Michela Murgia var en totalt ukjent forfatter for meg før jeg tok fatt på denne romanen som er forfatterens gjennombruddsroman, og er dermed den første som er oversatt til norsk og andre språk. Den har vunnet en rekke litterære priser og det forstår jeg godt etter å ha lest den.

 Når tiden er inne heter Accabadora på originalspråket og kommer av det sardinske ordet femina Accabadora,men det mest vanlige er å bruke Accabadora som betyr hun som fullfører. Dette er kvinner som blir tilkalt når noen ligger for døden og det er meningen at de først og fremst skal trøste den som skal dø, men om omstendighetene taler for det og familien ønsker det kan hun hjelpe den syke med å dø, en barmhjertighetens engel om du vil. Og det fantes flere måter de utførte disse drapene på, eller en accobadora ble aldri sett på som en morder da hun gjorde slutt på folks lidelser og ble heller sett på som en ekstra mor.

Det er uenighet blant antropologer for noen mener disse kvinnene aldri har eksistert mens andre mener at det finnes tegn på at de har eksistert frem til for noen tiår siden.

I romanen møter vi Maria Listru, et såkalt sjelebarn som seks år gammel blir adoptert bort fordi moren er enke, fattig og har tre andre døtre å ta seg av. Maria ble dessuten sett på som feilen etter tre riktig utførte ting. Den gamle syersken Tzi Bonaria Urrai blir hennes fostermor og  til å begynne med er Maria livredd for å være der men finner seg ganske snart til rette hos fostermoren. Bonaria har ikke egne barn og hun mistet mannen sin i krigen, men noen vil ha det til at han forsvant med en annen kvinne.
Maria har helt fra hun var liten vært vant med å hjelpe til, noe hun også gjør etter skolen og i ferier. Om høsten hjelper hun å sanke vindruer på en vingård i nærheten, noe hun liker godt for hun er nemlig god venn med Andrià,den yngste sønnen på gården. Hun blir etter hvert en meget dyktig syerske, i likhet med Bonaria.
Når Maria har bodd hos Bonaria i to år blir hun for første gang klar over at fostermoren av og til forsvinner om natten uten at hun aner hvor hun går eller hva hun gjør når hun er borte. Hun antar at det er en slags forbindelse mellom Bonaria og dødsfallene som finner sted i landsbyen gjennom hele oppveksten uten at det lykkes henne å finne ut hva det er.

Maria er veldig skoleflink men på Sardinia på 1950-tallet som handlingen er lagt til ble det forventet at jenter ikke skulle gå på skolen etter fylte tretten, det ble nærmest sett på som en hindring snarere enn å være en velsignelse å være smart. Og man trengte  heller ikke lang skolegang for å lære å lage mat, vaske og gjøre rent. Dette sier jo mye om hvilket kjønnsrollemønster som rådet her, men det er vel ingen grunn til å tro at ting skulle være  annerledes på Sardinia enn i resten av verden forøvrig.

Det ligger vel i kortene at Maria en eller annen gang skal få nyss i hva Bonaria egentlig driver med om nettene når hun er borte og det skal skape en stor konflikt mellom disse to og som fører til at Maria for en periode reiser inn til fastlandet for å  jobbe som barnepike.
Det kan virke som at hele Sardinia visste hva Bonaria gjorde,alle unntatt Maria..

Hvis  det er sant at jorden sier noe om den som eier den, bød det bakkete landskapet omkring Soreni på en komplisert fortelling. De små uregelmessige jordlappene vitnet om familier med altfor mange sønner og ingen enighet, og var oppstykket med et virvar av grenseskiller laget av steingjerder av svart basalt, hvert og ett holdt oppe av sin egen bitterhet.

S.36

Allerede på de aller første sidene av boken satt jeg med en følelse at dette kom til å bli en spesiell leseopplevelse for det var noe med språket og ikke minst stemningen i romanen som gjorde meg bergtatt nærmest umiddelbart. Forfatteren har et fortettet språk som tidvis er poetisk, og de mange skildringene av både personer og miljø er både detaljrike og vakre. En ren fryd å lese med andre ord. Forfatteren er god til å skildre det unike vennskapet mellom Maria og den eldre kvinnen og det fremstår troverdig. Bonaria er en omsorgsfull og klok dame som alltid behandler Maria fint. Jeg likte veldig godt de sekvensene som foregikk inne på fastlandet hvor Maria var barnepike og hvor det åpenbarte seg en situasjon som gjorde at Maria vokste som person og kanskje det som skjedde der fikk henne til å åpne opp hjertet sitt igjen og gjorde at hun forstod litt mer av det som hadde skjedd mellom henne og Maria.
Jeg kan forstå at Maria måtte ha avstand  til  hjemmet  og at hun følte seg sveket av Bonaria, den følelsen tror jeg at jeg hadde kjent på selv også i en slik situasjon.
Til å begynne med tenkte jeg at denne sekvensen godt kunne ha vært endret siden vi her for en kort periode blir presentert for fire nye karakterer men jeg går ut i fra at forfatteren hadde en mening med det og kanskje det er slik at man av og til trenger å skifte miljø for å se sitt eget i et nytt lys?

Dette er kanskje først og fremst en roman om livet og døden,ikke minst tar den opp det tabubelagte temaet aktiv dødshjelp. Men det er også en roman om kjærlighet og den kristne troen står sterkt her. Jeg så på den som en slags oppvekstroman, med tanke på hva Maria måtte gå gjennom i barndommen som et såkalt sjelebarn, når man blir født to ganger,av èn kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Vi får også et godt innblikk i hvordan livet på den sardinske landsbygden var på 50-tallet, på godt og vondt. Det er en sårhet å spore her og særlig var det en sekvens hvor Maria hjalp til hjemme hos sin biologiske mor når den eldste søsteren skulle gifte seg og alene på morens rom finner hun ut at hun er i ferd med å utvikle seg til å bli en ung kvinne.

Dette var en sterk og ikke minst tankevekkende roman med flere sterke kvinneportretter som bare må oppleves. Det er en kort bok som jeg har brukt lang tid på, rett og slett fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt.

Anbefales!

Forlag: Pax
Original tittel: Accabadora
Norsk tittel:Når tiden er inne
Forfatter: Michela Murgia
Oversetter:Tommy Watz,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:208
Utgitt:2009
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Foto: Alecani

Michela Murgia er født i 1972 og er vokst opp i landsbyen Cabras på Sardinia. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken Il mondo deve sapere som i ettertid ble filmatisert. Hun har skrevet  flere sakprosabøker og romaner siden den gang. Når tiden er inne eller Accabadora  som den heter på originalspråket ble forfatterens gjennombrudd når den kom ut i 2009. Dette er en roman hun har vunnet hele seks litterære priser for.

HILSEN BEATHE