Tittel:Saken med den tapte tidens innfall-Forfatter:Rune Christiansen-Format:Innbundet-Sideantall:214-Utgitt:2021-Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra Oktober forlag

FREMRAGENDE FORTELLERKUNST

Mitt aller første litterære møte med Rune Christiansen hadde jeg med romanen Fanny og mysteriet i den sørgende skogen for noen år siden, en roman som var helt nydelig og poetisk skrevet. Det var derfor med en viss forventning jeg satte i gang med lesingen av denne nye romanen som har fått den nydelige og litt merkverdige tittelen Saken med den tapte tidens innfall. Det merkes godt allerede på tittlene på disse romanene at forfatteren er poet for de er som små dikt i seg selv.

Romanen handler om det å skulle finne ut av hvem man egentlig er og hvor man hører til. Og kanskje vel så mye så handler den om forholdet mellom far og datter. Romanens hovedperson er skuespilleren Norma og hun har nettopp spilt hovedrollen i Mitsou, etter en novelle av den franske Colette, et stykke med handling fra 1.verdenskrig.

I begynnelsen av boken ligger moren hennes, Edith, for døden og Norma forteller henne om teaterstykket samtidig som hun prøver å finne sammenligninger mellom seg selv og den rollen hun spilte. Moren har gradvis forsvunnet til demens men før hun døde prøvde hun å beskrive følelsen av å nærme seg slutten og dette mimrer Norma tilbake på senere.
I et av de klare,men flyktige øyeblikkene før hun døde, sa hun at det å nærme seg slutten var som å stikke tærne i et tjern for å sjekke temperaturen, og brått trekke foten til seg fordi vannet var så kaldt.

Noen måneder etter morens død og med tanke på den forestående skilsmissen reiser Norma på besøk til faren,Torsten, som etter han ble pensjonert fra universitetet har bosatt seg i det ombygde sommerhuset ute på øya hvor de pleide å tilbringe sommerferiene når hun var liten. Foreldrene hennes ble skilt når hun var i midten av tjueårene og etter det har hun ikke hatt så veldig god kontakt med faren.
Norma tar seg i å savne Jonathan og datteren, Edith på 8, som er hos faren den uken hun skal være ute på øya. Men behovet for å finne ut av hvem hun egentlig er og hvor hun skal er stort så dette er noe hun føler hun må gjøre.

Dette fremstår kanskje både hverdagslig og trivielt og noe mange kan kjenne seg igjen i men det skal skje en rekke merkverdige ting der ute på øya, og det begynner allerede mens Norma venter på at faren skal komme å hente henne på fergeleie. For oppe på et høydedrag får hun øye på en maskert rytter under et tre. Og det skal være det første av flere merkverdige hendelser under dette oppholdet, for en ung jente i en altfor stor jakke oppsøker faren på nattestid, og noen har bosatt seg i skogholtet like ved. Ved en anledning dukker det opp en død hest på stranden,hvordan har den havnet der?
Dette er bare noen av de mysteriene som dukker opp underveis og tildels forstyrrer Norma i hennes søken etter å finne seg selv,men fremkaller hun disse hendelsene selv,eller er de bare drømmer og hvilken betydning har de egentlig for Norma?

I sin ensomhet tenker Norma tilbake til hvordan hun traff Jonathan, og det var en skjønn historie. Hun hadde vært på vei hjem fra teateret en kveld når hun oppdaget at det lå en bok igjen på setet foran, Trær alene i skogen, hun søkte opp navnet som stod i boken og det viste seg at han bodde like i nærheten av henne. Siden boken var fra 1969 så hun for seg at denne Jonathan måtte være en eldre mann, men det viste seg at han bare var noen få år eldre enn henne og de tilbrakte resten av dagen sammen. Nydelig,ikke sant?

Etter hvert som dagene går får Norma en bedre kontakt med faren og det kunne virke som hun fikk de svarene hun lengtet etter, og det ble noen sterke men også såre sekvenser. Slutten holdt nesten på å vippe meg av pinnen, den så jeg ikke komme altså.

For en fin roman dette var!
Den har et meget godt og poetisk språk og Christiansen server oss mange litterære referanser underveis og det var utrolig artig at han skulle nevne nettopp franske Nathalie Sarraute akkurat nå som jeg skal i gang med forfatterskapet hennes, det er i en samtale mellom Norma og faren at han sier:Var det ikke Nathalie Sarraute som mente at Virginia Woolf var naiv? Eller brukte hun ordet «barnslig»? Uansett trakk Sarraute Woolfs dømmekraft i tvil,men for all del på en elskverdig og ærbødig måte. Norma fortalte at hun hadde takket nei til rollen. Jeg tror forresten ordet Sarraute brukte var «troskyldig», fortsatte Torsten lett doserende, og det er jo utvilsomt noe annet.
Dette må jeg jo få sjekket ut av om er tilfelle eller ikke.

Liker veldig godt at det hverdagslige og trivielle glir over i det nesten mystiske og magiske, nesten som man overværer en annens drøm eller noe. Utrolig fascinerende. Når det er sagt så brukte jeg likevel noe tid(ca 40s) å komme inn i denne boken og bli fortrolig med hvordan den forløp seg. Men når det gikk seg til var det bare å nyte det fantastiske og poetiske språket og historien som ble skrevet frem. Jeg har nevnt tittelen på romanen men også kapittelnavnene er noe helt for seg selv, Ved et slott etter en lang dags vandring,Betraktninger etter å ha sett et gravfølge eller hva med To menn og en teori.
Dette var en nydelig roman om lengsel og tilhørighet, og jeg må lese mer av Christiansen, det er helt sikkert.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

---

Rune Christiansen er født i 1963 og er en norsk lyriker og romanforfatter. Han debuterte som forfatter i 1986 med diktsamlingen Hvor toget forlater havet og har siden den gang gikk ut en rekke romaner og diktsamlinger. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt arbeide. Blant annet fikk han Brageprisen i 2014 for romanen Ensomheten i Lydia Ernemans liv.

HILSEN BEATHE