I de beste sirkler av Lene Lauritsen Kjølner

Like før påske leste jeg den nyeste boken om den godeste Olivia Henriksen, og det er ikke til å stikke under en stol at vi har hatt et såkalt «on and off» forhold i løpet av disse årene som har gått siden første bok kom ut i 2014.  Første og fjerde bok er de desidert beste med den andre boken  hakk i hæl, så skjærte det seg litt ved den tredje boken som leverte langt under pari etter min mening.
Boken kommer ut 22 .mai og jeg var i utgangspunktet tenkt å vente med omtalen siden det er lenge til boken kommer ut, men tar sjansen siden det allerede har kommet omtaler av denne.

 

I de beste sirklerForlagets omtale: Privatdetektiv Olivia Henriksen har fått i oppdrag å løse et helt spesielt mysterium: Hvem lager kornsirkler i åkeren til Erling og Vigdis Svingen? På sin nattlige spaning finner Olivia ikke bare en kornsirkel, men også en død mann. Olivias jobb er å etterforske kornsirkelen, men hun klarer selvsagt ikke å holde seg unna drapssaken. Mannen som ble drept, hadde mange fiender, så Olivia må spane blant lokalpolitikere, miljøvernere, fallskjermhoppere og UFOmenigheten i sin jakt på morderen.

En spennende krim der bloddrypp er erstattet med boblende Prosecco.

Denne gangen har Olivia tatt på seg jobben med å være stand-in vertinne på Monas hotell siden hun er i England med loverboyen sin. Men det hindrer ikke den godeste Olivia å ta på seg oppdrag som privatdetektiv og det er når hun er ute på oppdrag for Erling og Vigdis Svingen og overnatter ute i kornåkeren deres at hun om morgenen finner liket av en mann. Selvfølgelig er Olivia i nærheten når det har skjedd noe slikt.

Politikjæresten Torstein er på ferie med sønnen sin og dermed må hun forholde seg til sjefen hans, førstebetjent Evert Karlsen. Og som vanlig er Olivia veldig nysjerrig på utviklingen i mordsaken, og hun prøver etter beste evne å fritte ut Karlsen eller andre som har med den saken å gjøre.

Oppdraget hennes hos Erling Svingen førte henne inn til en UFO meninghet og  hun fikk kontakt med såkalte treklemmere. Og den situasjonen når Olivia havnet inn i kottet på denne meningheten var noe av det mest morsomme med hele boken, da lo jeg godt.
Som vanlig har Kjølner flettet inn politiske saker og denne gangen var det blant annet motstanden mot kommunesammenslåing som ble tatt opp.  Likeså tema som doping i treningsmiljø.

Slutten hadde noe klassisk krim over seg akkurat som den forrige boken og jeg fikk litt Christie-vibber et øyeblikk der. Et absolutt pluss ved boken.

Koste meg med deler av boken og et par morsomme hendelser, men det ble litt vel mange «teite» ordspill og alt skulle på død og liv være så morsomt hele tiden at det ble bare irriterende og kjedelig til slutt. Nå er jeg kanskje litt pirkete men jeg la merke til at den samme setningen står flere ganger med få siders mellomrom,jeg hadde visst blitt litt poetisk med tiden,det var lovende for skriveprosjektet mitt, men siden jeg har lest et manus som ikke ennå er korrekturlest så regner jeg med at dette blir rettet opp i før den  ferdige boken blir sluppet ut på markedet. Disse bøkene har alltid vært lettlest, men jeg føler at språket har tapt seg noe i forhold til de andre bøkene hennes, det  kan kanskje komme av alle disse ordspillene som det var så mye av, har det virkelig vært slik i de andre bøkene? Jeg har ikke gått sånn til det før, og undrer meg på om det kan ha med skifte av forlag å gjøre uten at jeg kan vite noe om dette, men det kan jo hende at dette har vært tatt tak i før men denne gangen har de latt det gå? Dette blir bare spekulasjoner fra min side selvfølgelig og bare en tanke.
Hadde vel også forventet meg at Olivia skulle utvikle seg litt mer som person etter som vi har kommet til den femte boken, men jeg føler at hun har stagnert litt.

Med den forrige boken var Kjølner tilbake på «Høyt henger de» nivå, med en historie som engasjerte fra start til slutt, men dessverre så syntes jeg at denne falt litt gjennom og jeg ble ikke så særlig engasjert i fortellingen, men det kan selvfølgelig ha med nevnte ordspill å gjøre, at man ikke ser skogen for bare trær for å si det sånn.

Så gjenstår det å se om jeg vil møte Olivia igjen over et glass Prosecco i fremtiden, det har vært litt stang ut  et par ganger nå men det kan jo være at hun kommer sterkere tilbake slik hun har gjort før.
Boken passer så abolutt om du er ute etter å bli underholdt en solrik dag på terrassen, og er du av de som ikke kan få nok av ordspill så får du sikkert en noe bedre leseopplevelse enn det jeg fikk denne gangen.

Tine har også lest boken.

 


Forlag: Juritzen
Tittel: I de beste sirkler
Forfatter:Lene Lauritsen Kjølner
Format:Forhåndseksemplar
Sideantall:317
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Lene lauritsen kjølner
Foto: Juritzen.no

Lene Lauritsen Kjølner er født i 1962 og er en norsk forfatter og skribent. Hun debuterte som forfatter i 2013 med Novellen Armer og bein, som er å finne i boken Døden ved verdens ende som er en samling på 18 krimnoveller skrevet av ulike forfattere. I 2014 kom  krimboken Høyt henger de som er den første i serien om Olivia Henriksen. Deretter kom Hvorfor spurte de ikke Evensen? i 2015 og Dakota rød i 2016 samt Ingen til bords i 2017.

 

HILSEN BEATHE

Går,gikk, har gått av Jenny Erpenbeck

Denne boken har jeg prøvd å lese flere ganger, jeg har lastet den ned på ebokbib flere ganger uten at den ble lest, jeg fikk låne papirutgaven av Tine men etter en stund leverte jeg den tilbake ulest for det var jo ikke slik at jeg skulle adoptere boken heller. Til slutt var Marianne så snill at hun sendte meg boken på Kindle, i forbindelse med at den er på langlisten til årets MBI, og da ble den endelig lest gitt.

går gikk har gått.jpgGår,gikk, har gått er forfatter Jenny Erpenbeck sin aller første bok på norsk, og i ettertid har det kommet enda en.

Det er den pensjonerte filosofen Richard som er bokens hovedperson og nå som han har gått av med pensjon må han finne noe annet å drive med om dagene. Han savner naturligvis konen som døde for fem år siden, og elskerinnen han hadde mens han var gift.  Handlingen går for seg i Berlin og en dag han er ute og går på tur kommer han over noen afrikanske flyktninger som demonstrerer utenfor byens rådhus. Richard bestemmer seg for å møte dem der de er, på asylmottaket, og intervjuer dem. Han vil finne ut hvem de er som mennesker.

Richard som i utgangspunktet var en veldig ensom mann selv om vi gjennom romanen blir noe kjent med flere av hans gamle venner, begynner å interessere seg veldig for enkelte av flyktningene og det var rørende å lese om hvordan han gav penger til en slik at familien hans kunne kjøpe en liten jordlapp i hjemlandet, eller hvordan han lærte en annen å spille piano.

Berlinmurens fall står også kanskje så sentralt i boken og kanskje fordi denne flyktningkrisen gjør at man må opp med en ny, om ikke akkurat en fysisk mur så i hvert fall en slags stopper for flyktningene. De blir enkelte ganger behandlet som de skulle være hardbarka kriminelle, men så er heller ikke det å gå ledig om dagene det aller beste for noen og i hvert fall ikke for de som er i en så presset situasjon som disse er. Richard på sin side vet jo hvordan det var under DDR-tiden og kan på sett og vis tildels sette seg inn i hvordan det må være.

 

What`s the fuss about? Ja, det er en helt grei bok  om en tysk pensjonert mann som må finne seg noe annet å gjøre på nå som han har all denne tiden til rådighet.Og det var interessant å lese om hvordan disse flyktningene ble mottatt, men kom det egentlig frem så mye nytt? Noe man ikke visste fra før av eller kunne tenke seg til? Jeg syntes ikke det. Ikke syntes jeg at Richard var en interessant fyr og ikke kom jeg noe særlig inn på disse flyktningene, til det var de for mange og man møtte dem for lite til at man fikk sjansen til å bry seg noe særlig om dem. Det var noen sekvenser med Richard og noen sekvenser med noen av disse flyktningene som traff meg på et eller annet vis men ikke nok til at helhetsinntrykket mitt av boken ble «reddet». Jeg forstår ikke helt hva andre har sett og hva jeg eventuelt ikke har sett med denne boken, i mine øyne var det en helt okei bok men ikke noe mer enn det. Når jeg først skulle lese en bok med et så høyaktuelt tema så hadde jeg håpet at den gjorde mer inntrykk på meg enn det denne gjorde, dessverre. Alle bloggomtaler jeg hadde lest på forhånd lyste boken opp i skyene og selv om jeg prøver å ikke ha for store forventninger  til en bok på forhånd så hadde jeg likevel forventet at boken skulle være bedre eller at jeg skulle bli mer engasjert enn det jeg faktisk ble denne gangen. Litt skuffende leseopplevelse rett og slett.

Forfatteren skriver godt, det ser jeg men det hjelper jo lite når jeg bare glimtvis klarer å ta inn over meg det som står der. Kanskje det er meg og ikke boken, hvem vet. Nå står kanskje ikke de tre stjernene jeg har gitt boken inne på goodreads i forhold til min sikkert noe negative omtale men den har fått hver sin stjerne for språk, tema og de små gløttene hvor jeg klarte å engasjere meg. Er det påske så er det påske.
Tusen takk til Marianne for boken!

 

mbi2018-logo


Forlag: Oktober
Original tittel:Gehen,ging,gegangen
Norsk tittel:Går,gikk,har gått
Forfatter:Jenny Erpenbeck
Format:Ebok/Kindle
Sideantall i papirboken: 325
Utgitt:2015
Min utgave:2017

Forfatter

 

jenny erpenbeck
Foto: Oktober.no

Jenny Erpenbeck er født i 1967 og er en tysk forfatter. Hun har studert teatervitenskap og har i en årrekke regissert teaterstykker og operaer. Hun debuterte som forfatter i 1999 med novellesamlingen Geschichte vom alten Kind og har siden skrevet flere novellesamlinger og romaner, blant annet de to som nå er å finne på norsk. Hun har vunnet flere priser for boken som på norsk har fått tittelen Alle dagers ende.

 

HILSEN BEATHE