Hvis av Tine-jarmila Sir

RÅTT OG BRUTALT!

 

hvisJeg har lest en god del bøker opp gjennom om overgrep og mishandling av barn. Slike bøker er aldri gøy å lese men desto er det viktig at bøker med disse temaene blir lest. Det er ikke lenge siden jeg leste Kinderwhore som er en sterk og medrivende roman om litt av samme tema, om mulig så er denne hakket mer brutal i all sin elendighet. Da tenker jeg selvfølgelig på det som skjer med den lille jenten i boken.

Siden jeg følger Tine på facebook hadde jeg sett noen av tekstene på forhånd så jeg visste på en måte hva jeg gikk til før jeg begynte på denne.

Jeg noterer alltid underveis når jeg leser og ord som sterkt, helt grusomt,hjerteskjærende og fy faen gikk igjen hele tiden.

Hvis handler om en navnløs liten jente som blir utsatt for overgrep gjentatte ganger av flere godt voksne menn som burde visst bedre. Det er den lille jenten som forteller om det hun har blitt utsatt for og hele tiden er det som om hun drømmer seg vekk og for en stakket stund ønsker at hun var en annen enn den hun er(for da hadde hun ikke måtte gå gjennom det hun gjør akkurat nå, ligge der og bli voldtatt.)

Overgrep mot barn er aldeles grusomt og det finnes ikke strenge nok straffer for de som begår slike grusomheter. Dere har sikkert allerede skjønt at dette ikke er en «walk in the park» men jeg har likevel lyst til å dele et par av diktene med dere for å vise dere hvor rått og brutalt forfatteren formidler disse hendelsene.

Hvis jeg var Niels Fredrik Dahl ville jeg sagt
at du ser ut som du kan elske
det er det ikke alle som gjør
med øyne som et åpent sår
og jeg ser du prøver
til tross for at de prøvde
å ta livet av deg
du blødde fra munnen
og underlivet
da de gikk leende tilbake til bilen
og før de satte seg inn
tørka blodet av pikkene
med like blodige never
de avtalte å svinge innom bensinstasjonen
hver sin pølse på vei hjem

Det er så hjerteskjærende at jeg har nesten ikke ord, og slik er det gjennom hele samlingen. Det er sånn at jeg har lyst til å klemme den lille jenten og si at alt kommer til å gå bra, si at nå er hun trygg og at ingen i hele verden kan gjøre henne noe mer vondt.

Hvis jeg var Èdouard Louis ville jeg sagt det slik
at vold er en kilde til sannhet
for dere kjeppjaga meg ikke
dere tok ikke ord ut av munnen min
men dere vrengte
kroppen
la nye ord
i den
slo kjeveleddet på plass
da det låste jeg
om erigerte, voksne
pikker
og jeg slutta å kjempe imot.

Det første tanken som slår meg er hvor i all verden er foreldrene hennes oppe i dette? Hvordan i all verden kan de la dette skje? De vet jo hva som skjer med henne….
Er det ingen oppegående voksne som ser denne lille jenten og det hun går gjennom og ikke minst kan gripe inn?
Hvordan bli et helt menneske igjen etter slike grusomme hendelser? Hvordan ser barnet på seg selv i etterkant av slike hendelser?

Samlingen gir kanskje svar på noen av disse spørsmålene og noen steder står det noe som får meg til å tenke at dette kan være basert på noe forfatteren selv har opplevd uten at jeg vet dette med absolutt sikkerhet. I samlingen står det også noe om at hvem som helst kan være en overgriper, eller sagt på en annen måte, det finnes en overgriper i alle sosiale klasser i samfunnet og man kan ikke med det blotte øye se hvem som er det eller ikke.

Det var et godt grep å la den lille jenten fortelle historien for ofte er det ikke slik, ofte er den vel som forgriper seg på barn som kommer til ordet, skjønt jeg har lest en roman for flere år siden hvor barnet kom til ordet.

Overgrep på barn skjer hver eneste dag over hele verden, også her i Norge. Det er noe som det må settes enda mer fokus på, vi kan ikke bare snu oss vekk og late som det ikke skjer, for det skjer.  Derfor trenger vi bøker som dette,og kanskje kan nettopp denne diktsamlingen bidra til at noen der ute får lyst til å komme med sin historie?

Denne diktsamlingen var som store knytteneveslag midt i magen og det føltes nesten som jeg skulle miste pusten enkelte ganger.
Dette er noe av det sterkeste, råeste og det mest brutale jeg har lest i år og en klar kandidat til bokbloggerprisen i åpen klasse. Derfor råder jeg alle bokbloggere som måtte lese dette om å lese boken selv om det gjør vanvittig vondt. For det er vondt å lese. Det er bare å kvinne seg opp og ta fatt.

 

ANBEFALES STERKT!


Forlag: Flamme
Tittel: Hvis
Forfatter: Tine Jarmila-Sir
Format:Innbundet
Sideantall:55
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

tine_tilweb_1024x1024
Foto: Flammeforlag.no

Tine Jarmila-Sir er født i 1986  og er en norsk forfatter. Hun har arbeidet på frilansbasis i forlag, både som forfatter, tekstforfatter, litterær konsulent, oversetter, redaktør, korrekturleser og språkvasker. Hun debuterte som forfatter i 2014 med romanen Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, deretter kom boksingelen Ulven under armen i 2017 før årets utgivelse, diktboken Hvis.

 

 

HILSEN BEATHE

Behold meg av Tone Sanden Døskeland

behold megSelv om jeg har lest en del diktsamlinger de siste årene så anser jeg ikke meg selv som dreven «i faget» og det er like «skummelt» hver eneste gang man skal legge ut en omtale av en diktsamling.

Noen ganger går det lekende lett å lese en diktsamling mens andre ganger må man jobbe litt ekstra med teksten, noe som er helt greit.

Jeg liker at  ikke fasiten er gitt hver eneste gang og at forfatteren åpner opp for at man skal finne sin egen tolkning på det som blir fortalt.

Noen ganger er det bare slik at man ikke ser skogen for bare trær selv om man glimtvis kan skimte noe vakkert mellom alt det råtne løvet.

Behold meg er skrevet av en debutant og handler om en ikke navngitt ung kvinne. Hun er i et nyetablert samboerforhold men ganske snart får man mistanke om at ikke alt er som det skal og det hele minner mer om et forhold som går mot slutten enn noe annet. Samtid står det kanskje ikke på henne for jeg tolker henne dithen at hun lengter etter mye mer nærhet fra kjæresten enn det hun får og når de går i parken observerer hun en far som er der med den lille datteren sin. Kanskje hun lengter etter å bli mor selv en gang?

Men det er ikke bare mer nærhet til kjæresten hun higer etter, hun søker etter mer kontakt med sin egen far uten at det blir utdypet noe om hvorfor hun ikke har den gode kontakten med ham.

Disse lengslene og drømmene hennes blir skildret gjennom mange ulike metaforer hentet både fra naturen og kroppen. Og av og til blir det bare ekkelt og vemmelig. Jeg er ikke spesielt hårsår og tåler egentlig mye men når det blir beskrevet snott som blir sugd ut av nesen for å havne i munnen på en annen så blir det bare kvalmende.
Jeg forstår hennes lengsel etter å komme så nær kjæresten sin som overhodet mulig men når hun ytrer et ønske om å stikke fingeren sin inn i neseborene hans og  virkelig grave da må jeg melde pass altså. Pille han i nesen? Virkelig?

Det er flere sekvenser som er fine og hvor jeg føler meg på bølgelengde med hovedpersonen  i hvert fall til en viss grad, men alt det vakre drukner i alt det som råtner i naturen. Jeg forstår at det kan være metaforer for den kjærligheten som er på vei til å ta slutt, og at det kan symbolisere at alt rundt henne faller i grus/ råtner bort. Likevel kjenner jeg at jeg ikke bryr meg fordi jeg blir mer opphengt i alt som råtner uansett årstid, det være seg blomster,løv, frø eller hun selv.

Det er mye hverdagslig som skjer også og de sekvensene er helt greie. Innimellom blir det faktisk litt sårt også, som da hun sitter hos legen og så gjerne vil at kroppen hennes for en gangs skyld skal klare å produsere noe. Det er en tydelig lengsel etter noe hun ikke har. Det kan også virke som hun ikke har så høye tanker om seg selv, kanskje fordi hun opplever mye motgang i livet? Hun virker til tider usikker på seg selv. Når jeg tenker på tittelen,Behold meg, så fremstår det som en bønn til en eller annen om at man må velge henne, beholde henne, ikke støte henne fra seg. En higen etter at noen skal ønske å være med henne. Og det er egentlig veldig fint. Ja, om det er det som menes da.

Når en leser dikt så er følelsene man sitter med når man leser minst like viktig som forståelsen av dem. Det er ikke slik at en må forstå alt ved en diktsamling for å ha utbytte av den. Her druknet dessverre de fine øyeblikkene ganske raskt i råtne løv eller vemmelige skildringer. Jeg ble verken engasjert i boken eller i hovedpersonen, og for det aller meste brydde jeg meg ikke noe om henne i det hele tatt. Det kan være fristende å bruke klisjèen, det er ikke deg, det er meg, men jeg vet ikke om den blir helt riktig å bruke her for jeg tror rett og slett det meste druknet i all det råtne løvet. Som nevnt over så ser jeg at det er noe der selv om jeg ikke fikk det helt til å stemme denne gangen, så om forfatteren skriver flere bøker gir jeg de gjerne en sjanse.

Det kunne vært interessant å høre om noen andre der ute har lest og kanskje har en annen oppfatning av denne enn det jeg fikk denne gangen.

 


Forlag:Oktober
Tittel:Behold meg
Forfatter:Tone Sanden Døskeland
Format:Heftet
Sideantall:92
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Doeskeland-Tora-Sanden
Foto: Linn Heidi Stokkedal

Tone Sanden Døskeland er født i 1992 i Bergen. Behold meg er hennes første bok.

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel #5: Det gule bladet, den svarte pupillen av Katrine Heiberg

I den femte utgaven av diktlesesirkelen til Anita er kategorien en norsk diktsamling av året. Jeg har lest en del av de diktsamlinger som har kommet i år, men har enda flere på vent så det bød ikke på problemer å finne en bok som kunne passe. Valget falt på en debutant fra vestlandet.

det gule bladet I diktsamlingen Det gule bladet, den svarte pupillen møter vi en jeg-person som jeg går ut i fra er en ung kvinne og hun snakker om en ensomhet, et mørke som hun så gjerne skulle vært ute av men  det er  ikke så lett. Uansett hvor mørkt ting er så skinner det noe lyst gjennom likevel og hun kommer ikke utenom lyset som hun selv sier i aller første setning. Det er et veldig sterkt første dikt hvor vi allerede på andre siden for aller første gang får servert tittelen på samlingen.
hvor kommer denne viljen til liv fra
trangen til å skjønne og male
det gule bladet i det gule sollyset

den svarte pupillen i den svarte natta
hvor opprevet levende jeg skal bli

Dette er en person jeg forstår er alene med tankene sine og det kan virke som hun av og til er redd dem for hun kaller dem en epidemi. Jeg tolker det som om det har skjedd denne unge kvinnen noe, noe skikkelig vondt og her kjemper hun med nebb og klør  for å klare å stå i det mørke hun befinner seg i og hun føler seg til tider misforstått.

Dette er en diktsamling om en person som befinner seg helt på bunn og som er i en kamp med seg selv (og andre?) om å reise seg igjen, selv om det av og til kan virke som hun er i ferd med å gjøre slutt på det hele. Men jeg tror at hun innerst inne ikke ønsker å stå utenfor på den måten som hun gjør nå, men det er vanskelig å be om hjelp. Det er noe hun vegrer seg for å endre på, men samtidig er det kanskje nettopp en endring hun trenger. Det skinner gjennom tekstene at hun virkelig trenger hjelp.

tankene yngler i nattemørket
og vil viske ut enhver forskjell

går det for langt vil de lukke meg
skodde for skodde

frykten stenges inne
som en nattsvermer i en lampeskjerm

så blottlagte skal ikke
sinnets bevegelse være

jeg er nødt til å skille meg fra meg selv
for ikke å forgå

S.50

 Forfatteren har bachelor i litteraurvitenskap og er kritiker i Morgenbladet, og i tillegg er det ingen tvil om at hun  kan skrive for dette var helt supert. For en knallsterk debut!Når jeg var helt fersk i diktlesing sverget jeg veldig til disse diktsamlingene som var fortellende og som hadde en slags rød tråd. Den røde tråden finner jeg på en måte igjen her også men ellers er fortellingen veldig fragmentert. Noen sider er tettskrevne mens andre er på en liten linje, som oftest når man trenger en pustepause må vite.

Over her har jeg bare skrevet om noen av de inntrykkene jeg fikk av samlingen og det fine med å lese dikt er at jo flere ganger man leser dem jo flere ting legger man merke til for hver gang. Tårene satt aldri langt unna her for det var tydelig (for meg i det minste) at det hadde skjedd noe med denne unge kvinnen og at hun virkelig sliter.

Av og til er det så fint å kunne tolke ting selv og at ikke alt er gitt i et slags fasitsvar. Derfor håper jeg at flere av dere kommer til å lese denne for jeg er så spent på hvordan andre kommer til å tolke diktene. At de er sterke bærer det ingen tvil om, men kanskje andre finner ut andre ting ved denne unge kvinnen enn det jeg gjorde?

Coveret passet veldig godt til både tittelen og innholdet i boken. Det er for det meste svart med ensomheten og det å stå utenfor. Om det som mest sannsynlig har skjedd henne, men så er det noen lysglimt å spore likevel. Og kanskje et håp for fremtiden, tross alt? Eller symboliserer det gule bladet noe som er i ferd med å visne?

Anbefales!


Forlag:Kolon
Tittel: Det gule bladet, den svarte pupillen
Forfatter: Katrine Heiberg
Format:Heftet
Sideantall:56
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

HeibergKatrineSTOR
Foto: Kolonforlag.no

Katrine Heiberg er født i 1992 og er kritiker i Morgenbladet. Diktsamlingen Det gule bladet, den svarte pupillen er hennes debutbok.

 

Spredte døtre av Helene Imislund

Helene Imislund er en av to unge kvinnelige debutanter denne høsten som har valgt å skildre ting gjennom eldre kvinners øyne. Den andre er Susanne Skogstad med romanen Svartstilla.

spredte døtreSpredte døtre er en diktsamling bestående av tre lengre dikt hvor to av dem er sett gjennom en eldre kvinnes perspektiv mens den tredje er sett gjennom en ung kvinnes øyne etter at en eldre ukjent slektning døde. Nettopp døden er et tema man befinner seg tett innpå i disse diktene.

Spredte døtre er første langdikt ut og handler om en eldre navnløs kvinne som nettopp har fått en alvorlig kreftdiagnose og må derfor forholde seg til det faktum at hun kanskje ikke har så veldig lenge igjen. Hun ligger på sykehuset og reflekterer over livet og over døden selvsagt. Hun tenker på de fødende kvinnene som ligger på en annen avdeling på det samme sykehuset og reflekterer over det som skjer inne i hennes egen kropp. På cellene som vokser inne i henne.

 

 

det er døtrene
som føder avkommet
som sprer en slekt

jeg er en datter noen har gitt
tre måneder til tre år

jeg kan bare
gjenføde slekten
i mine egne dattersvulster
mine egne spredte døtre

S.12

 

Hun tenker også på hvordan det skal gå med familien den dagen hun ikke lenger er her, hun tenker på deres smerte som vil endre seg ettersom tiden går, men hun reflekterer også på sin egen smerte denne siste tiden hun har.

Det andre langdiktet heter Hjem og handler om den 92 år gamle demente damen som familien har bestemt skal på eldrehjem siden hun ikke lenger klarer seg selv. Hun går gjennom huset som snart ikke lenger skal romme henne  og tingene hennes. Hun mimrer tilbake til den gangen hun var liten og husker omsorgen hun fikk av moren. Tenker på noe som faren sa til dem når de var liten. Hun tenker også på sine egne barn når de var små, og hun bekymrer seg for om hun skal like seg på det nye hjemmet.

dette er ennå huset
som gjør at jeg ikke er hjemløs
det skal gå i arv
men det at det er mitt hjem
tilhører meg
senere bare et bo
ting som skal sorteres i to bunker
kastes eller beholdes

S.43

 

Det er tydelig at den gamle damen har kvaler for dette med å flytte og kvitte seg med tingene sine, tingene som definerer henne og som har fulgt henne gjennom en årrekke. Dette er jo livets sirkel enten vi vil det eller ikke, det kommer den dagen vi ikke lenger er her samtidig er det veldig sårt. Men sånn er det når man har nådd den alderen at man har mer fortid enn fremtid.

Alltid liljer er tredje og siste dikt i samlingen. Den handler om den unge kvinnen som har fått i oppgave å ta hånd om en eldre slektnings begravelse. Her får vi vite at den avdøde het Inga  men som i de andre diktene får vi ikke navnet på jeg-personen. Den unge kvinnen kjente ikke den avdøde så godt. Vi få ta del i det rent praktiske i forbindelse en begravelse, men den unge kvinnen reflekterer naturligvis over hva som skjer med en når en ikke er her lenger, og hvor lang tid det går før en blir glemt, hvor lang tid det går fra en gravstein reises til den slettes.

det kan kjennes som
å ha på seg  andres klær
når beskjeden om noens død
får deg til å tenke mest på din egen
noe som trekkes gjennom dagene

S.80

 

Dette var tre fine og til tider ganske så triste dikt. De aller fleste diktene opplevdes som ganske sterke, men det var kanskje de to første diktene som grep meg aller mest. Kanskje det er fordi den unge kvinnen ikke kjente den eldre damen så godt og dermed ikke ble så berørt av hennes bortgang selv om hun selvfølgelig gjorde sine refleksjoner i ettertid.

Imislund har et fint språk og jeg syntes hun har klart brasene med å «gå inn i hodet på en gammel dame» ganske så bra. Forfatteren har gjort noen fine observasjoner i disse diktene som også fremstår som veldig tilgjengelige. Når man på en eller annen måte blir konfrontert med døden så er det naturlig at man gjør seg refleksjoner over det livet man har hatt og hvordan ting eventuelt vil bli for de som måtte sitte igjen. Disse refleksjonene var såre og det ble til tider sterk lesing, noen var også litt triste men ikke slik at jeg tok til tårene selv om jeg ble berørt av dem.

Det første diktet har vært publisert før, eller en tidligere versjon av diktet, mens deler av to andre dikt inneholder sitater fra to andre forfattere.

Dette var absolutt en bra debut og siden man skal lese en norsk diktsamling anno 2018 kan denne væreet godt alternativ til neste runde av Anitas diktlesesirkel som går av stabelen i september. Det eneste jeg ikke helt forstår er valg av cover på boken, jeg hater stankelbein, hater. Det må være den eneste motforestillingen jeg har mot denne boken.

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Spredte døtre
Forfatter:Helene Imislund
Format:Ebok
Sideantall:108
Utgitt:2018
Kilde:Lånt på ebokbib

 

 

Forfatter

Helene Imislund
Foto:Anna-Julia Granberg

Helene Imislund er født i 1984 og er jurist. Hun har tidligere jobbet som redaktør i litteraturfanzinen Mopp. Spredte Døtre er hennes debut.

 

HILSEN BEATHE

Skitne lille hjerte av Emily Dickinson

skitne lille hjerte

Emily Dickinson (1830-1885) var en amerikansk poet som i løpet av sin tid som forfatter skrev så mye som 1800 dikt hvor et fåtall faktisk ble utgitt mens hun ennå var i live og da anonymt. Etter sin død ble hun anerkjent som en av de store i amerikansk litteratur.
Hun bodde hele livet sitt i Amherst i Massachusetts og på et tidspunkt trakk hun seg tilbake fra omverden og levde en eremitt-tilværelse i foreldrenes hus «The Homestad».  I tillegg til en omfattende produksjon av dikt var hun en meget ivrig brevskriver som senere ble samlet i tre bind og hvorav tre av de mest berømte er «The Master Letters». Man kan undre seg på om denne tilbaketrekkingen var å regne som et sykdomstrekk eller om isolasjonen var nødvendig for henne for i det hele tatt å være forfatter. I følge Wikipedia ble hun sett på som noe eksentrisk.

Emily Dickinson oppsummerte det viktorianske samtidig som hun var en forløper for modernismen innenfor den amerikanske lyrikken.
Hun skrev tett på livet uten at det var selvbiografisk av den grunn. Hun har også en litt særegen stil for å si det mildt. Her sammenlignes parlamentet med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi og en spalting i hjernen med et flokete garnnøste. Uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete for å nevne noe.

Dickinson skal i et av de mange brevene hun skrev definert poesi som en form for skalpering: Hvis jeg leser en bok og kroppen blir så kald at ingen ild kan varme den, da vet jeg at det er poesi. Hvis jeg fysisk kan føle det som om den øverste delen av hodet tas av, da vet jeg at det er poesi. Mistenker at damen var veldig interessert i dissekering.
Mange av diktene hennes handler om død og udødelighet, noe som visstnok også skal gå igjen i brevene hennes.

 

DickinsonEmily
Foto: Kolon forlag

 

Hun sier også et sted at hun poserer både i diktene og i brevskrivingen slik at man kan ikke helt stole på om mange av diktene handler om henne selv eller ikke. Det spiller vel heller ingen rolle. Samtidig syntes jeg av og til det skinner gjennom en slags tristhet i noen av diktene, men det må jo ikke bety at forfatteren var trist når hun skrev dem.

Det er lett å arbeide når sjelen leker-
men når sjelen er trist-
og jeg hører den legge bort lekene
blir arbeidet tungt-

Det er enkelt når det verker i knokler, eller skorpen-
men spilene rundt nerven
lemlester lekkert-mer grusomt
som en panter i hansken-

 

S.12

Jeg må bare dele det aller første diktet med dere for det var så fint.

Begerbad, blomst og en torne
en vanlig sommermorgen-
dugg i en kolbe- en bie eller to
et vindkast i et tre-
og jeg er en rose.

S.7

Og aller sist må jeg dele titteldiktet med dere.

 

Skitne lille hjerte,
som bare er mitt.
jeg vant det med et kinn-
et fregnete helgenskrin-

Men vakkert nok
for den som ser
sjelens ansikt
og ikke knærne.

S.82

 

Jeg ble veldig nysgjerrig på denne forfatteren og har lyst til å lese disse berømte brevene hun skrev. Og om det er noen som har lyst til å lese noen av diktene hennes på engelsk så finnes det en liste over noen av diktene hennes her.

Den utgaven jeg har lest er en revidert utgave av den som kom ut på norsk i 1995, det finnes også to etterord av Tone Hødnebø som har gjendiktet Emily Dickinsons dikt.

Dette er nok en samling jeg kommer til å finne frem flere ganger for jeg tror at dette er en samling hvor man kan oppdage «nye» ting for hver gang en leser den. Absolutt en spennende forfatter som heller ikke ble så veldig gammel, eller kanskje 55 år ikke var så verst mot slutten av 1800-tallet?

Anbefales!

 


Forlag:Kolon
Tittel:Skitne lille hjerte
Forfatter:Emily Dickinson
Oversetter:Tone Hødnebø
Format:Heftet
Sideantall:116
Utgitt:1995(norsk utgave)
Min utgave:2015
Kilde:Leseeks

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel#4: Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood

Jeg hadde store forhåpninger om å få blogget om Halldis Moren Vesaas sin diktsamling før det var tid for diktlesesirkelen nå i juli, men det er tungt å ta fatt på skriving av bøker man har lest for to måneder siden. Diktsamlingen i seg selv er ikke noe vanskelig så jeg skal nok få gjort det, om litt.

Jeg mitt surrehue fikk tilsendt et leseeks av en diktsamling av Emily Dickinson for å ha noe å lese til denne utgaven av diktlesesirkelen vel vitende om at jeg hadde planer om å lese Margaret Atwood til samme formål som allerede lå klar i hyllen. Vel, Dickinson skal bli lest om ikke så lenge den også.

Selv om Atwood kanskje er mest kjent for sine romaner, så har hun ti diktsamlinger i bagasjen og kan  vel derfor kalles en lyriker også.
Susanna Moodies dagbøker er en samling dikt som kom til Atwood nærmest i drømmer etter at hun hadde lest Susanna Moodies to bøker om Canada, Roughing in the Bush (1852) og Life in the Clearings(1853). Bøker hun faktisk ble litt skufet over når hun endelig hadde lest dem for hun hadde hørt så mye om dem. Vel, ikke mer skuffet enn at hun har blitt inspirert til å skrive flere bøker i etterkant, men det skal sies at hun ble fascinert av personligheten til Moodie som kom frem gjennom de fragmenterte og springende tekstene hennes.
Romanen Alias Grace fikk hun inspirasjon til av å lese Moodies Life in the clearings hvor hun fikk høre om Grace Marks for aller første gang. I den boken forteller jo Moodie at hun var å besøkte henne på et sinnsykehus og fikk se en heller utagerende versjon av Grace og var overbevist om hun var skyldig. Carol Shields, en annen canadisk forfatter er totalt uenig med henne. Om Grace var skyldig eller ei får vi nok sikkert aldri vite.

susanna moodies dagbøkerSusanna Moodie( 1803-1885) var en engelsk forfatter som sammen med mann og barn flyttet til Canada i 1832. Hun skrev en rekke romaner, flere poesibøker og barnebøker men det er særlig memorarene hun gjorde suksess med og da særlig Roughing in the bush som hun ble bedt av sin forlagsredaktør om å skrive som en slags immigrasjons-guide for nykommere til Canada.

Susanna Moodies dagbøker beskrives som en slags mental dokumentarposi ettersom Moodie virkelig har levd. Og boken er delt inn i tre hvor Atwood tar for seg perioden 1832- 1840 i den første dagboken, perioden 1840-1871 i den andre mens den tredje og siste dagboken spenner seg fra 1871-1969. Ja, til lenge etter Moodie var død og begravet.

Den første tar for seg hvordan de hadde det som immigranter den første tiden i Canada med Moodies hat til både landet og menneskene der, det var et hardt og arbeidsomt liv langt ute i bushen med de farer som måtte true der. De ble heller ikke  alltid så godt mottatt av befolkningen.

Etterhvert flyttet de til Belleville hvor mannen fikk seg jobb som sheriff og Moodie følte mer tilhørighet til det landet hun var kommet til for mange år siden. Det kan virke som hun både elsket og hatet det på samme tid.
I den siste dagboken er Moodie en gammel dame og det er tydelig at hun har endret seg i løpet av alle disse årene. Og også her nevnes det at hun besøker et sinnsykehus i Toronto, og aller sist kommer det noen tanker fra under torven hvor Atwood tar for seg hvordan hun tror Moodie hadde taklet alle de endringene som ble gjort lenge etter hennes død og opp mot vår tid(1969, boken er fra 1970) og som på sett og vis ødelegger hennes egen fortid.

Etter at jeg leste Alias Grace ble jeg nysgjerrig på boken til Susanna Moodie hvor hun skriver om henne, og jeg hadde planer om å skaffe meg Carol Shields sin bok også siden de to tydeligvis var uenige om den godeste Grace Marks. Dette ble selvfølgelig ikke gjort, og det som ikke blir gjort sånn umiddelbart etter at man har lest en bok og liksom er «i det», vel, det blir ofte ikke gjort. Og jeg undrer meg på om jeg kanskje hadde fått et enda bedre utbytte av denne diktsamlingen om jeg hadde lest ord fra Moodies egen munn på forhånd. Jeg vet ikke. Samlingen var bra men samtidig følte jeg at jeg hadde hatt lyst å kjenne Moodie litt mer på forhånd for jeg kom vel ikke helt innpå henne her og følte med henne på samme måte som jeg kanskje skulle ønske.
Kanskje ikke et «must» men en fordel? Her kommer det jo tydelig frem hvordan livet som nybygger utartet seg og hvilket forhold Moodie hadde til landet som hun på en måte følte seg som en del av men som hun samtidig tok avstand fra. Og på en annen måte kan man kanskje bruke denne boken som en inngang til å bli bedre kjent med denne engelske middelklasse kvinnen som bosatte seg ute på prærien i Canada.
Jeg har avslutningsvis tatt med deler av det aller siste diktet  samlingen.

 

PÅ EIN BUSS LANGSMED ST.CLAIR: DESEMBER

Det skal meir til for å bli kvitt
meg: dette er enno mitt kongerike.

Snu deg, sjå opp
gjennom det sandete vindauget: eit uutforska
villniss av vaierar

Sjølv om dei gravla meg i monument
av betongheller og kablar
sjølv om dei dyngde i hop ei pyramide
med kaldt lys over hovudet mitt
sjølv om dei sa, Vi skal byggje
sølvfarga paradis med bulldosar

viser det kor lite dei veit
om å bli borte: eg har
mine måtar å komme igjennom på

 

 

S.68

 

Jeg elsker å lese bøker basert på mennesker som har levd og jeg får alltid lyst til å finne ut alt det er å finne ut om disse, så også Susanna Moodie. Så selv om bøkene hennes kanskje ikke blir noen «høydare» så vil jeg ha de med meg, for jeg har hørt nyss om at hun ikke alltid var nådig i sine uttalelser om landet hun liksom skulle «reklamere» for i sine guidebøker.
Anbefales!

 

Susanna Moodie & Margaret Atwood

AtwoodMoodie
Bilde har jeg stjelt av Ebokhyllami.

Les gjerne Mariannes bokomtale av den engelske utgaven!

 


Forlag:Cappelen Damm
Original tittel:The Journals of Susanna Moodie
Norsk tittel: Susanna Moodies dagbøker
Forfatter: Margaret Atwood
Oversetter:Anne Karin Torheim
Format:Heftet
Sideantall:77
Utgitt:1970
Min utgave:2013
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

margaret atwood
Foto: J.Allen

Margaret Atwood er født i 1939 og er en kanadisk forfatter. Hun har skrevet mer en 30 romaner, essays, barnebøker og har vunnet hele 60 priser for sitt arbeide, blant annet bookerprisen. Hun regnes som en av vår tids betydligste forfattere.

 

 

HILSEN BEATHE

Sommerlesing#4: Som svaler kom de -To skritt frem ett tilbake.

Om svaler tar to skritt frem og ett tilbake vet jeg ikke, ei heller kan det virke som debutanten Melissa Helen Edvardsen Hekland har hatt noe videre problemer med å komme seg fremover mot veien til å bli forfatter – jeg kan røpe at debuten hennes er veldig fin.  Men først skal jeg si noen ord om den lille men akk så fine romanen til William Maxwell som var siste bok ut i juni. Ja, her ligger jeg litt bakpå med omtaler men de kommer om ikke som perler på en snor så i hvert fall etter hvert som jeg har skrevet dem.

SOM SVALER KOM DEI Som svaler kom de  er handlingen lagt til en liten småby i midtvesten i 1918 og vi møter brødrene Peter ( kalt Bunny) på åtte og Robert på 13. Det er brødrene som er fortellerstemmene hver sin gang før vi får faren James sine ord mot slutten. Sentralt i romanen står guttenes mor Elizabeth Morrison selv om hun ikke kommer til orde selv.

Først får Bunny komme til, han er for det aller meste opptatt av Robert og hvor stygg han er med ham. Og jeg må si at i denne delen av romanen likte jeg ikke Robert noe særlig. Bunny er knyttet til moren mens faren er mer i bakgrunnen og ikke så engasjert i det daglige, noe som jeg tenker var vanlig på denne tiden.
Når jeg leste Roberts sin del endret jeg syn på ham nærmest umiddelbart, jeg forstod ham litt bedre etter hvert som vi fikk ta del i hans hans perpektiv. Som liten var han utsatt for en ulykke som gjorde at han mistet deler av den ene foten, men likevel var han en aktiv gutt som blant annet drev med fotball.

På denne tiden herjet det en dødbringende influensaepidemi kalt spanskesyken og selv om den opptar store deler av romanen så er det ikke en bok om denne epidemien.

Romanen ble utgitt for første gang i 1937 og selv om den ytre sett handler om ting som skjedde på slutten av 1918, som at første verdenskrig var i ferd med å ta slutt samt denne spanskesyken, så er det først og fremst et familieportrett hvor vi får ta del i denne familiens liv på godt og vondt.

Leste i etterordet at forfatteren var fan av Virginia Woolf og flere sier at det vises på måten han skriver på. Dette kan jeg ikke uttale meg om for jeg har ikke kommet i gang med VW-prosjektet mitt ennå.  William Maxwell bruker visst mye selvopplevd i bøkene sine, og da særlig det at han mistet moren sin i den dødelige epidemien i 1918, da var han ti år gammel.

Forfatteren skriver veldig godt og måten han får frem hva som rører seg i disse to barnesinnene på er utrolig bra gjort.  Dette er en stillferdig bok hvor det ikke er noe plott som driver handlingen fremover men likevel opplevde jeg boken som en pageturner, dette er en perle av en roman om enn så klisjèaktig det var sagt.

Jeg skal definitivt lese flere bøker av denne forfatteren. Anbefales!

 

Som svaler kom de av William Maxwell,  182 s
Pax forlag, 2018
Leseeks

 

 

DIKTDEBUTANT

 

Det er ikke alltid jeg takker ja til henvendelser fra forfattere om jeg vil lese bøkene deres. Ikke at det er noe galt i det men har erfart at jeg selv blir «småstresset» av den «settingen» i forhold til å kjøpe boken selv eller få den gjennom et forlag. Men den godeste Hekland hadde meg @ Dikt & illustrasjon.

 

To skritt fremTO skritt frem ETT tilbake  med undertittelen Til kraften i mitt hjerte en en samling dikt og tekster. Jeg har mest lyst til å kalle den en selvhjelpsbok for på et vis så er den det også.

Samlingen er delt inn i seks kapitler hvor vi aller først får en tekst og deretter selve diktene etterfulgt av en ny tekst som har med kapittelet å gjøre og jeg må si at jeg likte måten boken var lagt opp på.

Det handler om å ta styringen i eget liv og være ansvarlig for sin egen lykke. Det handler om lidenskap, savn og håp, raseri og svik, humor og venner, selvinnsikt og valg,aksept og kjærlighet.

Vi følger ikke en bestemt person men vi går gjennom de ulike stadiene som følger om man for eksempel mister en man er glad i, det kan være en partner som har valgt å gå eller den man elsker har gått bort, sorgen er den samme.

Allerede på de første sidene i boken nikket jeg gjenkjennende til det som ble sagt, for det er sant det som står der og kanskje det er selvfølgelig også men akk så godt det er å få slike påminnelser som dette. Man må være glad i seg selv først for å kunne bli glad i en annen person, sånn er det bare.  Min datter har en tatovering som sier «Love yourself first» på arabisk,og jeg kunne ikke vært mer enig med henne.

Dette er ikke langdikt som henger sammen på noen måte men det er veldig oversiktlig lagt opp og om jeg skal sammenligne det med noen så må det være Rupi Kaur. Noen av diktene er skrevet på engelsk og diktene har ulike fonter og størrelser på disse. Dette gjør det veldig spennende for man vet liksom ikke hva man får på neste side.

Jeg kan heller ikke snakke om denne boken uten å ta si noe om illustrasjonene som forfatteren også har laget, se eksempel under her. Noen er fargerike mens andre er i svart/ hvitt.

 

Jeg har med vilje valgt å ikke dypdykke i denne samlingen her på bloggen for om du skal lese den så er det best å ikke vite for mye om den på forhånd. Men jeg håper at jeg på en eller annen måte har klart å gjøre deg nysgjerrig på den likevel og selv om man kanskje vet eller burde vite mye av dette så følte jeg at jeg lærte noe og kanskje fikk jeg enda flere påminnelser, og akkurat det er slett ikke å forakte. I Anitas diktlesesirkel  i september skal det leses en norsk diktsamling anno 2018, jeg bare nevner det. Sånn avslutningsvis har jeg lyst til å sitere Hekland: Det er viktig å minne deg på at livet ditt ikke handler om de andre, det handler om deg og ditt forhold til deg selv.
Viktige og  kloke ord fra forfatteren og kloke ord har hun mange av, og jeg hadde fine lesestunder med denne både i går og i dag, for som alltid blir diktsamlingen lest flere ganger. Tekstene i boken er skrevet i perioden 1995-2011.

 

Det er kun du alene som setter begrensninger for hva du kan utrette i livet ditt.

 

Jeg anbefales denne diktsamlingen, en spennende debut og jeg håper på mer.

 

To skritt frem ett tilbake-til kraften i mitt indre av Melissa Helen Edvardsen Hekland, 94s
Forglemmegei forlag, 2018
Leseeks tilsendt fra forfatteren

 

 

HILSEN BEATHE