TANKEVEKKENDE OM ENSOMHET

Etter debuten i 2014 har Anne Helene Guddal kommet ut med vekselvis diktsamlinger og romaner og jeg har fått med meg Døden og andre tiggere  samt Nøkkerosene av henne fra før. Har enda tilgode å lese hennes to første utgivelser men de blir sikkert lest en eller annen gang de også for Guddal  er absolutt en forfatter som er vel verd å få med seg om du ikke har hatt gleden ennå. Har et inntrykk av at noen av de samme temaene går igjen i  flere av bøkene hennes, ensomhet og psykisk sykdom, og døden er heller aldri langt unna. Når tittelen på hennes nyeste diktsamling er Min imaginære venn så sier det seg selv at det blant annet handler om ensomhet.

Vi følger her et navnløst «dikt-jeg» som jeg tolker er en ung kvinne uten at jeg kan forklare hvorfor.  Hun er en ensom sjel og har mest sannsynlig alltid vært det. Har hørt at flere har hatt fantasivenner når de var liten og jeg har alltid tolket det som man da er ensom og at disse fantasivennene er en form for overlevelse for mennesker trenger mennesker, sånn er det bare.

Diktsamlingen er delt i to og i første del får vi til stadighet høre om de ulike imaginære vennene hennes. Ja, hun har hatt flere opp gjennom årene for noen av forsvunnet på veien( fordi hun ikke hadde behov for dem lenger?)
Jeg innbiller meg at det er slik det fungerer. Hun jager dem også på dør,vil at de skal forsvinne men i stedet dukket det opp en ny, eller  hun finner opp en ny venn.

Den imaginære vennen er uten tvil en lifesafer for henne og gjør livet hennes noe lettere å bære når det føles som tyngst.

Et lite stykke ut i boken introduserer hun den imaginære vennen sin for medikamenter og jeg tolker det som selvmedisinering selv om det ikke trenger å være det.

 

Jeg introduserer min nye imaginære venn
for beroligende medikamenter
når jeg vil at vi skal snakke om vanskelige ting
og for at han skal forstå
hvor enkelt det er å la være å ta dem
hvis vi bare lar være å snakke om vanskelige ting.

S.21

 

Etter hvert skinner det gjennom at det ikke bare er ensomheten som gnager i den unge kvinnens sinn for man får små drypp om at det kan ligge en eller annen form for psykisk lidelse i bunn også. Dette kommer også til overflaten enkelte ganger og det kan virke som dette er noe som plager henne og som hun egentlig ikke vil vedkjenne seg.

 

Jeg protesterer når min aldrende imaginære venn
sier han er en spalting av min psyke

Jeg forklarer at han er sin egen skapning
med sine egne begrensninger

Og så begynner vi å lese
fordi vi skjønner at vi er hverandres beste unnskyldning

S.29

 

I del to endrer ting seg og de imaginære vennene forsvinner helt eller kanskje de tar en eller annen form enn tidligere.
Jeg tolket dette som et tegn på at hun er medisinert og kanskje innlagt på en eller annen institusjon. Noe tyder i hvert fall på dette,eller sagt på en annen måte, jeg velger å tolke det slik.
Et sted i teksten treffer hun på det jeg tolker som en tidligere slektning som tar henne med på en kirkegård for å se på gravene til familiemedlemmer som har levd før.

I denne delen blir også døden mer og mer fremtredende selv om den nesten alltid er tilstede i diktene samtidig trekker hun frem mye natur og dyreliv i siste del.

Veldig mange av diktene gjorde inntrykk på meg men ikke alle om jeg skal se dem hver for seg. Derimot tror jeg det er viktig å se på denne samlingen som èn helhet og da fremstår det som en meget sterk og til tider tankevekkende diktsamling. Sår på den måten at den beskriver et menneske som er så ensom og står så alene at det gjør vondt i marg og bein å lese enkelte ganger. Og det blir nesten som en befrielse når jeg tolker det som hun er innlagt for da har hun i det minste folk rundt seg. Men hun kan jo føle seg ensom der hun befinner seg i sin egen lille verden også selv om det er mennesker rundt henne.
Det er vondt å lese om mennesker som på en eller annen måte sliter enten med psyken eller med ensomhet. Kanskje det var sykdommen som i dette tilfelle gjorde henne ensom? Med få unntak når hun beskriver en eller annen kvinne som hun kan høre ( på institusjonen?) så er det ingen som er der med henne, med unntak av de imaginære vennene og det er vondt for det finnes faktisk mennesker der ute som er så ensomme som det hun beskriver her. Godt er det da om enn sårt at man kan(må?) ty til slike imaginære venner som kan hjelpe oss gjennom dagen.

Ensomhet, psykisk sykdom og tildels døden er tydeligvis tema som opptar forfatteren men selv om hun ofte tar opp de samme temaene i bøkene sine klarer hun å skrive «noe nytt» for jeg sitter aldri med følelsen av at jeg har lest dette før. Det tenker jeg er godt gjort og denne samlingen viser at vi har med en dyktig og ikke minst allsidig forfatter å gjøre.
Ser av omtalen min av den første boken jeg leste av henne at jeg ikke følte alle diktene var «tilgjengelige», og jeg fikk nesten litt lyst til å prøve meg igjen på den, nå fire år etter jeg leste den forrige gang. Vil tro at jeg har utviklet meg noe på disse årene, i hvert fall har det blitt noen diktsamlinger på denne tiden.
Disse diktene er i hvert fall tilgjengelige selv om ikke alle fremstod like sterkt isolert sett.

Fant ingen bloggomtaler av denne men jeg håper at flere bokbloggere finner frem til denne boken eller andre bøker av forfatteren for hun skriver godt og med stor innlevelse at jeg absolutt vil anbefale deg å ta en titt på dette forfatterskapet.

 

ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

---

Forlag:Kolon
Tittel:Min imaginære venn
Forfatter:Anne Helene Guddal
Format:Innbundet
Sideantall:58
Utgitt:2019
Kilde:Jeg har mottatt leseeks fra forlaget

Forfatter

Foto: Mathias Danbolt

Anne Helene Guddal er født i 1982 og er en norsk lyriker og romanforfatter bosatt i Bergen. Hun debuterte som forfatter med boken Også det uforsonlige finnes i 2014, i 2015 gav hun ut romanen Bebo. Diktboken Døden og andre tiggere kom ut i 2016 mens Nøkkerosene kom i 2018. Min imaginære venn er forfatterens femte utgivelse.

 

 

HILSEN BEATHE