Tiden er ilden vi brenner i av Thomas Marco Blatt

For noen år siden leste jeg den første barne-og ungdomsboken hans Hvis du lyver,en bok som var helt grei forsåvidt men som jeg ble litt småskuffet over på grunn av språket, for med tanke på at forfatteren er poet så var det en nesten litt for lettlest bok selv om den var beregnet på ungdom. Den boken står ikke oppført noen steder om man googler forfatteren, noe jeg fant litt merkverdig. Men okei, av og til gir man gjerne folk en ny sjanse og jeg kan si såpass at språket her var veldig bra og ikke minst så likte jeg tittelen veldig godt, som forøvrig er hentet fra et dikt av Delmore Schwartz.

tiden vi lever iTiden er ilden vi brenner i blir av forlaget betegnet som en psykologisk thriller og jeg kan være enig i at det er en del psykologi med i bildet her men å kalle det en thriller er vel å ta litt vel hardt i! En thriller skal vel strengt tatt føre til at pulsen hos den som leser skal heve seg minst et par hakk i løpet av de sidene boken varer.

Godt mulig at pulsen min steg noe men jeg er stygt redd for at det var av irritasjon over manglende spenning enn noe annet. For jeg satt og ventet på noe som aldri kom.

 I denne korte romanen følger vi Camilla, en kvinne som har mistet sitt ufødte barn i en bilulykke og prøver å komme til hektene igjen etter den traumatiske hendelsen. Eller det er kanskje ikke helt riktig for det kan virke som hun omfavner sorgen hun er i og har vanskelig for å gi slipp på den.

Forholdet til mannen Martin går over styr etter hendelsen og Emma på tretten ble også traumatisert etter det som skjedde. Martin vil at Emma skal utredes noe moren setter seg i mot. De blir kalt inn til skolen etter at Emma i lengre tid har tegnet seg selv som død, og hun har ikke lenger den samme gode kontakten med venninnene sine.
Camilla er på denne tiden sykmeldt og bestemmer seg for at hun og Emma trenger å komme seg bort, vekk fra alt for en liten periode.

Turen går til Algarvekysten, men ganske snart føler de at de er under oppsikt av personalet på hotellet de befinner seg på. De bestemmer seg for å dra langt ut på landet og leier seg et feriehus der. Der blir de kjent med noen heller tvilsomme folk som slett ikke har rent mel i posen, men de er fornøyd bare de er langt unna folk som potensielt kan få tak i dem og ikke vil dem vel. For å være helt ærlig så ble jeg mer redd for den gjengen de ble involvert med enn de hotellfolkene eller Martin for den saks skyld.

Det er mor og datter mot resten av verden og det står et par steder at de er redd for at Martin skal komme å hente Emma fordi han har sagt at han vil ha omsorgen for henne. Men det er her jeg får litt problemer fordi om dette eventuelt bare er innbildning fra Camillas side så står det ingenting i teksten som gjør at jeg som leser et eneste sekund faktisk skal tro at de er i noen slags fare. Det står ingenting i teksten som tilsier at Martin på noen tidspunkt faktisk hadde vært i stand til å ta turen ned til Algarvekysten for å hente datteren sin hjem og dermed utgjort en «fare» for idyllen mor og datter var opptatt av å ha.

Til det har vi ikke blitt godt nok kjent med Martin og vet ikke hva han egentlig kunne være i stand til. Hadde han derimot vist en noe ustabil side av seg selv så hadde det vært noe annet. Men det lille han er med så fremstår han som er en usympatisk type fordi han skyldte det inn på Camilla at han var utro med andre damer. Og fikk henne til å velge mellom angsten og kjærligheten. Det er slett ikke sikkert at hun hadde et valg, at hun rett og slett trengte noe mer tid enn det han kunne gi henne.

Det levner ingen tvil om at både mor og datter sliter, og at begge to er mentalt ustabil. De hadde sikkert trengt å være under behandling i stedet for å «være på rømmen».

Når vi får høre litt av forhistorien til Camilla så er det ikke rart at hun føler en angst for at datteren skal bli tatt fra henne. Emma ble født for tidlig og hun slet i mange år etter dette med å i det hele tatt orke å bli gravid igjen, når hun da blir det og så mister det før det ble født så er det ikke rart at hun opplever det som en veldig trussel når faren da «truer» med å ta Emma fra henne. Skal hun miste alt? Jeg ser den altså og akkurat disse sekvensene er såre, men ikke nok til å redde helhetsinntrykket.

Underveis tok jeg meg i å tenke om alt dette bare skjedde i hodet til Camilla, at hun så fanden på høylys dag. Men den såkalte «trusselen», om den er reell eller bare finnes i hode på Camilla så er ikke den nok tilstede i teksten og da får jeg store problemer med å tro på noe av dette. Jeg tror ikke på noen av personene og jeg kjøper ikke historien. Og selv om jeg syntes at noen sekvenser var fine så opplevde jeg at jeg ikke brydde meg om verken Camilla eller Emma eller hva som eventuelt skjedde med dem. Jeg er klar over at thriller aspektet også kan være av indre karakter, men jeg opplevde ikke på noen måte at disse var i noen fare av noe slag,det hele var rett og slett ikke troverdig i mine øyne. Jeg liker stillferdige bøker med mye indre handling, for all del, men når det står at dette er en psykologisk thriller så forventet jeg faktisk at det skal skje ett eller annet som får pumpen til å gå litt ekstra. I det minste et par ganger i løpet av leseøkten. Men nei, det var ikke antydning en gang, ikke før det nærmet seg slutten og jeg fant ut at jeg hadde kastet bort noen timer på en bok jeg kunne spart meg for.

 

 


Forlag:Kolon
Tittel:Tiden er ilden vi brenner i
Forfatter: Thomas Marco Blatt
Format:Innbundet
Sideantall:123
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

thomas marco blatt
Foto: Rolf M. Aagaard

Thomas Marco Blatt  er født i 1980 i Sør-Korea og oppvokst i Oslo. Han er utdannet ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og forfatterstudiet Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitet. Han debuterte som forfatter i 2006 med diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden som han fikk Tarjei Vesaas`debutantpris for. Han har siden skrevet flere diktsamlinger, to bøker for barn-og ungdom, samt en roman.