Det er ingen stor hemmelighet at jeg digger Petter Northug og når han kommer ut med en biografi blir det naturligvis et «must» for meg å lese. Det har blitt en slags tradisjon for meg de siste årene å lese en bok om langrenn like før sesongstart og i år ble det ingen unntak. Biografien er ført i pennen av Jonas Forsang.

Boken starter kort med det fatale som skjedde natt til 4.mai 2014 hvor bilen hans endte i autovernet et par hundre meter fra skistjernens hjem i Trondheim.
Deretter får vi tilbakeblikk til da han var liten og vi får høre om den ensomme tilværelsen på gården hjemme i Framværran. Det var langt til nærmeste nabo og dermed var det ingen andre å leke med for de tre brødrene.

Vi får høre om gårdslivet og ikke minst den gode kontakten Petter hadde med farfaren, eller Beste som han ble kalt.

Som liten prøvde Petter mange ulike idretter som fotball(som han fremdeles spiller) skiskyting, friidrett, hopp og kombinert for å nevne noe. Når han var 12 år gammel fikk han ved en anledning mast seg til en tur til Bergen for å delta på et  Triatlon. Det er ingen tvil om at han var en allsidig gutt som var avhengig av å være i aktivitet.

Så ble interessen hans for langrenn vekket, men som veldig ung var han liten og sped i forhold til de beste på hans alder. Og det var særlig to navn som blir nevnt som Northug så veldig opp til men som på den tiden ikke var i nærheten av en gang, Øystein Bogfjellmo og Arnt Einar Engan.

I over ti år deltok petter på renn uten å vinne en eneste gang. Men her var det aldri snakk om å gi seg, noe Northug-fans er ham evig takknemlig for.

Petter har alltid snakket så varmt om bestefaren og det er en litt sår sekvens i boken som jeg tenkte jeg ville dele med dere.

VI SATT I STUA hjemme på gården, da pappa fortalte oss at Beste var blitt syk. Han hadde hatt kreft, men blitt operert, og så hadde alt gått bra. Nå hadde det kommet tilbake, i lungene. Men pappa sa det på en måte som om det var en bagatell.
«Beste er sterk», sa han.
Det var liksom ingenting å bekymre seg for. Pappa sa det som om Beste bare var litt småforkjøla.
Etterpå spiste vi. Vi prater ikke så mye mer om det. Men jeg husker at jeg på et tidspunkt reiste meg fra bordet, løp ut og ned grusveien fra gården,til huset hans. Han satt i lenestolen.
Jeg satte meg i den andre, og så satt vi bare der og så på tv.

På den tida forsvant jeg lenger inn i meg selv. Begynte å trene hardere. Jeg sa det aldri til noen, men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle bli verdens beste langrennssløper.

s.34

Og det ble han! Og hvem kan vel glemme bestefarens legendariske ord: «Vis dem ryggen,gut». Noe han også har gjort mange ganger og jeg håper inderlig at han viser dem ryggen igjen til vinteren.

Northug forteller også at han som veldig ung var veldig sjenert og egentlig en introvert type. Det virker ikke sånn når man ser ham på skjermen, men så kan han vel være det privat.

Vi får også høre om hvordan han ble kjent med Rachel Nordtømme som han senere ble samboer med før forholdet etter hvert tok slutt. Sidene som omtaler hans bekjentskap med Aylar er tatt vekk i den utgaven jeg har. Egentlig så er det litt rart at det måtte  taes bort, med tanke på at Aylar selv har blitt intervjuet om ting som etter det jeg forstår stod i disse avsnittene. For meg spiller det egentlig ingen rolle da jeg syntes at man burde få ha et privatliv selv om man er en offentlig person og det er ikke slike ting jeg  først og fremst syntes er interessant å lese om.

Det meste av boken er viet skikarrieren og enkelte kapitler er viet ulike renn og det var veldig kjekt å få gjenopplevd dem og få Northugs tanker om noen av de. Blant annet snakker han om 5 milen på VM i Liberec siste dag og han hadde bestemt seg for at han skulle henge med så lenge han bare maktet. Det var bare å finne frem hjertestarteren for han kom til å gå til han døde. Og han forteller videre fra slutten av rennet.

Så fort vi når bunnen av bakken,begynner jeg å gå, men det er ikke noe rykk igjen, jeg har krampe i beina og smerten er så intens at jeg nesten er lamma.Vylegzjanin kommer seg opp på andre plass, og prøver seg rett før vi svinger inn på oppløpet. Du kan se det på tv-bildene, hvordan overkroppen min skjelver de siste meterne mot mål. Jeg aner ikke om noen kommer, jeg bare går og går til jeg er i mål, så sliten at jeg ikke klarer å løfte armene. De kom løpende til, alle på landslaget og støtteapparatet. Jeg hadde vunnet tre gull i VM.
Jeg bare lå der. Selv lenge etter at de andre løperne hadde forsvunnet fra målområdet. Jeg hadde aldri i mitt liv vært så sliten. Jeg snudde meg på ryggen, lå som en sjøstjerne med armene og stavene og beina og skia stikkende ut til alle kanter.

Jeg har selvfølgelig funnet video av dette på YT.

Dette er bare et av mange renn vi får ta del i her og i tillegg snakkes det en del om hvordan han trener og om en typisk hverdag både i og utenfor mesterskap. Ikke minst så snakkes det om viljen til å vinne og viljen til å gjøre den jobben som kreves for å nå dit. Om all den smerten man må tåle for å lykkes og aldri gi opp når det er som vondest.

Det er ikke til å stikke under en stol at toppidrettsutøvere må forsake veldig mye for å klare å komme dit de ønsker, og dette er noe av det som blir tatt opp i boken. den forteller også om det trykket som var på ham den tiden når han var på topp, hvor nærmere 90 % av alle spørsmål de fikk på pressekonferansene var om Petter Northug, enten han var tilstede eller ikke. Og ikke minst så handler det om alle de forventningene som ble stilt til ham.

Boken er lettlest og godt skrevet og er et absolutt «must» for en langrennsfan. Sånn sett en ypperlig gave til en som liker/elsker sporten. Selv visste jeg en god del fra før gjennom flere andre bøker jeg har lest de siste årene, var det selvfølgelig noe nytt å hente. Noen gjentakelser var det å finne her, men de overså jeg glatt denne gangen.

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å dele et av mine favorittrenn noen gang og det er lagsprinten hvor Petter Northug og Finn- Hågen Krogh tar gull i Vm i Falun i 2015.

Det er ikke ofte jeg leser biografier men det er uten tvil veldig interessant å komme litt tettere på og bli litt bedre kjent med noen man liker å følge på skjermen. Interessant å lese om deres vei til suksess men også ta del i de gangene det ikke går fullt så bra, ikke alltid alt går på skinner og det har alltid stormet rundt Petter Northug, enten det har gått bra eller dårlig.

Denne sesongen er han tilbake på sprintlandslaget sammen med blant andre Johannes Høsflot Klæbo og jeg ser virkelig frem til å se disse to herje løypene om noen uker. Og, Ja, jeg er i gang med boken om Johannes og Morfar for de som kjenner meg vet at nettopp disse to setter jeg veldig høyt. De har en x-faktor langt utover det de andre langrennsløperne har og de liker å gå sine egne veier, og derfor digger jeg de. Sesongstart på Beitostølen er om 15 dager, det gledes! 🙂

Har du en langrennsfan i familien så vet du hva du  kan gi dem til jul!

 Andre bøker jeg har lest om Langrenn/ Petter Northug:

Northug- En familiehistorie av Sverre M Nyrønning
Langrennsboka av Inger Honerød( Redaktør)
Gullracet- medaljer, makt og mysterier i Norsk langrenn av Lars Backe Madsen
Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn av Thorkild Gundersen

---

Forlag:Pilar-Tittel:Min historie-Northug-Forfattere:Jonas Forsang & Petter Northug-Format: Innbundet-Sideantall: 244 – Utgitt: 2018-Kilde: Leseeks

HILSEN BEATHE