Linda Klakken er for meg  blitt en kjent forfatter etterhvert for dette er den fjerde boken jeg har lest av henne, så da er det et par bøker som gjenstår før jeg kan si at jeg har lest alt hun har gitt ut. Siden jeg har lest to diktsamlinger av henne fra før så visste jeg på en måte hva jeg gikk til før jeg tok fatt på denne skjønt denne var litt annerledes enn de jeg har lest før. Jeg hadde uansett plukket opp boken siden det var Linda Klakken som var forfatteren men jeg bet meg først og fremst merke i den fine tittelen diktsamlingen hadde. Det er noe fint og sårt over den syntes jeg.

Det fins et rom i meg som står tomt handler om en kvinne som vi aldri får vite navnet på og hennes kjærlighet til en annen kvinne.

Jeg pleier aldri å legge ved forlagets omtale av boken men den var litt morsom helt på slutten og derfor tar jeg den med her.

Forlagets omtale av boken: Linda Klakkens fjerde diktsamling er en samling eksistensielle kjærlighetsdikt om en tidvis pinet, tidvis mørk, men også stjerneklar relasjon mellom hun og hun. Som både får og ikke får hverandre. Som vet at det kunne gått, og at det aldri går. En umulig framtid fanget i en håpløs nåtid: et tomt rom inni deg. Diktene er korte, enkle, energiske. Med sterke, dirrende bilder. Allen Ginsberg sa en gang at diktene hans er nakne dikt. Da han ble spurt av en i salen om hva han mente med det, kledde han av seg til svar. Disse diktene er også nakne dikt. Men vi tar ingen spørsmål fra salen.

Vet ikke helt hvordan dere leser dikt men jeg leser de litt annerledes enn jeg gjør med andre bøker, jeg går inn i en «tolkningsmodus» på en annen måte enn når jeg leser romaner for eksempel, samlingen blir også lest flere ganger, noe jeg ikke pleier å gjøre ellers.

Jeg har kommet inn i en rytme hvor jeg først leser samlingen èn gang, ofte uten å notere noe som helst. Deretter leser jeg den en gang til og nå noterer jeg meg ting underveis på samme måte som når jeg leser andre type bøker. Jeg noterer alltid mye når jeg leser men det er ikke alltid at notatene blir brukt så veldig mye i etterkant. Kanskje noe mer når det gjelder diktsamlinger.

Deretter leser jeg boken for tredje ( og kanskje fjerde) gang, og noterer underveis. Jeg er ingen rask leser, som oftest leser jeg ca 45 til 50 sider pr time i en vanlig bok, med diktsamlinger blir det til at man dveler en del under lesingen og dykker ned i teksten på en annen måte enn i andre type bøker. Så å lese en diktbok er ikke gjort i en håndvending.

Jeg har merket at jo flere ganger jeg går gjennom diktsamlingen så legger jeg merke til «nye» ting, jeg oppfatter deler av teksten noe annerledes for hver gang jeg leser den og det er ganske så fascinerende. Man tolker  rett og slett deler av det som står noe annerledes for hver gang. Og når jeg da skal skrive om samlingen sammenligner jeg notatene jeg har gjort meg. Det å lese dikt er altså en tidkrevende prosess, men utrolig kjekt å holde på med og ikke minst så er det kjekt å utfordre seg selv litt.

Linda Klakkens dikt er ganske så «tilgjengelige» men de åpner likevel opp for ulike tolkninger, og kanskje aller mest i denne nye.

Den handler som sagt om en navnløs kvinne og hennes kjærlighet til denne andre kvinnen. Det er andre gang hun er forelsket i sitt liv, men også denne gangen velger hun å holde det for seg selv. Hvorfor må hun holde dette hemmelig?

Hun er også opptatt av å ikke gjøre samme feilen èn gang til så ergo har hun brent seg en gang før. Hun virker å være en veldig ensom person, og selv i et rom fullt av andre mennesker så kjenner hun på denne ensomheten. Det kan kanskje ha med å gjøre at hun ikke kan stå frem for hvem hun er? At hun ikke har turt å komme ut av skapet ennå? Hun er redd for veldig mye, redd for å vise for mye eller for lite interesse, redd for å miste henne som hun nå er forelsket i.
Jeg tolker de fleste av diktene som et tilbakeblikk mens noen er mer som en drøm om en fremtid hvor de to kan være sammen. Det er for meg noe uklart om det er selve forholdet deres som muligens har gått ad undas, eller om de ikke kan være sammen på grunn av omgivelsene, samfunnet som ikke ville tolere det. Om hvilken drøm de har om å kunne vise sin kjærlighet som alle andre. Hånd i hand/gjennom byen/uten å se på/ oss selv/betyr noe/sånt som ikke/betyr noe/ for resten/ av verden.

De har begge et mørke inne i seg og hennes utkårede som vi heller ikke får vite navnet på bærer på en sorg inne i seg helt fra barndommen av,og Klakken skriver så fint om hvordan protagonisten vil være der for henne og hjelpe henne.

jævelskapen
i ansiktet ditt
vokser en sorg
som noen planta
da du var barn
og som du aldri
har fortalt noen om
Men jeg ser jorda i porene
og lover å grave på
til jeg har rykka
jævelskapen opp
med rota
arr og andre skavanker
stort sett
tror jeg ikke at du bryr deg
om ting jeg sier
men så
gjentar du plutselig
små detaljer
som jeg ikke husker
selv

heller enn å snakke
når du lukker øynene
og spiller
på de lyseste
strengene
da hører jeg
bassen din
overalt
når ingen ser det
tar du hånda mi
og kysser knokene
forsiktig
slipper den
i god tid

S.18/19

Det er tydelig at denne kvinnen har en lengsel inni seg og at det hun savner kanskje aller mest er en nærhet til andre mennesker, og det er sårt. Og som vi kan forstå av sekvensene jeg har sitert under her så har hun kanskje vært med folk, fremmede folk, bare for å tilfredstille dette behovet for nærhet og kjærlighet. Og når folk klemmer henne så klemmer hun alltid dem noe lenger, som å bite seg litt fast. Og nettopp her kommer også den fine tittelen inn i bildet.

hele livet
har jeg hungra etter kjærlighet
klamra meg
til andre mennesker
varma meg
ved fremmede bål
og alltid
gnog det i meg
at jeg fikk
så lite
innerst
det fins et lite rom i meg
som står tomt
et blygt værelse
hvor tida står stille

S.21

 

Jeg tror at dette er to mennesker som er glad i hverandre men man må kunne åpne seg fullt og helt for å kunne ta i mot kjærlighet i alle former den måtte komme. Man må kle seg naken om enn ikke så bokstavelig som det Allen Gensberg gjorde det, om du har lest forlagets omtale av boken. Så kanskje den ene er mer reservert enn den andre?
Jeg vet ennå ikke om deler av dette var en drøm, om at de faktisk kunne ha en fremtid sammen eller ikke. Det kan også være at forholdet deres er over, men jeg tror kanskje at de er sammen og at protagonisten håper de kan være det også i fremtiden. En god del av disse diktene er meget sterke og det er ikke så mye følerier her. Til tider hviler det et mørke her, både fra ting som skjedde i fortiden men også angående tiden som er nå – og i de sekvensene finnes det ikke akkurat så mye håp i spore og mitt hjerte blør for dem begge to. Jeg følte med dem i deres kamp for kjærligheten.
Samlingen er ikke helt kronologisk i følge mitt hode, for noe tolker jeg som drømmer eller tanker om en tid som ennå ikke har kommet, men samlingen handler jo om det samme og det er en helthet i diktene.

Dette er kanskje den sterkeste diktsamlingen jeg har lest av Klakken, og jeg ser så absolutt frem til neste bok ført i hennes penn.
Egentlig er det dumt å lese bøker fra Flamme som ebokbib for man får ikke tatt på de fine coverne som de ofte har på bøkene de gir ut. Men uansett så kommer jeg til å skaffe meg denne i papir for jeg vil ha Klakken i hyllen.
Anbefales!

Oppdatert: Jeg fant ut at Åslaug også har skrevet om denne samlingen i dag og hennes innlegg finner du her.

 

---

Forlag:Flamme
Tittel:Det fins et rom i meg som står tomt
Forfatter:Linda Klakken
Format:Ebok
Sideantall:72
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

 

Foto: Heidi Furre

Linda Klakken er født i 1979 og er fra Ålesund men bor i Oslo. Hun er en norsk forfatter, skolebibliotekar og journalist. Hun debuterte som forfatter  i 2010 med Den siste beatpoeten,  og i 2013 skrev hun diktsamlingen Mamma, Kone, Slave og i 2014  Skriv ferdig boka om livet ditt. I 2015 kom diktsamlingen Åtte minutter  og 2017 gav hun ut sin første  barne-og ungdomsbok, Dumme, dumme hjarte.

 

HILSEN BEATHE