Tittel: Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi-Forfatter: Mari Nilsen-Format: Innbundet-Sideantall:82-Utgitt:2024-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Tiden forlag

EN MODIG OG ANNERLEDES STEMME

Mari Nilsen er en av vårens debutanter hos Tiden og den korte romanen hennes er annerledes enn noe annet jeg har lest på veldig lenge. Jeg tenker det er både tøft og modig gjort av en helt fersk forfatter å gi ut en bok som er såpass utenom det «vanlige», for det er ingen tvil om at denne lille hvite boken skiller seg ut i mengden.

Jeg begynte på denne i går formiddag for jeg måtte ha noe lettere innimellom sakprosaboken til Sofi Oksanen og en roman om første verdenskrig. Og jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg tenkte «ka fa…. e` dette for noe?» Her stod alt med STORE BOKSTAVER, det finnes ingen punktum,bare noen komma og spørsmålstegn innimellom. Boken er med sine 80 sider med mye luft og STORE BOKSTAVER veldig fort å lese så jeg satte meg ned igjen med den senere på dagen for denne tåler absolutt å leses flere ganger.

Romanens hovedperson er Ewa Lisa og i begynnelsen av boken skifter hun menn like raskt som andre skifter undertøy, forsåvidt ikke noe galt i det, men det virket ganske tidlig på meg at hun var en person som higet veldig etter å bli sett, bli likt og at hun derfor uten å nøle inntok en slags underdanig rolle. Som den aller første hun dro hjem sammen med og hun krabbet på alle fire og bjeffet som en hund og ba ham bestemme hva hun skulle gjøre, noe han ikke var interessert i. Ikke alle mennene hun hadde i ettertid behandlet henne så pent. Hun er en person som hele tiden snakker folk etter munnen fordi hun tror det er forventet av henne. Men til syvende og sist må en person også tenke på hva som er best for seg selv og sette seg selv først.

Etter hvert som handlingen drives fremover får vi som lesere et godt innblikk i hvordan Ewa Lisa egentlig har det, og jeg kan si at hun ikke har det noe særlig godt. For hun bærer byrden for mange flere enn seg selv, som på skolen hvor hun bokstaveldig talt måtte bære de andres tunge skolesekker opp bakkene men etter hvert også morens byrder måtte hun bære på sine skuldre.

Og nettopp dette forholdet mellom mor og datter tror jeg en god del av romanen handler om. Moren og faren er skilt, og faren har funnet seg en ny. Moren har arvet en sykdom etter sin mor igjen, en sykdom som gjør at hun har hender så store som boksehansker. Derfor er det ingen mann som vil ha henne klager hun til Ewa Lisa, og er glad for at Ewa Lisa ikke har denne sykdommen for da kan hun gifte seg og få barn. På meg virker det ikke som moren «ser» datteren skikkelig, ikke egentlig, men hun er veldig opptatt av at datteren skal «se» henne. Ewa Lisa prøver å gjøre det hun tror blir forventet av henne, men hvem skal avlaste henne, være med å hjelpe henne og bære hennes byrder? Dette er en hovedperson som går på akkord med seg selv og det går så langt at hun er i ferd med å miste språket. Så kanskje hun rett og slett hadde behov for å skrike ting ut i STORE BOKSTAVER, for å bli hørt og lagt merke til?

Wow, hva skal en si om dette da? Det er definitivt annerledes enn mye annet jeg har lest(kanskje) noengang, men at noe er annerledes kan være en god ting for det beviser Mari Nilsen med sin debut. Dette er en roman som ganske overraskende har vokst på meg siden jeg leste den i går og jeg tar meg stadig i å tenke på denne noe usikre jenten som prøver å finne sin plass i verden. Og som fortjener å bli sett for den hun er,slik alle fortjener å bli sett.

Oppsettet til romanen minner om poesi og det er tidvis poetisk, og innimellom «snakker» hun til den stakkars leseren som sikkert må bli lei av disse store bokstavene. Innimellom kan det stå at noe skal strykes, som om det er Ewa Lisas noe uferdige manus vi sitter med i hendene. Det må selvsagt ikke forveksles med Mari Nilsens roman for den er slett ikke uferdig.
Ofte når jeg blir veldig entusiastisk etter å ha lest en bok jeg liker veldig godt,venter jeg til dagen etter med å sette terningkast slik at den verste iveren har lagt seg. Da blir det et mer ærlig terninkast. Her var jeg veldig usikker like etter endt lesing men opplever at dette er en type bok som blir værende hos deg og som vokser på en i etterkant, rett og slett en bok som må fordøyes litt før en setter karakter på den. Og dette er definitivt en bok som gjør veldig inntrykk på meg som leser.

Jeg heier på Ewa Lisa og jeg heier på Mari Nilsen for det er herlig med nye stemmer som tør å være annerledes og litt utenom det «vanlige», og hun er en god forfatter allerede som klarer å formidle en nydelig og til tider vond fortelling om en ung kvinne som ønsker å bli sett som den hun er, med relativt få ord. Det er det ikke alle som klarer. Jeg gleder meg til neste utgivelse fra denne kanten.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Mari Nilsen er født i 1992 og er en norsk forfatter og bibliotekar. Hun er utdannet litteraturviter samt at hun tidligere har gått på Skriveakademiet i Hordaland. Kortromanen Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi (2024) er hennes første bok.

HILSEN BEATHE