Ut av ensomheten er forfatterens fjerde roman men den aller første som er utgitt på norsk. VG skriver blant annet at han er den nye John Irving, akkurat det kan jeg ikke uttale meg om siden jeg ikke har lest noe av nevnte forfatter, men litt morsomt er det jo da at nettopp Irving har inspirert den unge forfatteren såpass mye at han som en hyllest til forfatteren tok navnet Wells etter karakteren Homer Wells fra Irvings roman Sidehusreglene. Han er barnebarn av en nazisistpolitiker og for å markere sin motstand til familiens tilknyttning til Nazi-Tyskland skiftet han etternavn.
Ut av ensomheten  er en fortelling som spenner seg over en periode på nesten førti år og blir sett gjennom øynene til Jules, den yngste av tre søsken. Når romanen begynner er vi i 2016 og Jules ligger på sykehuset etter en motorsykkelulykke.

Deretter blir vi tatt med til 1980 og vi overværer familiens siste fire år sammen. I 1984 dør foreldrene deres i en bilulykke og Jules,søsteren Liz og storebroren Marty må alle tre flytte til en internatskole. Jules er da syv år gammel.
Forfatteren bodde også på kostskole under sin oppvekst, men det er ingen grunn til å tro at han har flere likhetstrekk mellom seg og sin karakter Jules.

Det sier seg selv at disse tre søsknene var i en stor sorg når de kom til denne skolen og det var ikke slik at de fikk bo på samme rom, de ble spredt på hver sin del av skolen når de kom frem. I en periode var Jules plaget av  angst, han var mørkeredd og han var redd for døden. Han kunne rett og slett ikke forstå medelevene som fremsto så sorgløse som de gjorde. Denne redselen skulle være med ham i mange år fremover, like til en sørgelig hendelse i livet hans fant sted og han fant ut at det ikke lenger rom for denne redselen, han ville ta sjanser. Sjanser det tok han og det førte blant annet til den ulykken.

På skolen møter han etter hvert Alva, hun har kobberrødt hår og hornbriller, fremstår ganske så sjenert av seg, og Jules blir forelsket. Hun er samtidig litt mystisk, som om hun også bærer på en stor hemmelighet. Eller skal jeg si en sorg.
De mister imidlertid kontakten etter  at skolen er ferdig men møtes igjen etter flere år, han har aldri klart å glemme henne og følelsene blusser opp igjen, fra hans side i det minste.

De første dagene med Alva føltes som å komme hjem etter en lang reise. Hvert sekund av vår ungdom betydde så mye mer for meg enn alt som hadde fulgt siden, hver samtale med henne, hvert blikk, selv alle skuffelser fra den tiden ruvet som en bauta i minnet mitt. Og nå var jeg tilbake ved kilden.

S.186

 

Selv om dette er en kjærlighetsroman som beskriver kjærligheten mellom to elskende så er det også en roman om søskenkjærlighet,ikke minst ensomhet, sorgen over tapet av  foreldrene og hvordan tapet preger disse tre søsknene gjennom hele livet deres. Hvor sorgen de bærer på og kanskje ikke får bearbeidet slik de burde er med på å forme dem som voksne og får dem til å ta valg som kanskje ikke alltid er til det beste.

Forfatteren har et nydelig språk som det var en ren fryd å lese, og han har en egen evne til å komme med små, nesten helt umerkbare frempek som er med på å bygge opp spenningen over det som skal komme og dette gjør han uten å gi vekk for mye.

Romanen har mange litterære referanser og særlig er romanen Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers sentral, men også Vladimir Nabokovs Lolita blir nevnt. Jeg fikk lyst til å lese begge.

I en scene i boken prater Jules og Alva sammen om hvordan hukommelsen fungerer som jeg syntes var interessant, og jeg er enig.

Tiden funger ikke linært, og ikke hukommelsen heller. Vi husker best det som er nærmest oss emosjonelt sett. I julen syns vi gjerne at det slett ikke er lenge siden forrrige jul, enda det ligger tolv måneder tilbake i tid. Mens sommeren for seks måneder siden, som egentlig ligger mye nærmere i tid, føles langt fjernere. Minnene om ting som på et emosjonelt plan ligner på nået, tar liksom en snarvei.

Jeg må si at jeg ble veldig imponert over hvordan forfatteren har klart å skape en troverdig kjærlighetshistorie nærmest  kjemisk fritt for klisjeèr og over måten han har flettet hele historien sammen. Det er ikke et kjedelig øyeblikk men det blir aldri heseblesende heller hvor man kunne falle for fristelsen til å tro at forfatteren har prøvd på mer enn det han kunne klare. Dette er noe han behersker så utrolig godt.

Både kjærlighetshistorien og ikke minst hvordan forholdet mellom de tre søsknene og deres store sorg er beskrevet på en veldig god måte. Det samme med personbeskrivelsene som er like gode enten de tilhører en eldre mann eller en liten jente. Det er intet mindre enn mesterlig utført alt sammen.

Det som også var spesielt med denne romanen er at den blir aldri hjerteskjærende på den måten at jeg føler jeg må ta til tårene til tross for at det er triste og tildels mørke tema som blir berørt. Men samtidig er ikke boken skrevet på en følelsesløs måte heller,så forfatteren har truffet noe helt midt i mellom og det er veldig bra gjort.

Vil tro at denne romanen kommer til å få mange lesere der ute, det fortjener den så absolutt for dette er en utsøkt roman. Jeg håper også at det foreligger planer om å oversette de tre første romanene hans for de ble jeg veldig nysgjerrig på. Dette er uten tvil en av de aller beste romanene jeg har lest i år.

 

Anbefales på det aller sterkeste!

---

Forlag: Press
Original tittel: Von Ende der Einsamkeit
Norsk tittel:Ut av ensomheten
Forfatter: Benedict Wells
Oversetter: Ute Neuman, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:325
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Foto: Roger Eberhard

Benedict Wells er født i 1984 og er en tysk-sveitsisk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2009 med romanen  Becks letzter Sommer og har siden den gang gitt ut i alt fire romaner. Ut av ensomheten er den første av Wells bøker som er oversatt til norsk.

 

HILSEN BEATHE