I begynnelsen av juni skal jeg på debutantslipp på litteraturhuset hvor det skal være en samtale med forfatterne Zeshan Shakar(Tante Ulrikkes vei) Marjam Idriss(Jannikeevangeliet) og Sara Zahid, som er forfatteren bak boken jeg skal snakke om litt lenger nede i innlegget. Det skal handle om utlendighet og for å sitere det som står om arrangementet – Mye litteratur handler om å befinne seg på utsiden av fellesskapet. Finnes det en særlig form for utenforskap for de som har en annen etnisitet enn majoriteten? Hva består det i såfall i?  og jeg merker at jeg ser frem til at de skal debattere om nettopp dette. Nå som jeg har lest alle tre bøkene så vil jeg si at det kan virke som de fra en annen etnisitet har ekstra utfordringer nettopp fordi de er en minioritet.
Tante Ulrikkes vei vil jeg si er først og fremst en oppvekstroman hvor karakterene var av utenlandsk opprinnelse. Boken viser vel også at det å vokse opp på samme sted, i samme blokk, betyr ikke at man nødvendigvis får de samme mulighetene for fremtiden. Mye avhenger også av hvilket hjem man vokser opp i og hvilke verdier som råder der. Men selv om det er to vidt forskjellige gutter vi møter her så er det ingen tvil om at det hviler et ekstra press på ungdommer spesielt som skal forholde seg til to ulike kulturer.

I Jannikeevangeliet møter vi to fortellerstemmer, den ene er Layla som i en periode bor på et asylmottak, hun måtte flykte fra hjemlandet på grunn av legningen sin. Hun sliter med å integrere seg i det norske samfunnet men også å snakke høyt om at hun liker kvinner. Også denne romanen opplevde jeg som en bok som først og fremst handlet om det å være ensom og på siden av resten av samfunnet, fordi vi møter også etnisk norske Jannikke som sliter med noe av det samme. Men Layla har ekstra belastninger fordi det er usikkert om hun i det hele tatt får opphold i Norge,blant annet.

I diktsamlingen La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve møter vi den unge jenten Sarah. Hun bor i Holmlia før familien etter hvert flytter til et hus på Bjørndal.

Allerede på første side kan vi ane at hun føler seg alene, hun sovnet nemlig i fotballbingen og er på vei hjem i sine slitte tøysko når hun går forbi naboen som står ved Teslaen sin. Kontrasten er stor.

Baba, faren hennes var fabrikkeier i hjemlandet, nå kjører han taxi.

Hun snakker om famile og teller opp et stort antall barn fordelt på to leiligheter, det kan tyde på at de bor i heller trange kår. Det krangles om strømregninger som kan tyde på at økonomien ikke er den beste.

Sarah blir mobbet av de andre jentene på skolen, de kaller henne blant annet for knekkebrød. Det er godt mulig at hun sliter med spiseforstyrrelser  i likhet med søsteren til bestevenninnen Marie.

I friminuttene sitter hun ofte alene og spiser, og sier til seg selv at hun ikke er noe offer. Det kan av og til virke som hun trekker seg unna selv.

Moren er død og Sarah savner henne, da er det fint å få kontakt med bestevenninnens mor. Det er tydelig at det er et stort savn for henne å kunne snakke med en voksen kvinne.

Når hun er tilbake i hjemlandet føler hun seg som en fremmed.

Baba sier han fikk en ekkel kunde i
Honey Foss
at fyren av drita og ikke ville betale
han ødela taksameteret
så Baba måtte ringe purken og…
jeg sier det heter Hønefoss
og får kjeft
så sier jeg herregud
som Baba tror er et skjellsord
jeg får ikke lov til å gå ut
skyper med Oda resten av kvelden

S.26

 

Det er tydelig at Sarah har mange utfordringer og at hun har mye å tenke på. Det er sårt å lese om noen som blir satt på siden og dessverre så er det virkeligheten for mange.

Samtidig er Sarah full av dagdrømmer og hun tror på en bedre fremtid. Hun virker å være en som ikke gir opp og hun har planer for hva hun skal utdanne seg som.

Diktsamlingen skildrer også en vanlig barndom, hverdagsliv, ferier, et gryende voksenliv samt populærkultur.
Det hun går gjennom kunne en hvilken som helst annen norsk ungdom gått gjennom også. Sarah som alle andre ungdommer prøver å finne sin plass i samfunnet

 

det er typisk norsk å være et krevende menneske

jeg klarer ikke å konsentrere meg
jeg har stygg håndskrift og et alminnelig liv
på biblioteket står to gutter fra blokka
prater om Skam og Bacheloroppgaven
EU og arrangert ekteskap
jeg får lyst til å skyte dem i trynet

S.54

På forlagets side står det at verdens nyhetsbilde liker å gi oss det inntrykket at det er mer som skiller oss enn som holder oss sammen, men denne diktsamlingen og andre bøker jeg har lest viser veldig ofte det stikk motsatte. Folk med minioritetsbakgrunn har de samme utfordringer som etniske norske for eksempel, de er ikke så annerledes enn det mange tror, men de har kanskje et par ekstra utfordringer som vi slipper å ta stilling til. Nå ble det litt de og vi men det burde kanskje bare stått oss,for vi er vel alle mennesker uansett hvor vi måtte komme fra.

Jeg syntes dette var en fin debut, jeg fikk tidlig sympati med Sarah og dette var ikke dikt om «en innvandrer» men om en ung jente som er satt litt på siden men som ikke ser på seg selv som en taper, men en som har ståpåvilje til å skape seg en bedre fremtid for seg selv. Følte jeg fikk et godt innblikk i hvordan miljøet på Holmlia var på den tiden da hun vokste opp. Kom over en artikkel hvor forfatteren og en annen snakker nettopp om Holmlia og hvordan området blir fremstilt i media på en negativ måte.

 

 

---

Forlag:Flamme
Tittel:La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve
Forfatter: Sarah Zahid
Format:Innbundet
Sideantall: 80
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Foto: Heidi Furre

Sarah Zahid er født i 1996. Hun er sin unge alder til tross en markant samfunnskommentator i særlig Aftenpostens spalter. Hvor hun skriver om blant annet sosial kontroll og islamofobi. La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE