Original tittel:Je ne suis pas sortie de ma niut-norsk tittel: Jeg er fortsatt her inne i mørket-Forfatter: Annie Ernaux-Oversetter:Henninge Margrethe Solberg -Format: Innbundet-Sideantall:112-Utgitt:1997 -Min utgave:2023-Kilde: Reklame / Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag

Hjerteskjærende portrett av en syk mor

I går kunne jeg endelig sette meg ned med en ny bok ført i pennen av min franske favoritt Annie Ernaux, skjønt helt ny er den ikke for den kom nemlig ut på fransk i 1997. Det er godt å se at det norske forlaget jobber jevnt og trutt med å oversette bøkene hennes og heldigvis er det mye å ta av fremdeles. Denne boken kom til når Ernaux`s mor fikk alzheimer og Annie ville notere ned hver eneste endring hos moren, rare ting hun gjorde og ting hun sa. Om hvordan hun endret seg omtrent fra dag til dag, og hvordan forholdet dem imellom endret seg. Hvordan moren «plutselig» ble barnet og omvendt, men Annie orket ikke tanken på å tre inn i en omsorgsrolle for sin egen mor,selv om det var nettopp det hun tildels gjorde.

Boken gikk fort å lese med sine 112 sider og forholdsvis stor skrift, men innholdet kommer til å sitte i en god stund for dette er vond og hjerteskjærende lesing. Det er sjelden jeg leser til tårene triller men det gjorde jeg her.

Vi som (norske) lesere stiftet bekjentskap med Annie Ernaux`s mor gjennom boken Far / En kvinne for to år siden, hvor hun kom inn på dette med morens alzheimer, og fortalte om perioden hvor hun ble plassert på sykehjem etter å ha bodd hos Annie og familien i flere år. Den boken skrev Ernaux et par år etter at moren døde. Denne boken som har fått den hjerteskjærende tittelen Jeg er fortsatt her inne i mørket er skrevet i perioden fra desember 1983 frem til april 1986 når moren døde. Dette er i følge forfatteren selv hennes egne dagboknotater akkurat slik hun skrev dem med de følelsene som raste gjennom henne der og da, etter å ha besøkt moren på sykehuset i Pontoise utenfor Paris.

I forordet skriver hun også om kvalene hun hadde for å utgi notatene i sin helthet, helt uredigert. Men kom til at det var riktig for henne å gjøre nettopp det og jeg som leser er glad for det valget for jeg tenker at det er med på å gjøre denne boken sterkere og mer medrivende enn den hadde vært om den hadde blitt endret eller redigert underveis. Nå er det hennes umiddelbare tanker som kommer frem og jeg opplever henne som dønn ærlig samtidig som situasjonen er så utrolig hjerteskjærende og vond å lese om. Hun sier selv at hun på en måte skrev en besøksdagbok som førte frem til morens død,men det visste hun ikke mens hun skrev. Hun avslutter forordet med å kalle notatene for levninger av en sorg, og nettopp sorg er det mye av i disse tekstene. Tittelen henspeiler forøvrig på det aller siste moren noen gang skrev, i et påbegynt brev til en venninne.

Det må være en grusom følelse å være vitne til at en som står deg nær forsvinner inn i glemselen for på den måten mister man dem flere ganger. Annie`s mor var i en periode helt overbevist om at hun fikk dårlig betalt av sjefen for den gode jobben hun gjorde,på dette tidspunktet var hun innlagt på sykehus og hadde kommet et godt stykke inn i sykdomsforløpet. Ernaux nevner det selv et sted, at de i familien prøvde å se «humoren» i det samtidig som det selvfølgelig er grusomt å være vitne til at de er så «lost». Jeg husker en gang min mor var innlagt på sykehus og rotet på samme måte for hun var helt overbevist om at rommet hennes på sykehuset var lugaren hennes og at hun rett og slett var på cruise. Tror det er viktig å se «humoren» i det for de som er rundt, det kan være en måte å takle tøffe tider på.

På den avdelingen moren lå var det en stank av både urin og avføring. Det hendte at Annie fant bæsj både på gulvet og i en skuff når hun kom på besøk, og som moren trodde var kjeks. Enkelte ganger satt moren klar til å dra når hun kom, som en liten jente som forventningsfull venter på at moren skal hente henne i barnehagen eller skolen, og ta henne med hjem.

Det kommer tydelig frem i teksten at Annie var glad i moren sin, men hun faller aldri for fristelsen til å glorifisere henne på noen som helst måte,hun nevner moren med de «feil og mangler» hun måtte ha både som menneske og som mor. Hun nevner igjen dette med at moren kunne fike til henne om hun fant det for godt. Hun forteller også om sine vemmelser over å se sin egen mors forfall, både det kroppslige og det mentale. Og det er noe med det å se moren eldes og forsvinne,og at hun på en måte så sitt fremtidige jeg. Et sted mot slutten av boken står det: Jeg gir henne en mandelbrioche, hun klarer ikke å spise den selv,leppene patter ut i luften. I det øyeblikket skulle jeg ønske at hun var død,at hun kunne slippe denne skrøpeligheten.

Gjennom hele teksten skinner det gjennom at Annie kanskje ikke klarer å elske moren sin slik hun har gjort det hele livet, ikke på samme måte. Hun sliter til stadighet med dårlig samvittighet. Men hun knekker helt sammen når det hele er over og moren har gått bort, da kommer det enda mer sorg opp gjennom sidene enn det har gjort til nå, og det er en ganske så sorgfull tekst i utgangspunket.

For en dame, for en forfatter og for en formidlingsevne! Det er bare å bøye seg i hatten som Heidi Weng sa så greit. Hun har et enkelt språk,det er lettlest og hun får sagt så utrolig mye på få ord den godeste Annie Ernaux.
Jeg prøvde meg på «en Annie» og da tenker jeg på å få ned tankene mine om denne boken uten å redigere så mye som jeg pleier, og det fikk jeg til sånn noenlunde. Si mye med få ord-der har jeg mye å gå på.

Dette var en hjerteskjærende, sår og vond bok, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det aller sterkeste!

Forfatter

Annie Ernaux er født i 1940 og er en fransk forfatter. Hun debuterte i 1974 med romanen Les Armoires vides og har siden den gang skrevet en rekke bøker. Hun er aller mest kjent for sine biografiske romaner. Hun har mottatt en rekke priser hjemme i Frankrike for arbeidet sitt og i 2022 fikk hun nobelprisen i litteratur for sitt fantastiske forfatterskap.

HILSEN BEATHE