FABELAKTIGE STRIDSBERG

 

Dette var en av de siste bøkene jeg leste i januar så det begynner å bli en liten stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg hørte den på lydbok og var mitt aller første møte med forfatteren og siden jeg har fått inntrykk av at bøkene til Stridsberg ikke er spesielt «lettleste» så bestemte jeg meg for å lese den på nytt i papir i tilfelle jeg hadde gått glipp av noe på lyd selv om jeg følte at det gikk bra. Nå skal jeg ikke drive å snakke denne boken så veldig opp altså, men WOW, this is just amaaaazing!!

Kjærlighetens antarktis begynner med at den unge kvinnen og jegeren som hun kaller ham, mannen som hvert øyeblikk skal drepe henne, går gjennom en skog for å komme til stranden.

Hun tenker på jomfru Maria og det tykke barnet som finnes på mange malerier og på hvordan hun var igjen alene når barnet hennes ikke lenger fantes på jorden.

Hun ligger på skogbunnen og ser på det vakre rundt seg og på hvordan alt nå beveger seg i en slow motion.  Selv ligger hun der og er kald, det renner både urin,blod og avføring nedover beina hennes. Jeg tenkte at trærne hang mellom menneskene og Gud, at de strakte kronene sine inn i himmelen og at røttene grep som dragekulør ned i jorda hvor de døde bodde, der jeg også snart skulle befinne meg.

Nå var det for sent å be om hjelp, for sent å be en bønn, tiden var ufrakommelig slutt. Han sa:» Gå ned på kne», og jeg gikk ned på kne i det svarte gresset. «Nå kommer jeg til å binde for øynene dine. Da blir det enklere», sa han. «Det er bra», sa jeg, og lurte på hvem av oss det skulle bli enklere for. «Nå kommer jeg til å kvele deg, og så kommer du ikke til å kunne si noe mer.»
«Gjør det,» sa jeg, «Jeg har uansett ikke noe å si.»

Det er så vakkert skildret men samtidig så inderlig vondt at en ung kvinne på rundt 24 år allerede føler seg ferdig med livet. For hun gav jo opp der inne i skogen, eller rettere sagt så hadde hun vel gitt opp lenge før.
Inni er hovedpersonen i denne romanen og snakker til oss fra dødsrike. Det er ikke ofte jeg leser bøker fortalt fra det perspektivet om jeg i det hele tatt har gjort det før, nå har jeg lest to på rappen. Gjennom Innis «besøk» hos de nærmeste pårørende blir vi som lesere kjent  med både dem og henne. Jeg må si med det samme at Inni krøp rett under huden på meg.

Inni er narkoman og prostituert og har vært det i mange år, hun har mistet kjæresten sin Shane og de to barna deres, Valle og Solveig. Valle bodde hos dem i noen år før barnevernet tok hånd om ham,Solveig gav de fra seg allerede før hun ble født. Når Valle var liten hadde Inni et ønske om å slutte med stoff, for sønnens del, men fristelsen til å ta et nytt skudd ble for stor.

Vi blir også kjent med Raksha og Ivan, foreldrene hennes, som også er misbrukere, og særlig er det livet til moren vi får et godt innblikk i. Livet har ikke fart så fint med Ivan eller Raksha, de mistet den lille sønnen Eskil som var fem år når han druknet. Når Inni tok sitt første skudd dukker lillebroren opp i rusen hennes, både hun og moren virker å sitte med en enorm skyldfølelse for det som skjedde med ham.

Når hun er død kan Inni se hvordan det går med barna sine og særlig sønnen Valle ser ut til å slite med noe av det samme som hun selv. Hun ser også sorgen foreldrene sitter med etter tapet på det andre barnet sitt.

Dette er med andre ord en meget sår og vond roman hvor både rusmisbruk,omsorgssvikt og ikke minst kjærligheten står i sentrum. Så har man disse sekvensene som Inni stadig tar oss med tilbake til, dødsøyeblikket, minuttene hun hadde med morderen sin, hvor vi meget detaljert får beskrevet hvordan han voldtok og kvelte henne,halshugget og parterte henne for deretter å legge bitene av henne opp i to hvite kofferter, hodet ble dumpet ned i et tjern i skogen og kommer aldri til å bli funnet.

Morderen får vi ikke vite så veldig mye om men han snakker om moren som han har mistet men hun er ikke død, det forteller oss at han ikke har et godt forhold til henne, og kanskje det også sier noe om hvilket syn han har på kvinner? Han er ikke mye glad i dem. Han forteller henne at han valgte henne fordi han kunne se at hun ikke lenger hadde noe å leve for, hadde ingenting å frykte lenger. Han må være en menneskekjenner. Inni nevner flere ganger at ingen hadde trodd henne om hun hadde fortalt dem hvem som drepte henne, da tenkte jeg at han kanskje jobber i hjelpeapparatet på en eller annen måte.

Denne romanen slo meg nærmest rett i bakken, den er rett og slett en helt fantastisk!
 For når man klarer å skrive vakkert og poetisk om så groteske ting slik som det her blir gjort og samtidig virker det hele så troverdig så er det intet mindre enn helt ufattelig bra gjort.
Til og med beskrivelser av Innis følelser når stoffet rir gjennom blodårene hennes blir skildret på en vakker og nydelig måte uten at det bikker over grensen eller blir glorifisert på noen måte. Det er en balansegang her som er helt på grensen enkelte ganger men i mine øyne går forfatteren aldri over denne og det er som om man sitter der selv ved siden av Inni og tar del i akkurat det hun går gjennom.

Det er selvfølgelig sårt å lese om en ung kvinne som møter så mye motgang så tidlig i livet og kjærligheten hun har til barna er vond å lese om. Hun ville jo så gjerne være der for dem begge to men så er det denne hangen til å ruse seg og følelsene hun får da som overskygger alt annet, selv kjærligheten hun har til sine barn. Men kanskje det er nettopp den inderlige kjærligheten hun har til barna sine som faktisk gjør at hun klarer å gi slipp på dem for at de skal slippe strevet med å ha henne i livet sitt. Det er så sårt.
Inni har en veldig smerte inne i seg og hun sliter med mye skyldfølelse, for barna sine og for lillebroren.
Romanen viser også hvor lett det er at rusproblemer går i arv og det er tydelig at Stridsberg her taler de svake i samfunnet sin sak. De som sjelden kommer til orde og det skinner gjennom at forfatteren føler kjærlighet for karakterene sine og de fremstår troverdige.

Med tanke på det grusomme og groteske drapet og de såre partiene som omhandler rusproblematikk og omsorgen eller mangelen på sådan ovenfor  barna så virker det kanskje veldig merkelig å kalle dette en varm roman, men den er det til tross for alt det grusomme som skjer. For det er mye kjærlighet å spore her og kanskje henspeiler bokens tittel på akkurat det, at kjærligheten alltid er tilstede uansett hvor grusomt ting kan fremstå. En utrolig sterk roman som satte dype spor.

Om Stridsberg bare er i nærheten av dette i de andre bøkene sine så har jeg mange gode leseopplevelser foran meg og jeg må si at jeg gleder meg veldig  til å ta fatt.
Jeg skal selvfølgelig ha meg et aldri så lite «Stridsberg-prosjekt» etter denne fantastiske leseopplevelsen. Kanskje er dette min svenske heltinne, allerede? Jeg likte variasjonen mellom det varme og det kjærlige,det såre og det vonde, det groteske og det mest absurde. Hun spiller på så mange strenger at jeg ble helt satt ut, i positiv forstand. Jeg likte innleseren veldig godt for det ble en fryd å høre på selv i alt det groteske.
For dere som ikke har lest, les. For dere som ikke syntes dette virker noe bra, les likevel.

 

ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

---

Forlag:Lydbokforlaget/ Aschehoug
Original tittel:Kärlekens antarktis
Norsk tittel:Kjærlighetenes antarktis
Forfatter: Sara Stridsberg
Oversetter: Monica Aasprong
Innleser:Bodil Vidnes-Kopperud
Format:Lydbok/papirbok
Spilletid/Sideantall:5t58min/ 301s
Utgitt:2018
Min utgave:2019
Kilde:Lydfileksemplar/Leseeks

 

Forfatter

Foto: Irmelie Krekin

Sara Stridsberg er født i 1972 og er en svensk forfatter og oversetter. Hun debuterte som forfatter i 2004 med boken Happy Sally og har siden den gang gitt ut en rekke bøker. Hun har fått en rekke utmerkelser for sitt arbeide, blant annet fikk hun i 2007 Nordisk Råds Litteraturpris for sin andre roman Drømmefakultetet som også var gjennombruddsromanen hennes. Kjærlighetens antarktis er forfatterens femte roman.

 

HILSEN BEATHE