Eleanor Oliphant har det helt fint/ Eleanor Oliphant are completely fine av Gail Honeyman

Ble oppmerksom på denne boken for cirka et halvt år siden etter å ha sett Jennifers omtale av den på YT og hun var ikke så veldig fan av boken for å si det sånn men jeg ble såpass nysgjerrig at jeg gikk til anskaffelse av den engelske utgaven nærmest umiddelbart men så har den blitt liggende ulest helt til nå.
Boken var på langlisten til Women`s prize for fiction i vår og den vant Costa First Novel Award i 2017 og på en måte kan jeg forstå det. Reese Witherspoon har kjøpt filmrettighetene og det er bare å glede seg til en film med det som blir betegnet som den nye Bridget Jones.
Boken har blitt hypet opp i lang tid også her i Norge og er det velfortjent? Nja…

eleanor oliphantEleanor Oliphant har det helt fint er en såkalt «up-lit» bok, altså en slags feelgoodbok som ikke er fullt så rosenrød som en typisk «chick-lit», betegnelsen brukes ofte på bøker med tema som for eksempel mental helse, barnløshet, alderdom og andre tema som mange på en eller annen måte kan relatere til men hvor romantikken ikke er i sentrum for handlingen og hvor det normalt har en slags oppløftende slutt.

Eleanor Oliphant er en kvinne på 30 år som jobber på kontoret ved et grafisk designbyrå i Glasgow. Hun har på seg de samme klærne hver eneste dag og spiser den samme maten. Hennes eneste venner er de to flaskene med vodka som fortæres hver eneste helg. Hun er sosial keitete og sier akkurat det hun mener til folk uten tanke for  om det hun sier kan såre den andre personen. Hun har ikke så mange sosiale antenner med andre ord og det fikk meg til å tenke at hun kanskje har aspergers eller noe for hun er en person som liker at alt skal foregå etter de samme rutinene og takler ikke så godt endringer.

Hver eneste onsdag ringer moren til henne, så samme tid hver eneste gang og alt hun kan prestere å slenge av seg til datteren sin er til å få bakoversveis av. Det finnes overhodet ingen utsikter for at hun skal bli «mother of the year» anytime soon for å si det sånn. Og neimen ikke rart at Eleanor ikke har særlig tro på seg selv eller at hun ikke syntes selv at hun fortjener bedre.
Helgene tilbringer hun som sagt med sine to gode venner Glen`s (and) Vodka og hun har et godt øye til en musiker som bor like i nærheten og hun følger ham på Twitter og  Instagram, ved en anledning tar hun seg inn i oppgangen hvor han bor. Neida, ikke særlig stalkeraktig  det.

Eleanor liker ikke andre mennesker men som du sikkert har skjønt så er ikke alt helt fint med Eleanor selv om hun prøver å fremstå upåvirket av sin egen ensomhet og sier både til seg selv og andre at hun har det helt fint. Men hun har jo ikke det, og når vi får vite hva som har skjedd med henne, hvordan kan hun ha det særlig bra?
Når hun derimot kommer i snakk med Raymond, den nyansatte på IT-avdelingen begynner det endelig å skje ting som skal endre alt for den godeste Eleanor.

Joda, det er mye feelgood her i den første del av boken men vi får også små drypp om en hendelse som fant sted da Eleanor bare var ti år gammel. Og når vi i siste halvdel av boken kommer mer og mer inn på dette så endrer den karakter og det blir for det meste medrivende lesing og ikke så mye «fjas og mas» som første del bærer preg av. Og jeg vil si at det er den lille tvisten helt på slutten som virkelig gjør mesteparten av boken for min del og som får den til å fremstå mye dypere enn den kunne virke til å begynne med.

I likhet med Jennifer så reagerte jeg veldig på måten Eleanor oppførte seg mot andre helt til å begynne med. Jeg er litt usikker på om jeg likte henne og syntes hun til tider var irriterende og skikkelig bitchy men samtidig likte jeg humoren hennes. Og det var en grunn for at hun var slik skulle det vise seg.
Jeg nevnte lenger oppe at hun sammenlignes med Bridget Jones og jeg kan være enig i den karakteristikken. De er like gamle og singel, men der hvor Bridget Jones har forventninger om å endre sivilstatus og jakter på den kjekke Mr. Darcy kan det virke som Eleanor Oliphant er fornøyd med tingenes tilstand og er ikke særlig glad i mennesker i det hele tatt selv om hun stalker han musikeren så er ikke dette en bok om romantikk men om ensomhet og om å være litt annerledes,være litt på siden av det som betegnes som «normen».
Hun har et språk som kan minne mer om en gammel dame enn en singel kvinne på 30 og det er med på å gjøre dette til fornøyelig lesing.

Det var medrivende å lese om det som skjedde med Eleanor som liten og jeg følte med henne og kanskje forstod jeg henne litt bedre for det hun har gått gjennom kan umulig være enkelt.  Og hva skal man gjøre før man har fått de rette verktøyene til å håndtere et traume som det hun har vært gjennom på? Med de forutsetningene tenker jeg at hun ikke kunne vært stort annerledes. Hun er en person som ikke liker å ta i mot hjelp, hun vil ha ting på sin egen måte og ting skal gjøres skikkelig.

Forfatteren har et enkelt men godt språk som gjør dette til en lettlest bok til tross for sine tunge tema,og etter det jeg kan se har oversetteren også gjort en god jobb. Jeg har lest deler av boken på engelsk.
Måten hun beskriver Eleanors ensomhet på er sår og jeg syntes til tider det kunne skinne gjennom at Eleanor bare tilsynelatende var fornøyd med den ensomheten hun befant seg i, men ensomheten hadde vært det tryggeste for henne i lengre tid. Det er vel også helt opplagt, det er vel ikke så mange som vil være ensom.

Kanskje aller best er boken når den tar for seg det gode vennskapet mellom Eleanor og Raymond. Og hvordan han tar seg av henne når hun er på sitt aller svakeste.
Eleanor grodde på meg etter hvert og jeg tok meg i å like henne, heie på henne. Jeg likte boken godt og forstår tildels hypen, samtidig er ikke dette en bok som setter varige spor eller som kommer til å sitte lenge i hos meg. Dette blir mer som en av de vennene som kommer inne i livet ditt for å være der i en kort periode for så å forsvinne like fort som de kom, du setter pris på den tiden de er der men kommer ikke til å savne dem så veldig når de har dratt.

Linn ,Kvardagsbiblioteket, Bjørnebok  og Kleppanrova har også lest boken,og de fleste av dem var kanskje haket mer begeistret enn meg. Men jeg likte nok boken mye bedre enn Jennifer som ikke er helt nådig i sin omtale. Jennifer er en av mine favoritt booktubere og videoen er vel verd å få med seg.


Forlag: Aschehoug
Original tittel: Eleanor Oliphant is completly fine
Norsk tittel:Eleanor Oliphant har det helt fint.
Forfatter: Gail Honeyman
Oversetter:Cecilie Winger, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:386/ 417
Utgitt: 2017/ 2018
Kilde: Kjøpt/ Leseeks

Forfatter

Honeyman-Gail
Foto: Phillippa Gedge

Gail Honeyman er født i 1972 og er en skotts forfatter. Eleanor Oliphant har det helt fint  er hennes debutbok.

HILSEN BEATHE

Behold meg av Tone Sanden Døskeland

behold megSelv om jeg har lest en del diktsamlinger de siste årene så anser jeg ikke meg selv som dreven «i faget» og det er like «skummelt» hver eneste gang man skal legge ut en omtale av en diktsamling.

Noen ganger går det lekende lett å lese en diktsamling mens andre ganger må man jobbe litt ekstra med teksten, noe som er helt greit.

Jeg liker at  ikke fasiten er gitt hver eneste gang og at forfatteren åpner opp for at man skal finne sin egen tolkning på det som blir fortalt.

Noen ganger er det bare slik at man ikke ser skogen for bare trær selv om man glimtvis kan skimte noe vakkert mellom alt det råtne løvet.

Behold meg er skrevet av en debutant og handler om en ikke navngitt ung kvinne. Hun er i et nyetablert samboerforhold men ganske snart får man mistanke om at ikke alt er som det skal og det hele minner mer om et forhold som går mot slutten enn noe annet. Samtid står det kanskje ikke på henne for jeg tolker henne dithen at hun lengter etter mye mer nærhet fra kjæresten enn det hun får og når de går i parken observerer hun en far som er der med den lille datteren sin. Kanskje hun lengter etter å bli mor selv en gang?

Men det er ikke bare mer nærhet til kjæresten hun higer etter, hun søker etter mer kontakt med sin egen far uten at det blir utdypet noe om hvorfor hun ikke har den gode kontakten med ham.

Disse lengslene og drømmene hennes blir skildret gjennom mange ulike metaforer hentet både fra naturen og kroppen. Og av og til blir det bare ekkelt og vemmelig. Jeg er ikke spesielt hårsår og tåler egentlig mye men når det blir beskrevet snott som blir sugd ut av nesen for å havne i munnen på en annen så blir det bare kvalmende.
Jeg forstår hennes lengsel etter å komme så nær kjæresten sin som overhodet mulig men når hun ytrer et ønske om å stikke fingeren sin inn i neseborene hans og  virkelig grave da må jeg melde pass altså. Pille han i nesen? Virkelig?

Det er flere sekvenser som er fine og hvor jeg føler meg på bølgelengde med hovedpersonen  i hvert fall til en viss grad, men alt det vakre drukner i alt det som råtner i naturen. Jeg forstår at det kan være metaforer for den kjærligheten som er på vei til å ta slutt, og at det kan symbolisere at alt rundt henne faller i grus/ råtner bort. Likevel kjenner jeg at jeg ikke bryr meg fordi jeg blir mer opphengt i alt som råtner uansett årstid, det være seg blomster,løv, frø eller hun selv.

Det er mye hverdagslig som skjer også og de sekvensene er helt greie. Innimellom blir det faktisk litt sårt også, som da hun sitter hos legen og så gjerne vil at kroppen hennes for en gangs skyld skal klare å produsere noe. Det er en tydelig lengsel etter noe hun ikke har. Det kan også virke som hun ikke har så høye tanker om seg selv, kanskje fordi hun opplever mye motgang i livet? Hun virker til tider usikker på seg selv. Når jeg tenker på tittelen,Behold meg, så fremstår det som en bønn til en eller annen om at man må velge henne, beholde henne, ikke støte henne fra seg. En higen etter at noen skal ønske å være med henne. Og det er egentlig veldig fint. Ja, om det er det som menes da.

Når en leser dikt så er følelsene man sitter med når man leser minst like viktig som forståelsen av dem. Det er ikke slik at en må forstå alt ved en diktsamling for å ha utbytte av den. Her druknet dessverre de fine øyeblikkene ganske raskt i råtne løv eller vemmelige skildringer. Jeg ble verken engasjert i boken eller i hovedpersonen, og for det aller meste brydde jeg meg ikke noe om henne i det hele tatt. Det kan være fristende å bruke klisjèen, det er ikke deg, det er meg, men jeg vet ikke om den blir helt riktig å bruke her for jeg tror rett og slett det meste druknet i all det råtne løvet. Som nevnt over så ser jeg at det er noe der selv om jeg ikke fikk det helt til å stemme denne gangen, så om forfatteren skriver flere bøker gir jeg de gjerne en sjanse.

Det kunne vært interessant å høre om noen andre der ute har lest og kanskje har en annen oppfatning av denne enn det jeg fikk denne gangen.

 


Forlag:Oktober
Tittel:Behold meg
Forfatter:Tone Sanden Døskeland
Format:Heftet
Sideantall:92
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Doeskeland-Tora-Sanden
Foto: Linn Heidi Stokkedal

Tone Sanden Døskeland er født i 1992 i Bergen. Behold meg er hennes første bok.

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel #5: Det gule bladet, den svarte pupillen av Katrine Heiberg

I den femte utgaven av diktlesesirkelen til Anita er kategorien en norsk diktsamling av året. Jeg har lest en del av de diktsamlinger som har kommet i år, men har enda flere på vent så det bød ikke på problemer å finne en bok som kunne passe. Valget falt på en debutant fra vestlandet.

det gule bladet I diktsamlingen Det gule bladet, den svarte pupillen møter vi en jeg-person som jeg går ut i fra er en ung kvinne og hun snakker om en ensomhet, et mørke som hun så gjerne skulle vært ute av men  det er  ikke så lett. Uansett hvor mørkt ting er så skinner det noe lyst gjennom likevel og hun kommer ikke utenom lyset som hun selv sier i aller første setning. Det er et veldig sterkt første dikt hvor vi allerede på andre siden for aller første gang får servert tittelen på samlingen.
hvor kommer denne viljen til liv fra
trangen til å skjønne og male
det gule bladet i det gule sollyset

den svarte pupillen i den svarte natta
hvor opprevet levende jeg skal bli

Dette er en person jeg forstår er alene med tankene sine og det kan virke som hun av og til er redd dem for hun kaller dem en epidemi. Jeg tolker det som om det har skjedd denne unge kvinnen noe, noe skikkelig vondt og her kjemper hun med nebb og klør  for å klare å stå i det mørke hun befinner seg i og hun føler seg til tider misforstått.

Dette er en diktsamling om en person som befinner seg helt på bunn og som er i en kamp med seg selv (og andre?) om å reise seg igjen, selv om det av og til kan virke som hun er i ferd med å gjøre slutt på det hele. Men jeg tror at hun innerst inne ikke ønsker å stå utenfor på den måten som hun gjør nå, men det er vanskelig å be om hjelp. Det er noe hun vegrer seg for å endre på, men samtidig er det kanskje nettopp en endring hun trenger. Det skinner gjennom tekstene at hun virkelig trenger hjelp.

tankene yngler i nattemørket
og vil viske ut enhver forskjell

går det for langt vil de lukke meg
skodde for skodde

frykten stenges inne
som en nattsvermer i en lampeskjerm

så blottlagte skal ikke
sinnets bevegelse være

jeg er nødt til å skille meg fra meg selv
for ikke å forgå

S.50

 Forfatteren har bachelor i litteraurvitenskap og er kritiker i Morgenbladet, og i tillegg er det ingen tvil om at hun  kan skrive for dette var helt supert. For en knallsterk debut!Når jeg var helt fersk i diktlesing sverget jeg veldig til disse diktsamlingene som var fortellende og som hadde en slags rød tråd. Den røde tråden finner jeg på en måte igjen her også men ellers er fortellingen veldig fragmentert. Noen sider er tettskrevne mens andre er på en liten linje, som oftest når man trenger en pustepause må vite.

Over her har jeg bare skrevet om noen av de inntrykkene jeg fikk av samlingen og det fine med å lese dikt er at jo flere ganger man leser dem jo flere ting legger man merke til for hver gang. Tårene satt aldri langt unna her for det var tydelig (for meg i det minste) at det hadde skjedd noe med denne unge kvinnen og at hun virkelig sliter.

Av og til er det så fint å kunne tolke ting selv og at ikke alt er gitt i et slags fasitsvar. Derfor håper jeg at flere av dere kommer til å lese denne for jeg er så spent på hvordan andre kommer til å tolke diktene. At de er sterke bærer det ingen tvil om, men kanskje andre finner ut andre ting ved denne unge kvinnen enn det jeg gjorde?

Coveret passet veldig godt til både tittelen og innholdet i boken. Det er for det meste svart med ensomheten og det å stå utenfor. Om det som mest sannsynlig har skjedd henne, men så er det noen lysglimt å spore likevel. Og kanskje et håp for fremtiden, tross alt? Eller symboliserer det gule bladet noe som er i ferd med å visne?

Anbefales!


Forlag:Kolon
Tittel: Det gule bladet, den svarte pupillen
Forfatter: Katrine Heiberg
Format:Heftet
Sideantall:56
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

HeibergKatrineSTOR
Foto: Kolonforlag.no

Katrine Heiberg er født i 1992 og er kritiker i Morgenbladet. Diktsamlingen Det gule bladet, den svarte pupillen er hennes debutbok.

 

Svartstilla av Susanne Skogstad

Susanne Skogstad er en av årets mange debutanter og en av to som har valgt å fortelle en historie gjennom en eldre kvinnes perspektiv. Det er ganske så sprekt gjort av en kvinne som selv befinner seg i 20-årene og jeg må si at begge to har klart den bragden med glans.

svartstilla

Svartstilla er en roman hvor vi følger en eldre og navnløs kvinne som befinner seg i en bunnløs sorg etter at mannen hun har levd mesteparten av livet sitt sammen med har gått bort.

Hun bor fremdeles i hjemmet som han bygget til dem når hun var på vei med den eldste sønnen deres,Jon. Omgitt av tingene som var deres og som hun så sterkt føler nærværet hans i.

Hun venter at han når som helst skal komme hjem igjen og være der med henne.

De tre barna hennes ser at moren ikke har det bra, men samtidig føler de kanskje at det er på høy tid at hun kommer over denne sorgen, kommer seg videre.

Hun tar ikke lenger vare på seg selv og det kan virke som hun omfavner denne sorgen, gir den hele tiden næring, nekter å gi slipp. Har ingenting annet å leve for, annet enn å vente på ham som aldri mer skal komme hjem.

Jeg kan forstå at de tre voksne barna hennes tar affære og gjør det de kan for å få moren ut av den vonde spiralen hun tydeligvis er i, men samtidig kan jeg forstå hennes reaksjon på det som hun opplever som innvadering fra deres side. For til tider syntes jeg at de overkjører henne, ikke lar henne sørge i fred, men det ikke til å stikke under en stol at hun er i et vakum og kommer seg ikke ut av det på egenhånd. Hun vil se tilbake på det som har vært og der hvor han befinner seg, og nekter å se fremover for der finnes han jo ikke. Jeg forstå godt at det er der hun vil være og tok meg i å bli irritert på barna hennes, selv om jeg forstår at de bare vil henne godt. Men det er sikkert ikke enkelt å være vitne til en som har en så bunnløs sorg som det denne kvinnen har, de har selv mistet faren sin og har mest sannsynlig gått gjennom en sorgprosess de også. Det er noe skjørt i forholdet mellom mor og de tre voksne barna, og da tenker jeg særlig på eldstesønnen Jon som vi blir aller best kjent med.

Vi får flere tilbakeblikk på livet hun og mannen har hatt sammen og selv om vi nå møter henne i denne bunnløse sorgen så har hun vært i et mørke før. Helt siden hun har var ung har hun hatt et mørke inne i seg, hatt perioder med angstanfall. Mørke og tunge perioder han har hjulpet henne å komme gjennom og hva skal hun gjøre nå som han ikke er her lenger? Hvordan skal hun finne veien ut av dette mørke alene?

Og når eg vaknar, ligg eg åleine.
Og lyset vert mørkt.
Og varmen vert kald.
Og du er ikkje.
Og eg veit ikkje om du har vore i det heile.
Og eg veit ikkje kvar eg skal gjere av meg.
Og det vert ikkje betre.
Eg lever berre for draumane om deg. Når alt er det stilt og alt er det fint.
Og eg kjenner nærleiken.
Når det vert haust, vår og sumar på same tid, og
det luktar av salt og sjø og sol i lufta.
Når kroppen min vaknar.
Når forstanden fell til ro.
Når det er stilt. Og stilla er god, stilla er lys,
og stilla er varm.

S.145

Dette er en kort roman som jeg har brukt flere dager på rett og slett fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt. Det er så vondt, det er så sårt og så utrolig sterkt. Skogstad skriver  med en dempet og poetisk prosa som om hun ikke har gjort annet i hele sitt liv. Jeg blir ikke overrasket om det senere kommer frem at hun har gitt ut noe under pseydonym før for så bra er denne debuten i mine øyne. Hun skal ha kudos for det nydelige nynorske språket, en ren fryd å lese. Og det er ikke mindre enn en meget god bragd å «gå inn i hodet» på en eldre dame på den måten som er gjort her, ikke at jeg vet hvordan en eldre kvinne tenker men i mitt hode fremstår dette meget troverdig.

At forfatteren klarer å gå gjennom et helt menneskeliv på relativt få sider syntes jeg er imponerende og vitner om godt håndtverk. Jeg syntes at tittelen passer godt til innholdet i boken, svartstilla,det blikkstille og mørke som i en mørk og stille vannflate. Hun står jo på stedet hvil, hun kommer seg ikke ut av det mørke som hun er inntullet i.

En sterk og sår roman hvor jeg umiddelbart opplevde stor medfølelse for denne eldre kvinnen, en roman så absolutt til ettertanke. Og når hun treffer så bra på første forsøk så er det bare å glede seg til fortsettelsen og forfatteren er i gang med en ny bok.

 

Anbefales!


Forlag: Gloria
Tittel:Svartstilla
Forfatter:Susanne Skogstad
Format:Innbundet
Sideantall: 155
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

susanne skogstad.jpg

Susanne Skogstad er  født i 1992. Hun går for tiden på manuslinjen ved Westerdals. Svartstilla er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Spredte døtre av Helene Imislund

Helene Imislund er en av to unge kvinnelige debutanter denne høsten som har valgt å skildre ting gjennom eldre kvinners øyne. Den andre er Susanne Skogstad med romanen Svartstilla.

spredte døtreSpredte døtre er en diktsamling bestående av tre lengre dikt hvor to av dem er sett gjennom en eldre kvinnes perspektiv mens den tredje er sett gjennom en ung kvinnes øyne etter at en eldre ukjent slektning døde. Nettopp døden er et tema man befinner seg tett innpå i disse diktene.

Spredte døtre er første langdikt ut og handler om en eldre navnløs kvinne som nettopp har fått en alvorlig kreftdiagnose og må derfor forholde seg til det faktum at hun kanskje ikke har så veldig lenge igjen. Hun ligger på sykehuset og reflekterer over livet og over døden selvsagt. Hun tenker på de fødende kvinnene som ligger på en annen avdeling på det samme sykehuset og reflekterer over det som skjer inne i hennes egen kropp. På cellene som vokser inne i henne.

 

 

det er døtrene
som føder avkommet
som sprer en slekt

jeg er en datter noen har gitt
tre måneder til tre år

jeg kan bare
gjenføde slekten
i mine egne dattersvulster
mine egne spredte døtre

S.12

 

Hun tenker også på hvordan det skal gå med familien den dagen hun ikke lenger er her, hun tenker på deres smerte som vil endre seg ettersom tiden går, men hun reflekterer også på sin egen smerte denne siste tiden hun har.

Det andre langdiktet heter Hjem og handler om den 92 år gamle demente damen som familien har bestemt skal på eldrehjem siden hun ikke lenger klarer seg selv. Hun går gjennom huset som snart ikke lenger skal romme henne  og tingene hennes. Hun mimrer tilbake til den gangen hun var liten og husker omsorgen hun fikk av moren. Tenker på noe som faren sa til dem når de var liten. Hun tenker også på sine egne barn når de var små, og hun bekymrer seg for om hun skal like seg på det nye hjemmet.

dette er ennå huset
som gjør at jeg ikke er hjemløs
det skal gå i arv
men det at det er mitt hjem
tilhører meg
senere bare et bo
ting som skal sorteres i to bunker
kastes eller beholdes

S.43

 

Det er tydelig at den gamle damen har kvaler for dette med å flytte og kvitte seg med tingene sine, tingene som definerer henne og som har fulgt henne gjennom en årrekke. Dette er jo livets sirkel enten vi vil det eller ikke, det kommer den dagen vi ikke lenger er her samtidig er det veldig sårt. Men sånn er det når man har nådd den alderen at man har mer fortid enn fremtid.

Alltid liljer er tredje og siste dikt i samlingen. Den handler om den unge kvinnen som har fått i oppgave å ta hånd om en eldre slektnings begravelse. Her får vi vite at den avdøde het Inga  men som i de andre diktene får vi ikke navnet på jeg-personen. Den unge kvinnen kjente ikke den avdøde så godt. Vi få ta del i det rent praktiske i forbindelse en begravelse, men den unge kvinnen reflekterer naturligvis over hva som skjer med en når en ikke er her lenger, og hvor lang tid det går før en blir glemt, hvor lang tid det går fra en gravstein reises til den slettes.

det kan kjennes som
å ha på seg  andres klær
når beskjeden om noens død
får deg til å tenke mest på din egen
noe som trekkes gjennom dagene

S.80

 

Dette var tre fine og til tider ganske så triste dikt. De aller fleste diktene opplevdes som ganske sterke, men det var kanskje de to første diktene som grep meg aller mest. Kanskje det er fordi den unge kvinnen ikke kjente den eldre damen så godt og dermed ikke ble så berørt av hennes bortgang selv om hun selvfølgelig gjorde sine refleksjoner i ettertid.

Imislund har et fint språk og jeg syntes hun har klart brasene med å «gå inn i hodet på en gammel dame» ganske så bra. Forfatteren har gjort noen fine observasjoner i disse diktene som også fremstår som veldig tilgjengelige. Når man på en eller annen måte blir konfrontert med døden så er det naturlig at man gjør seg refleksjoner over det livet man har hatt og hvordan ting eventuelt vil bli for de som måtte sitte igjen. Disse refleksjonene var såre og det ble til tider sterk lesing, noen var også litt triste men ikke slik at jeg tok til tårene selv om jeg ble berørt av dem.

Det første diktet har vært publisert før, eller en tidligere versjon av diktet, mens deler av to andre dikt inneholder sitater fra to andre forfattere.

Dette var absolutt en bra debut og siden man skal lese en norsk diktsamling anno 2018 kan denne væreet godt alternativ til neste runde av Anitas diktlesesirkel som går av stabelen i september. Det eneste jeg ikke helt forstår er valg av cover på boken, jeg hater stankelbein, hater. Det må være den eneste motforestillingen jeg har mot denne boken.

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Spredte døtre
Forfatter:Helene Imislund
Format:Ebok
Sideantall:108
Utgitt:2018
Kilde:Lånt på ebokbib

 

 

Forfatter

Helene Imislund
Foto:Anna-Julia Granberg

Helene Imislund er født i 1984 og er jurist. Hun har tidligere jobbet som redaktør i litteraturfanzinen Mopp. Spredte Døtre er hennes debut.

 

HILSEN BEATHE

Sommerlesing#4: Som svaler kom de -To skritt frem ett tilbake.

Om svaler tar to skritt frem og ett tilbake vet jeg ikke, ei heller kan det virke som debutanten Melissa Helen Edvardsen Hekland har hatt noe videre problemer med å komme seg fremover mot veien til å bli forfatter – jeg kan røpe at debuten hennes er veldig fin.  Men først skal jeg si noen ord om den lille men akk så fine romanen til William Maxwell som var siste bok ut i juni. Ja, her ligger jeg litt bakpå med omtaler men de kommer om ikke som perler på en snor så i hvert fall etter hvert som jeg har skrevet dem.

SOM SVALER KOM DEI Som svaler kom de  er handlingen lagt til en liten småby i midtvesten i 1918 og vi møter brødrene Peter ( kalt Bunny) på åtte og Robert på 13. Det er brødrene som er fortellerstemmene hver sin gang før vi får faren James sine ord mot slutten. Sentralt i romanen står guttenes mor Elizabeth Morrison selv om hun ikke kommer til orde selv.

Først får Bunny komme til, han er for det aller meste opptatt av Robert og hvor stygg han er med ham. Og jeg må si at i denne delen av romanen likte jeg ikke Robert noe særlig. Bunny er knyttet til moren mens faren er mer i bakgrunnen og ikke så engasjert i det daglige, noe som jeg tenker var vanlig på denne tiden.
Når jeg leste Roberts sin del endret jeg syn på ham nærmest umiddelbart, jeg forstod ham litt bedre etter hvert som vi fikk ta del i hans hans perpektiv. Som liten var han utsatt for en ulykke som gjorde at han mistet deler av den ene foten, men likevel var han en aktiv gutt som blant annet drev med fotball.

På denne tiden herjet det en dødbringende influensaepidemi kalt spanskesyken og selv om den opptar store deler av romanen så er det ikke en bok om denne epidemien.

Romanen ble utgitt for første gang i 1937 og selv om den ytre sett handler om ting som skjedde på slutten av 1918, som at første verdenskrig var i ferd med å ta slutt samt denne spanskesyken, så er det først og fremst et familieportrett hvor vi får ta del i denne familiens liv på godt og vondt.

Leste i etterordet at forfatteren var fan av Virginia Woolf og flere sier at det vises på måten han skriver på. Dette kan jeg ikke uttale meg om for jeg har ikke kommet i gang med VW-prosjektet mitt ennå.  William Maxwell bruker visst mye selvopplevd i bøkene sine, og da særlig det at han mistet moren sin i den dødelige epidemien i 1918, da var han ti år gammel.

Forfatteren skriver veldig godt og måten han får frem hva som rører seg i disse to barnesinnene på er utrolig bra gjort.  Dette er en stillferdig bok hvor det ikke er noe plott som driver handlingen fremover men likevel opplevde jeg boken som en pageturner, dette er en perle av en roman om enn så klisjèaktig det var sagt.

Jeg skal definitivt lese flere bøker av denne forfatteren. Anbefales!

 

Som svaler kom de av William Maxwell,  182 s
Pax forlag, 2018
Leseeks

 

 

DIKTDEBUTANT

 

Det er ikke alltid jeg takker ja til henvendelser fra forfattere om jeg vil lese bøkene deres. Ikke at det er noe galt i det men har erfart at jeg selv blir «småstresset» av den «settingen» i forhold til å kjøpe boken selv eller få den gjennom et forlag. Men den godeste Hekland hadde meg @ Dikt & illustrasjon.

 

To skritt fremTO skritt frem ETT tilbake  med undertittelen Til kraften i mitt hjerte en en samling dikt og tekster. Jeg har mest lyst til å kalle den en selvhjelpsbok for på et vis så er den det også.

Samlingen er delt inn i seks kapitler hvor vi aller først får en tekst og deretter selve diktene etterfulgt av en ny tekst som har med kapittelet å gjøre og jeg må si at jeg likte måten boken var lagt opp på.

Det handler om å ta styringen i eget liv og være ansvarlig for sin egen lykke. Det handler om lidenskap, savn og håp, raseri og svik, humor og venner, selvinnsikt og valg,aksept og kjærlighet.

Vi følger ikke en bestemt person men vi går gjennom de ulike stadiene som følger om man for eksempel mister en man er glad i, det kan være en partner som har valgt å gå eller den man elsker har gått bort, sorgen er den samme.

Allerede på de første sidene i boken nikket jeg gjenkjennende til det som ble sagt, for det er sant det som står der og kanskje det er selvfølgelig også men akk så godt det er å få slike påminnelser som dette. Man må være glad i seg selv først for å kunne bli glad i en annen person, sånn er det bare.  Min datter har en tatovering som sier «Love yourself first» på arabisk,og jeg kunne ikke vært mer enig med henne.

Dette er ikke langdikt som henger sammen på noen måte men det er veldig oversiktlig lagt opp og om jeg skal sammenligne det med noen så må det være Rupi Kaur. Noen av diktene er skrevet på engelsk og diktene har ulike fonter og størrelser på disse. Dette gjør det veldig spennende for man vet liksom ikke hva man får på neste side.

Jeg kan heller ikke snakke om denne boken uten å ta si noe om illustrasjonene som forfatteren også har laget, se eksempel under her. Noen er fargerike mens andre er i svart/ hvitt.

 

Jeg har med vilje valgt å ikke dypdykke i denne samlingen her på bloggen for om du skal lese den så er det best å ikke vite for mye om den på forhånd. Men jeg håper at jeg på en eller annen måte har klart å gjøre deg nysgjerrig på den likevel og selv om man kanskje vet eller burde vite mye av dette så følte jeg at jeg lærte noe og kanskje fikk jeg enda flere påminnelser, og akkurat det er slett ikke å forakte. I Anitas diktlesesirkel  i september skal det leses en norsk diktsamling anno 2018, jeg bare nevner det. Sånn avslutningsvis har jeg lyst til å sitere Hekland: Det er viktig å minne deg på at livet ditt ikke handler om de andre, det handler om deg og ditt forhold til deg selv.
Viktige og  kloke ord fra forfatteren og kloke ord har hun mange av, og jeg hadde fine lesestunder med denne både i går og i dag, for som alltid blir diktsamlingen lest flere ganger. Tekstene i boken er skrevet i perioden 1995-2011.

 

Det er kun du alene som setter begrensninger for hva du kan utrette i livet ditt.

 

Jeg anbefales denne diktsamlingen, en spennende debut og jeg håper på mer.

 

To skritt frem ett tilbake-til kraften i mitt indre av Melissa Helen Edvardsen Hekland, 94s
Forglemmegei forlag, 2018
Leseeks tilsendt fra forfatteren

 

 

HILSEN BEATHE

Sommerlesing #2: Dorthe Nors & Mari Kjos Hellum.

I juni og Juli kommer jeg til å skrive noe kortere omtaler enn det jeg pleier og jeg kommer for det aller meste til å skrive om to eller flere bøker i disse sommer-innleggene mine.
I dette samleinnlegget skal jeg ta for meg bøkene Minna mangler et øvingslokale av Dorthe Nors og  En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv av Mari Kjos Hellum. Jeg starter med Nors siden jeg leste den først.

minna manglerBeathe leser om Minna
Minna mangler et øvingslokale
Beathe liker å lese om Minna
Minna blir dumpet av kjæresten Lars
Beathe tror Minna klarer seg fint uten Lars
Minna har lyst til å få barn
Minna har en venninne som heter Jette
Jette liker å pule gifte menn
Minna ser at Lars får kontakt med Linda
Minna sletter Linda på facebook
Minna vil ikke være tvangsvitne
Minna savner Lars
Minna er ikke flink til å sette foten ned
Minna må slutte å føye seg etter hva andre vil
Minna lager seg et rasshølfilter
Beathe digger ordet rasshølfilter
Minna tar et oppgjør med Karin
Minna er som et vertsdyr Karin kan hekte seg på
Minna er veldig ensom
Beathe syntes det var sårt å lese om Minna
Beathe likte godt måten boken var skrevet på
Beathe syntes boken er meget poetisk og nydelig skrevet
Beathe tror at ikke alle vil like at boken er skrevet på denne måten
Minna mangler et øvingslokale er nemlig skrevet(for det meste) i hovedsetninger

Minna mangler et øvingslokale er en tragikomisk roman om Minna som prøver å reise seg igjen etter et samlivsbrudd. Hun er en person som ikke er flink til å stå opp for seg selv og setter ikke foten ned slik hun burde, tl å begynne med i hvert fall. Hun er tidvis deprimert og drømmer ofte, eller tenker tilbake på den gangen faren levde og hvilken kontakt de hadde. Hun er i ferd med å miste seg selv i dette indre kaoset men kanskje finnes det håp i hengende snøret også for den godeste Minna? Følte på et vis at denne romanen hadde et slags feministisk preg over seg.
Romanen starter ikke  absolutt hele tiden med navnet hennes eller noen andres, det er små avbrekk som gjør at det egentlig ikke føltes så monotont som det kanskje kan se ut.

Likte den veldig godt og gleder meg allerede til neste bok ført i pennen av Nors.

Minna mangler et øvingslokale av Dorthe Nors, 95 s
Cappelen Damm, 2018
Leseeks

 EN BEGIVENHETSRIK LESESTUND I BOKBLOGGEREN BEATHES LIV

Tragikomisk er også den neste boken jeg skal snakke om og den er skrevet av Mari Kjos Hellum som er en av vårens debutanter.

en begivenhetsrik uke i Glenn Johansens livEn begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv skulle jeg bare såvidt bla litt i før jeg la den opp i hyllen for uleste bøker siden det var et par bøker som skulle leses før denne, men sånn gikk det altså ikke. Jeg ble  hektet allerede på første side og jeg må si at jeg elsker den humoren som er å finne i den første delen av boken. Det er humor akkurat som jeg liker det.

Romanen handler  som tittelen så fint henspeiler om Glenn Johansen, en mann i femtiårene som nettopp har blitt forlatt av Anita, konen gjennom tredve år. Og allerede på første linje forstår vi at ikke alt er som det skal med den godeste Glenn, han prøver nemlig å ta livet sitt. Takk og lov så var det ikke særlig kvalitet over de rørene i taket som ironisk nok var produsert av firmaet han selv jobber i, så i stedet for å bli hengende der i et tau av typen polypropylen multifilament så han falt rett ned på gulvet i garasjen og ble sittende ved siden av den gamle og bulkete bilen sin.

Han visste at flere av naboen var utenfor husene sine, den ene vasket bilen og den andre gjødslet plenen så han begynte å gjøre seg noen refleksjoner for å få tiden til å gå fordi han ville ikke vise seg for dem like etter at han hadde prøvd å ta livet sitt. Når han hadde reflektert både lenge og vel og tenkte han at nå måtte da natten være like om hjørnet  så han åpnet garasjeporten for å finne ut at det fremdeles var høylys dag og det skulle vise seg at det kun hadde gått en halv time! 😀

Særlig Nilsen, Glenns nærmeste nabo ser på «bekymring» på hvordan det skal gå med ham nå som ikke Anita er der lenger, men virker kanskje mest opptatt av at Glenn har en gammel bil!

Glenn er veldig ensom, både hjemme og på jobb. Når han hører de andre kollegene snakker om at de har gjort «ditt og datt» i helgen har han ingenting å bidra med. Han forstod heller ikke hvorfor de skulle glede seg så voldsomt til sommeren som skulle komme.
Han filosoferer veldig mye og betrakter de rundt ham og funderer over hvilket liv de lever i forhold til ham.

For en fin debut dette var! Boken er velskrevet og Hellum har gjort en fabelaktig jobb når hun har skapt denne middelaldrende mannen i krise for han fremstår så absolutt troverdig. Han er jo tydelig deprimert og har ikke evnen til å stå opp for seg selv. På jobben blir han forbigått av en ung spirrevipp som fratar ham flere av prosjektene hans uten at han gjør det minste motstand. Når han tenker på ekskonen Anita  som forlot ham til fordel for en annen bare konstaterer han, bærer aldri nag til henne selv om hun kanskje ikke er den mest sympatiske personen i to sko.

I romanen retter forfatteren et skarpt blikk på de som hele tiden jager etter perfeksjon og er opptatt av å ha en feilfri fasade og en scene i boken hvor Glenn møter Anita og den nye type hennes på butikken er et godt eksempel på dette.

Må si jeg fikk skikkelig sansen for den noe smårare Glenn Johansen som ikke har andre gleder her i livet enn bøker fra 2.verdenskrig eller filmer som Kanonene på Navarone, 12 fortapte menn og Ørneredet for å nevne noen. Han er definitivt en karakter å bli glad i.

Vi følger ham i ca en uke og selv om man ikke kan forvente mirakler på så kort tid så skjer det noen endringer med den godeste Glenn Johansen i løpet av denne tiden.

Leste i et intervju at forfatteren var inspirert av myten om Sisyfos, han var konge og et skrekkeksempel i gresk mytologi. Ifølge mytene dømte gudene ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid om et forgjeves evighetsarbeid eller en håpløs oppgave uten slutt.

På wikipedia hvor jeg fant denne informasjonen stod det også,  I essayet Le Mythe de Sisyphe sammenlikner Albert Camus Sisyfos med menneskelivet, som et absurd strev uten mål, og som vi likevel lever. En bok jeg fikk lyst til å lese og et lite «note to self» må være at jeg må bli flinkere til å lese gresk mytologi for de siste årene har jeg lest en del bøker som på en eller annen måte har vært inspirert at det.

Må bare nevne humoren som det er litt av i første del av boken for den digget jeg. Etter noen tanker om at flere kanskje fikk livet sitt forbedret om han var borte  hadde han funnet ut at søndag ble den dagen dette måtte gjøres på og han hadde drukket alle de ølene han hadde i kjøleskapet, det var to. Han ville drikke seg til mot, men han måtte innrømme at motet ikke akkurat flommet over etter to øl.

Glenn Johansen kan på èn måte minne om Ove i En mann ved navn Ove men jeg vil ikke si at bøkene og karakterene er veldig like.

Når dette er debutboken til forfatteren så er det bare å håpe at hun har mye mer på lager for dette var skikkelig bra! Mari Kjos Hellum,keep ’em coming!
Jeg vil gjerne se Glenn Johansen på lerretet en gang, vær så snill!
Til bokbloggere og andre lesere der ute som måtte finne på å lese dette innlegget, les, les og les!

Jeg vet at det er altfor tidlig å tenke på bokbloggerprisen når vi ikke har kommet mer enn halvveis i året men denne havner rett inn på favorittlisten min sammen med blant annet Bjørnejegerskens bekjennelser.

 

ANBEFALES!

 

mkh8 Mari Kjos Hellum er født i 1975 og er utdannet litteraturviter og jobber nå som høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold. I Morgenbladets kåring «Fantastisk formidlere» i 2016 ble Mari Kjos Hellum kåret til en av Norges ti beste forelesere.

 

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, 205 s
Tiden, 2018
Leseeks

 

 

HILSEN BEATHE