For fire år siden hadde jeg mitt aller første møte med Høvring gjennom romanen Camillas lange netter og jeg ble såpass nysgjerrig på forfatterskapet at jeg gjerne ville lese mer av henne, likevel skulle det gå fire år før neste møte, men for et møte det ble!

Dette er en roman med et veldig poetisk språk og tittelen Fordi venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født er nærmest som et dikt i seg selv.

Vi møter søstrene Martha og Ella hvor sistnevnte er fortellerstemmen. Martha har nettopp vært innlagt på nervesanatorium og skal komme til hektene igjen på et hotell i en alpelandsby og Ella skal være med for å holde henne med selskap.
Eller det er ikke helt sant at de er i alpene fordi Martha turte ikke å fly så de reiste til et hotell i en fjellbygd her i Norge i stedet.

Søstrene som er født på samme dag med bare et års mellomrom og var nærmest uadskillelige når de vokste opp, for Ella kom Martha i aller første rekke, før foreldrene.

Etter hvert som boken skrider frem forstår vi at søstrene har mistet den nærheten de hadde når de var barn og noe av grunnen til det skal være at Martha flyttet fra Norge og bosatte seg i Danmark når hun giftet seg. Dette er noe Ella opplevde som et stort svik mot henne. Men disse ukene på hotell virker ikke å føre søstrene sammen igjen heller, snarere tvert i mot.

Det tok en drøy time å gå fra hotellet ned til sentrum. Veien var nybrøyta, dalen stille og vennlig, de snødekte trærne var liksom så frimodige, det var som om de hadde latt alle sorger fare, all anger, de lot vintersola renne inn i seg, gjennom alt de var, de gjorde gavmildt plass til lyset, trærne hadde ingenting de ville eie, de hadde bare de lette konglene og de mjuke nålene å slippe taket i. Jeg stansa ved en åpen bekk, bøyde meg og drakk fra begge nevene.

S.37

Opplever dette som en stillferdig roman uten at det finnes så mange ytre hendelser som utgjør et slags handlingsplot. Det er mer på det følelsesmessige planet og ikke minst Ellas edrindringer om både barndom og hennes tanker om det som skjer her og nå med henne selv og med Martha. Hennes eget begjær som hun etter hvert gjør noe med når de er på hotellet, men kanskje ikke med rette person.. Samtidig går begge to gjennom mye og ikke minst så krangler de en god del, helt til Martha bare reiser fra hotellet lenge før tiden mens Ella velger å bli igjen.

Jeg må si at jeg fikk sansen for Ella men er det fordi vi ser ting gjennom  hennes øyne? Det er jeg ikke sikker på, men Martha fremstår som en person som tar søsteren for gitt og virker å være en litt bortkjemt type som forventet nærmest å bare gå der til pynt mens søsteren måtte ta hånd om bagasjen hennes. Litt utover i boken merker jeg at Ella såvel som Martha hadde behov for denne turen, behov for å koble av og komme seg litt bort. Og det er jammen ikke godt å si hvem av dem som egentlig trengte det mest eller hvem av dem som egentlig var syk.Så er det da også veldig menneskelig og å sitt å stri med.

Det reises en del spørsmål underveis i romanen men det er ikke slik at nødvendigvis alt besvares på slutten heller for da virker det som det har gått mange år og Ella ser tilbake på denne tiden som var fulgt av både deres egen forfengelighet og deres egen forvirring. Og som Ella et sted sier Men når vi tenker tilbake på noe som fant sted i ei annen tid, en annen epoke – i barndommen, eller bare for noen skarve år siden – da er vi tvungen til å dikte. Vi setter sammen virkeligheta slik at den blir fattbar, i det minste for oss sjøl.

Det blir jo Ellas sannhet vi har fått ta del i, hadde vi hørt ting fra Martha sitt persepktiv kunne det kanskje blitt en hel annen bok. For hvilken sannhet er mest sann og hvorfor blir ting som de blir? Vel, tittelen på boken kan være et svar på et slikt spørsmål skal vi tro forfatteren.
Dette var en velskrevet liten roman om forholdet mellom to søstre, språket er som nevnt veldig poetisk og er en ren fryd å lese. Likte godt beskrivelsene av den norske naturen og ikke minst det såre forholdet mellom søstrene, om misunnelsen og sjalusien dem i mellom. Om den ene sin løsrivelse og den andre som ikke helt forstår dette.

Ja, så må jeg ikke glemme Ellas fascinasjon for den tyske forfatteren Stefan Zweig, det blir liksom ikke feil det heller. Dette er også en av de romanene man fint kan lese flere ganger, jeg vil tippe at jeg vil oppdage noe nytt neste gang jeg leser den.
Egentlig en litt vanskelig roman å skrive om fordi det ikke skjer noe på det ytre plan samtidig som det gjør det likevel. Jeg liker jo bøker som er sånn men de er nødvendigvis ikke de letteste bøkene å skrive omtale av i etterkant. Jeg har i det minste prøvd.Er det noen bøker jeg syntes det er bedre at en leser selv i stedet for å lese om så må det være denne.

Anbefales!

---

Forlag:Oktober
Tittel:Fordi Venus passerte forbi en alpefiol den dagen jeg blei født
Forfatter: Mona Høvring
Format:Innbundet
Sideantall:127
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Foto: Agnete Brun

Mona Høvring er født i 1962 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 1998 med IIK!En dialog. Siden har hun skrevet en rekke diktsamlinger og noen romaner. Blant annet romanen Camillas lange netter som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

 

HILSEN BEATHE