Til ungdommen av Linn Skåber & Lisa Aisato

Har alltid hatt sansen for Linn Skåber som komiker og Lisa Aisatos fantastiske illustrasjoner er det vel ingen der ute som ikke har sansen for. Når disse to slo seg sammen for å lage en bok ble den rett og slett et «must» å få med seg.

til ungdommenUnder arbeidet med Til ungdommen intervjuet Skåber en rekke ungdommer og spurte dem om «alt mellom himmel og jord» og resultatet ble denne fantastiske ungdomsboken.

Ungdomstiden er jo en brytningstid, en tid som ofte føles som en ommøblering for å sitere Skåbers ord fra forordet. Og ikke alle ungdommer takler denne forandringen like godt. Ungdomstiden kommer til alle og vi har alle vært der, enten vi tok i mot den med åpne armer eller brukte noe lengre tid på omstillingen. Nå kom jeg til å tenke på den ene teksten i boken, om han som hadde en pent brukt ungdomstid  til salgs, eller den kunne hentes gratis ved henting for han var ferdig, orket ikke mer. Han er overbevist om at den vil få det mye bedre hos noen andre.

Må si at jeg likte veldig godt teksten «Hva jeg ønsker meg til konfen» hvor konfirmanten har klare tanker om hva han skal si til onkelen om han blir provosert nok, en onkel som tydeligvis er en av dem som tror han er mye bedre enn alle andre og ikke går av veien for å mobbe eller drite ut andre for å hevde seg selv. En rasist som tror at alle flyktninger er terrorister og snakker nedlatende til andre som ikke har like gode jobber som han selv. Eller fleiper når han spør om nevøen har fått seg dame eller om han kanskje er en liten homsegutt. Jævla dusteonkel.

Denne illustrasjonen taler vel for seg selv og skulle hengt på alle skoler rundt omkring.

Aisato coll.jpg

Jeg får rett og slett gåsehud av denne illustrasjonen.

Og når vi snakker om skolen, teksten «Sekser i livet» handler om ungdom som kanskje ikke strekker så godt til på skolen og blir en mester i å snakke seg selv opp til tross for at karakterene ligger på helt middels-Jeg har en treer i engelsk. Sekser i å lengte etter å skryte av den til mamma og pappa. Eller,Jeg har en treer i spansk. Sekser i å være ungdom og ikke være utbrent. Fint illustrert med en jente i supermann-drakt med teksten «God nok» på brystet. Med tre ungdommer i hus så har jeg opplevd dette evige jaget tett på, og til ungdommen vil jeg si, klart du er god nok!
Vi hører om gutten som mistet moren sin i kreft og faren snakker om SYKDOMMEN som blir illustrert som en diger grønn mann som inntar sofaen og henviser gutten forskremt i sofakroken. Sykdommen som til slutt fortærte moren hans.

Likte også veldig godt teksten «Du spør meg om jeg er feminist?»

Aisato coll 2.jpg

Du spør meg?
Jente 16…… som lever med at presidenten i USA sier «Grab them by the pussy» om mine likemenn(«likekvinner» er ikke et ord), og at folk etter hvert driter i at han har sagt det.

Du spør meg?
Jente 16……som vokser opp med at det må en kampanje til for at samfunnet skal forstå at jenter ikke kan misbrukes og voldtas på jobb.

 

S.103

Disse små tekstene tar for seg den forskjellen det fremdeles er mellom kvinner og menn i dagens samfunn, og viser vel godt at vi ikke er helt i mål med likestilling ennå.

De aller fleste ungdommer er på SoMe og «Jeg så deg på insta» er teksten om to venninner som har mistet kontakten og hvor den ene da overværer at den andre er veldig populær på insta og gir henne mange likes for at hun forhåpentligvis skal øye på henne igjen. Det er veldig rørende samtidig som det er litt trist også og se den nydelige illustrasjonen under.

 

AISATO 12

Jeg så et intervju med Skåber på Dagsrevyen og hun nevnte at hun ble så rørt og tok til tårene hver gang Aisato hadde vist henne en illustrasjon – og når jeg nå har sett og studert tegningene så forstår jeg det veldig godt. Illustrasjonene  beskriver veldig godt det som står i tekstene og karakterenes følelser og lynne der og da kommer veldig godt frem i tegningene. De er utrolig uttrykksfulle,vakre, såre og magiske som de alltid er.
Jeg har nesten problemer med å finne ord.

En som ikke har problemer med å finne ordene er Skåber for hun kan skrive også, det er det ingen tvil om.  Noen av tekstene er bygget på setninger som ungdommene har sagt, noen er direkte gjengivelser mens andre historier er blandet sammen og lagd en fiktiv fortelling av.

Noen av tekstene er som små dikt,noen har en slagferdig tekst med et godt illustrert bilde til som vi kan se lenger oppe. Mens noen av tekstene minner om noveller. Tekstene gjengir ikke hele ungdomstiden naturlig nok men jeg vil tippe at det meste er gjengjennende for de aller fleste. Angst,ensomhet,sårbarhet, redsel og sorg er en del av denne tiden, men det er heldigvis også nysgjerrighet,humor,spenning, venner og kjærlighet♥

Ungdommene skulle hatt med seg en voksens erfaringer for å stå bedre rustet til denne overgangen mellom barn og ungdom. Det er ikke rart at man blir litt utenfor og forvirret for plutelig er man for stor til både det ene og det andre, og samtidig for liten når det gjelder andre ting.
Jeg kjenner jeg er glad jeg ikke er ungdom lenger, og i hvert fall når jeg tenker på hvor mye mer press det er fra alle kanter for dagens ungdom enn det var når jeg selv var på den alderen «et par år» før facebook,snap og insta for å si det sånn.
Jeg er glad jeg vokste opp før både Paradise Hotel, Love Island og Ex on the beach gjorde sine inntog som underholdning for de unge og man får bare håpe at noen kan komme på noe litt mer mer matnyttig i fremtiden, våre ungdommer hadde faktisk fortjent mye bedre.

I forordet takker Skåber ungdommen for å ha sluppet henne inn og fått tatt del av en liten flik av livene deres, og hun skriver at hun gjerne kommer igjen. Jeg vil bare si at både Skåber og Aisato er veldig velkommen til å gjøre nye samarbeid i fremtiden også for dette var veldig, veldig bra!En perfekt gavebok, til deg selv og andre.

AISATO 3

ANBEFALES!

 


Forlag:Pitch
Tittel:Til ungdommen – Konfirmant og Drittsekk
Forfatter: Linn Skåber
Illustratør:Lisa Aisato
Format:Innbundet
Sideantall:255
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter & Illustratør

Linn_Lisa_svarthvitt
Foto:Pitch.no

Forfatter Linn Skåber er født i 1970 og er en norsk skuespiller,komiker og tekstforfatter. Hun er utdannet ved Statens teaterhøgskole og Westerdals. Hun har spilt i en rekke revyer og teaterforestillinger i tillegg til både tv-program og filmer. Til Ungdommen er hennes debutbok.

Illustratør Lisa Aisato er født i 1981 og er en norsk illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har vært med og skrevet samt illustrert en rekke barnebøker. Hun debuterte som forfatter i 2008 med boken Til min elskede. Hun har skrevet og illustrert flere bildebøker etter det og har vært illustratør på en rekke bøker som er skrevet av andre forfattere.

 

 

HILSEN BEATHE

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

det jenter er lagd av

Jeg hadde egentlig planer om drøye litt med flere ungdomsromaner nå men når denne dukket overraskende opp i postkassen min for en stund siden satte jeg den likevel opp på leseplanen. Den skulle vise seg å være noe annerledes enn en tradisjonell ungdomsbok og det ble jeg veldig glad for.

Det jenter er lagd av handler om Nina Faye som 14 år gammel får prentet inn i hodet fra moren at det er ingenting som heter ubetinget kjærlighet enten det er mellom mor og barn eller mellom kjærester/ ektefeller. Hun får beskjed om at moren når som helst kan slutte å elske henne og at hennes egen kjærlighet til sin egen mann er betinget. På den måten at den avhenger av en rekke ting, at hun orker å lytte til ham når han forteller om dagen sin, eller at hun er flink til å lage mat,at hun gjør seg attraktiv for ham, og sist men slett ikke minst at hun har sex når det måtte passe ham. Til gjengjeld får hun blant annet skiftet ut bilen sin hvert tredje år. Ja, dette var jo kjempelure ting å prente sin 14 år gamle datter inn med- NOT SO MUCH. For dette er ord som beit seg fast i hjernebarken til Nina og når hun var 16 år og innledet et forhold til Seth som hun og venninnen Louise hadde hatt et godt øye til gjennom hele barneskolen. Nina er da i en tro at hun må ligge med ham for at han i det hele tatt skal like henne, for dette har jo moren sagt og da må det jo stemme eller? Hun gjør alt for å plise ham.  At Nina kommer sammen med Seth fører også til at vennskapet med Louise blir ødelagt og når det skjer det som skjer med Nina må hun gå andre veier for å få støtte. Jeg tror ikke jeg røper for mye når jeg sier at forholdet til Seth ikke holder.

Av og til blir vi tatt med tilbake til den gangen når Nina var 14 og moren tok henne med på en reise til Roma og ved en anledning skjenket henne full på rødvin. Hun fortalte blant annet om den gangen hun som ung student møtte Nina sin far ved skulpturen av Den hellige Teresas ekstase som står inne i barrokkirken Santa Maria della Vittoria. Og nettopp disse kvinnelige helgenene står tildels sentralt i denne romanen for moren har helt siden Nina var liten innprentet henne med at disse jomfruene uttrykker vel så mye seksuell ekstase som gudommelig kjærlighet. I det hele tatt har hun pratet veldig mye om sex til datteren helt fra hun var ganske så liten.

Nina soner en samfunnstjenste for noe hun har gjort året før i forbindelse med eksen til Seth, og i den anledning jobber hun på en dyreklinikk.  Når hun kommer i en situasjon som krever mye av henne så er det nettopp blant kollegaene der hun går når ting butter i mot for henne og hun endelig begynner å stille spørsmålstegn ved det meste moren har fortalt henne.

Sugar and spice and everything nice: That`s what girls are made of.

Vi får med ujevne mellomrom servert en tekst som står skrevet med grå sider i stedet for hvite, disse handler blant annet mye om disse jomfruene og viser seg å være et prosjekt Nina jobber med på skolen. Dette er gjenfortellinger av historiene moren har fortalt henne i oppveksten.

Forfatteren har et godt språk og romanen er kjemisk fri for søtsuppe og klisjeer, noe jeg syntes var befriende. Jeg likte første del av romanen veldig godt men etter hvert så dabbet interessen min for Nina av så forfatteren har ikke ovenfor denne leseren i hvert fall klart å holde henne interessant nok.  Jeg tok meg i å ikke bry meg så mye om hva som skjedde med Nina og jeg trodde egentlig ikke noe særlig på henne selv om det ikke var usannsynlige ting som skjedde med henne. Det var også sekvenser hvor det ble litt for detaljerte beskrivelser selv for meg som ikke er spesielt prippen av meg, jeg forstod bare ikke helt vitsen med dem og romanen hadde stått stødig uten disse for enkelte andre sekvenser var utrolig sterke, og ikke minst etterordet til forfatteren.

Moren til Nina hadde trengt et lite kurs i feminisme og ikke minst lært datteren sin å stå opp for seg selv. Ikke lære henne at kvinnen er til for å plise mannen og at kvinnen omtrent skal oppføre seg som en martyr.

Det Nina går gjennom er noe mange unge jenter opplever uansett hvor godt man prøver å forberede dem på det. Og sånn sett gir romanen et meget troverdig bilde av hvordan livet kan fortone seg for unge jenter. Derfor var det så synd at jeg ikke følte med Nina og det hun gikk  gjennom.

Foreldrene og da særlig moren til Nina burde kanskje vært på banen, samtidig er det kanskje forfatterens mening at Nina skal finne ut av ting selv og søke hjelp selv andre steder for kanskje det er nettopp slik ungdommen er, at de ikke går til foreldrene med det de måtte ha på hjertet. Julie Andem var bevisst på dette i Skam og derfor ser vi nesten ikke noe til noen av foreldrene. I Ninas tilfelle var vel ikke moren en hun følte hun kunne stole på heller så hun måtte trå til selv, det ble det mest naturlige.

Og siden vi nå likevel snakker om ungdommer og det de går gjennom på sin ferd til å bli voksen, bare et lite hjertesukk fra meg i håp om at de som lager serier som Paradise Hotel, Love Island, Ex on the beach, hvor sistnevnte kan virke som er verstingen i klassen,skulle snuble innom her – hvorfor lage serier hvor man får belønning/ lønn etter hvor mye drama og ikke minst etter hvor mye sex man har på tv? WTF, liksom? Jeg forstår at mange unge og vakre og veldreide ungdommer er sugen på å bli «sett», og bruker slike serier som dette for å bli «kjendis», bruker det som et springbrett til et «bedre» liv.  Men helt alvorlig! Er dette greit, selv om de er over 18 år og sånn sett myndig, men vet de hva som er til sitt eget beste, sånn egentlig? Er det virkelig greit at en tv-kanal legger opp til at ungdommer skal ligge rundt med hvem som helst og drikke seg snydens full hver eneste dag for at tv-kanalen skal tjene mye penger på det? Er dette virkelig alt ungdommene våre fortjener av underholdning og hvor mange slike serier «trenger» man?

Helt avslutningsvis vil jeg si at dette først og fremst er en roman om en ung jentes liv, en utforskning av kvinnekroppen, og kroppens historie gjennom tidene -men det er også en roman om «omsorgssvikt», kanskje ikke i vanlig forstand men moren hadde mye å gå på før hun kan bli kalt «Mother of the year» for å si det sånn. Jeg vil også tro at unge jenter kan finne lærdom her, og da er det nesten som jeg tenker at det er håp for de unge som vokser til i dag om aldri så mye søppel-tv blir kastet deres vei. Bare så synd at jeg ikke brydde meg om karakteren forfatteren har skapt.

 


Forlag: Kagge
Original tittel: What girls are made of
Norsk tittel: Det jenter er lagd av
Forfatter: Elana K. Arnold
Oversetter: Vibeke Saugestad, MNO
Format: Innbundet
Sideantall: 223
Utgitt:2017
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Elena Arnold.jpg
Foto: Kagge.no

Elana K Arnold er en amerikansk forfatter som skriver både barne- og ungdomsbøker.

HILSEN BEATHE

 

Ut av ensomheten av Benedict Wells

Ut av ensomheten er forfatterens fjerde roman men den aller første som er utgitt på norsk. VG skriver blant annet at han er den nye John Irving, akkurat det kan jeg ikke uttale meg om siden jeg ikke har lest noe av nevnte forfatter, men litt morsomt er det jo da at nettopp Irving har inspirert den unge forfatteren såpass mye at han som en hyllest til forfatteren tok navnet Wells etter karakteren Homer Wells fra Irvings roman Sidehusreglene. Han er barnebarn av en nazisistpolitiker og for å markere sin motstand til familiens tilknyttning til Nazi-Tyskland skiftet han etternavn.
ut av ensomhetenUt av ensomheten  er en fortelling som spenner seg over en periode på nesten førti år og blir sett gjennom øynene til Jules, den yngste av tre søsken. Når romanen begynner er vi i 2016 og Jules ligger på sykehuset etter en motorsykkelulykke.

Deretter blir vi tatt med til 1980 og vi overværer familiens siste fire år sammen. I 1984 dør foreldrene deres i en bilulykke og Jules,søsteren Liz og storebroren Marty må alle tre flytte til en internatskole. Jules er da syv år gammel.
Forfatteren bodde også på kostskole under sin oppvekst, men det er ingen grunn til å tro at han har flere likhetstrekk mellom seg og sin karakter Jules.

Det sier seg selv at disse tre søsknene var i en stor sorg når de kom til denne skolen og det var ikke slik at de fikk bo på samme rom, de ble spredt på hver sin del av skolen når de kom frem. I en periode var Jules plaget av  angst, han var mørkeredd og han var redd for døden. Han kunne rett og slett ikke forstå medelevene som fremsto så sorgløse som de gjorde. Denne redselen skulle være med ham i mange år fremover, like til en sørgelig hendelse i livet hans fant sted og han fant ut at det ikke lenger rom for denne redselen, han ville ta sjanser. Sjanser det tok han og det førte blant annet til den ulykken.

På skolen møter han etter hvert Alva, hun har kobberrødt hår og hornbriller, fremstår ganske så sjenert av seg, og Jules blir forelsket. Hun er samtidig litt mystisk, som om hun også bærer på en stor hemmelighet. Eller skal jeg si en sorg.
De mister imidlertid kontakten etter  at skolen er ferdig men møtes igjen etter flere år, han har aldri klart å glemme henne og følelsene blusser opp igjen, fra hans side i det minste.

De første dagene med Alva føltes som å komme hjem etter en lang reise. Hvert sekund av vår ungdom betydde så mye mer for meg enn alt som hadde fulgt siden, hver samtale med henne, hvert blikk, selv alle skuffelser fra den tiden ruvet som en bauta i minnet mitt. Og nå var jeg tilbake ved kilden.

S.186

 

Selv om dette er en kjærlighetsroman som beskriver kjærligheten mellom to elskende så er det også en roman om søskenkjærlighet,ikke minst ensomhet, sorgen over tapet av  foreldrene og hvordan tapet preger disse tre søsknene gjennom hele livet deres. Hvor sorgen de bærer på og kanskje ikke får bearbeidet slik de burde er med på å forme dem som voksne og får dem til å ta valg som kanskje ikke alltid er til det beste.

Forfatteren har et nydelig språk som det var en ren fryd å lese, og han har en egen evne til å komme med små, nesten helt umerkbare frempek som er med på å bygge opp spenningen over det som skal komme og dette gjør han uten å gi vekk for mye.

Romanen har mange litterære referanser og særlig er romanen Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers sentral, men også Vladimir Nabokovs Lolita blir nevnt. Jeg fikk lyst til å lese begge.

I en scene i boken prater Jules og Alva sammen om hvordan hukommelsen fungerer som jeg syntes var interessant, og jeg er enig.

sitat fra boken hukommelse

Tiden funger ikke linært, og ikke hukommelsen heller. Vi husker best det som er nærmest oss emosjonelt sett. I julen syns vi gjerne at det slett ikke er lenge siden forrrige jul, enda det ligger tolv måneder tilbake i tid. Mens sommeren for seks måneder siden, som egentlig ligger mye nærmere i tid, føles langt fjernere. Minnene om ting som på et emosjonelt plan ligner på nået, tar liksom en snarvei.

Jeg må si at jeg ble veldig imponert over hvordan forfatteren har klart å skape en troverdig kjærlighetshistorie nærmest  kjemisk fritt for klisjeèr og over måten han har flettet hele historien sammen. Det er ikke et kjedelig øyeblikk men det blir aldri heseblesende heller hvor man kunne falle for fristelsen til å tro at forfatteren har prøvd på mer enn det han kunne klare. Dette er noe han behersker så utrolig godt.

Både kjærlighetshistorien og ikke minst hvordan forholdet mellom de tre søsknene og deres store sorg er beskrevet på en veldig god måte. Det samme med personbeskrivelsene som er like gode enten de tilhører en eldre mann eller en liten jente. Det er intet mindre enn mesterlig utført alt sammen.

Det som også var spesielt med denne romanen er at den blir aldri hjerteskjærende på den måten at jeg føler jeg må ta til tårene til tross for at det er triste og tildels mørke tema som blir berørt. Men samtidig er ikke boken skrevet på en følelsesløs måte heller,så forfatteren har truffet noe helt midt i mellom og det er veldig bra gjort.

Vil tro at denne romanen kommer til å få mange lesere der ute, det fortjener den så absolutt for dette er en utsøkt roman. Jeg håper også at det foreligger planer om å oversette de tre første romanene hans for de ble jeg veldig nysgjerrig på. Dette er uten tvil en av de aller beste romanene jeg har lest i år.

 

Anbefales på det aller sterkeste!


Forlag: Press
Original tittel: Von Ende der Einsamkeit
Norsk tittel:Ut av ensomheten
Forfatter: Benedict Wells
Oversetter: Ute Neuman, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:325
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

benedict-wells-1
Foto: Roger Eberhard

Benedict Wells er født i 1984 og er en tysk-sveitsisk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2009 med romanen  Becks letzter Sommer og har siden den gang gitt ut i alt fire romaner. Ut av ensomheten er den første av Wells bøker som er oversatt til norsk.

 

HILSEN BEATHE

 

 

Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Er i full gang med høstens bøker og endelig har jeg lest min aller første bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold og jeg må si at det frister til gjentakelse for dette likte jeg.

BarnetBarnet er som et åpent brev hvor jeg-personen forteller sin historie til sin nyfødte datter. Om hvordan de har endt opp dit de er nå, som mor og datter, og det kan hun ikke gjøre uten først å fortelle sin egen historie på godt og vondt.

I åpningsscenene er hun høygravid med sin førstefødte, den hun kaller barnet som er storebroren til denne vesle jenten, og hun beskriver en smerte som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Jeg kjente det som et stramt belte rundt livet, noe strammet til, strammtet til enda et hakk, slapp opp, gjennom natten,gjennom morgenen,gjennom dagen. Regnet skylte vekk, og neste natt våknet jeg av et bakholdsangrep, et hugg i ryggen, noen hugger meg over ende, selv om jeg lå allerede.

Hun forteller om den smertefulle fødselen men også om denne redselen som dukket opp i etterkant, redselen for å bli syk igjen, bli gal igjen. Hun er og så redd for at noe skal skje med barnet. Hun ser på alle disse ødelagte kvinnekroppene i gangene på sykehuset.
Det er ikke mye glede å spore her.

Hun går også lenger tilbake i tid og forteller om en eldre mann hun hadde hatt et forhold til lenge før hun traff han som nå er far til de to barna. En som en gang hadde vært lærer på et forfatterstudie hun hadde tatt. En som slet med alkoholproblemer og som det gikk skikkelig ille med.

Vi får også historien om Bo og moren, om hvordan de ble kjærester og om reiser de har hatt sammen.  De har begge vært syke og hatt sine ting å stri med, som sosial angst og noen mørke drømmer som en kunne få bakoversveis av til tider.

Jeg-personen er forfatter og klarte ikke å skrive før etter datteren ble født og nå sitter hun med den lille i bæresele mens hun sitter foran pcen og skriver.

Vi må få dagslys inn i øynene, dirrende luft i nesa, og jeg lurer på om vi skal gå en tur i skogen i dag. Jeg savner skogen like mye som hunden, ensten mer, selv om jeg aldri savner hunden mer enn i skogen, jeg kan ikke si det svakere. Jeg vokste opp i en familie med kjærlighet,og vi bodde ved skogen,og denne skogen, og senere savnet av skogen, bor nå i meg.
….(…..)…
Før trodde jeg at det gode med skogen er at jeg der vet hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være.

S.43

Dette er en liten roman på få sider men den rommer likevel mye og sånn sett er det en fortettet roman. Hun skriver veldig godt og det er for det aller meste lavmælt. Lange setninger som føltes litt uvant til å begynne med men jeg kom fort inn i det.
Det er nærliggende å tro at forfatteren har hentet mye fra sitt eget liv i denne romanen da hun har flere ting felles med jeg-personen som også er forfatter. Som da hun var 25 år og måtte flytte tilbake til foreldrene fordi hun var så syk. Jeg husker et intervju med forfatteren hvor hun fortalte at hun  hadde ME. Egentlig har jeg ingen behov for å vite hva som måtte være basert på virkelighet og hva som ikke er det, og det blir uansett aldri navlebeskuende slik jeg opplever det selv om forfatteren skulle skrive selvbiografisk.
Dette er en roman om kjærlighet, både mellom mann og kvinne men også mellom foreldre og barn. Det handler om livet men også om døden. Det er til tider veldig sår lesing men samtidig satt jeg med en følelse av at ting ville gå bra til slutt. Selv om jeg ikke har slitt med ting som karakterene i boken har så var det ting å kjenne seg igjen i her likevel og jeg likte denne ærlige og til tider brutale måten forfatteren formidlet på.
Det er for det aller meste tilbakeblikk men nå og da snakker hun direkte til datteren i nåtid, og det fungerer veldig bra.

Fatter ikke hvorfor jeg ikke har plukket opp en bok av henne før, som for eksempel Monstermenneske som jeg har hatt liggende på vent i en hel evighet. Selv om dette er en roman på få sider så brukte jeg god tid på boken for dette er ikke en roman man bare reser gjennom og jeg tenker at her kan det dukke opp «nye» ting om man skulle lest boken èn gang til. Dette blir defintivt ikke mitt siste møte med forfatteren for her skal det dypdykkes.

Anbefales!

 


Forlag:Oktober
Tittel:Barnet
Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomvold
Format:Innbundet
Sideantall: 121
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Skomsvold-Kjersti-Annesdatter
Foto: Agnete Brun

Kjersti Annesdatter Skomsvold er født i 1979 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. En roman hun blant annet ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris for.  I 2014 ble Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg dramatisert på Nationaltheatret. Forfatteren står blant annet bak bøker som Monstermenneske og 33.Romanen Barnet er forfatterens femte bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Mørke dyr av Janne-Camilla Lyster

mørke dyrForfatteren er en alsidig dame som driver med både dans, koreografi i tillegg til å være forfatter og fra før av har hun skrevet en rekke diktsamlinger. Mørke dyr er hennes første roman.
Har en del tanker om denne romanen som jeg har lyst til å lufte og det kan jeg ikke gjøre uten mulige spoilere så denne omtalen leser du på eget ansvar.

De tre vennene Karin, Viktor og den navnløse jeg-personen som er romanens fortellerstemme har vært på en togtur gjennom Europa men den dagen når de skal reise videre til Italia dukker ikke Karin opp som avtalt. De to andre utsetter reisen litt for å lete etter henne men de må gi opp uten resultat og bestemmer seg for å reise videre.

Til å begynne med får vi se hvordan begge to har det i etterkant av forsvinningen men ganske fort kommer Viktor i bakgrunnen og vi får et godt innblikk i hvordan jeg-personen kommer seg videre med livet sitt. Akkurat når jeg tenker at hun har glemt det som skjedde med venninnen så kommer det små sekvenser hvor hun blir nevnt eller vi får tilbakeblikk på episoder som skjedde i barndommen deres.Noen av disse tilbakeblikkene var veldig såre.  Det er tydelig at Karin er med henne i tankene selv flere år etter forsvinningen og selvfølgelig fint at hun får noe ut av livet sitt.

Jeg-personen,som i likhet med forfatteren er danser, flytter mye på seg i årene som kommer, det kan virke som hun har vanskelig for å slå seg til ro på et sted. Om det er slik hun er som person eller om det har noe med Karins forsvinning er jeg usikker på. Det spiller kanskje ikke noen rolle heller.

Forholdet hennes til vennen Viktor endrer seg også uten at jeg fikk helt tak i hvem det var sin skyld, men det kunne virke som han bærte nag til henne på en måte eller kanskje de følte seg skyldig begge to, eller kanskje de skyldte på hverandre at venninnen deres forsvant. Det er kanskje ikke unaturlig at vennskap opphører når det blir satt på prøve slik som her og det virket heller ikke som de snakket noe særlig om det seg i mellom heller.

 

Å forsvinne og å forlate er selvsagt to ulike ting, til og med motsetninger. Men for dem som står igjen, kjennes de påfallende like ut.

S.70

Jeg forstår at dette først og fremst er en roman om hva som skjer med fortellerstemmen i etterkant av det som skjer når de er på tur. Hvordan hun takler sorgen og tapet av venninnen som hun har kjent siden barndommen og hvordan hun prøver å skape seg et liv for seg selv og leve med det som har skjedd. Samtidig  må jeg si at disse sekvensene som utgjør mesteparten av romanen er for det aller meste uinteressant for meg som leser, det er synd å si det og jeg skulle ønske at det ikke var slik men den eneste grunnen til at jeg leste videre var at jeg vil finne ut av dette med Karin. Jeg forstår at det ikke er alfa og omega med hensyn til fortellingen som sådann,det er fortellerstemmens tid i etterkant som er selve meningen med boken, jeg ser den, likevel sitter jeg igjen med et ønske om å ville vite mer om Karin og vi vil alle ha det vi ikke kan få, ikke sant?

Rett skal være rett, det er noen sekvenser som var fine og jeg likte begynnelsen veldig godt. Da satt jeg med en litt ubehagelig følelse, som om jeg venter på at noe skulle skje, men etter hvert som det ble mindre og mindre tilbakeblikk og mer og mer av fortellerstemmen pr i dag så ble det mindre og mindre interessant(for meg). Jeg kom ikke innpå hovedpersonen i det hele tatt og dermed brydde jeg meg ikke noe særlig om henne og hva som skjedde med henne. Om hun fikk den jobben hun ville ha eller om hun fikk en kjæreste eller ikke.
Om det skyldtes forfatteren valg å gjøre henne navnløs og at det dermed oppstod en avstand er jeg noe usikker på. Det var selvfølgelig øyeblikk som var fine, for eksempel de gangene når sorgen kom opp til overflaten og ting føltes litt mørkt. Men dessverre er ikke det nok til å veie opp for resten av det inntrykket jeg satt igjen med. Ville så gjerne ha følt på den samme sorgen og det samme savnet som henne, med dessverre så ble jeg ganske så likegyldig til det hele. Er redd dette er en bok som kommer til å gå i glemmeboken nok så fort, dessverre.

Når det er sagt så har forfatteren et veldig godt språk,til tider er det veldig poetisk og ikke minst veldig billedlig. Man kan merke at dette er en forfatter som er vant med å skrive poesi og jeg skal defintivt lese noen av diktsamlingene hennes. Boken hennes har så absolutt kvaliteter og derfor er det synd at den ikke gav meg mer enn den gjorde. Jeg fant ingen omtaler av denne og jeg er spent på om andre der ute har lest eller har planer om det. Har du lest vil jeg gjerne vite hva du syntes, kanskje du har sett noe her som jeg ikke gjorde denne gangen? Let me know.

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Mørke dyr
Forfatter: Janne-Camilla Lyster
Format:Innbundet
Sideantall:139
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Janne camilla lyster
Foto: Tale Hendnes

Janne-Camilla Lyster er født i 1981 og er en norsk danser, koreograf,forfatter og lyriker.
Hun debuterte som forfatter i 2005 med diktboken Øyeblikksarkiv og har siden den gang gitt ut ytterligere fem diktsamlinger hvor flere skal være kritikerroste. Mørke dyr er forfatterens første roman.

 

HILSEN BEATHE

Min ulydige mor av Therese Lund Stathatos

min ulydige mor Min ulydige mor er  Therese Lund Stathatos debutroman og handler om Helen som vokser opp på Nordberg i Oslo. Når hun er syv år gammel får hun et Steinway-flygel i gave av farmoren og når hun er tolv år spiller hun a-mollkonserten. Hun liker også å skrive både dikt og noveller. Hun er skoleflink og alt ligger til rette for at hun skal få seg en skikkelig utdannelse når hun vokser til.

En dag hun kommer hjem fra skolen overhører hun en samtale mellom moren og faren, og noe av det hun hører skal forfølge henne i mange år fremover.

Hun hører moren si at hun har angret på livet sitt og at hun ikke har fått noe til som virkelig betyr noe.
Moren slenger en masse drit om farens familie og særlig moren og søsteren hans, tante Elise.
For ikke å snakke om «familiens sorte får», onkel Henrik.
Onkel Henrik er en som Helen virkelig ser opp til blant annet fordi han er kunstner.

Farens familie er velstående mens moren kommer fra en hardtarbeidene gårdsfamilie hvor det ikke var all verden med penger og velstand. Mormoren hadde ni barn.

En gang forteller moren at hun mistet et barn før Helen ble født og at det barnet var det vakreste hun hadde sett i hele sitt liv. ( Altså, sånt sier man bare ikke til barnet sitt)

At moren angrer på livet sitt er ord Helen husker veldig godt og hun streber etter å bli enda flinkere til absolutt alt og det forventes at hun skal satse for fullt med musikken. Helen er så oppsatt på å bli sett av moren og hun blir etter hvert avhengig av å få ros for det meste hun gjør. Men det går ikke helt etter planen for Helen får veldig prestasjonsangst når det gjelder musikken og går  etter hvert sine egne veier.

I 1979 reiser Helen til Paris hvor hun bor hos ekteparet  Alan og Brigitte som begge er meget glad i litteratur. Dette er venner av tanten hennes.  I Paris møter hun Michael som hun ble umiddelbart forelsket i, det var bare et problem for selv om han lå med damer innimellom så var han homofil. Hun innser ikke dette med det samme og kaller det for nykker fra hans side og når han forteller at han skal reise til Athen sammen med  venninnen Greta for å studere Odyssen og flere andre greske verk bestemmer Helen seg for å være med. Greta betegner seg på skikkelig Ibsensk vis for verdensborger, hun er opprinnelig fra Tyskland.

For å skaffe penger å leve av tar alle tre seg jobb som guide og de bor sammen i en liten leilighet. I denne perioden lever Helen et heller utagerende bohemliv og etter hvert treffer hun Georg, en greker som hun ganske snart gifter seg med og får sønnen Petter, og hun bestemmer seg for å ta ham med seg hjem til Norge når hun skal studere mens ektemannen blir igjen i Athen. Og noe mer vil jeg ikke si.

Det regner ute da jeg låste meg inn. Jeg hørte gråt fra stua. Mamma? Jeg ble stående musestille i gangen. Det drypper fra regnjakken, og en liten dam formet seg rundt de gule gummistøvlene mine. Pusten gikk raskere. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ville løpe opp trappen og gjemme meg, legge meg under dyna, og jeg ville løpe inn i stua og trøste mamma. Legge armene rundt halsen hennes. Jeg kjempet mot meg selv da jeg hørte mamma rope: «Jeg har ikke fått til noe. Jeg angrer på livet mitt.»

Pappa og jeg var ingenting. Vi var ikke nok for henne.

S.9

Med sine over femhundre sider og handling spredt over flere tiår så er det klart at  det skjer en hel del her, vi følger nemlig Helen frem til hun er i førtiårene. Og i løpet av denne tiden så beholder hun kontakten med venninnene fra skoledagene hjemme på Nordberg, og hun mister kontakten med en av dem. Vi får se en Helen i medgang men også i motgang for når hun var førti år hadde hun ikke en gang råd til å kjøpe seg nye sko. Livet smiler ikke alltid til Helen.

Kjærlighet, svik, utroskap,misforståelser og dødsfall er noen av ingrediensene man finner i denne romanen.

Det er en velskrevet roman og når en tanker på at dette er forfatterens debut så er det intet mindre enn imponerende. Det er ganske spenstig å skrive en såpass lang roman hvor vi følger protagonisten i så lang tid som vi gjør her og eventuelle løse tråder som oppstår underveis blir etter det jeg kan se nøstet opp i før romanen er ferdig.

Vi blir rimelig godt kjent med Helen og jeg følte at jeg hadde kjent henne hele livet. Jeg var ikke enig med henne i alt hun foretok seg og enkelte valg hun tok som for eksempel å reise til USA i flere år og la sønnen være igjen med faren er ting jeg ikke kunne klart selv. Men så er det heller ikke slik at man må like alt hovedpersonen gjør for å like henne eller forstå valget hennes. Helen ble en periode veldig oppsatt på å ta igjen fortapt tid men det er ikke alltid lett å la seg gjøre når man har startet familie. I perioder er det tydelig at Helen sliter og jeg får vondt av henne. Denne boken viser vel også veldig godt at livet slett ikke alltid blir som man hadde sett for seg på forhånd.
Det var litt vondt å lese om hennes kjærlighet til Michael som aldri kunne ble gjengitt helt slik som hun ville, men likevel fint å lese om vennskapet deres.
Det var også sårt å lese om onkel Henrik og hans skjebne, han fikk jeg en stor medfølelse for.
På en måte kan jeg ikke forstå at man blir i et ekteskap som ikke er bra for en, men leser ofte romaner om kvinner som velger å bli likevel selv om man kanskje ikke har den kjærligheten til partneren man burde hatt. Alt er heller ikke svart / hvitt men heller veldig mange nyanser av grått.

I romanen er det beskrevet et tjern som  Helen og venninnene ofte reiste til i barne- og ungdomstiden, dette er et tjern som forfatteren har skapt. I likhet med Helen har forfatteren vokst opp på Nordberg og hun spilte a-mollkonserten som tolvåring. Hun bodde i en periode i Paris og i flere år i Athen samt at hun har en gresk ektemann, i likhet med Helen. Det er denne reisen hennes til det store utland som har gitt henne inspirasjon til å skrive denne fortellingen.
Det er et skikkelig familiedrama som rulles opp over disse sidene og til sider ganske så medrivende.

Det er flere uker siden jeg leste ferdig boken og føler at litt av «feelingen» jeg satt med da jeg leste romanen har gått vekk,men håper at jeg likevel har klart å ytt boken den rettferdighet den fortjener for det er en veldig bra debutroman som jeg bare kan anbefale. Jeg kan ikke snakke om boken uten å nevne det nydelige coveret den har og som passer så godt til innholdet i boken, for hvem vil vel ikke litt ut på egenhånd og flakse litt med vingene? Vekk fra buret man vanligvis er i aka det satte familielivet med de forplikelser det medfører.

 

PERFEKT SOMMERLESING!

 


Forlag:Panta
Tittel:Min ulydige mor
Forfatter: Therese Lund Stathatos
Format:Ebok
Sideantall: 543
Utgitt: 2018
Kilde: Pfd-fil/Kindle

 

Forfatter

therese lund stathatos

Therese Lund Stathatos er født i Oslo og spilte Griegs a-mollkonsert i en alder av tolv. Therese gikk på musikklinjen på Hartvig Nissens Skole. Hun er statsviter, skribent,
foredragsholder og strateg. Hun har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, med spesialisering i internasjonale relasjoner og politisk økonomi. Hun har også studert sosiologi, sosial- økonomi og metode og har fått stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd til å samle materiale til hovedoppgaven ved Yale University i USA.

 

 

HILSEN BEATHE

Madonna i Pels av Sabahattin Ali

En skikkelig perle av en roman!

 

madonna i pelsMadonna i pels er en kjærlighetsfortelling om enn av det noe bittersøte slaget fortalt av den unge Rasim som er en kollega av den gamle Raif Efendi – romanens hovedperson.

Rasim var ansatt i en bank i Ankara men mistet jobben og måtte be sin gamle studiekamerat  Hamdi om hjelp til å finne en jobb i det selskapet han jobbet for. Noe han fikk ordnet og slik hadde det seg at Rasim delte kontor med Raif.

Rasim ble ganske snart veldig nysgjerrig på denne Raif som hadde som oppgave å oversette dokumenter og han kunne ikke unngå å legge merke til at Raif uansett hvor mye kjeft han fikk av Hamdi eller hvor stygge de andre ansatte var med ham – foretrakk han ikke en eneste mine, men bare fortsatte i sitt vante tempo tilsynelatende upåvirket. Ved èn anledning satt han seg rolig ned for å rable ned noe like etter en skyllebøtte og Rasim kunne ikke dy seg og sjekket dette ut med det samme Raif forlot kontoret og det skulle vise seg at den gamle mannen var en meget dyktig tegner.
Raif er mye syk og ved èn anledning går Rasim på hjemmebesøk for å overbringe noen dokumenter som skal oversettes. Og Rasim ble mildt sagt overrasket over at hele slekten hans bor der og soverommet hans minnet mer om en sovesal enn noe annet. Alle behandler Raif som luft til tross for at det er han som betaler for både hus og mat for hele gjengen, og Rasim kan ikke begripe at den gamle mannen finner seg i denne behandlingen.  De utviklet et spesielt vennskap disse to hvor den unge følte han lærte mye av den gamle uten at de nødvendigvis sa så mye og jo flere ganger han besøker ham hjemme jo mer og mer gåtefull fremstår den gamle mannen.

Når Rasim har besøkt Raif noen ganger ber den gamle mannen Rasim om å ta med noen eiendeler fra kontoret, blant annet noen notatbøker som han ikke lenger har bruk for og som han har planer om å brenne men Rasim tryglet Raif om å få lese dem før han eventuelt brente dem, noe han fikk lov til.

Rasim tok notatbøkene med seg hjem og brukte kveden og natten til å lese og ikke minst ble kjent med den gamle Raif Efendi og dermed er den egentlige romanen i gang og vi blir tatt med til Berlin på 1920-tallet hvor tyrkiske Raif nettopp har ankommet fordi han skal lære seg  hvordan man produserer såpe. Faren hans har en stor fabrikk  hjemme i Ankara, men forlanger at sønnen får mye mer kunnskap om dette før han en gang i fremtiden skal overta bedriften. Han får jobb i et svenskeid firma men han er mildt sagt uinteressert i det som foregår der, den  unge og sjenerte gutten er mer interessert i litteratur og kultur enn å lære seg et yrke.
Tjuetallets Berlin er en metropol som spraker av liv, en by preget av banebrytende lunst, politisk buldring og lugubre kabareter, for å bruke forlagets beskrivelse.

En dag besøker Raif et kunstgalleri og kommer over et portrett av en kvinne han blir aldeles betatt av, et selvportrettet av kunstneren selv, Maria Puder. Han blir så fortapt i dette portrettet at han besøker galleriet hver eneste dag i flere uker bare for å betrakte henne.

madonna delle arpieFoto: Wikipedia, Madonna delle Arpie

En avisanmelder sammenligner portrettet med Andrea del satros maleri, Madonna delle Arpie, et portrett av jomfru Maria og mener at kvinnen bak Madonna i pels ligner veldig på henne.

En dag setter det seg en dame ved siden av ham der han sitter å benken foran maleriet men han enser henne knapt for han er så opptatt med å betrakte det foran seg at han ikke får med seg at hun faktisk sitter ved siden av og prater til ham.

Skjebnen ville at de skal se hverandre igjen og  de får snart et veldig nært vennskap. Hun på sin side er lei av menn som  krever noe av henne mens han ikke har noe erfaring med kvinner i det hele tatt – noe Maria finner ytterst sjarmerende. De tilbringer mye tid sammen og han er veldig engstelig for at han skal komme til å kreve noe av henne men det går ikke så lang tid før de utvikler et kjærlighetsforhold.  Hun på sin side påstår at hun ikke er i stand til å elske noen men kanskje hun rett og slett ikke hadde møtte den rette ennå? Den godeste Maria er full av motsigelser og når han virker å ha nærmet seg henne prøvde hun å skyve ham unna og påstod at de var kommet for langt fra hverandre, faktisk mer enn noensinne. Men han gav seg ikke…

Maria bor sammen med sin syke mor og må pleie henne. Maria blir selv syk når moren er vekkreist og blir etter hvert innlagt på sykehus. Til slutt er det Raif som pleier henne hjemme  frem til han en dag blir sendt bud på og må dra hjem til hjemlandet.

 Jeg merket at den forstemmende tvilen var i ferd med å gi seg. Jeg hadde vært redd for at dette bare skulle bli en simpel affære, og det ville jeg ikke holdt ut. Jeg foretrakk faktisk at hun oppfattet meg som naiv og uerfaren framfor å skulle oppleve «Madonna i pels» i en slik situasjon….Selv om det var et nesten like trist alternativ….. For hvis jeg hadde trodd at hun lo av meg etter at jeg hadde gått, og gjorde narr av uskylden min og mangelen på mot, ville det være fatalt. Det ville fått meg til å miste troen på menneskene for alltid og føre til at jeg isolerte meg fullstendig fra omverdenen.

S. 111

For en herlig roman dette var! Både velskrevet og vakker med de rette ingredienser og til tross for at den er lagt til 1920-tallet så føltes den tidløs etter min mening. Til å begynne med var jeg usikker på hvem som var fortellerstemmen her men fikk til slutt snappet opp navnet hans. Ikke det, han blir nærmest for en statist å regne og det er helt greit for det var kjærlighetsforholdet mellom Raif og Maria som var det sentrale her, romanen i romanen so to speak.

Jeg kom innunder huden på Raif nærmest umiddelbart og jeg følte med ham i det han gikk gjennom, både som gammel når han ikke ble satt pris på av sin egen kone og sine egne barn – men ikke minst når han var ung og ble stormende forelsket i den vakreste kvinnen han hadde sett i hele sitt liv og ikke visste hva godt han skulle gjøre for henne. Hans livs kjærlighet.

Likte også veldig godt Maria for selv om hun fremstår som viljesterk og selvstendig hviler det  også noe sårbart over henne og det virket som hun ville fremstå som en som ikke trengte andre mennesker, og hun hadde derfor flere kriterier ovenfor menn hun møtte. Det er tydelig at hun var blitt brent før og derfor gruet hun seg til å innlede et nytt forhold, men Raif var ikke som alle andre menn..

Selv om dette først og fremst var en kjærlighetsroman så gir den oss et innblikk hvordan de sosiale normene som rådet i disse landene i mellomkrigstiden. Forfatteren Sabahattin Ali ble regnet som en av Tyrkias  mest ledende forfattere og denne romanen ble for første gang utgitt i Istanbul i 1943.

Likte godt måten forfatteren løste dette med fortellerstemmen på og for èn gang skyld hengte jeg meg ikke oppi at man ikke fikk lære fortellerstemmen så godt å kjenne. Likevel nok til at man kunne skimte vennskapet deres som sikkert kunne vært enda tettere om de faktisk pratet mer sammen i en toveis kommunikasjon.

Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond.  Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.
Jeg vet at både Randi og Rose-Marie har lest boken, men jeg kan ikke finne noen omtale av den ennå. Til dere andre som ikke har lest ennå, gjør det, nå liksom!

 

Anbefales!


Forlag:Aschehoug
Original tittel:Kürk Mantolu Madonna
Norsk tittel:Madonna i pels
Forfatter: Sabahattin Ali
Oversetter:Ayfer Erbaydar og Alf Storrud( MNO)
Format: Innbundet
Sideantall: 224
Utgitt: 1. gang i 1943
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Ali-Sabahattin
Foto: Aschehoug.no

Sabahattin Ali (1907- 1948) ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino I Sør-Bulgaria). I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han skrev både noveller, romaner og teaterstykker.

 

 

HILSEN BEATHE