Jennifer Niven har fra før skrevet fire romaner for voksne før hun skrev Dager med blå himmel som er hennes første ungdomsroman. Boken har jeg hatt liggende på vent i flere år  av årsaker jeg ikke kan begripe etter å ha lest den men det skulle altså en liten diskusjon i en Skamgruppe på facebook til for å få meg på sporet av den igjen. Og det er jeg veldig glad for fordi dette var en helt fantastisk roman. Det ble nevnt på facebook at en av karakterene i denne romanen  hadde likhetstrekk med Even fra Skam og at «svaret» på hvorfor han bør få sesong 4 lå her. Etter å ha lest boken så må jeg si meg enig i det, men som alle Skamfans/maniacs vet så er det bare geniet, altså Julie Andem, som vet hva hun tenker og føler om den saken.

Denne boken har jeg også lest i forbindelse med første runde av Heddas bokhyllelesing 2017 hvor vi skulle lese en bok med blått cover.

Dager med blå himmel er en hjerteskjærende men samtidig nydelig og vakker kjærlighetshistorie mellom Theodore Finch og Violet Markey.
Theodore, eller Finch som han går for er en kjekk og utadvendt fyr som ofte finner på mange rare og morsomme ting.Han er en kreativ person og han er besatt av døden. Hver eneste dag flørter han med tanken på å finne måter han kan dø på, men samtidig finner han alltid noe som gjør livet verd å leve likevel, noe som gjør at han blir værende. Når romanen starter er det allerede klart at han sliter veldig med søvnen.

Violet var tidligere en aktiv jente som drev med cheerleading og var sammen med skolens kjekkeste og mest populære gutt. Men etter at søsteren hennes døde i en bilulykke har hun slitt med både sorg og ikke minst skyldfølelse fordi hun overlevde. Hun har lukket seg helt og har verken kjørt eller så mye som sittet i en bil etter det fatale skjedde. Ei heller er hun noe særlig med venner lenger.

Theodore og Violet treffes for første gang når de begge står ute på avsatsen oppe på skolens klokketårn hvor begge tenker på å hoppe.  Folk er vant med at Finch finner på slike ting, og de fleste reagerer med å rope at han bare må hoppe. Han blir kalt skolens freak, noe han selv ikke er særlig begeistret for.
Men de fleste får sjokk når de ser at også Violet står der oppe, og de blir straks mer uroligere der nede på skoleplassen. Violet og Finch begynner å prate og det ender med at Finch redder henne og når de kommer ned går alle utifra at det er Violet som har reddet Finch, noe de lar dem tro. Dette blir starten på deres vennskap.

 Jeg forestiller meg Violet hjemme hos seg selv akkurat nå, på den andre siden av pcèn, den perfekte munnen hennes med de perfekte munnvikene som peker oppover når hun smiler mot skjermen, tross alt, uansett hva. Violet smiler. Med ett øye på pc-en tar jeg opp gitaren og begynner å diktere en tekst,melodien følger like etter.
Jeg er her forsatt, og jeg er takknemlig, for ellers ville jeg ha gått glipp av dette. Noen ganger er det fint å være våken. «Så ikke i dag.» synger jeg. «Fordi hun smilte til meg.»

S.49

Når de får et prosjekt på skolen som går ut på at to og to skal reise til ulike steder for å bli bedre kjent i delstaten de bor i er Finch raskt ute med å si at han og Violet skal gjøre dette sammen, og slik blir det selv om Violet var noe motvillig til å begynne med. På disse turene  åpner de seg mer og mer for hverandre, de snakker om familie og om problemene de sliter med, og det oppstår et helt spesielt vennskap mellom dem og de får god støtte i hverandre. Det går ikke lang tid før de blir et par, og ting ser lysere ut for begge to, de får flere dager med blå himmel som Lena så fint sa i sin omtale av boken.
Finch klarer etterhvert å få Violet ut av skallet sitt, og Violet på sin side gjør det beste hun kan for Finch ut i fra det hun vet om hans situasjon. Hun har foreldre som er der for henne og støtter henne, mens hans familie er mer distansert for ikke å si at de for meg fremstår som noe uegnet til å ta seg av barn.

Etter perioden hvor ting ser forholdsvis lyst ut  kommer mørket, og selv om man innerst inne vet hva som kommer til å skje så sitter man med et håp om at det skal gå bra likevel til slutt.Men Finch forteller ikke til Violet hvor mørkt han egentlig ser på alt, og jeg tror han innerst inne prøver å få seg selv på rett kjøl igjen for hennes del, men er det virkelig nok? Violet på sin side føler at hun ikke alltid får like god kontakt med ham, hun føler at det er et slags forheng foran ham. Han reddet henne men kan hun klare å redde ham tilbake? Kan hun redde ham fra det tungsinnet han er inne i, og det han vet  må komme?

Det blir tydelig ganske tidlig i romanen at Finch slett ikke har hatt det noe kjekt i barndommen med en far som også sliter med dårlige perioder, og lar dette gå ut over både han og moren. Foreldrene ble skilt og moren er veldig distansert og sliter med oppdragelsen av sine tre barn. Det kommer frem at Finch har bipolar lidelse og jeg tror at han var inne i en manisk periode allerede i begynnelsen av boken. Etter hvert lager han seg et lite sort hull inne i et kott inne på rommet hvor han blant annet har gitaren sin. Han skriver en del ord og tanker ned på lapper som han fester oppi taket inne på dette kottet, eller festningen som han selv kaller det, enkelte av lappene går i søpla mens noen blir sangtekster. Her er han i lengre perioder når alt føles mørkt og tungt.

«Robert Jordan vet at han sa dø»(Boken: Klokkene ringer for deg,min anm) «Det finnes bare nå,»sier han, «og hvis nå bare er to dager, da er det to dager ditt liv og alt blir i forhold til det. «ingen av oss vet hvor lang tid vi har, kaskje en måned, kanskje femti år – jeg liker å leve som om jeg bare har to dager.» Jeg holder øye med mine foreldre mens Finch prater. Han snakker saklig og stille, og jeg forstår at dette er av respekt for de døde, for Eleanor, som ikke fikk så lang tid.

S.194

 Romanen er delt inn slik at hver av disse hovedkarakterene får hver sitt kapittel og på denne måten blir vi veldig godt kjent med begge karakterene og deres tanker.

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne når jeg nå skal prøve å formidle hvor god denne romanen er og ikke minst hvor VIKTIG den er! For det første så er den velskrevet og for det andre må forfatteren har gjort en god research når hun har skapt karakterene, ikke minst  Theodore som ble min favoritt. Ikke det, jeg ble glad i begge karakterene og de fremstod som meget troverdige. Men for meg fremstod Finch meget troverdig med tanke på det han sliter med. For det tredje setter romanen søkelys på viktige men dessverre også meget tabubelagte tema selv i dag. Psykiske lidelser er noe man ikke skal snakke om og på en måte er det forståelig sett fra ungdommens perspektiv, de vil ikke bli satt i en bås men samtidig er det så utrolig viktig at dette blir snakket om. Alt blir vanskeligere alene for å sitere dr. Skrulle fra Skam.

Dere som ikke kan fordra Skam får bare ha meg unnskyldt et øyeblikk men det er slik at Andem med sin serie skal knuse folks fordommer  mot ulike tema og ufarliggjøre dem. Tema som er viktige for oss alle, men ikke minst for dagens ungdom. I sesong 3 var det Isak som var hovedperson, han har en mor som er psykisk syk og han valgte å flytte hjemmefra når ting ble vanskelig. Han har fordommer når det gjelder psykisk sykdom. Han har siden sesong 1 hatt mistanke om at han var homofil men samtidig benektet dette ovenfor seg selv- han har fordommer mot homofili, men så dukker Even opp og han blir hodestups forelsket og må takle sine fordommer både mot homofili og psyksisk sykdom når det viser seg at Even er bipolar og dermed har perioder hvor han er manisk.
Det sesongen ikke viste siden vi så alt gjennom Isaks øyne er hvordan det er å leve med psykisk sykdom, og akkurat den vinkelen tenker jeg er viktig å få belyst. Even trakk seg unna når Isak ikke ville ha psykisk syke i livet sitt, og det kom ikke frem før sent i sesongen hva han slet med, selv fortalte han det ikke før det nesten var for sent.

Finch fortalte det heller ikke til noen, jeg er usikker på om foreldrene hans i det hele tatt visste om det, kanskje de gjorde det men ikke brydde seg om å gjøre noe med det. Moren var veldig tafatt. På en måte er det som jeg nevnte lenger oppe forståelig for jeg kan tenke meg at det ikke er enkelt for en ungdom å snakke om slike ting, nettopp fordi de frykter å bli satt merkelapper på, bli satt i en bås, bli definert som diagnosen de eventuelt måtte ha. Men mennesker som har en diagnose ER ikke den diagnosen de har og de vil bli sett på som det menneske de er, ikke som et problem eller noe som må reddes.
Finch i romanen og Even i Skam har veldig mange likhetstrekk, og kanskje skjedde noe av det samme med Even som det gjorde med Finch.

Finch vil ofte være en annen enn den han er, skifter klesstil i et forsøk på å opptre som en annen person, en person som ikke har de  samme problemene.Men så er det jo også slik at problemene forsvinner ikke av den grunn som de heller ikke forsvinner om det ikke snakkes om. Det gjelder vel også å ta kontroll over sin egen helse og leve så godt som overhodet mulig til tross for utfordringer de måtte sitte med.
Det er nettopp dette Finch skulle ha sett og som jeg har så inderlig lyst til at Even skal vise oss i neste sesong. Å knuse alle disse fordommene og ufarligjøre dem en gang for alle, for alle Evener og Fincher det måtte finnes der ute som sliter med nettopp disse tingene. De kan både elske og bli elsket som oss alle andre selv om de har en bipolar lidelse eller sliter med andre ting, de Er jo som deg og meg. Og klarer man å bryte ned disse tabuene så er jeg helt sikker på at det blir lettere for andre å forstå og ikke  minst så har jeg et håp om at det kan føles letttere for dem det gjelder å tørre og snakke om det.

Ser at mange sammenligner denne boken med både Eleanor & Park av Rainbow Rowell og Fault in our stars av John Greene og det er jeg forsåvidt enig i, og jeg har lagt inn link til omtalene mine av disse om noen vil lese.

 

♥ DU ER IKKE ALENE ♥

Sitat Jennifer Niven & Julie Andem

 

Avslutningsvis så har jeg lyst til å vise dere et bilde som er hentet fra Munster i Indiana, av The Ultraviolet Apocalypse. For dere som har lest boken fikk med dere at Finch kalte Violet for Ultraviolet. Dette stedet hadde de med på oversikten over plassene de ville dra på i forbindelse med skoleprosjektet. Mer info kan dere finne her.

Bloggerne Ellikken,Karisbokprat og Lesmye har også skrevet om boken og de er minst like begeistret som meg og det er med stor glede at jeg ser at boken holder på å filmatiseres og skal etter planen utgis i løpet av året.

Forfatteren kommer også ut med en ny  ungdomsbok på norsk til våren, Fordi du ser meg.

BOKEN ANBEFALES VARMT OG INDERLIG!

---

Forlag: Vigmostad&Bjørke
Original tittel: Alle the Bright places
Norsk tittel:Dager med blå himmel
Forfatter: Jennifer Niven
Oversetter: Eli-Ann Tandberg
Format:Innbundet
Sideantall: 383
Utgitt:2015
Min utgave: 2015
Kilde: Leseeks

Forfatter

Jennifer Niven er født i 1968 og er en amerikanske forfatter. Hun har tidligere skrevet romanene American Blonde, Becoming Clementine, Velva jean Lerans to Fly, Velva Jean Learns to Drive. Hun har også skrevet sakprosabøkene The Ice Master, Ada Blackjack og The Aqua Net Diaries.

HILSEN BEATHE