Årets langrennssesong er såvidt i gang til stor glede for meg som er litt over gjennomsnittet interessert i sporten fra sofaen vel og merke da jeg ikke er fan av å lage kø i løypene;-)
Denne boken var jeg så heldig å vinne når forlaget hadde en konkurranse for en liten stund siden.

 Langrennsboka er skrevet av flere journalister som alle har lang erfaring innen langrenn og ikke minst sportsjournalistikk.

Etter forordet skrevet av Erik Røste, president i Norges Skiforbund blir vi tatt med tilbake til begynnelsen av 1900 tallet når det å gå på ski først og fremst var et fremkomstmiddel.

Fra 1920-tallet begynte skikulturen slik vi kjenner den i dag og utvikle seg, og på fem- milen var det påbudt å ta pause, og løperne satt seg faktisk ned og spiste middag under løpet!

Til å begynne med fikk ikke kvinner lov å delta i konkurranser, og det var ikke før etter 1935 at det ble opprettet et kvinneutvalg. I 1966 opplevde norsk kvinnelangrenn en revolusjon når de vant sølv i VM på hjemmebane.

I tillegg til skihistorien i perioden 1952 og frem til i dag med sine oppturer og nedturer får vi blant anne vite  hvor Birkebeinerrennet har sitt utspring fra og det var interessant lesing. For det er slett ikke bare dette skirennet som har fått navnet sitt fra birkebeinerne, det er også et sykkelritt med det navnet i tillegg til brød og skinke.

Etter OL i Calgary som ble litt stang ut for norsk langrenn var tiden inne for å gjøre endringer for å bli bedre, samme året ble det klart at Lillehammer skulle ha OL i 1994,da ble det bevilget mer penger til all vinteridrett i Norge. Året etter ble Olympiatoppen opprettet, og man begynte med høydeprosjekt, trening i høydehus og etter hvert reiste hele landslaget flere ganger i året for å trene i høyden nede i Italia.

Langrennsporten har endret seg veldig og i de ti siste årene har det blitt færre og færre intervallstarter fordi man syntes det er mer publikumsvennlig samt at det gir mer spenning med fellesstart og jaktstart. Også teknisk har langrenn endret seg i forhold til tidligere, nå er det ofte staking i klassiske skirenn men for å minke stakingen har man i enkelte renn innført stakefrie soner. Jeg syntes det er bra for diagonal er så fint å se på, se  bare på Didrik Tønset når han går klassiske renn, han går så elegant!

I «alle» år har man hørt om utlendinger som har blitt tatt for doping og enkelte nasjoner har til og med drevet systematisk doping. I fjor fikk Norge to dopingssaker når Martin Johnsrud Sundby ble tatt for brudd på dopingreglene og Therese Johaug testet positiv etter å ha brukt en salve som inneholdt anabole steorider.
Med disse sakene og når man vet at halve landslaget har fått astmamedisin uten at de har påvist astma så er det vel ikke noen grunn for at vi nordmenn lenger skal være naive og tro at doping ikke skjer i Norge. Om ikke dette med astmamedisin er direkte forbudt så vil jeg personlig si at de beveger seg mildt sagt i grenseland. Jeg syntes også det er litt mistenkelig at det nettopp er disse to som har blitt tatt for brudd på reglene, de som har vært i en helt egen nesten umenneskelig klasse når de i enkelte fellesstarter kun etter få minutter har en så stor ledelse at konkurrentene ikke har nubbesjanse til å ta dem igjen. Jeg forstår at utenlandske løpere er skeptisk til den norske dominansen,og personlig så syntes jeg ikke det er kjekt å se på selv om det er norske som er i front- det kan være ødeleggende for sporten i lengden.
Når man først er inne på dette med doping, i 1910 mistenkte man at noen løpere sniffet kokain før start, men den gangen hadde de ikke dopingkontroller slik de har i dag.

Jeg kan ikke skrive om en langrennsbok uten å trekke frem helten over alle helter- Petter Northug. Han har vært i klabeit med Norges skiforbund helt siden han ikke fikk være med til OL i Torino i 2006, og jeg forstår han veldig godt. De siste ukers hendelser om hvorvidt han skal være med til OL og det at han må bevise så tidlig i sesongen at han er verdig en plass i troppen som skal til Sør- Korea, vitner vel om at vi har et skiforbund som er sutrete fordi  Northug i 2013 valgte å stå utenfor landslaget. Så mye som han har betydd for idretten så burde han ha friplass til hvilket som helst renn han vil stille opp på, det være seg VM, Verdenscup eller OL så lenge han er aktiv. Men det er nå bare min personlige mening.

Jeg kan heller ikke glemme Johannes Høsflot Klæbo som kom som en komet i fjor, det er all grunn til å være optimistisk for fremtiden i norsk langrenn, for en idrettsmann.

Jeg har storkost meg med denne boken og har lært en god del. Noe visste jeg fra før men fint med en repitisjon.  De ulike forfatterne kommer med fakta men man får ikke vite deres personlige mening om ulike hendelser.
Vi har mange flotte idrettsfolk i Norge og jeg bare håper at vi har hatt vår del av dopingsaker for en god stund fremover. Boken er et «must» for den som er interessert i skisport og den inneholder mye mer enn det jeg har lagt frem her. Vi får blant annet medaljeoversikt i mesterskap helt fra 60-tallet og frem til i dag,intverjuer med flere av skistjernene og vi får vite hvordan Tour de ski ble til.
En perfekt julegave!

 «DÆM HAR ITJ SJANS» DET E SÅ LETT! BARNESKIRENN!»

Foto: Hentet fra boken

Forlag: Goliat- Forfattere:Tor Kise Karlsen,Rolf Arne Odiin,Øyvind Godø,Simen Lønning,Gustav Obring,Ingrid Vinje Storheil, Berith Eva Lamøy  – Redaktør: Inger Honerød-Format:Innbundet-Sideantall: 323 – Utgitt: 2017-Kilde: Gave fra forlaget.

HILSEN BEATHE