Tittel: Å jage ein hjort i døden-Forfatter:Svanhild Amdal Telnes-Format:Ebok-Sideantall:94-Utgitt:2021-Forlag:Gyldendal -Kilde: Lånt på Allbok

NYDELIG OM Å LEVE ET ISOLERT LIV

Svanhild Amdal Telnes debuterte med diktsamlingen Om nettene brukar mor dråpeteljar for noen år siden, en diktsamling som gjorde veldig inntrykk på meg. I år er hun klar med den såkalt «vanskelige andreboken», diktsamlingen Å jage ein hjort i døden, og for meg så virker det heller som «a walk in the park» for dette var veldig bra utført og en skulle tro at forfatteren ikke har gjort annet enn å skrive gode diktbøker.

Noen «walk in the park» er det defintivt ikke for personene i denne samlingen for når diktets jeg var liten bestemte foreldrene seg i lag med en gruppe mennesker å reise fra sivilisasjonen og danne et nytt samfunn et annet sted. Voksne og barn rodde over fjorden og bosatte seg på en folketom øy. Når de var kommet i land brente de alle båtene slik at ingen kom seg derifra og alt som hadde med fortiden å gjøre ble totalt forbudt. Familiestrukturen ble løst opp og det het ikke lenger far og mor, men onkel og tante, og alle barna var brødre og søstre. Barna skulle glemme alt som hadde vært før og det var ikke lov å snakke om fortiden. Selv fortidsformen i selve språket var strengt forbudt. Alt skulle dreie seg om fremtiden og alt skulle heretter deles.

Onklane bygde
dei fyrste hyttene
i vasskanten,sa:
Her skal heltar
fødast og
dyr drepast

Her skal heimen
heise seg over oss,
dytte himmelen oppover.

Det vart ingen heltar,
berre massevis av ungar.
Djupe munnar utan golv,
små, svoltne brønnar.

Nå står det ikke noe spesifikt om hvor mange personer de er i denne nye familiestrukturen men et sted står det at de var åtte barn så jeg vil tro at det ikke var en veldig stor gjeng. Det som slo meg var at det da mest sannsynlig ble forventet at de eldste jentene skulle ligge med onklene sine da, om ikke det var mange nok «voksne» gutter. Diktets hovedperson og jeg-et i samlingen gruet seg i hvert fall til at hun ble gammel nok.

Eg gret og er redd for det raude i trusa,
for at livet skal lekke ut or meg, for snart å verte tante,
for alt som fylgjer med ein vaksen kropp, og ei av systrene
tek meg med inn i skogen, ho held meg i famnen sin.

Min første tanke var at dette er en forskrudd gjeng som har forsøkt å rømme fra pandemien, at handlingen er lagt til nåtid. Men samtidig passer det ikke inn med at jeg-et var liten når de første reiste dit. Det spiller kanskje ingen rolle heller sånn sett,uansett så minner hele opplegget veldig om en sekt som ikke lenger vil innrette seg etter samfunnets regler og heller danner et nytt samfunn hvor det ikke er noen som har makt over andre, samtidig har jo de voksne en enorm makt over barna og de har «et råd» man må gå til om man har gjort noe man ikke burde eller skulle, og straff kan forventes. Så en viss likhet med samfunnet de rømte fra er det jo og noe annet hadde kanskje heller ikke fungert. En viss struktur bør det jo være.

Den ene broren til jeg-et blir syk og i den forbindelse blir hun satt til å pleie ham. De voksne mente at fortiden har innhentet ham(han har fortalt jeg-et flere ting fra tiden før øyen) og de trekker seg unna, livredd for å bli «smittet» av fortiden.
Det oppdages at jeg-et har legende krefter, en uforklaring kraft inne i seg som ingen andre mennesker forstår helt. De holdt flere seremonier på grunn av dette og til å begynne med ble hun sendt rundt til de ulike hyttene for å helbrede de syke, men etter en tragisk hendelse skal det vise seg at evnene hennes ikke bare er en gave men at det følger en trussel med.

For en fin diktbok dette var! Med et nydelig poetisk språk tryller Telnes frem en fantastisk fortelling om hvor utsatt en blir og hvor skjørt livet kan være for personer som lever så isolert som det disse gjør. Den forteller også mye om hvordan mennesker er villige til å overskride egne grenser for i det hele tatt å overleve og om hvor mye makt en familie kan ha over en. Det er veldig mye sult å spore her og veldig mye slit som hviler på skuldrene til disse menneskene, og naturkreftene som også spiller inn. I dette nydelige poetiske språket finnes det også en råskap som passer godt til det dramatiske som blir formidlet.
Samlingen forteller meg også at de egentlig ikke ble så frie som de kanskje trodde de skulle bli når de først meldte seg ut av samfunnet de kom fra.

Den som bryt lova
med ord eller handling,
må møte i råd, stå rak og ynskje
dommen velkommen, slik den
svoltne tek imot ein håndfull bær,
jorda regnet om våren.

Det er mange fine sekvenser jeg har lyst til å vise dere, både mellom bror og søster, og av jeg-et, men da er det tross alt mye bedre om du leser samlingen selv, om du syntes smakebitene i innlegget falt i smak.
Dette er et fortellende dikt som er delt inn i syv ulike bolker, det er tilgjengelige dikt og sånn sett tar ikke samlingen lange stunden å lese selv om den er på nesten hundre sider. Det er medrivende lesing og innholdet vil defintivt sitte lenger i enn stunden det tok å lese den. Jeg leser alltid diktsamlinger minst to ganger, så også denne gangen og jammen meg så oppdaget jeg en liten detalj i dag som jeg ikke fikk med meg i går kveld.
Debutboken handlet også om dysfunksjonelle familier og jeg vil påstå at denne også gjør det. I det minste er det en utradisjonell familiestruktur som ikke virker særlig sunn. Jeg håper at Telnes har enda mer på lager for dette var veldig bra, og har du ikke lest noe av henne før så anbefaler jeg deg å titte litt på disse diktsamlingene.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

---

Svanhild Amdal Telnes er født i 1994 og er en norsk forfatter. Hun er utdannet psykolog og har tidligere studert ved Skrivekunstakademiet i Vestland. Hun debuterte som forfatter i 2018 med diktsamlingen Om nettene brukar mor dråpeteljar som hun ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for. Diktsamlingen Å jage ein hjort i døden (2021) er den andre boken hennes.

HILSEN BEATHE