Hullet han krøp ut av av Vidar Sundstøl

STERK ROMAN OM ET LIV I KRISE

Til tross for at dette er forfatterens niende utgivelse har jeg ikke somlet meg til å lese noe av ham før nå. Egentlig skulle jeg lese en litt lettere bok innimellom to andre litt tyngre bøker jeg holdt på med, men helt slik gikk det ikke for dette ble alt annet enn en lettlest affære.

hullet han krøp ut av

Hullet han krøp ut av handler om å komme i en dyp personlig krise og selv om romanen er på snaue 100 sider skrevet i et kortprosaformat så rommer den så utrolig mye.

Den navnløse forfatteren som er romanens jeg-person har begynt å snakke høyt med seg selv, han har sluttet å skrive,han sover knapt og ser ofte seg selv på utsiden som om han står utenfor å titter inn på sitt eget liv og seg selv som om han skulle vært en annen.

Rammet av hyppige panikkangst-anfall oppsøker han lege og psykolog for å få bukt med problemet. Men problemene stopper ikke der heller for ekteskapet er også inne i en krisetilstand, han og konen har ikke den samme nærheten som de hadde før.

Sønnen deres sliter også med sitt, språket hans svekkes  og han ser ikke ut til å takle verden rundt seg. Han oppfører seg utagerende mot de andre elevene og skolen mener han trenger mer oppfølging og profesjonell hjelp. Sønnens problemer skaper ekstra utfordringer for dette ekteparet.

Han kaller konen kvinnen og sønnen går for gutten, og han snakker om seg selv i tredje person. Mulig for å illustrere at han til tider føler seg som en annen enn den han er og at dette skaper en avstand til hans egen familie.
Tankene hans får ofte tilbake til perioden  mellom 2003-2005 hvor han oppholdt seg i Alexandria for å skrive på sin aller første bok som kom ut i 2005. Dette er en tid han lengter tilbake til fordi dette er en tid lenge før alt dette andre som forstyrrer ham skjedde.

Det er ikke vanskelig å forstå at vi har med en hovedperson å gjøre som er i en dyp personlig krise og det er flere sekvenser i romanen som viser dette. Blant annet en episode hvor han  sitter og venter på sønnen som er på svømming og når han et ørlite øyeblikk ikke får øye på ham så han tenker worst case scenario med det samme.

Dessuten må jeg holde øye med gutten,i tilfelle han rammes av en albue eller et kne fra en av de fire tenåringsguttene som har en vill, hormondrevet brytekamp gående i vannet. I verste fall kan han drukne hvis de havnet oppå ham;blikket mitt jager derfor hit og dit blant de badende, men jeg er nødt til å innse at jeg har mistet ham av syne…..(…..)….Tenk om han er slått bevisstløs ved et uhell;de store guttene behøver ikke ha merket det engang. Akkurat nå ligger han kanskje på bunnen, i ferd med å pådra seg uopprettelig hjerneskade.

S.54

Denne romanen følger ikke et vanlig handlingsmønster men er heller noe fragmentert i formen,det er små bruddstykkker eller øyeblikksbilder som hele tiden driver fortellingen fremover. Jeg syntes den måten å utforme romanen på passer godt sammen med det som skjer for selv om jeg selv ikke har hatt de samme utfordringene som romanens personer så er det heller ikke vanskelig å forstå at verden ser gjerne litt småkaotisk og rotere ut for det er slik personen har det innvendig akkurat nå.

Når jeg leste fikk jeg litt Tung Tids Tale-vibber der et øyeblikk, med tanke på at de har utfordringer med sønnen sin som plutselig opplever tilbakeslag i utviklingen. Men dette er aldri i sentrum av fortellingen og vi får nødvendigvis ikke vite hvordan det går med noen av dem. Uten noe mer sammenligning forøvrig så har romanens hovedperson flere ting tilfelles med forfatteren selv. Blant annet så har forfatteren vært i Egypt og i byen Alexandria, faktisk heter den ene boken hans «I Alexandria», og han debuterte som forfatter samme året som romanens hovedperson.

Sundstøl har et godt språk og har gjennom denne fragmenterte romanen gitt oss et sterkt portrett av hvordan en dyp personlig krise kan forholde seg. Slik fortellingen er lagt opp så får man ikke noen klare svar på hvordan dette ender til slutt, men i stedet har forfatteren invitert oss til å trekke våre egne konklusjoner. For meg kunne det virke som han nådde helt bunnen bokstavelig talt og jeg er høyst usikker på om det fantes et håp om at ting skulle endre seg, men det kan godt være.
Jeg fikk fort medlidenhet med denne karen for det var tydelig at han var ensom med sine utfordringer og slik jeg så det ikke møtte særlig forståelse hos ektefellen heller. Samtidig kan det godt være at hun slet med sitt hun også og egentlig hadde nok med det, hva vet jeg? Kanskje det ble tøft for henne med en ektemann som virket å miste forstanden samtidig som sønnen hadde sine utfordringer.
Har lest en del romaner den siste tiden som tar for seg ensomhet, det kan virke som det er noe i tiden nå, etter det jeg kan se så handler flere romaner som kommer denne våren om nettopp dette. Vel, det er kanskje naturlig for jeg vil tro at det finnes mange der ute som kan kjenne på den følelsen i større eller mindre grad.

Etter endt lesing må jeg si at jeg ble nysgjerrig på resten av dette forfatterskapet selv om han for det aller meste har skrevet krim og at det nødvendigvis ikke er skrevet på samme måte. En noe spesiell leseopplevelse ble dette definitivt og ikke minst var det sterk lesing. Boken kommer litt senere denne måneden og jeg håper at flere kommer til å lese den for jeg er mildt sagt nysgjerrig på hvordan andre «leser» denne.


Forlag:Tiden
Tittel:Hullet han krøp ut av
Forfatter:Vidar Sundstøl
Format:Innbundet
Sideantall:100
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

vidar+sundstøl
Foto:Paal Audestad

Vidar Sundstøl er født i 1963 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2005 med kortromanen Kommandolinjer. Hans internasjonale gjennombrudd kom med romanen  Drømmenes land (2008) som er første bok i Minnesota-trilogien.

HILSEN BEATHE

 

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

LUNT OG SÅRT OM ALVORLIG SYKDOM

Høsten 2017 debuterte forfatter Rebecca Wexelsen med diktsamlingen Så faller jeg, en nydelig diktsamling jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen  samme året. Nå er forfatteren ute med den «vanskelige» andreboken og jeg vet ikke helt om det er riktig å si at fallhøyden er stor for dette er en helt ny bok i en helt annen sjanger enn den forrige og det er kanskje ikke riktig å «sammenligne» to ulike bøker på den måten. Men siden jeg falt sånn for den forrige ble det i hvert fall med en viss forventning og spenning jeg satte i gang å lese og jeg kan røpe såpass at jeg ble ikke skuffet.

 

hotell montebello Hotell Montebello handler om den unge kvinnelige studenten Nina som får beskjed om at hun er alvorlig syk og blir innlagt på sykehus. Bokens tittel henviser altså til pasienthotellet Montebello som forøvrig ligger i samme bygg som strålebygget på Radiumhospitalet som er Ninas hjem i denne romanen.

Allerede før innleggelsen får vi som lesere vite at Nina lyver for legene for å kunne bli boende på sykehuset i stedet for å fortsette studentlivet og kun komme til sykehuset for behandling.
Hun finner det ikke engang naturlig å gi beskjed til sine nærmeste om at hun faktisk er innlagt for kreft.

Vi får ta del i hennes tilværelse på dette pasienthotellet hvor hun blir kjent med flere av dem som bor der og vi får ta del i deres historie også. Vi blir også litt kjent med to av dem som jobber der,miljøarbeideren eller skal jeg si vaffelstekeren Ivar som har mistet moren sin i kreft og likeverdsmenneske Berit som i sin tid hadde en godartet svulst.

Nå tenker du kanskje at dette er en roman som består av mye sykdom og elendighet, og det er tildels riktig for det er et så alvorlig tema som kreft som blir belyst her. Men det blir aldri tungt eller trist å lese, eller litt trist blir det jo men ikke på grunn av sykdommen disse menneskene har. Det triste er hvor mange ensomme mennsker som finnes der ute som bare lengter etter at noen skal ta vare på dem og noen er villige til å strekke seg veldig langt for å få denne omsorgen fra andre. Om ikke mer enn for en stakket stund.

Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.
Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.
Du kunne like gjerne ikke eksistert.

S.141

Nå har jeg sitert det som står på bokens bakside men nettopp disse linjene fanger opp selve essensen i det romanen handler om og derfor var det naturlig å ta det med her.

I løpet av disse relativt få sidene tar Nina oss ved flere anledninger tilbake til barndommen og da særlig til minner hun har om faren. Han som senere stakk av med en kjæreste som kun er få år eldre enn henne selv. I disse tilbakeblikkene virker det som de hadde god kontakt mens telefonsamtalene som foregår i nåtid er mer av det overfladiske slaget. Forholdet hennes til moren og søsteren  som selv er lege er heller ikke av det gode slaget, og det kan virke som de ikke godtar henne for den hun er. Dette blir ikke sagt direkte men er mer en følelse jeg satt igjen med etter endt lesing.

Det er veldig sårt å lese om mennesker som er ensomme og som har lyst å bli sett som den de er, med eller uten sykdom. Mennesker trenger mennesker, sånn er det bare.

Jeg har i den senere tid lest flere romaner om unge mennesker som er ensomme, enten fordi de skyver andre fra seg eller fordi de av ulike grunner ikke passer inn i «normen». Og jeg undrer meg på hvorfor det er slik og er det sånn at det finnes flere ensomme mennesker der ute nå enn det gjorde før og hva er det som gjør det?

Vel,det er ikke sikkert at vi får svarene her, men det som er helt sikkert er at denne forfatteren skriver godt og hun behandler såre og alvorlige tema på en utmerket måte. Hun tar nemlig i bruk en god del humor eller skal jeg si galgenhumor som gjør det noe enklere å lese om disse temaene. Jeg måtte trekke på smilebåndet flere ganger, og det var det befriende å kunne gjøre.

Jeg forstår hvorfor Nina gjorde som hun gjorde, selv om det er ganske så drøyt. Men det viser bare hvor desperat man kan bli etter oppmerksomhet og ikke minst hvor viktig det er «å bli sett», med eller uten sykdom. Og her viser forfatteren også hvor lett det er å forsvinne fra omgivelsene selv i en tid hvor de aller fleste unge er aktive på sosiale medier. Det blir  litt sånn «ute av syne ute av sinn» og det er sårt.

Jeg fikk umiddelbart sansen for Nina og flere av de andre bikarakterene vi møter på og hvem kunne trodd at det fantes mange morsomme episoder å spore på en avdeling for alvorlig syke folk. Men det gjør det i hvert fall i Wexelsens univers. Hun viser oss også at det går fint an å skrive en småhumoristisk roman om noe så alvorlig som kreft.

Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at jeg falt også for denne boken som ble slukt på noen timer og jeg ser allerede frem til neste prosjekt fra denne kanten, no pressure altså!

 

Anbefales!

 


Forlag:Tiden
Tittel:Hotell Montebello
Forfatter:Rebecca Wexelsen
Format:Innbundet
Sideantall:190
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

rebecca+viola+wexelsen+foto+paal+audestad
Foto: Paal Audestad

Rebecca Wexselsen er født i 1986 og har bakgrunn fra språk-og litteraturstudier. Hun jobber til daglig som tekstforfatter.  Hun debuterte som forfatter i 2017 med diktsamlingen Så faller du.

 

 

HILSEN BEATHE

Løgnhals av Anne Oterholm

TROVERDIG PORTRETT AV EN UNG MANN AV I DAG

I forrige roman ga forfatteren den kvinnelige hovedpersonen stemme gjennom en ung mann, det var et fortellergrep jeg aldri har sett verken før eller siden. Denne gangen har hun gitt stemme til den 24 år gamle Oliver.

løgnhalsOliver har arvet både leilighet og penger etter at moren døde. Like etter dødsfallet blir han kjæreste med Emma Sofie,en han aldri ville blitt kjæreste med om det ikke hadde vært for at moren døde, for han var ikke helt seg selv.

Når romanen starter er han på ferie i Villefranche mens ekskjæresten Emma Sofie som fremdeles bor sammen med ham leser til eksamen.

På ferien møter han Lucy som jobber i en klesbutikk. De avtaler en date dagen etter, Oliver har ingen planer om å ta ting rolig. Han tar tingene som de kommer og Lucy kunne egentlig vært en hvilken som helst dame.

Hjemme i Norge jobber Oliver i en databutikk. Han spiser fint lite og tar seg mer enn gjerne en øl, han gamer og ser på YouTube-videoer, han liker å betrakte andre mennesker og da særlig damer.

Det som slo meg når jeg hørte denne er at det er en del bøker om ensomhet om dagene og jeg kunne ikke la være å undre meg om det er slik at folk er mer ensomme nå enn det de var før? Når det gjelder Oliver fikk jeg fort en følelse av at han på en måte valgte folk vekk for jeg syntes det kom tydelig frem at han betydde mye for de folkene som var rundt ham men at de kanskje ikke betydde like mye for ham. Det virket ikke som han var interessert i å bli kjent med folkene han møter på sin vei.

Han mimret mye fra tiden da moren levde og vi fikk sekvenser hvor han tenkte tilbake på bestefaren sin. Kanskje han vegrer seg for å binde seg for mye følelsesmessig til folk  i redsel for at de skal forsvinne ut av livet hans.

Til å være 24 år syntes jeg ikke at han hadde en plan med hva han ville med livet sitt, og det kunne virke som han bare lot livet skje og tok ting som de kom. På grunnlag av dette virket han litt lite voksen i mine øyne, skjønt når er det på tide å ha staket ut sin egen fremtid? Det har vel ikke bare med alder men også om modenhet å gjøre.

Jeg fikk litt vondt av ham for han fremstår som mer sårbar og alene enn det han vil ha oss til å tro. Skjønt når en tenker på tittelen på romanen,Løgnhals, så sier noe meg at vi kanskje ikke kan stole helt på alt han forteller oss heller. Han fremstår som en person ingenting går innpå og at han tar lett på ting som har med arbeid, forhold og livet ellers. Men samtidig pipler det opp en sårbarhet så jeg tror at han er mer plaget av denne ensomheten enn han gir uttrykk for.

Har hørt denne som lydbok og derfor blir det en noe kortere omtale denne gangen for jeg noterer ikke når jeg hører lydbok, samtidig lurer jeg på om jeg ville ha lest denne på papir også for å være sikker på at jeg fikk med meg det boken handlet om.

Det er ingen tvil om at Oterholm har sin egen litterære stemme og de bøkene jeg har lest av henne til nå innbyr så absolutt til samtale.  Jeg må også berømme henne som godt voksen kvinne å gi et så troverdig bilde av en ensom ung mann, det er det ikke alle som hadde klart.

 


Forlag: Lydbokforlaget
Tittel:Løgnhals
Forfatter:Anne Oterholm
Format:Lydbok
Spilletid: 5:05
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

Oterholm-Anne
Foto: Pernille Marie Walvik

Anne Oterholm er født i 1964 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1995 med Ikke noe annet enn det du vil. I perioden 2005- 2012 var hun leder i Den norsk forfatterforening. Det sies om Oterholms romaner at de er kompromissløse undersøkelser av det tilsynelatende, av ambivalens og usikkerhet, og av driftene og redslene som skramler under overflaten. Løgnhals er hennes åttende roman.

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

 

Agathe av Anne Cathrine Bomann

 STOR ROMAN I EN LITEN INNPAKNING

De har det med å dukke opp med jevne mellomrom disse søte små bøkene med sine nydelige omslag i fine farger og relativt få sidetall som etter å ha lest dem viser seg å være en aldri så liten perle som sitter igjen selv lenge etter at siste ord er lest. For av og til er det slik at en bok varer lenger enn den tiden man brukte på å lese den. Debutboken Agathe er en slik.

agatheHandlingen i denne lille perlen er lagt til en by i Frankrike i mellomkrigstiden og protagonisten er den snart 72 år gamle psykiateren som forblir navnløs gjennom hele fortellingen. Når romanen begynner har han såvidt startet på nedtellingen til bursdagen sin som er dagen han har bestemt seg for å pensjonere seg. Det skulle bli 22 uker og nøyaktig 800 samtaler igjen til pensjonisttilværelsen. Han regnet til og med med at det kunne komme noen avbestillinger underveis, noe som betydde at det kunne bli enda færre samtaler. Og han noterer sirlig ned hvor mange som enhver tid gjenstår.

Vi følger ham  på veien til og fra arbeidet og gjennom dagligdagse gjøremål hjemme og vi blir snart vitne til at det er en ensom psykiater vi har med å gjøre. Det er tydelig at han har vært så opptatt av yrket sitt at han ikke har tatt seg tid til å bygge seg et nettverk med venner og kjente utenfor kontoret sitt. Han tar seg ikke tid til å lage middag en gang og brødskiver med ost er omtrent det eneste han spiser. Av og til går han en omvei for å gå forbi en kafè som tjener som en kulisse for en bestemt fantasi han har, han var vitne til at et middelaldrende par en gang gav hverandre kjærtegn i full offentlighet og vår kjære psykiater drømmer om at han en gang skal sitte der med en kjæreste.
Dette gjør selvfølgelig sitt at jeg får en dyp sympati for denne eldre mannen.

En dag forteller legesekretæren hans,Madame Surruge,som har vært ansatt hos ham i over 30 år at hun har tatt inn en ny pasient. En ung tysk kvinne som hadde oppsøkt kontoret og nærmest krevd at hun måtte få time hos ham. Han var selvfølgelig strengt imot dette uten at han kunne gjøre noe med det og slik gikk det til at den unge Agathe  Zimmermann kom inn i livet hans..

Etter at Agathe som er suicidal og driver med selvskading kom inn i livet hans endrer noe seg for den eldre mannen. Det er ikke bare det faktum at sekretæren hans går bort og sykemelder seg, noe som skaper kaos på legekontoret når han selv må utføre disse oppgavene. Det blir også et kaos inne i ham også som blir enda mer synlig for leseren når det sakte men sikkert går opp for ham at han har brukt hele livet sitt til å hjelpe andre uten at det har streifet ham at han har glemt å ta vare på seg selv oppe i det hele og han har ingen anelse om hvordan han skal fungere sammen med andre folk som ikke er pasienten hans.

Han blir meget fascinert av den unge Agathe og det virker som han våkner litt opp i hennes selskap,kanskje hun hjelper ham like mye som han hjelper henne? Samtidig er det sårt å lese om når det går opp for ham at han slett ikke vet hvem han er som person uten yrket sitt, og hva skal han ta seg til den dagen han ikke lenger har jobben sin å gå til for han har ingen andre interesser…….så hva er det han egentlig teller ned til?

Flere av sekvensene i romanen viser denne meget sårbare siden ved vår kjære protagonist og særlig godt kommer det frem når han er på hjemmebesøk hos en eldre mann som ligger for døden…..(…..)….«Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg kan hjelpe dem, Thomas»,sa jeg. «Jeg har aldri elsket noen.» Ordene tok meg på senga, men Thomas svarte bare:»Nei, så heldig er det ikke alle som er. De ville kanskje hatt lettere for å dø.» «Kanskje»,vedgikk jeg,»men vanskeligere for å leve.» Latteren hans var stein som falt på stein. «Det kan De ha rett i», fikk han fram mens latteren gikk over i hoste,»et liv uten kjærlighet er det ikke noe større ved.» (s.92)

 

For en skjønn roman dette var! Det er nesten som jeg mistenker at dette slett ikke er debutboken til forfatteren for det kan virke som hun ikke har gjort annet enn å skrive bøker i hele sitt liv. Store tema som ensomhet,kjærlighet, alderdom og død er noe av det Bomann tar opp i sin debutroman og det gjør hun på en helt utmerket måte.
Ikke vet jeg hvordan det er å være en eldre mann men måten hun har fremstilt ham på fremstår meget troverdig på meg og at forfatteren som jobber som psykolog har erfaring innen psykriati kommer godt frem i boken syntes jeg.

Hun har et godt og til tider meget poetisk språk og det var en ren fryd å lese. I beskrivelsene av de dagligdagse hendelsene kunne hun minne meg litt om Helle Helle uten noe mer sammenligning forøvrig.

Det lå også en anelse lun humor og lurte like under overflaten og da særlig i de sekvensene hvor de litt såre hendelsene skjedde og det syntes jeg var et smart trekk for selv om det er store og såre tema hun tar opp så blir det aldri tungt å lese av den grunn.
Med forholdsvis korte kapitler og stor skrift gikk denne boken forrykende fort å lese, men samtidig var det så godt å være der at jeg måtte roe ned lesetempoet flere ganger. Nå leser jeg ikke noe spesielt fort men denne leste jeg ekstra sakte fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt.

Dette er en lavmælt og rolig roman hvor vi blir godt kjent med hovedpersonen og noen av de folkene som er rundt ham. Jeg tror også at mange kan kjenne seg igjen i noen av de tankene han gjorde seg og ensomhet er noe mange har kjent på og det er uten tvil sårt å lese om. Han fremstod kanskje noe kjedelig til å begynne med men jeg følte jeg kom fort innunder huden på ham og tok meg i å bli glad i denne gamle mannen.

Når dette er debutboken så kan man bare glede seg til fortsettelsen. Forfatteren har gitt ut en fagbok i år, da er hun forhåpentligvis klar for en ny roman om ikke så altfor lenge.

 

En stillferdig og rolig roman som anbefales på det varmeste!


Forlag:Gloria
Original tittel: Agathe
Norsk tittel:Agathe
Forfatter: Anne Cathrine Bomann
Oversetter: Hedda Vormeland
Format:Innbundet
Sideantall:156
Utgitt:2017
Min utgave: 2019
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

anne_cathrine_bomann.jpg
Foto:arnoldbusck.dk

Anne Cathrine Bomann er født i 1983 og er en dansk psykolog og forfatter. Hun er utdannet psykolog fra Københavns Universitet i 2011 og deretter autorisert av psykologstyret. Hun har erfaring fra både sosial- og sykehuspsykiatrien og er for tiden ansatt i København, hvor hun arbeider med utredning av komplekse sosiale og psykiske vanskeligheter hos sårbare unge.  Hun debuterte i 2017 med romanen Agathe og i 2018 kom sakprosaboken En ud af hundrede ut i Danmark.

 

HILSEN BEATHE

Når vi møtes igjen av Kristin Harmel

En episk kjærlighetshistorie

 

Det er ikke mer enn en drøy uke siden jeg hørte en annen fortelling av samme forfatter, men når jeg skulle rime av de to kjøleskapene og fryseboksen i går var jeg i modus for å høre en liten kjærlighetshistorie. Og siden jeg har hørt denne på lyd og ikke notert underveis blir dette et «fritt etter hukommelsen»- innlegg.

når vi møtes igjen

I Når vi møtes igjen treffer vi Emily på 36 år, en journalist som på grunn av innskrenkinger på jobben har mistet deler av inntekten sin.
Et par måneder tidligere hadde hun skrevet en artikkel om bestemoren sin som nettopp hadde gått bort og som i ung alder hadde blitt forlatt av sin livs store kjærlighet og ble sittende igjen alene med et lite barn.

Ikke lenge etter mottar hun en pakke fra Tyskland med et maleri av bestemoren og en lapp hvor det stod at hun hadde tatt feil og at bestemorens store kjærlighet hadde elsket henne tilbake. Det stod ingen avsender på lappen og Emily blir naturligvis nysgjerrig på hvem det var som visste om bestemoren Margaret og hennes elskede Peter.

Emily bodde hos Margaret etter at hennes egen mor døde og faren fant seg en ny kvinne  da hun var 18 år. Hun ble gravid og bestemte seg for å adoptere bort den lille datteren.
Faren hadde hun ikke hatt noe særlig godt forhold til, men når det blir bestemt at hun skal reise til Tyskland for å nøste opp i hvem som hadde sendt maleriet og ikke minst prøve å finne ut mer om bestemorens ukjente fortid blir han med.

Romanen har et bakteppe fra 2.verdenskrig hvor vi blant annet får vite at hele 400 000 tyskere satt i amerikanske arbeidsleire/ fangeleire fordi mange unge amerikanske menn var sendt ut i krigen manglet det arbeidskraft. Her får vi ta del i Margaret og Peters gryende kjærlighetshistorie. Peter var en tysk fange som jobbet ved en sukkerplantasje og ble stormforelsket i nabojenten Margaret. Da krigen var over ble han sendt til en ny fangeleir i England  hvor han var med på å bygge opp igjen landsbyer som var blitt bombet før han etter et par år kunne reise tilbake til Tyskland, men hele tiden tenkte han på sin kjære Margaret som han snart skulle reise tilbake til. Han sendte brev til henne men opplevde at han aldri fikk noe svar og han ble usikker på om hun i det hele tatt var i live.

Kjærligheten mellom Margaret og Peter var til å ta og føle på og denne historien viser hvordan løgner og hat kan holde to elskende fra hverandre. Her er det sterke familiebånd og svik om en annen i en følelsesmessig berg-og dalbane.

Emilys søken etter svar fører henne og faren til kunstnermiljø både i Munchen og i Atlanta. Og etter hvert som forhistorien rulles opp lærer Emily mye om besteforeldrenes kjærlighet lærer hun også veldig mye om seg selv og hennes forhold til sin egen far.

Det er til tider en veldig gripende historie og den viser oss også hvordan en avgjørelse i èn generasjon kan få ringvirkninger for flere generasjoner fremover.

Det er mange fine skildringer her, særlig i de sekvensene som ligger i fortiden, både når det gjelder kjærlighet men også vennskap.

Det er viet veldig mye plass til Margaret og Peters noe episke kjærlighetshistorie og det likte jeg for jeg ser på dem som hovedpersonene her selv om det er Emily som forteller, men samtidig skulle jeg ønske at forfatterens hadde gjort seg noe mer flid med Emilys historie for slutten kom veldig brått og den var kanskje i overkant klisjèaktig.Det er heller ikke alle spørsmål som ble besvart og det var litt synd. Men jeg har både grått og ledd i de timene boken varte og av og til får man være fornøyd med det. Jeg håper at bøkene til Harmel blir filmatisert  slik som mange av Nicholas Sparks sine bøker ofte blir, og hennes bøker minner meg om filmene hans.

Kleppanrova har også lest og skrevet om boken, hennes omtale finner du her!


Forlag:Cappelen Damm
Original tittel:When we Meet-Again
Norsk tittel:Når vi møtes igjen
Forfatter: Kristin Harmel
Innleser:Nina Waxholtt
Format:Lyd
Spilletid:12t 38 min
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde: Storytel

 

Forfatter

kristin harmel
Foto: Robin Cage

Kristin Harmel er født i 1979 og er en amerikansk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken How to Sleep with a Movie Star og har siden skrevet en rekke bøker. Fire av bøkene hennes er oversatt til norsk.

 

HILSEN BEATHE

 

Singularitet av Marita Fossum

Fornøyelig roman om å leve på kanten!

Marita Fossum har hele seks romaner bak seg før denne, likevel har jeg ikke lest noe av henne før nå. Det skal det bli en endring på for dette likte jeg veldig godt.

singularitet

Det er Gullemor som er hovedpersonen i Fossum sin nyeste roman. Hun er middelaldrende, singel og barnløs. Når romanen starter har hun bestemt seg, hun skal begynne å prostituere seg, leve litt på kanten. For som hun selv sier:  Hvorfor skal jeg ha det trygt, når andre frykter for sitt liv? Hvorfor skal jeg være innenfor, når så mange andre holdes utenfor?

Det er godt mulig at denne planen ble satt ut i livet litt raskere enn planlagt på grunn av den unge mannen hun fant under en Rhododendronbusk i Botanisk hage som vi får høre om helt til å begynne med i romanen, han som hadde jord i munnen og nesen. Denne sekvensen setter samtidig standarden for den lune og underfundige humoren denne boken er spettet av. Prosjektet hennes er delvis filosofisk, delvis politisk og delvis religiøst, men som faren sier:så lenge du ikke blir fiksert på religion eller universets mysterium,er det ingen grunn til alarm.
  Hun selger ikke sex for pengene sin del for det har hun mer enn nok av, og det er heller ikke snakk om å henge i taklampen,det blir mer passiv men nærværende.

Hun forteller om både selvproletariseringsprosjektet sitt og mannen hun fant i botanisk hage til venninnen Abigail men siden venninnen som liker å leve alternativt nettopp har renset alle cellene i kroppen sin vil hun ikke høre snakk om denne ungen mannen hun fant og mest sannsynlig reddet livet til.

Det var blitt kveld da jeg ringte venninnen min og la ut om min endelige avgjørelse. Jeg sa at jeg trengte et lidenskapelig prosjekt, at mitt liv var blottet for mening, og at jeg var lei av å gå sånn halvkald omkring.Det er jo ingenting som betyr noe, ingenting som står på spill, sa jeg………(………)….
Abigail er en gammel venn og god på mange måter, men jeg tviler på at hun er en sann venn, for hun ville trolig vitnet mot meg i en rettssak hvis det stod mellom sannheten og meg.

S.12/13

Vi får også et innblikk i Gullemor sitt forhold til faren som er delvis pleietrengende og de har ansatt en pleierske som skal ta vare på ham. Hun heter Linda men faren kaller henne Danita og da blir det slik. Gullemor forstår ikke alltid hva hun sier fordi hun snakker tøndersk og ber henne heller snakke engelsk, noe som ikke er aktuelt for Danita.

Med sexprosjektet sitt havner Gullemor uten tvil i situasjoner hun gjerne skulle vært foruten men så er det jo en gang slik at hun ville ha litt mer action i livet sitt og det fikk hun på mange måter også.
Vi får også et innblikk i en heller noe trist familiehistorie, og under ligger stadig denne litt underfundige humoren og lurer.
Hun kommer også stadig tilbake til denne unge mannen hun fant,og det er tydelig at hun bryr seg om folk.

I fysikkens verden er Singularitet helt enkelt fortalt et punkt som ikke oppfører seg på samme måte som alle andre, det er et punkt hvor det finnes en uendelighet av energi men hvor lyset ikke slipper til, et såkalt svart hull.  Og kanskje var det nettopp slik Gullemor følte det før hun satte i gang prosjektet sitt, at livet hennes var som et stort svart hull, et stort tomrom? At hun bare eksisterte og at ingenting hadde noe mening? Sånn sett passer jo navnet på romanen helt perfekt.

En herlig roman om en kvinne på min egen alder og hennes søken etter meningen med livet og kanskje også søken etter hvor hun hører til.  Store spørsmål som dette kan fint pakkes inn i en roman med høy humrefaktor når det er gjort så balansert og med et så godt språk som det Fossum har. Hun tar mye på kornet og jeg nikket gjenkjennende til mye, og Gullemor hun må man jo bare bli glad i.
Denne skal jeg definitivt skaffe meg i papirformat for denne vil jeg finne frem igjen ved en senere anledning.

Anita har lest og blogget om den, hennes omtale finner du her!

 

Anbefales!


Forlag:Oktober/ Lydbokforlaget
Tittel: Singularitet
Forfatter: Marita Fossum
Format:Lydbok
Sideantall/Spilletid:141sider / 4:54t
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Fossum-Marita
Foto: Finn Ståle Felberg

Marita Fossum er født i 1965 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2002 med  romanen Verden utenfor og har siden skrevet i alt syv romaner. Hun har fått flere utmerkelser for sitt arbeide.

 

HILSEN BEATHE

 

Livet som var ment for deg av Kristin Harmel

 SKJØNN BOK OM Å GÅ VIDERE I LIVET!

 

For fire år siden leste jeg romanen Så lenge det er stjerner på himmelen av samme forfatter, en bok med et historisk bakteppe og som ble jeg veldig grepet av. Denne boken har ikke dette historiske bakteppe men likevel tok jeg meg i å få tårer i øynene ved flere anledninger. Glad jeg hørte denne mens jeg holdt på med julevasken og ikke var ute blant folk, og siden jeg har lyttet til denne uten mulighet til å notere underveis blir dette en omtale fritt etter hukommelsen.

livet som var ment for degLivet som er ment for deg handler om Kate som er musikkterapeut i New York. Hun er forlovet med den kjekke og vellykkete Dan som elsker henne overalt på jord, men like etter forlovelsen med ham begynner hun å ha noen livaktige drømmer om sin første ektemann Patrick og det livet hun egentlig kunne levd.

Patrick hadde vært hennes sjelevenn men dessverre døde han i en bilulykke  tolv år tidligere bare 29 år gammel. Når hun nå endelig skal gå videre i livet begynner hun å plages av dårlig samvittighet.

Drømmene blir mer og mer livaktige, og de kan minne mer om et parallelt liv enn noe annet. Og ganske snart dukker datteren deres Hannah også opp, datteren de kunne hatt om Patrick fremdeles var i live. Datteren deres er døv og  bruker dermed tegnspråk for å kommunisere. Dette gjør at Kate bestemmer seg for å ta et kurs i tegnspråk og utvide terapien til å omfatte hørselshemmede barn i tillegg- altså i hennes virkelige liv.

Hun vet jo at dette høres helt sinnsykt ut men hun velger å fortelle om dem til søsteren sin og en venninne, men de tror henne ikke og mener hun bare har dårlig samvittighet for forlovelsen med Dan. Dan på sin side er heller ikke særlig støttende ovenfor disse drømmene om Patrick eller om utvidelsen av praksisen som hun har planer om.

Jeg fikk forholdsvis tidlig bange anelser om hvor dette førte hen men jeg må innrømme at den tok noen omveier slik at jeg ble noe usikker til tider på veien, men en god stund før slutten klarte jeg å gjette utfallet.

Dette blir jo litt som disse håpløs romantiske filmene jeg liker å se, de hvor jeg øyner utfallet allerede i de første minuttene av filmen, men av en eller annen grunn så gjør det liksom ikke noe likevel. Men nå er ikke denne boken noe superromantisk kliss men en ganske så realistisk fortelling om en kvinne som etter mange år oppdager sin egen sorg etter tapet av mannen, og som på sitt eget vis prøver å skape seg et liv selv om det ikke ble helt det hun hadde sett for seg på forhånd.

Dette er en lettlest bok om både sorg og om hvordan man kan få god drahjelp fra den andre siden, og kanskje er det slik at det er mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blåtte øye, eller som jeg pleier å si, det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Man får også et lite innblikk i fosterhjemstjenesten i USA og hvor mye frivillig arbeid betyr for veldig mange barn.

Egentlig liker jeg ikke jo slike feelgood bøker lenger men denne syntes jeg var litt fin og hadde noe dybde.

En skjønn og til tider smågripende roman om både kjærlighet, sorg og vennskap. Skal jeg pirke litt så var det irriterende at innleser hele tiden brukte den engelske uttalen av navnet Patrick i stedet for den norske uttalen, men ellers har jeg ingenting å utsette. Og jeg fikk lyst til å lese/ høre forfatterens nyeste norske oversettelse: Der valmuene vokser.

 

Anbefales!

 


Forlag:Cappelen Damm
Original tittel:The Life Intended
Norsk tittel:Livet som var ment for deg
Forfatter: Kristin Harmel
Oversetter:Benedicta Windt-Val
Format:Lydbok
Spilletid:10:29
Utgitt:2014
Min utgave:2016
Kilde:Storytel

 

Forfatter

 

kristin harmel
Foto: Robin Cage

Kristin Harmel er født i 1979 og er en amerikansk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken How to Sleep with a Movie Star og har siden skrevet en rekke bøker. Fire av bøkene hennes er oversatt til norsk.

 

 

 

HILSEN BEATHE