Original tittel:Maps of our spectacular bodies-Norsk tittel:Kart over kroppens makeløse landskap Forfatter:Maddie Mortimer-Oversetter:Kirsti Vogt,MNO-Format:Innbundet-Sideantall:510-Utgitt /Min utgave:2022-Kilde: Reklame / Leseeksemplar tilsendt fra Cappelen Damm

IMPONERENDE DEBUT!

Britiske Maddie Mortimer er èn av tre debutanter på årets langliste til bookerprisen og etter å ha lest denne fantastiske boken forstår jeg godt at hun er med på listen og jeg hadde ikke blitt lei meg om hun hadde stått igjen som vinner! Dette må være en av de aller beste bøkene jeg har lest sålangt i år! For en bok!

Kart over kroppens makeløse landskap kan sees på som en oppvekstroman fortalt fra dødsleiet. Og på dødsleiet ligger Lia, en middelaldrende kvinne som er barnebokforfatter, gift med Harry som er professor på universitetet og de har datteren Iris på tretten år. Iris var bare tre år når Lia fikk brystkreft for første gang, den gangen ble hun frisk igjen. Nå har det gått ti år og kreften er tilbake og den har spredd seg til lungene,leveren og hjernen. Det første Lia tenkte på når hun får vite at kreften var kommet tilbake var hvordan hun skulle klare å fortelle det til datteren sin. De to har et veldig intenst forhold, mor og datter.

På dødsleiet ligger Lia og minnes det livet hun har levd og på den måten blir vi tatt med tilbake til barndommen hennes hvor hun vokste opp med faren som var prest og moren som var dypt religiøs og en heller kald person. Når Lia var tolv år flyttet seksten år gamle Matthew inn til dem på prestegården for faren skulle lære ham presteyrket. Det oppstod et nært vennskap mellom Lia og Matthew som etter hvert gled over til kjærlighet og etter hvert romanen skrider fremover får vi se hvor stor betydning nettopp dette kjærlighetsforholdet har hatt for Lia gjennom hele livet hennes. Og ikke nødvendigvis i positiv forstand.

I «nåtid» får vi ta del i Iris sin tilpasning på den nye skolen hvor hun er i ferd med å finne nye venner og den nye jentegjengen med Brannjenten i spissen har laget en slags sladreboks hvor den gang i uken legger ut sladder om ulike personer. Vi får også et godt innblikk i hvordan Iris takler vissheten om at moren snart skal dø fra henne.
Harry som ikke har et spesielt godt forhold til Iris gruer seg til hvordan han skal forholde seg til henne den dagen Lia ikke er her mer, og er livredd for at hun også skal forsvinne for ham.

Det som er det mest spesielle med denne boken er at sykdommen er en av karakterene og er selve jeg-et i fortellingen og den forklarer på ganske så detaljert vis hvordan den baner seg vei gjennom Lias kropp og viser oss hvordan den gjør det og hvilke virkninger det har på Lia. Stemmen forklarer også hvilke virkninger medisinen har eller eventuelt ikke har på Lias kropp. Til og med i tilbakeblikkene fra Lias ungdomsliv og i perioden hvor hun traff Harry er sykdommen tilstede i kroppen hennes og observerer og kommenterer. Det unike er at sykdommen som fortellerstemme aldri fremstår som den ondsinnede kraften den faktisk er men heller mer som en «nøytral» medpassasjer i Lias liv. Disse sekvensene er ofte litt poetiske. Jeg har lyst til å sitere en liten sekvens fra når Lia var gravid med Iris og sykdommen nærmest sammenligner seg med fosteret hun bærer på.

Jeg blir ofte ført til landskapet i magen hennes under svangerskapet- spent og øm av vekten, kjærligheten, den tørste lille organismen som langsomt tapper henne.

Det trøster meg at jeg er skåret over samme lest, er av samme semantiske stoff som fosteret. Sprellende utvekst,rasktvoksende forstervesen,hyperaktive lille parasitt. Det er fint å bli minnet på at jeg ikke er så annerledes.

Jo sterke sykdommen blir jo høyere skriker stemmen og mer plass tar den «karakteren» og til slutt smelter de sammen til et «vi» som kjemper en forgjeves kamp mot døden.

Jeg sier det igjen-for en bok! Når dette er første boken til forfatteren så er det bare å glede seg over hva hun kan få til i fremtiden og notere seg navnet Maddie Mortimer først som sist. Som debutant er hun modig som tar de litterære grepene hun gjør med å gi sykdommen sin egen stemme men hun behesker det til fingerspissene for dette fungerer som bare det. Det stopper jo ikke der heller for hun er leken på andre måter også den godeste Mortimer når hun leker med ordene og får dem bokstaveldig talt til å danse over sidene,bli til tegninger eller legger inn notater som ser ut som leksikon. Disse visuelle uregelmessighetene føler jeg blir hyppigere jo mer sykdommen tar over kroppen, for da blir det naturligvis noe mer «kaos».

Å lese denne boken føltes nesten som å se en bil krasje i fjellveggen i slow motion uten at du har noen muligheter til å forhindre det. Derfor brukte jeg litt tid på denne boken for jeg ville ikke komme til det punktet hvor alt til syvende og sist var over.

Mortimer har et nydelig språk og kan dette med å sette sammen en god fortelling. Når jeg var såvidt i gang med boken brukte jeg ord som emosjonell og burlesk om boken og etter endt lesing så føles de ordene fremdeles riktig. Det er hjerteskjærende lesing men samtidig syntes jeg forfatterens grep om å gi sykdommen en stemme virket litt «avskrekkende» på en måte og er med på å gjøre lesingen noe lettere til tross for det alvorlige temaet hun faktisk tar opp.
At forfatteren allerede har vunnet pris for denne boken er ikke det minste rart og det skulle ikke forundre meg om den går videre til kortlisten på årets bookerpris. Jeg heier i hvertfall på Maddie Mortimer.

Boken anbefales på det aller sterkeste!

Forfatter

Maddie Mortimer er født i 1996 og er en engelsk forfatter. Hun er utdannet innen Engelske litteratur ved universitetet i Bristol. Kart over kroppens makeløse landskap er forfatterens debutroman og kom ut i 2022 og har allerede vunnet en litterær pris, og er nominert til Bookerprisen i 2022.

HILSEN BEATHE