Som sikkert flere av dere har fått med dere så er Ruth Lillegraven ute med hele tre utgivelser denne høsten, og jeg har lest alle tre. I to av utgivelsene har hun beveget seg på ukjent farvann uten at det ser ut til at hun har hatt noen som helst problemer med akkurat det. Alt er mitt er en krimbok og en skulle nesten tro at hun ikke hadde skrevet annet for så bra var det. Jeg kan si det samme når det gjelder Cally for her debuterer hun nemlig som dramatiker. Cally er et skuespill som hadde urpremiere 8.mars og hvor Ingeborg Sundrehagen Raustøl som spilte hovedrollen Cally ble nominert til Heddaprisen for beste kvinnelige skuespiller/ hovedrolle. Etter det jeg kan se går stykket ennå og har siste forestilling på lørdag om jeg ikke tar skammelig feil. Eia var vi der sier jeg bare!

Cally er som sagt et skuespill basert på Cally Monrad(1879-1950) sitt liv og virke.
Det er kanskje mange som ikke har hørt om henne før, det hadde ikke jeg heller før jeg googlet hvem skuespillet «Cally» handlet om. Hun var altså den første kvinnelige og hittil eneste teatersjef ved Det Norske Teateret,og det ble hun i en tid hvor Norge var okkupert av tyskerne.
Noen portrett av henne er derimot ikke å finne på veggen slik det gjør med de andre tidligere teatersjefene og det har sin helt naturlige forklaring for i 1940 meldte nemlig Cally Monrad seg inn i NS, Nasjonal Samling – ja, hun var nazist og ble ansatt av dem da den tidligere sjefen ved teateret flyktet til Sverige. Dette teaterstykke skal prøve å finne svar på hvordan Cally endte opp som hun gjorde og ikke minst finne ut av hvem denne Cally egentlig var.

Det er selvfølgelig mer ved henne enn at hun var nazist må vite, hun var nemlig en norsk skuespiller,operasangerinne og forfatter før hun fikk stillingen ved teateret som 63-åring. Hun var venn med Bjørn Bjørnson, sønnen til Bjørnstjerne.. og hun var etter hvert nær venn med Vidkun Quisling.
Hun ble gift og skilt hele fire ganger og fikk fire barn hvor tre av dem fikk vokse opp. Ikke lenge etter at hun fikk sitt første barn fikk hun behov for å reise utenlands, hun ville synge, studere sang i Dresden. Hun nevnte at hun hadde en slange inne i hodet sitt som hvisket til henne, sa den het Petju. Hun gav ut en okkult roman(Norges første) ved samme navn, den ligger på nasjonalbiblioteket og kan leses her. Jeg undrer meg på om den kan være om henne selv, hun har i hvert fall kalt hovedpersonen Ragnhild opp etter seg selv for hennes egentlige navn er Ragnhild Caroline Monrad. Kritikerne som også kommer til ordet i denne forestillingen mener i hvert fall det og syntes ikke noe særlig om den og mente hun burde holde det for seg selv.

Jeg undrer meg  på om hun eventuelt kan ha slitt med et eller annet psykisk den godeste Cally, både med tanke på denne slangen hun har i hodet sitt men så står det også et sted i forbindelse med ekteskap nummer tre som hun betegner som sitt aller første skikkelige ekteskap at hun kjenner en ro, at hun selv er annerledes og at hun har brutt med Petjus makt for aller første gang, og at de svarte hendene er borte og at hun ikke lenger engster seg. Det kan selvfølgelig være i forhold til en tidligere ektemann som hun ikke hadde det godt hos, men jeg undret meg på om dette kan være et mørke inne i henne selv.

Skuespillet spiller seg over 16 scener og tar for seg perioden 1899-1942 men sveiper også innom fødselsåret 1879 og året 1891 når hun er 12 år gammel og sitter inne i lysthuset og dikter mens faren som er prest tror hun leser bibelhistorie. Skuespillet er også en blanding av fiksjon og virkelighet.

Vi får også en scene hvor hun treffer Quisling for første gang, og enkelte scener var veldig dramatiske så jeg kan forestille meg at dette er et skuespill med til tider ganske så kjapt tempo.

I tillegg til romanen Petju gav hun ut seks diktsamlinger. Hun var særlig kjent som romansesangerinne og hun ble i sin tid behandlet som nåtidens popstjerner, og hun hadde kanskje ikke den fineste stemmen her i verden og flere kritikere sa at hun «pustet» feil når hun sang. Bildet under er fra «La boheme» og er lånt fra Oslo museum sine nettsider.

Jeg blir alltid så revet med av bøker som er basert på personer som har levd før, og selv om jeg ikke kan være enig med Cally i mange av henes valg her i livet så levner det ingen tvil om at jeg syntes hun virket som en fascinerende dame som jeg har lyst til å vite mye mer om.

I dette stykket for vi se en god del av hvem Cally Monrad var, og det er ikke tvil om at hun var en rastløs kvinne som ikke brydde seg om å være hjemme med mann og barn. Hun ville ut i den store verden og til slutt var det heller ikke nok å være romansesanger for hun hadde en drøm om å bli operasangerinne, noe hun også ble. Hun var litt «all over the place» med en fot i flere leire og det var med vekslende hell hvor vellykket det ble.

Cally Monrad ble fascinert av nazismen i løpet av de to periodene hvor hun bodde i Berlin og etter krigen ble hun arrestert på grunn av dette medlemskapet.  Hun  sa til sitt forsvar den gang at hun ikke ante at Norge var i krig, ikke at jeg har opplevd krig selv men en kan jo undre seg hvordan det kunne gå henne hus forbi. Helseårsaker gjorde at hun senere ble benådet.

Når Lillegraven gjorde research til dette stykket leste hun blant annet Bodil Stenseth sin bok, Sangerinnen: Cally Monrads liv og kunst, som også kan leses på Nasjonalbiblioteket ved å trykke på linken. Nå kan ikke jeg all verden om skuespill og teater men i mine øyne og utifra det jeg kunne lese av manuset så må dette til tider være et ganske så sterkt og til tider medrivende stykke. Opplever også manuset som nøytralt og med det mener jeg at Lillegraven verken har malt et rosenrødt bilde av Cally men heller ikke svartmalt henne, derimot kan det virke som hun har gitt henne troverdighet og gitt oss et bilde av Cally slik hun(kanskje) var med sine mange nyanser som menneske. Cally Monrad opplevde mye motgang i livet sitt med sine mange ødelagte ekteskap, men hun hadde også finansielle problemer og ble flere ganger kastet ut av hjemmet sitt, men samtidig har hun som alle andre mennesker sine feil og mangler hun også. Jeg skrev lenger oppe at jeg tolket flere hendelser som ble beksrevet i stykke som at hun slet med noe psykisk og dette blir beskrevet på Wikipedia for hun var flere ganger innlagt for depresjon,hysteri og andre psykiske problemer.

Igjen blir jeg imponert over det Lillegraven klarer å skape, og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt anledning til å reise til Oslo for å se stykket «live». De av dere som måtte befinne dere i Oslo så vil jeg anbefale dere å få med dere siste forestilling kommende lørdag.

Her er et lite utdrag av den aller siste scenen og som passer godt til den tiden vi er i nå og ikke minst så viser den Lillegravens fine poesi. Dette er en scene hvor jeg kan tenke meg at hun er på vei hjem fra en av innleggelsene sine.

Cally
Det har allerie blitt haust. Eg gler meg over dei vakre trea med dei gydlne blada på. Kvart blad er eit lite kunstverk, står her og lyser. Eg elskar hausten. Hausten er den vakraste årstida. Det meinar eg. Sjølv om eg,når vinteren kjem, pleier å tykkje vinteren er vakrast. Og når våren kjem,elskar eg han. Ah. Gata mi. Ullevålsvegen. Fortau. Og tre. Og så elskar eg sommaren. Det er så mykje å elske. Så mykje å omfamne. Livet…. Blada, dei er gule no,som reinaste gull,snart er dei brune, og så fell dei av, og så kjem det nye, grøne blad, og så blir dei gule att, og sånn går det, år ut og år inn. Eitt med naturen,det har eg vore altfor lite. Eg skal vere det no.

S.55

 

Denne lille boken  på snaue 60 sider og som rommer et teaterstykke på litt over 1 time har gjort veldig inntrykk på meg. Jeg har rukket å bli fascinert av en person jeg inntil nylig ikke visste eksisterte en gang og jeg skal definitivt lese meg enda mer opp på mennesket Cally Monrad. Og til dere som heller ikke får anledning til å se stykket «live» så vil jeg anbefale å lese dette manuset i stedet for det gir et godt bilde av personen Cally og denne kunsten som drev henne til enhver tid. Under finner dere et intervju med Ingeborg Sundrehagen Raustøl  og en liten smakebit av Cally Monrads stemme.

 

Anbefales!

---

Forlag: Tiden
Tittel:Cally
Forfatter:Ruth Lillegraven
Format:Heftet
Sideantall: 57
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Paul Audestad

Ruth Lillegraven er født i 1978 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter med diktsamlingen Store stygge dikt i 2005. Hun har deretter skrevet flere barnebøker, samt romanen Mellom oss(2011), diktsamlingen Urd (2013) som hun mottok både Brageprisen og Bokbloggerprisen for. Diktsamlingen  Manilahallen  kom ut i 2014, og i 2016 gav hun ut diktsamlingen Sigd. Nå i høst gir hun ut ikke mindre enn tre bøker for i tillegg til denne så har hun gitt ut barneboken Skogen den grøne  og krimboken Alt er mitt.

 

HILSEN BEATHE