker på gutta og sommerferien
på da Arif var så høy
at han stekte gullfisken til broren i stekepanna
keen på fiskepinner
jeg gjør ikke stort
spiser kokte egg
spiller Fifa
runker om kveldene
og gruer meg til slosskampene i kantina
mamma sier hun ikke kjenner meg
bak glasset
jeg gidder ikke å svare
gidder ikke å barbere meg
hun slår blikket ned
hver gang jeg spør om pappa

jeg får seks gram
for pengene fra mamma
tar alt på en gang
leser Donald-blader
venter
til det stilner
moppen til vaskemannen
trinnene i gangen
jeg tenker på å være et barn
drikke krisebærcola og spise paella
på det persiske teppet i balkongen
fly av sted

Den godeste Sergio tilbringer litt tid i fengel når vi først møter han. Han går til vanlig på samme klassetrinn som Nawal og er veldig forelsket i henne, men det spørs jo om en bad-guy er det rette for henne. Og selv om Nawal også får en noe trist famliesituasjon etter hvert kan det virke som Sergio kommer fra en mer «bråkete» og turbulent familie.

mor

mamma knuste tallerkener
hver gang pappa fucka opp
en etter en
hev hun alle i gulvet
vi spiste middag fra papptallerkner
da jeg var barn

Jeg får på èn måte litt sympati med Sergio,men samtidig virker han veldig tiltaksløs og uten evne til å gjøre noe med sin egen situasjon. Om han er preget av at moren er syk og innunder NAV, det vet jeg ikke, men uansett så «burde» han kanskje gjort mer for ikke å havne i de situasjonene han gjør. Men dette er kanskje for å illustrere at han er et slags «offer» for det miljøet han er oppvokst i, ikke godt å si.

bingen

vi er i bingen og sparker ball
vi er ute til Natteravnene kommer
og snakker til oss som om vi er IS-krigere
like før vi skal si ha det
begynner Omar å skjelve
og hulke
og jeg blir dritstressa
og bare står der som en stein
han klemmer meg
sånn plutselig
det er rart
jeg lar ham gjøre det
jeg har ikke talent for omsorg

Nja, kanskje du har litt omsorg boende i deg likevel, Sergio. Og helt avslutningsvis skal jeg dele det siste diktet om Sergio.

mandag

politiet sperrer fotballbanen
spør ikke om ID
presser meg
inntil betongveggen
tvinger fingrene
ned i boxerne våre
tre, fire ganger
i uka
inntil veggen
ellers er det rett til stasjonen
Omar
blir lagt i gulvet
hjelper ikke
å ha gredd håret bakover som en dust fra Holmenkollen
hjelper ikke å være velartikulert og kvikk
og ekspert på straffeloven
kaller vi baosjen rasist
eller dust
er det natt i arresten
og sju tusen i bot
dette er norsk straffelov
dette er paragraf 156
dette er ytringsfrihet
politibeskyttelse
fotball

Sarah Zahid skriver enkle og tilgjengelige dikt, de er direkte og tildels råe syntes jeg. Noen ganger har de en sårhet ved seg.
Hun bruker engelske ord og slang akkurat slik ungdommene gjør, det syntes jeg er fint og gjør at det fremstår veldig ekte og autentisk. At hun skriver dikt fra et heller beryktet område av Oslo slik også Zeshan Shakar har gjort det fordi det er et område hun er godt kjent med syntes jeg også er fint. Jeg tenker det er viktig å få frem at ungdommene her er akkurat som ungdommene alle andre steder, med sine drømmer og planer, eller mangel på sådan.
Zahid viser hvordan ungdomstiden er og hvilke forventinger som stilles både fra ens familie, samfunn og ikke minst en selv. Hun viser også at ungdommer er forskjellige og har ulikt utgangspunkt. Zahid har nok en gang skrevet en fin men også slagkraftig diktsamling og jeg håper hun har mer på lager. Denne leste jeg gjennom Bookbites men boken skal defintivt kjøpes inn for denne vil jeg ha i hyllen. Har du ikke lest noe av Sarah Zahid ennå så foreslår jeg at du stifter bekjentskap med dette forfatterskapet.

Diktsamlingen anbefales på det varmeste!

Forfatter

Sarah Zahid er født i 1996. Hun er sin unge alder til tross en markant samfunnskommentator i særlig Aftenpostens spalter. Hvor hun skriver om blant annet sosial kontroll og islamofobi. La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve er hennes debutbok og kom ut i 2018. Hun bor for tiden i Bergen hvor hun studerer juss. Hennes andre diktsamling Bjørnholt vgs kom ut i 2022.

HILSEN BEATHE