I 2015 debuterte Eirin Gundersen som forfatter med diktsamlingen Du er menneske nå, en bok jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen samme år. I dag er det lansering for hennes nye diktsamling, og jeg kan si med det samme at dette var sterk lesing.

Alt som ikke har blitt tjoret fast er en diktsamling i tre deler fordelt på 73 sider.

Diktene handler om en kvinne som sammen med det jeg antar er mannen hennes reiser tilbake til en øy langt uti havgapet oppe i nord, en øy hvor forfedrene hennes holdt til i gamle dager.

Gjennom minnene hennes fra somrene hun tilbrakte her som barn hvor hun besøkte mormoren og gjennom ting hun mest sannsynlig har blitt fortalt får vi som lesere et meget godt innblikk i hvordan det var å leve på denne øya i den tiden jeg anslår spenner seg fra slutten av 1800 tallet og frem til i dag. Det vil si at på 30-tallet begynte folk å flytte fra øya.

I gamle dager var mennene i dette området som oftest fiskere og kvinnene var hjemme og stelte med hus og hjem, ofte med en stor ungeflokk selv om det slett ikke var alle som fikk vokse opp.
Kvinnene satt hjemme og ventet på at mennene skulle komme hjem fra sjøen, og av og til var det slik at de slett ikke kom hjem i det hele tatt og kvinnene ble sittende igjen alene. Dette er noe jeg-personen undrer seg over, hva om det var henne som mistet mannen sin på sjøen? Ville hun har gjort de samme valgene som sine formødre om så hadde skjedd?

Jeg bøyer meg over den gamle gravsteinen;skriften er ikke lenger synlig.
Jeg legger blomstene ned. Et lite barn springer ut fra den hvite kirka, fra tankene,
fra hendene mine – jeg gir henne et navn, en barndom, en historie, et ansikt.

S.26

Her får vi høre om en av forfedrene som mistet kameratene sine på havet, og hvor han når det var bra vær reiste ut med båten for å lete etter dem. Eller han stod og ventet  langs sjøkanten i håp om at noen skulle skylle i land. Flere genrasjoner senere leser jeg-personen i dagbøkene hans hvor han skriver om kameratene  han ikke finner.
Det er hjerteskjærende og gripende lesing. For det var jo mange som mistet livet sitt til sjøs på den tiden.

Som nevnt over så  begynte folk å flytte fra øya på 1930 tallet for å bosette seg på fastlandet men jeg-personens forfedre valgte å bo der og de var de aller siste som forlot øya.

Så blåser det opp til storm. Radioen melder om skip som loses til nødhavner, båter som tar seg inn i fjorder for å slippe unna den verste vinden.Fra langt ute på havet kommer den drivende, i orkan styrke. Den river med seg sand,sjø, kaster seg mot land, fortsetter opp skjæret, mot husveggene, tar tak i alt som ikke har blitt tjoret fast – og fortsetter, oppslukt i sin egen grådige drift, til den når hjertet.

S.30

 Når denne kvinnen går rundt på øya og ser på husene, så tar hun seg i å titte inn vinduet i noen av dem, de er fraflyttet men ikke tomme. Husene er fremdeles møblert som om det bare venter på at eieren skal komme hjem fra jobb og slik har de stått i mange år.
Hun ser opp på fjellsiden hvor hennes formødre har gått, og hun undrer seg over hvordan hennes liv hadde vært om hun ikke hadde møtt han som er mannen hennes, hvordan det hadde fortonet seg om hun hadde levd alene i stedet.

Noen av de døde får i denne diktsamlingen et slags spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum står det på forlagets sider. Og jeg kom til å tenke på noe som mormoren til jeg-personen hadde fortalt henne.

Hun tråkket feil, satte foten utenfor stien og falt. Det kunne hendt hvem som helst, et øyeblikk med oppmerksomheten rettet et annet sted. De fulgte henne med blikket de første nettene, så henne krafe med fingrene i fjellveggen. Et sekund klarte en gresstue å stanse henne, men hun fikk ikke tak og falt videre. Det var alltid små variasjoner i detaljene når mormor forlate om nabojenta:en gang hadde hun mosedotter i hendene da de fant henne, en annen gang hørte de henne skrike hele veien ned. I dag er det ingenting som tyder på at hun levde.

S.65

Jeg sitter alltid og noterer når jeg leser,og i dag måtte jeg telle over hvor mange ganger jeg hadde skrevet ned ordet sterkt, og det var slett ikke få. Men det er nok det ordet som beskriver denne samlingen best, det var sterk lesing dette.

Jeg ble ikke like mye grepet av jeg-personen for så vidt for det var minnene og de tingene hun var blitt fortalt jeg syntes kom aller best frem og som var det sterkeste å lese om.
De trange kårene, den værbitte øya som farte hardt og brutalt med både mennesker og bygninger, kvinnene som ventet forgjeves på sine menn som ble borte på sjøen, om barn de mistet.Det var harde bud.
Mesteparten av dette har jeg-personen blitt fortalt for det skjedde lenge før hun ble født, men likevel kjenner hun det litt på kroppen, det er en del av hennes historie.Og i de dagene hun er der ute på øya må hun forholde seg til en verden som ikke lenger finnes, men jeg syntes det skinte gjennom at hun satt med en frykt for å bli alene og det ble jeg litt grepet av.
Måten forfatteren beskriver naturen på fra dette kystsamfunnet får meg til å tro at jeg sitter ute på den øya og fryser vettet av meg og ikke under et varmt pledd mens jeg leser. Jeg kan tydelig se for meg hvordan det er ute på denne øya, og hvordan de harde værforholdene har satt sitt preg.
Det er en fin blanding mellom nåtid og fortid og alle overgangene gikk knirkefritt for seg. Forfatteren har et meget godt språk og jeg vil si at dette er en forholdsvis lettfattelig diktsamling. Hun får til tider sagt mye med få ord, og enkelte av diktene slo meg som et slag i midt i magen. Måten forfatteren skriver på gjør at det føltes veldig nært, og ikke minst sårt. Det går selvfølgelig en rød tråd gjennom diktene og de hører sammen selv om det hopper frem og tilbake i tid. På enkelte sider står det en del tekst mens på andre sider er det bare en linje eller to. Det var veldig mange både såre og hjerteskjærende dikt og det var ingen lett oppgave å plukke ut noen for her var det masse å ta av. Jeg likte denne samlingen like godt som hennes første, og siden dette er forfatterens såkalte «vanskelige» andre bok så vil jeg si at hun klarte de brasene med stort hell.
Anbefales!

På radiogyldendal ligger det en lydfil hvor forfatteren leser fra boken, den er vel verd å høre på om du kunne tenke deg å lese boken  selv også, du finner den her.

---

Forlag: Gyldendal
Tittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Forfatter: Eirin Gundersen
Format: Innbundet
Sideantall: 73
Utgitt: 2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Eirin Gundersen er født i 1990 og er en norsk forfatter. Hun har gått på forfatterstudiet ved Høyskolen i Bø samt ved universitetet i Tromsø. Hun debuterte som forfatter i 2015 med diktsamlingen Du er menneske nå, Alt som har blitt tjoret fast er hennes andre diktsamling.

HILSEN BEATHE