Original tittel:Tuhkaan piirretty maa-Norsk tittel:Et land av snø og aske-Forfatter:Petra Rautiainen-Oversetter:Thomas Brevik Kjærstad-Format:Innbundet-Sideantall:279 -Utgitt:2020-Min utgave:2022-Kilde: Reklame / Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag

LOVENDE DEBUT OM KRIGEN

Jeg har alltid vært fascinert av romaner som er basert på historiske hendelser og selv om jeg har lest en del bøker med handling fra andre verdenskrig er det første gang jeg leser en bok med handling fra Finland og som tar for seg de grusomhetene det samiske folket levde under både under og etter krigen. Debutromanen til den finske forfatteren Petra Rautiainen ble med andre ord både en spennende og lærerrik opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Jeg håper at forlaget har planer om å oversette og gi ut forfatterens andre bok som bli utgitt tidligere for dette er en stemme jeg gjerne hører mer av. Romanen har en nydelig tittel som passer veldig godt til innholdet da Lappland hvor handlingen foregår er dekket av snø til vanlig men etter Tysklands herjinger i området la asken seg over som et grått lag av støv.

Handlingen i romanen er todelt hvor vi får en historie fortalt av den unge soldaten Väinö Remes som får i oppdrag å være fangevokter og tolk i en fangeleir i Enare i perioden feb- sept i 1944. Fangeleiren var drevet av tyskerne, det fantes egne telt for henholdsvis ukrainere,russere og serbere. På en fangeleir i nærheten finnes det en med bare tyskere, de som ble regnet som landssvikere og raseforrædere hvor de sistnevnte ble regnet som de aller verste. En gang i uken ble noen av dem kjørt til Enare og henrettet i fengselet der. Sekvensene med den unge Remes blir skrevet som dagboknotater og et sted står det: Leiren kan ikke beskrives uten å nevne lukta. Til tross for den friske vinterlufta henger det en eim av død overalt. Stanken slo mot ansiktet da Hänninen lettet på duken til et av teltene. Midt i teltet, blant skitne hauger av folk, sto en merkelig greie. Jeg vet ikke hvorfor, men først tenkte jeg at det var et oppsamlingspunkt for hermetikkbokser. Det lages jo alt mulig av skrapemetall, men jeg skjønte fort at denne konstruksjonen skulle fungere som feltovn.

I disse sekvensene får vi ta del i livet i leiren og om hvordan de strevde med i det hele tatt å overleve og beholde det lille de måtte ha igjen av menneskeverd. Flere sterke og grusomme scener utspilte seg her. Vi får også høre om den unge soldatens forhold til Saara og fangevokteren Olavi.

I de andre sekvensene har vi forflyttet oss til en annen kommune i Lappland i perioden 1947-1950 og her møter vi journalisten og fotografen Inkeri Lindqvist som befinner seg i Enontekis for å dokumentere oppbyggingen av landet etter krigen. Det viser seg at hun også har et mer personlig ærend i området for mannen hennes forsvant under krigen og har etterlatt seg spor som fører til det samme området så hun er naturligvis ute etter å finne ut av hva som skjedde med ham. Det viser seg at leieboeren hennes Olavi Heiskanen kanskje kan ha informasjon, men uansett hvem hun spør blir de alltid mistenksomme når hun nevner fangeleiren i Enare.

Vi får et godt innblikk i Inkeris liv og hennes vennskap med den unge samejenten Bigga, og disse sekvensene likte jeg godt. I de sekvensene som foregår i fangeleiren ble det beskrevet noen undersøkelser av de ulike folkegruppene,de ble målt og tatt bilde av nakne. Grupperinger av de ulike rasene for å finne ut av hvem som var finskættet og hvem som var russisk, osv. Dette skjedde også etter krigen og en dag Inkeri er med på skolen til Bigga for å hjelpe til kommer det folk for å fotografere barna nakne og ta malinger av dem i «rasebiologiens» navn for å stjele det uttrykket. Disse sekvensene var utrolig sterke å lese.

For en god og ikke minst sterk debutroman finske Petra Rautiainen har skrevet. Hun har et godt språk og har «snekret» sammen et godt plott for etter hvert som romanen skrider fremover flettes fortellingene sammen og forfatteren byr på en aldri så liten tvist helt på slutten for er det virkelig slik at alle er til å stole på her? Vel,den som leser får vite.
Når jeg har lest bøker med handling fra andre verdenskrig er det helst forfølgelsen av jødene og alt det grusomme som skjedde med dem som har vært tema, jeg har ikke alltid tenkt like godt over at også andre grupper led grusomme tap i samme periode.
Og denne raseforskningen som flere ulike minoritetsgrupper ble utsatt for i mange år hadde jeg ikke særlig kunnskap om fra før og jeg vil gjerne lese meg enda mer opp på dette tema. Dessverre ser vi at samer selv i dag blir utsatt for hets og rasisme også her i Norge.

Igjen, Petra Rautiainen har skrevet en veldig god roman og jeg syntes den kler de hyppige vekslingene mellom «Fortid» og «nåtid», normalt ville jeg like å bli noe bedre kjent med karakterene før jeg blir introdusert for noen nye men her fungerte det fint. Jeg kom ikke så godt innunder huden på den unge soldaten som jeg skulle ønske, likevel er hans sekvenser både vond og sterk å lese, at jeg lar det gå, for jeg mistenker at det har noe med den nevnte tvisten å gjøre. Inkeris fortelling er sterk og medrivende på sin måte og her blir vi også kjent med reindriftsmannen Piera.

Jeg leste boken ferdig for 3 uker siden og mye av den gode følelsen jeg satt med umiddelbart etter lesingen har dessverre forsvunnet i tiden som har gått og derfor ble det ikke så inngående handlingsreferat som jeg pleier å ha heller. Men jeg håper at jeg har gitt deg som leser dette et visst innblikk av boken likevel. Jeg lærte mye om deler av historien som jeg ikke visste fra før og forfatteren utførte oppgaven på en aldeles strålende måte og jeg kan ikke annet enn å anbefale boken videre.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

Forfatter

Petra Rautiainen er født i 1988 og er en finsk journalist,historiker og forfatter. Hun jobber med en doktorgrad om samenes representasjon i finsk media. Romanen Et land av snø og aske er hennes debutroman og kom ut i 2020, den ble nominert til en rekke priser og vant Savonia-prisen. Forfatterens andre roman som har den finske tittelen Meren Muisti kom ut tidligere i år.

HILSEN BEATHE