Gamle Marley var død. Død som en sild. Visste Scrooge at han var død? Selvsagt gjorde han det. Hvordan kunne han unngå det? Scrooge var hans eneste testamentfullbyrder, hans eneste venn og den eneste som sørget over hans død. Men Scrooge var ikke direkte sønderknust over den tragiske begivenheten, han var kremmer til fingerspissene og høytideligholdt begravelsen ved samme dag å gjøre et ubestridelig røverkjøp.
Scrooge malte aldri over navnet til den gamle Marley. I flere år etterpå stod det der fremdeles, over døra til pakkhuset: Scrooge og Marley. Folk som ikke kjente geskjeften fra før, kalte av og til Scrooge Scrooge og av og til Marley, men han lød begge navnene. Det var det samme for ham.
Men å! Han styrte slipesteinen med jernhånd, Scrooge – en slu, glupsk, grisk, grådig, spinkende, pengepugende gammel kjeltring!
Hard og skarp som en flintstein som stålet aldri hadde slått gavmilde gnister av, lukket og egenrådig og ensom som en østers.
Kulden fra hans indre frøs de gamle ansiktstrekkene hans til is, knep den spisse nesa sammen, skrumpet inn kinnene og gjorde gangen stiv, øynene røde og leppene blå og ga seg sleipt til kjenne i den skurrende stemmen.

 

Fra En julefortelling av Charles Dickens

(Bilde som er brukt til «lukene»i kalenderen er laget av Carl Larsson – med tillatelse fra Carl Larsson-gården, Sundborn.)

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

De som har fulgt meg en stund vet at jeg  ligger omtrent på gjennomsnittet når det gjelder interesse for langrenn – på tv vel å merke, jeg går jo ikke en eneste meter på ski selv. Husker en gang for mange år siden at jeg og noen venninner var på skitur på Kvamskogen og når vi skulle ned en stor bakke på slutten av skituren tok jeg likegodt av meg skiene og gikk ned. Så dette overlater jeg galant til andre – så kan jeg ta meg av tv-tittingen!Noen må jo gjøre det også og hva er vitsen med at jeg skal lage kø i løypene liksom?

Forfatter Thorkild Gundersen stilte seg følgende spørsmål en varm sommerdag i fjor: Hvorfor er jeg så voldsomt glad i å gå på ski? Blir jeg lykkeligere jo lenger jeg går? Hva er det med disse skiene som pirker borti selve kjernen av den norske folkesjela? Og hva er det egentlig jeg snakker om, når jeg snakker om langrenn?
For å få svar på disse spørsmålene går den godeste Gundersen grundig til verks for ikke bare går han ut i løypa selv – han drar med seg andre gode skiløpere også, blant annet Anders Aukland og Petter Northug for å nevne noen.
Med seg på disse turene har han med seg fem lapper hvor han spør om de kan rangere hva som er viktigst for dem i forhold til  langrennslykken som han kaller det.Han har delt den inn i følgende elementer: Naturen– Det fysiske – Det estetiske – Konkurransen – Det eksistensielle.  Og selv de aller beste er ikke enige om hva de snakker om når de snakker om langrenn.
Vi får flere historier om Petter Northug her men dette er ikke en bok om skikongen, og det blir uansett aldri feil å lese om ham.

Et tema som boken tar opp er utviklingen i langrenn de siste 20 årene, og da snakker jeg om dette med staking som er i ferd med å ødelegge for den klassiske stilarten, jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen men personlig syntes jeg det er mye finere å se når de går diagonal enn at de bare staker seg rundt. Jeg håper inderlig at denne stilarten består.

Boken følger Gundersen og kompisene hans i forberedelser til ulike renn, og litt morsomt at han kopierer Northug når det gjelder å se for seg scenarioer i hodet mens han går og later som Jann Post og Torgeir Bjørn heier han fram fra kommentatorboksen. Herlig!

«Ja,Torgeir, se på Gundersen, han virker da spreke enn resten av feltet her i inngangen til bakken?» «Han gjør det, vi vet jo at Gundersen liker disse slake stigningene der han kan lange ut i sugende diagonal. Han ser sterk ut nå.»
Sånn holder jeg på.
Og sånn holder Petter Northug på. Forskjellen er at når Petter går renn, kommenterer Post og Bjørn i virkeligheten, og flere millioner mennesker bryr seg om utfallet. Når jeg går, er det ingen som bryr seg om utfallet, men jeg har sannsynligvis akkurat like stort utbytte av den indre fantasiverden som Petter har:
«Jeg hører de indre kommentatorene også når jeg er ute på lange treningsturer. Det skaper en ramme rundt det jeg driver med, en historie som jeg forteller meg selv. Akkurat som jeg gjorde da jeg var fem år. Eneste forskjellen er vel at nå er jeg meg selv, og ikke Bjørn Dæhlie.»

S. 63

Gundersen byr mye på seg selv og han gjør det på en utrolig morsom måte, og selv om jeg ikke akkurat har flirt meg gjennom hele boken så har jeg ledd godt mange ganger underveis, og jeg har storkost meg. Det ble til og med interessant å lese om smøring og hva som må til på de ulike værforholdene. Man bør kanskje ha interesse for langrenn for å ha glede av denne boken som jeg fant både humoristisk og lærerik. Tror ikke at jeg kommer til å fly rundt i løypene etter dette  men artig å lese om de som har skikkelig stor interesse for å holde på med dette og hvordan de forbereder seg til de ulike skirennene.
Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å spenne på meg tøflene og labbe inn til startstreken (= stuen) å følge skirennene fra Lillehammer i morgen fra sofakroken, og satse på at jeg har smørt nok niste til at det holder i de timene tv-sendingene varer, det er det jeg snakker om ( når jeg snakker om langrenn) Tittelen på boken har forfatteren tatt fra Haruki Murakamis bok: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping som han leste når han bestemte seg for å skrive denne boken.
Anbefales, særlig til de med litt interesse for langrenn! Berit, Gro?

 

---

Forlag: Gyldendal
Forfatter: Thorkild Gundersen
Tittel: Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn
Format: Innbundet
Sideantall: 339
Utgitt: 2015
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

 Thorkild Gundersen er oppvokst i Hærland i Østfold, men har bodd i Oslo siden 1987. Han har skrevet i Bladet Fotball og i Vi Menn i over tyve år. Han utga to fotballbøker på 1990-tallet, og boka Gull og grønne svensker om Petter Northugs eventyrlige VM på ski i Holmenkollen 2011.

Gundersen deltar regelmessig i Birken, Vasaloppet og Marcialonga. I 2014 innstiftet han et nytt renn, «Nordmarka Rundt», som er 100 kilometer og med det et av verdens lengste skirenn. I tillegg til skriving og ski er han opptatt av musikk, og er en av gründerne bak OverOslo-festivalen på Grefsenkollen.( Info hentet fra forlagets side)

 

 

 

JULEKLEM FRA BEATHE