RØRENDE OG STERKT OM SØSKENKJÆRLIGHET

 

Oppdatert 1/2-2019: VG kunne i går kveld opplyse at forfatter Eirin Gundersen har fått anklager om plagiering mot seg da det er funnet flere likhetstrekk mellom hennes nyeste diktsamling Lyder jeg ikke kan høre og andre forfatteres verk. En konsekvens av dette er at alle tre bøkene hun har gitt ut er trukket fra markedet. I klassekampen har de gått ut med navn på de tre forfatterne som har fått deler av sin tekst plagiert og i samme artikkel finnes det tekstutdrag som viser likhetene.

Uansett omfang så er dette for meg som leser veldig skuffende, fordi jeg har likt diktsamlingene hennes så godt og har anbefalt dem videre til andre lesere. På en måte føler jeg meg litt lurt fordi jeg nå ikke vet hvilke ord som kommer fra forfatteren og hvilke som ikke gjør det. Jeg var først inne på tanken om å slette innleggene men kom til at det blir mest riktig å la dem bli stående, blant annet fordi hun har gitt meg noen gode lesestunder som jeg vil ta med meg videre og uansett så vil jeg tro eller i det minste så håper jeg at de fleste ordene kom fra hennes penn. Tross alt.

Det var for temmelig nøyaktig en måned siden jeg fikk nyss i at forfatteren skulle komme med sin tredje bok, sin tredje diktsamling og siden jeg har god erfaring med diktene hennes fra før av så fikk denne hoppe galant over lesekøen når den kom inn dørene i går, gårsdagen og dagen i dag ble tilbragt sammen med den unge kvinnen som er hovedperson i Gundersen sin nyeste diktbok.

Lyder jeg ikke kan høre handler om denne ungen kvinnen jeg såvidt har vært inne på,jeg-personen i diktsamlingen og hun har en eldre bror som sliter psykisk og deler av denne samlingen handler om nettopp dette. Diktet helt fremst i boken bærer et slags løfte om at hun skal være der for ham, at hun skal hjelpe ham slik han hjalp henne når hun var liten. En gang var det han som tok seg av meg, trillet vogna under trærne så jeg skulle se at de fantes.

Men som vi skal få erfare så er det ikke alltid like enkelt å hjelpe en som er psykisk syk og noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å være der og være vitne til at de forsvinner for en, forsvinner inn i et veldig mørke…

Gjennom denne diktsamlingen som er delt i tre deler får vi blant annet hennes minner om tiden da de var små, da hun bodde hjemme og ikke minst tiden før broren ble syk.

Vi får ta del i hennes observasjoner av den broren hun er så glad i men som forsvinner mer og mer inn i et veldig mørke. Sterke er de diktene som beskriver hans oppførsel, frustrasjon og raseri men like sterkt står de delene av diktene hvor vi får ta del i den hjelpesløsheten hun føler fordi hun ikke kan forhindre det som skjer med ham, hun kan bare være vitne til det som skjer.

 

Broren min gjemmer seg så ingen skal se ham:
han vil ikke lenger ut- noen brødre er stillere enn andre.

Han holder seg inn mot veggene, klemmer seg sammen
tett inntil treverket

som dypvannsfisk mot mudderet på havbunnen,
som rur mot gamle skipsvrak.

s.17

 

Dette er bare et av mange sterke dikt som beskriver hennes iaktakelse av sin elskede bror.

Hun tenker på sitt eget liv, hverdagen hun har med kjæresten hvor de lager middag og spiser sammen, samværet med kolleger og venner, og ikke minst tenker hun på hvordan broren ikke har disse tingene, dette livet som hun og de fleste andre har. Fordi han er syk.

Hun savner den friske broren sin, det er tydelig.

Del to av samlingen er preget av dikt om hvordan hans sykdom preger henne og hennes liv. Det er klart at man som pårørende blir påvirket av at en av våre nærmeste ikke har det bra. Flere av diktene viser søsterens forvirring over det som skjer med broren, kanskje har hun dårlig samvitttighet fordi hun er frisk mens han ikke er det. Disse sekvensene er såre. Men de viser også hvor påvirket livet hennes blir og akkurat dette er godt fortalt i det diktet jeg har sitert under her.

Jeg husker de krasse setningene,de knuste tallerknene,
bitene av en vinter du ønsket å dø.
Du må ikke gå rundt og tenke på dette, sier foreldrene våre,
det tilhører fortiden.

Men den følger etter meg når jeg drar herfra,
blir med til byen, låser seg inn i leiligheten, finner seg til rette.

Den går ved siden av meg på vei til bussen om morgenen,
strekker fram hånda og hilser på alle jeg treffer.

Den prikker meg på skulderen når jeg legger planer,
fletter seg inn i dagene, sovner og våkner.

s.53

 

Siste del av denne samlingen er for det meste viet til jeg-personens forhold til sin farmor, hun og kjæresten besøker henne og hører henne fortelle historier. Noen av disse sekvensene var veldig såre for farmoren snakket om en søster som hadde mistet barnet sitt men som selv lenge etter han var borte trillet ham i vognen opp og ned gatene. Farmoren er vokst opp på gården men jeg fikk ikke helt taket i om det var samme sted som jenten hadde vokst opp, men det er godt mulig.

Farmoren husker ikke alt like godt lenger, det gjør heller ikke broren. Jeg-personen er redd for å miste minnene og derfor går hun hardt inn for å huske dem, kanskje hun er redd for at det samme skal skje med henne? Kanskje farmorens søster slet med noe av det broren hennes gjør, ligger det til familien? Dette er kanskje noe jeg-personen tenker på og er redd for.

Tilhørighet tenker jeg er et av temaene i denne samlingen, og i tillegg handler det om naturen rundt oss, havet, skogholtet og åkrene. Mange av setningene var så nydelige at jeg stoppet opp og dvelte ved dem flere ganger.

Forfatteren har et veldig godt språk og diktene fremstår tilgjengelige. Noen ganger står diktene oppstilt som vist i sitatene over mens andre ganger er det mye tekst på siden og  fremstår nærmest som små noveller.

Samlingen består av en hel rekke både sterke og hjerteskjærende dikt, og det var plent umulig å ikke bli berørt av disse. Like mye som det handler om sorgen og fortvilelsen over brorens sykdom så er det også en vandring langs memory lane, om hvordan ta vare på minnene våre, historien vår. Den som gjør oss til den vi er, på godt og vondt.

 

ANBEFALES!

 

Her er link til omtale av de andre bøkene hennes, Du er menneske nå og Alt som ikke er tjoret fast.

 

---

Forlag:Gyldendal
Tittel:Lyder jeg ikke kan høre
Forfatter:Eirin Gundersen
Format:Innbundet
Sideantall: 83
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

Forfatter

Foto: Julie Pike

 Eirin Gundersen er født i 1990 og er en norsk forfatter. Hun har gått på forfatterstudiet ved Høyskolen i Bø samt ved universitetet i Tromsø. Hun debuterte som forfatter i 2015 med diktsamlingen Du er menneske nå, hennes andre diktbok Alt som ikke har blitt tjoret fast ble utgitt i 2017. Lyder jeg ikke kan høre er forfatterens tredje bok.

 

 

HILSEN BEATHE