Nøkkerosene av Anne Helene Guddal

Fra før av har jeg lest diktsamlingen Døden og andre tiggere av samme forfatter, selv om jeg ikke fikk det helt til med alle diktene i den samlingen var jeg ikke skremt fra å forsøke meg igjen på flere bøker ført i pennen av Guddal. Nøkkerosene er en roman og det ser ut til at forfatteren beveger seg mellom dikt og romaner annen hver gang.

 

nøkkeroseneDet kan virke som det er en trend i tiden eller så er det bare helt tilfeldig at de bøkene jeg leser om dagene  som oftest har en navnløs protagonist.

Uten noe videre spekulasjon rundt navnløse hovedpersoner, Nøkkerosene som denne romanen heter handler altså om en ung kvinne som flytter hjem igjen til foreldrene sine etter et lengre opphold på en psykiatrisk institusjon.

Foreldrene viser datteren omsorg kun i form av rent praktiske ting som å hjelpe henne med å vaske ut av leiligheten hun ikke lenger kan bo i alene, den som vitner om det som skjedde før hun havnet på institusjon og som minner dem på at det ikke er helt over ennå. Hun kan ikke klare seg helt alene. Dette er det eneste vi får vite som på en eller annen måte skal forklare hva hun gikk gjennom før hun ble innlagt. Egentlig trenger vi heller ikke å vite mer for det er her og nå som teller, og ikke minst veien videre.

Det er ingen kjærlighet eller nærhet å spore fra familiens side og det var særlig en sekvens i boken som rørte meg veldig. Den unge kvinnen overhører moren prate i telefonen og la merke til at hun lo og snakket med i tone i stemmen som ikke var der når hun snakket med henne. Jeg syntes det var så sårt og tårene var ikke langt unna.

 

Hun er ofte på tur ute i skogen med faren uten at det oppstår mer nærhet av den grunn, forteller han noe er det rent praktiske ting. Mesteparten av teksten som minner veldig om essay er betraktninger og beskrivelser av hendelser som har skjedd både her hjemme men også ute i den store verden. Ofte er det triste eller grusomme ting som har skjedd men ikke alltid, jeg tenker at dette sier noe om sinnstilstanden hennes akkurat da.

At man gjør hverdagslige ting og har noen faste rammer er for mange en trygghet, noe som selvfølgelig også gjelder for de som er i psykisk ubalanse. Kanskje aller viktigst for dem. Og det er mellom disse linjene hvor hverdagen blir beskrevet mye av handlingen egentlig ligger, hvor hennes frykt kommer til syne for leseren.

Hva skal jeg med minner, tenker jeg en natt jeg ikke får sove. Det er altfor mange av dem;noen har levd så sterkt i meg over så mange år at de nærmest har brent ut. Slike minner er som gjenferd;de kan ikke lenger bekrefte at jeg ekisterer. Den som skal dø, burde sørge for ikke å samle på flere. Jeg setter meg opp i senga og kaster av meg dyna, men ombestemmer meg og legger meg igjen. Jeg folder hendene,men tør ikke be om noe, vender ansiktet inn mot veggen og fester blikket på et kvisthull. Jeg kaller det jomfru Maria og begynner å le.

S.10

 

Som nevnt over så minnet denne mer om et essay enn en roman og det var forsåvidt helt greit. Vi slår følge med protagonisten i hennes forsøk på å komme tilbake til et normalt liv etter et sammenbrudd, og vi følger henne blant annet til psylologen og på arbeidstilvenning på et sykehjem. Språket er til tider meget poetisk og det merkes godt at forfatteren også skriver lyrikk.

Selv om jeg ved flere anledninger  holdt på å ta til tårene så merket jeg at det var lite følelser å spore hos karakterene i boken, og gjennom store deler av romanen var det slik for meg også. Kanskje fordi protagonisten ikke tillot seg å føle noe særlig? Likevel så blir jeg berørt av det som står, om ikke hele tiden så er det sekvenser her som er meget sterke, blant annet om denne onkelen hun var med faren og besøkte, han som også slet psykisk. Eller en episode med den ene søsteren hvor hun hadde utsatt skolegang på grunn av henne. At noen i familien er oppofrende må gjøre inntrykk.

Jeg syntes dette var en sterk roman og jeg vil tro at den gir et realistisk bilde av en person som er i ubalanse og hennes vei tilbake. Det er fint med romaner som ikke gir en alt opp i hendene men hvor man som leser blir invitert til å reflektere litt i etterkant selv.
Hvor kommer disse nøkkerosene inn i bildet tenker du kanskje nå, men det har seg altså slik at helt i begynnelsen av boken så advarer moren henne om å plukke disse ved å svømme bort til dem, for de har nemlig lange røtter som det er lett å filtre seg inn i og man kan bli sittende fast og til slutt bli dradd under – man kan plukke dem om man rekker til dem fra land eller fra båt. Dette er en passende beskrivelse av det denne romanen handler om.

 

Les gjerne Eli sin fine omtale av boken her!

 


Forlag: Kolon
Tittel: Nøkkerosene
Forfatter: Anne Helene Guddal
Format: Innbundet
Sideantall: 96
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

GuddalAnneHeleneStor
Foto: Mathias Danbolt

Anne Helene Guddal er født i 1982 og er en norsk lyriker og romanforfatter bosatt i Bergen. Hun debuterte som forfatter med boken Også det uforsonlige finnes i 2014, i 2015 gav hun ut romanen Bebo.  Diktboken Døden og andre tiggere kom ut i 2016. Nøkkerosene er forfatterens fjerde utgivelse.

 

HILSEN BEATHE

Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal

untitled
Denne diktboken fikk jeg tilsendt fra forlaget sammen med Arbeidsnever som jeg har skrevet om tidligere. Og nå må jeg bare gjenta meg selv for det er slik at hver eneste gang jeg tar fatt på en diktsamling trakker jeg langt over det som er komfortsonen min. Samtidig tenker jeg at man har godt av å utfordre seg selv og ta fatt på en tekst man risiker å ikke skjønne bæret av.

Forlaget skriver dette om diktsamlingen:Døden og andre tiggere samler dikt om politikk og kjærlighet, ensomhet og motstand, ødeleggelse og erindring. Det poetiske uttrykket spenner fra det saklige til det elegiske, med anstrøk av aforismens moralske karakter.

 

At dette til tider kan være en mørk diktsamling som rommer både ødeleggelse og død ligger jo i navnet på samlingen.Men jeg må bare si at enkelte dikt handlet om kjærlighet også så det var ikke bare sorgen.

Månen lyser opp
de tomme gatene

som om alle hjem
var trygge i kveld

og alle vet bedre
enn å åpne dørene

for døden og andre tiggere

S.22

Jeg leste i denne artikkelen i  Aftenposten at forfatteren forventer en informert leser, at når man for eksempel leste følgene «Hun putter steiner i lommene / og stiger ut i elva»       så skulle man automatisk vite at dette henviste til forfatteren Virginia Woolfs selvmord.
Vel, når jeg leste samlingen så trakk jeg ikke den parallellen der, men nå har jeg lest fint lite om forfatteren men jeg ble likevel berørt av diktet for jeg forstod jo at her var det en som valgte å ta sitt eget liv.

Når du leser diktet
tenker jeg på dikteren
skrivende på et stykke papir
bare kort tid igjen å leve
og da du våknet var jeg der
med et ansikt som i et maleri
du eide som ung gutt

S.75

Dette var kanskje ikke  den mest utfordrende teksten jeg har lest med tanke på hva jeg forstod og ikke, men likevel så fant jeg ikke alle tekstene like «tilgjengelige» likevel. Noen av diktene ble jeg veldig berørt av mens andre ikke. Kanskje jeg rett og slett hadde hatt noe bedre utbytte eller glede av denne samlingen om jeg hadde vært en mer «informert leser», om jeg hadde visst hva forfatteren hentydet til i de enkelte diktene. Men så er det slett ikke sikkert at alle diktene var en allusjon heller.

Jeg fant ingen bloggomtaler av denne samlingen og jeg ser frem til flere omtaler av denne for jeg er veldig spent på hvordan andre liker denne.


Forlag: Kolon
Tittel:Døden og andre tiggere
Forfatter: Anne Helene Guddal
Format:Innbundet
Sideantall: 79
Utgitt:2016
Kilde: Leseeks

Forfatter

anne-helene-guddal

Anne Helene Guddal er født i 1982 og er en norsk lyriker og romanforfatter bosatt i Bergen. Hun debuterte som forfatter med boken Også det uforsonlige finnes i 2014, i 2015 gav hun ut romanen Bebo. Døden og andre tiggere er hennes tredje bok.

 

HILSEN BEATHE