De som har fulgt meg en stund vet at jeg er en ihuga fan av langrenn og i går var det endelig sesongåpning på Beitostølen. Jeg er av de som syntes de åtte månedene vi må vente mellom sesongene er uhorvelig lange, mens de fire månedene sesongen varer går ufattelig fort. Norge har i flere år dominert i langrennssporet både på herre-og damesiden, men det har ikke alltid vært slik. Etter fiaskoen i OL i Calgary i 1988 ble det bestemt at Norge atter en gang skulle stå på toppen, nær sagt for enhver pris.

I boken Gullracet med undertittelen medaljer, makt og mysterier i Norsk langrenn tar journalist og forfatter Lars Backe Madsen oss med inn på bakrommet og det hele starter nettopp i Calgary i 1988.

Norges Skiforbund med Johann Baumann i spissen var innstilt på å snu dette bunnivået som langrenn hadde nådd og man var enig om at det måtte store endringer til.

For å få dette til måtte det endres i måten man trente på, og det måtte ansettes flere folk.
Bergenseren Rolf Sæterdal ble hentet inn, han hadde bred erfaring fra annen idrett og sammen med Bjørge Stensbøl skulle de reise rundt i verden for å knytte kontakter og bygge kompentanse. Dette bragte Sæterdal til  DDRs sportslaboratorium hvor han ble smuglet inn midt på natten på en litt «mafia-ish» måte og det føltes et øyeblikk som jeg leste en krimbok. Her fantes det tusenvis av dokumenter over blant annet hemmelighetene bak en vellykket høydetrening som østtyskerne hadde drevet systematisk med i årevis. Det fantes også bevis for metodisk og omfattende doping…men dette ble galant oversett!
De brukte deler av det som ble funnet i disse dokumentene for deretter å utvikle en egen metode beregnet for de norske, og de ble mye mer ambisiøse enn de noen gang hadde vært. Norges metode var skremmende lik hvordan det østtyske hadde vært for mange år siden.

I tillegg til endringer i treningsrutiner ble det etter hvert eksperimentert med astmamedisiner også til utøvere som ikke hadde fått påvist astma. Dette er noe det norske langrennsmiljøet har drevet med siden slutten av 80-tallet.

Alle disse endringene krevde mye penger og etter hvert var mange private sponsorer involvert i norsk skisport, noe som gav lederne veldig mye makt.
Få år etter at disse endringene startet så var det på vei til å snu for Norge, og i forbindelse med at Norge ble tildelt OL på Lillehammer ble Olympiatoppen etablert og forskning og utvikling på alle plan stod høyt i kurs. Alt dette kostet penger, mye penger.
Vi får også høre om hvordan det ble forsøkt dekket over at budsjettet for Lillehammer OL sprakk så det suste etter og ble seks ganger så dyrt som det først var bevilget penger til.
Et annet eksempel på en enorm pengesløsing er en viss smøretur for å prøve å få tildelt et mesterskap og det ble brukt over 20 millioner!

Utviklingen av teknikker får vi også høre om her og det var en amerikaner som først «innførte» skøyting/ fristil.  I flere år har mange holdt på med staking i klassiske løp, men ikke alle er like begeistret for dette for man er redd for at den klassiske diagonalstilen kommer til å forsvinne. Her er jeg tilbøyelig til å være enig, bare se på trønderen Didrik Tønseth så elegant han går på ski.
Man fikk også etterhvert sprint på programmet.

Skandalene i Lahti handler ikke bare om løpere som var stinne av dpoing. Det handlet også om at FIS-topper skjulte dopingen. Han som var rennleder i VM, den erfarne svenske idretsspolitikeren Bengt-Erik Bengtsson, med mange års fartstid som en av de mektige herrer i FIS, hadde hele tiden kjent til Virpi Kuitunens høye blodverdier før VM,men ignorerte med viten og vilje det hele.

S.272

 

Det er mye historie her og det var meget interessant å bli med på bakrommet til norsk langrenn og jeg har lært veldig mye i løpet av disse nesten 500 sidene. Dessverre er også langrenn en sport hvor det foregår mye doping og jeg ble overrasket over hvor lenge Norge hadde operert med eksperimentering  av astmamedisin. Norge har alltid vært tidlig ute å kritisere andre lands løpere når de blir tatt i doping men samtidig kan det virke som de selv har operert i gråsonen for å si det mildt, eller det er i hvert fall mitt inntrykk.

De to beste langrennsløperne våre har det siste året vært tatt for brudd på dopingreglene, og jeg undrer meg litt på om det er tilfeldig(?) Ikke at jeg skal gå ut å beskylde dem for noe men jeg føler at det er grunnlag for å stille spørmålstegn.
Når man har sett dem gå på ski så er de nesten som maskiner å regne, og jeg må innrømme at det enkelte ganger er kjedelig å se på. I hvert fall om de på en fellesstart leder med et par minutter etter kort tids løp, da hender det at jeg skrur av tv, og jeg tenker at dette kan jo ødelegge interessen for sporten når vi nordmenn ikke gidder å se på at de norske gjør det bra en gang. Da gidder vel ikke de utenlanske å se på heller.
Johaug er utestengt og får ikke med seg kommende sesong, veldig synd for henne men jeg tenker at det var en fair straff. Ikke at jeg tror at hun har dopet seg med vilje men hun har heller ikke gjort jobben sin når hun ikke sjekket salvens innhold selv. Jeg personlig ser på salvetuben når jeg tar på meg salve og litt rart at man ikke kaster et blikk ned på tuben når man bruker en salve over mange dager. Når det gjelder Martin Johnsrud Sundby så er det vel mye flaks som gjør at han ikke fikk lenger straff enn det han gjorde,noen uklarheter angående reglene rundt bruk av Ventoline. I utlandet kom det helt andre reaksjoner enn det kanskje gjorde her i Norge og jeg syntes ikke at det er rart at enkelte reagerer, for som en sa: Enten er man tatt for doping, eller så er man det ikke. Jeg er enig, for det blir litt som enten er du gravid eller så er du det ikke.

Det er en vanvittig pengebruk innen langrennseliten og for noen år siden fikk de en enorm smøretrailer, det ble gjort kjent at i andre etasje i denne traileren har de norske løperne fått astmamedisin gjennom et forstøver apparat innimellom sprintheatene. Dette ble undersøkt og det ble vel gjort kjent at de ikke hadde overskredet noen regler, men jeg forstår godt at noen reagerer. Det gjør jeg også og er ikke lenger så naiv og tror at de norske ikke faller for fristelsen til å ta snarveier.

Når Russland hadde OL for noen år tilbake var det mange og da særlig organisasjoner for homofile og lesbiske som mente at norges statsminister Erna Solberg burde boikotte reisen bortover, noe hun ikke gjorde. Når man vet at Putin er homofob så var jo denne litt morsom da.

For norsk seere var stafetten etter hvert så uinteressant at flere heller bet seg merke i hvem som stod på VIP-tribunen. Vladimir Putin hadde ankommet langrennsstadion for å se sine landsmenn ta gull, og sto der med stram maske og sine små støvler og fulgte med så godt han kunne- uten å vite at det rett foran ham sto en vaskeekte homse. Putin var kjent for sine homofobe tilbøyeligheter, og hans regime var beryktet for sin forfølgelse av homofile, og der, rett foran ham, uten lue, sto statssekretær Knut Olav Åmås i det norske kulturdepartementet, en av Norges mest kjente, åpne homofile.

S.426

 

Det er tydelig at forfatteren sitter med en enorm kunnskap om skisportens historie og han har skrevet boken som en slags dagbok og vi får kjennskap til lukket skiklubb som går helt tilbake til slutten av 1800-tallet og som det er vanskelig å bli invitert inn til. Det er også en del politikk å spore og vi får  historiske hendelser flettet inn som ikke direkte har med sporten å gjøre men det var artig å se hvordan skiforbundet og den norske langrennssporten vokste seg store samtidig som Norge ble et rikere og rikere land.
Her var det også små snutter fra noen av våre største skistjerner fra de var liten  og det var veldig artig. Petter Northug var for eksempel bare 5 år gammel når han stilte opp på sitt aller første skirenn.
Det er ingen hemmelighet at jeg digger Petter Northug og jeg kan ikke skrive en omtale av en bok om langrenn uten å si noe om ham.

Allerede i 2006 kom Petter Northug i klabeit med  Skiforbundet når han ikke ble tatt ut til OL i Torino enda han vant renn  like før uttak. Forholdet mellom dem bedret seg vel ikke når han i 2013 bestemte seg for å stå utenfor landslaget. Han har jo prestert men det har også vært litt stang ut de siste årene og jeg undrer meg litt på hvor lurt valget egentlig var.

For noen uker siden ble det sagt at man omtrent måtte stå øverst på pallen på Beitostølen om man skulle ha noen håp om å få gå i verdenscupåpningen i Kusamo neste helg. Jeg forstår at ikke alle kan få være med og at de som ikke er forhåndsutatt må prestere for å kunne gå renn, det er mange om benet, særlig på herresiden. Men å forvente at Petter Northug skal være i toppform ved sesongstart for i det hele tatt å kunne kvalifisere seg er noe jeg med min beste vilje ikke kan forstå. Han er først og fremst en mesterskapsløper og burde hatt fribillett til OL som den eneste av de som er aktive i dag som noen gang har tatt et individuelt gull i mesterskap.  Det kan nesten virke som pampene som styrer og steller er sur fordi han valgte å stå utenfor. Men man kan jo ha et håp om at dette ekstra presset gjør at han blir trigget og gjør det skikkelig bra.

Northug er dessverre syk og stiller ikke på Beitostølen denne helgen, jeg håper inderlig at han får reise til Kusamo slik at han får gå mest mulig renn før jul selv om de har «truet» med noe annet.  Jeg håper nesten at dette er et spill for galleriet fra Hetland og Løfshus sin side for det er utrolig at de i det hele tatt tenker på at de skal reise til OL i Pyeongchang   uten at Petter er med i troppen. Da er det nesten som jeg mistenker dem for ikke å ville ha medaljer i det hele tatt.
Godt å se at blant annet Martin Johnsrud Sundby er ute med en støttemelding til Petter i dag.
Jeg ble imponert over Finn Hågen Krogh på stafetten i VM i fjor hvor han klarte å holde russeren bak seg til tross for at han flere ganger nærmet seg, man skal ha hodet kaldt når man klarer å holde unna og med det trykket som var rundt ham da, for snakk om «psykisk terror». Han er selvsagt en god kandidat til å gå siste etappen i OL-sprinten, men jeg vil helst se at Petter er der.
Så har vi Johannes Høstflot Klæbo som kom som en komet i fjor og ser ut til å fortsette der han slapp- det er grunn til å være optimistisk for fremtiden  for norsk langrenn. Får bare håpe at det blir slått enda hardere ned på doping for det ødelegger for sporten.

Det har vært en rivende utvikling i skisporten fra slutten av 80-tallet og frem til nå. Mye bra har skjedd men dessverre så er det også en sport preget av både doping, korrupsjon, konkurser, makt og misbruk av denne. Lars Backe Madsen skriver godt og måten han har bygget opp boken på med mange forholdsvis korte kapitler gjør boken enkel å lese. Dette er en bok jeg vil tro de fleste med interesse for langrenn vil ha god utnytte av, og jeg tipper den vil bli å finne under mange juletrær denne julen.
Anbefales!

 

 

---

Forlag: Gyldendal
Tittel:Gullracet-medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn
Forfatter:Lars Backe Madsen
Format: Innbundet
Sideantall: 479
Utgitt: 2017
Kilde:Leseeks

 

 

Forfatter

Foto:Gyldendal

Lars Backe Madsen er født i 1968 og er en norsk journalist og forfatter. Han er utdannet ved Universitetet i Nürnberg og Handelshøyskolen BI. Madsen har tidligere jobbet i NRK, og er nå ansatt i Dagens Næringsliv. Han har tidligere skrevet bøkene Drømmen om fotball i 2005 og Den forsvunne diamanten – historien om fotballens mørke side  i 2008 sammen med forfatter Jens M. Johansson og sistnevnte bok var den første norske boken som har fått Skup-utmerkelse for kritisk og undersøkende journalistikk.(Wikipedia)

 

 

HILSEN BEATHE