Kinderwhore var en bestemt klesstil brukt av en håndfull kvinnelige artister på 90-tallet og det som gjerne kjennetegnet denne stilen var lavskåret babydoll, fløyelskjoler, høye knestrømper,slips og Mary Jane sko(småpike sko) for å nevne noe,de kunne se ut som små piker samtidig som de var kraftig sminket. Det ble betegnet som et sterkt feministisk statement å gå slik, men det handlet egentlig bare om å fremstå som meget sikker for å undergrave det motsatte, at man var veldig usikker. Og nettopp denne stilen var det artisten Courtney Love brukte, og om hun ikke sentral så i hvert fall til stede i denne romanen på den måten at Charlottes mor digger henne og musikken hennes. Courtney Love sin musikk ble som vuggesanger for protagonisten i Kjos Fonn sin kinderwhore.

Romanen Kinderwhore handler om Charlotte som bor sammen med moren sin.
Charlotte er syv år når vi treffer henne for aller første gang og vi følger henne frem til hun er tyve.
Charlotte er skoleflink og hun har et talent for å skrive.

Under oppveksten er ikke moren tilstede, det vil si at hun er mye hjemme, men hun bruker mesteparten av tiden til å sove. Når hun ikke er hjemme er hun på byen for å finne seg en mann hun drasser med seg hjem. Det blir mange fedre opp gjennom for den lille jenten.

Det blir vel kanskje overflødig å nevne det men moren til Charlotte ruser seg, på piller og alkohol. Hun er den som syntes så synd på seg selv hver gang kjærestene hennes stikker sin vei.

Moren får seg en ny samboer,Yassine og ting blir bedre der hjemme. Moren kommer seg ut i arbeid og de gjør ting sammen slik familier gjør og de reiser på ferie.  En ferie til Sverige som Charlotte skal leve lenge på. Den gode perioden varer i litt over et år og for Charlotte er det som julaften hver eneste dag, helt til det en dag er over for som alltid tar forholdene til moren slutt. Når Yassine drar sin vei, tar Charlotte sin aller første pille og sin aller første dråpe med alkohol, hun er ti år. Når hun tok disse fikk hun fred for «redd» og «lei seg»- som er to uvenner hun har hatt i hele barndommen, og som kom frem når hun var alene hjemme om natten når moren var ute på byen og festet.
Omtrent på samme tid får hun servert følgende «råd» fra moren: Hvis menn vil ha noe av deg, la dem få det. Hvis ikke blir det bare verre. Det er bare å legge seg ned. Disse ordene brente seg fast i Charlotte.

Når Charlotte var tolv år får moren en ny samboer, en som ganske så snart ikke skulle se forskjell på mor og datter og hver eneste natt kom han inn til henne. Hun tok flere og flere tabletter for hun orket ikke være «tilstede» når han holdt på med henne. Morens ord om å bare ligge der raser gjennom hodet hennes. Og herifra går det bare en vei for Charlotte og det er nedover. En ungdomstid preget av sex,fyll og fest, porno,prostitusjon og selvmordsforsøk. Hun likte ikke sex en gang, hun forbandt det kun med en voldsom smerte, men det ble en smerte hun nærmest ble avhengig av akkurat som pillerusen.

Natta kom, jeg tok meg noen sovetabletter, og han kom til meg. Beina mine revnet fra hverandre, og hjernen min revnet fra kroppen min og svevde oppunder taket, jeg så meg selv ligge der og bli elsket mens jeg ikke kunne bevege meg. Jeg hørte knipsing som fra et kamera, mobilen hans var plutselig mellom beina mine, over kroppen min, jeg lukket øynene og tenkte at jeg en gang hadde ønsket å bli modell.  Etterpå gikk jeg på badet, av en eller annen grunn fikk jeg ikke puste, av en eller annen grunn trodde jeg at jeg skulle dø.

S.61

 

Herregud for en roman! Jeg fikk fysisk vondt av å lese den, både fordi jeg fikk så vondt av Charlotte og alt det grusomme hun gikk gjennom. Men også fordi det var så mye å kjenne seg igjen i. Når jeg leser slike romaner så får jeg så lyst til å klemme den som går gjennom så mye forferdelig, og jeg har lyst til å si at alt kommer til å gå bra. Hjertet mitt blør både for Charlotte og alle andre som går gjennom slike ting hver eneste dag, ja, for dette skjer med noen hver eneste dag. Og det er ikke det minste rart at man vil flykte inn i en ruset verden for å slippe å kjenne på smertene som hele tiden er der.
Selvfølgelig har moren sikkert sine grunner for å holde på som hun gjorde, men enkelte skulle rett og slett ikke hatt barn. Seg selv syntes hun synd på for den minste lille ting, men når det kom til sin egen datter så var det ikke tale om. Vel, hun fikk ingen sympati her hos meg.

Akkurat som Callie i The Fosters så tar Charlotte på seg en knallhard maske for å skjule hvor sårbar og redd hun egentlig er. Alt disse jente vil er så bli elsket for dem de er og få den omsorgen de så sårt trenger av de som egentlig skulle stått dem nærmest. Og sånn sett så passer tittelen utrolig godt til innholdet i romanen.

Etter en hel oppvekst med omsorgssvikt og etter hvert overgrep ble Charlotte tatt hånd om av barnevernet,men er det virkelig mulig å komme over den smerten hun har levd med i alle år? Kan man leve et normalt liv etter en slik traumatisk barndom som det hun har hatt?

Kjos Fonn har et nydelig språk og jeg likte veldig godt måten romanen var bygget opp på. Noen ganger var det tettskrevne sider mens andre ganger var det kun en liten linje på en side. På grunn av de vonde tingene romanen tar for seg syntes jeg det gjorde godt med disse små avbrekkene for da fikk man den nødvendige pustepausen for å ta seg inn igjen litt.

Dette er en meget sterk, medrivende og vond roman som jeg håper mange der ute kommer til å lese. Bøker som dette er noe de aller fleste burde lese. Jeg syntes den gir et troverdig bilde av en person som opplever ting som dette, og det gjør dette til en viktig bok. Dette var mitt aller første møte med forfatteren men det blir definitivt ikke mitt siste. Novellesamlingen hennes har jeg lastet ned på Kindle allerede og så får en bare håpe at det ikke er så veldig lenge til neste prosjekt fra denne kanten.

 

Anbefales!

 

 

En av sangene Charlotte spilte.

 

 

---

Forlag: Aschehoug
Tittel: Kinderwhore
Forfatter: Maria Kjos Fonn
Format: Innbundet
Sideantall:229
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Tine Poppe

Maria Kjos Fonn er født i 1990 og er en norsk forfatter og skribent. Hun har  blant annet studert allmen litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2014 med novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen som hun ble nominert til Tarjei Vesaas debutnantpris for,og fikk Aschehougs debutantstipend for.

 

HILSEN BEATHE