Tittel:Ved elva-Forfatter:Bror Hagemann-Format:Innbundet-Sideantall:234-Utgitt:2023-Kilde:Reklame / Leseeksemplar tilsendt fra Tiden forlag

FIN ROMAN OM LIVSLANG KJÆRLIGHET

Til tross for at dette er forfatterens femtende roman har jeg «bare» lest tre av ham tidligere, det må jeg få gjort noe med for han skriver godt og de bøkene jeg har lest til nå har alle enten hatt noe samfunnskritisk ved seg eller i det minste noe til ettertanke. Årets roman tilhører sistnevnte og har fått tittelen Ved elva, og gitt at handlingen for det meste er lagt til Oslo så er det selvfølgelig Akerselva det her er snakk om. Et av spørsmålene romanen stiller er om det finnes noe farligere her i verden enn å inngå et kjærlighetsforhold.

Når romanen begynner får bokens hovedperson Åshild Brekka besøk av politiet som kommer med budskap om at hennes kjære mann gjennom over 40 år, presten Per Louis Smedsrud, er funnet død, druknet i Akerselva. Åshild Brekka forstod budskapet før politimannen Gudmund Haakestad hadde sagt et eneste ord, og hun kjente det komme et snikende ubehag. Samtidig virket det ikke som hun tok inn over seg alvoret i det som til slutt ble sagt og virket lite sjokkert over mannens bortgang, og fremstod nærmest likegyldig til det hele. Hennes manglende reaksjon på mannens dødsfall er noe Gudmund Haakestad finner veldig merkverdig og han kommer snart inn på teorien om at det kan ha skjedd noe kriminelt bak dødsfallet. Dermed blir også jeg som leser geleidet inn på det sporet.

Hun forteller at Per Louis var glad i alkohol og innimellom drakk han mer enn det han hadde godt av.

I stedet for å ta del i hennes sorgprossess blir vi som lesere heller tatt med på en reise tilbake i tid, til hennes ungdomstid før hun i det hele tatt møtte Per Louis. Vi får et innblikk i deres første møte og blir vitne til de hindringene de støtte på i begynnelsen av forholdet deres. Han som studerte til prest og hun som var ikke-troende. Hun var prestefruen som aldri var med på tilstelninger eller engasjerte seg med noe som hadde med kirken å gjøre, og han var den populære presten i Sagene kirke som alle likte.

Det kom etter hvert frem at også kameraten Aage som Per Louis var ute sammen med denne skjebnesvangre kvelden ble funnet død lenger oppe i elven og vitner stod frem og fortalte at de hadde hørt krangling like ved elva i det samme tidspunktet. Noe som styrker Gudmund Haakestads teori om at det har skjedd noe kriminelt. Åshild virker ikke å være særlig interessert i å høre om den teorien.

Hun vil heller ikke forholde seg til livet som enke, være den som naboene snakker om, hun vil bare vekk fra alt. Så hun setter seg på toget til Bergen og noen av de sekvensene som følger her er veldig såre. Hun prater med Per Louis som om han fremdeles er i livet. Særlig en sekvens hvor hun satt og frøs på en benk ved Lille Lungegårdsvannet var utrolig sterk. Når jeg skrev lenger oppe at vi ikke fikk ta del i hennes sorgprossess så stemte kanskje ikke det helt for jeg tenker at deler av hennes tankestrøm og «samtaler» med Per Louis nettopp er hennes måte å sørge på. Man sørger alle på ulikt vis, og det er ikke noen rett eller gal måte å sørge på. Etter hvert som romanen skred fremover tenkte jeg over hvor ulik de var som par, og i det hele tatt er jeg overrasket over at de i det hele tatt har vært sammen i så mange år for hun virket ikke særlig interessert i utgangspunktet.

Selv om jeg likte denne boken godt har jeg et par ankepunkter til den og de to neste avsnittene bør kanskje ikke leses om du har planer om å lese den.

Ved elva ble en fin leseopplevelse for Hagemann har et godt og lettlest språk. Nå er det ikke første gang Hagemann har flettet inn litt «Krim-ish eller thriller»-elementer i bøkene sine men jeg er litt usikker på hva jeg syntes om valget denne gangen. For det første syntes jeg at politimannen Gudmund Haakestads mistanke om at det hadde skjedd noe kriminelt med Per Louis og Aage får litt for liten plass når det først skulle bli sådd et frø både hos han og dermed også meg som leser om at noe kriminelt skjedde med de to kameratene langs Akerselva denne sene kvelden. Hadde den ene av dem forvoldt den andres død og vet Åshild noe om dette, mer enn hun gir uttrykk for? Det oppstod uansett en slags forventning hos meg som jeg følte uteble og da føltes det litt som en mangel eller noe som var litt uforløst.

Det jeg reagerte mest på er Gudmund Haakestads forsøk på å komme inn i varmen igjen hos ekssamboeren Henriette ved å sende meldinger om en pågående etterforskning,det fremstår lite troverdig og ikke noe jeg tror kunne skjedd i virkeligheten. I det minste så håper jeg ikke det. Nå vet ikke jeg om forfatteren har tenkt at det skal komme flere bøker om politimannen Gudmund Haakestad, i så fall forstår jeg at vi skal bli kjent med han og hans historie, men om ikke så syntes jeg at det virker overflødig i det hele tatt å utdype noe om ham ut over det at han er politimannen som kom med dødsbudskapet til Åshild.

Til tross for mine ankepunkter likte jeg romanen godt for den hadde klart gode kvaliteter også, og denne romanen fremstår litt annerledes enn de andre bøkene jeg har lest av ham. Så selv om det ikke ble topp karakter fra meg denne gangen så vil jeg anbefale den videre likevel.

Forfatter

Bror Hagemann  er født i 1953 og er en norsk forfatter og trompetist. Han har også skrevet manus til flere tv-serier.Han debuterte som forfatter i 1985 med romanen Freelancer i 1985 og sitt litterære gjennombrudd fikk han i 2002 med romanen De Blyges hus. Hagemann har tilsammen skrevet 15 romaner og vært episodeforfatter i serier som blant annet Hotell Cæsar og Familiesagaen De syv søstre.

HILSEN BEATHE