Ut av ensomheten av Benedict Wells

Ut av ensomheten er forfatterens fjerde roman men den aller første som er utgitt på norsk. VG skriver blant annet at han er den nye John Irving, akkurat det kan jeg ikke uttale meg om siden jeg ikke har lest noe av nevnte forfatter, men litt morsomt er det jo da at nettopp Irving har inspirert den unge forfatteren såpass mye at han som en hyllest til forfatteren tok navnet Wells etter karakteren Homer Wells fra Irvings roman Sidehusreglene. Han er barnebarn av en nazisistpolitiker og for å markere sin motstand til familiens tilknyttning til Nazi-Tyskland skiftet han etternavn.
ut av ensomhetenUt av ensomheten  er en fortelling som spenner seg over en periode på nesten førti år og blir sett gjennom øynene til Jules, den yngste av tre søsken. Når romanen begynner er vi i 2016 og Jules ligger på sykehuset etter en motorsykkelulykke.

Deretter blir vi tatt med til 1980 og vi overværer familiens siste fire år sammen. I 1984 dør foreldrene deres i en bilulykke og Jules,søsteren Liz og storebroren Marty må alle tre flytte til en internatskole. Jules er da syv år gammel.
Forfatteren bodde også på kostskole under sin oppvekst, men det er ingen grunn til å tro at han har flere likhetstrekk mellom seg og sin karakter Jules.

Det sier seg selv at disse tre søsknene var i en stor sorg når de kom til denne skolen og det var ikke slik at de fikk bo på samme rom, de ble spredt på hver sin del av skolen når de kom frem. I en periode var Jules plaget av  angst, han var mørkeredd og han var redd for døden. Han kunne rett og slett ikke forstå medelevene som fremsto så sorgløse som de gjorde. Denne redselen skulle være med ham i mange år fremover, like til en sørgelig hendelse i livet hans fant sted og han fant ut at det ikke lenger rom for denne redselen, han ville ta sjanser. Sjanser det tok han og det førte blant annet til den ulykken.

På skolen møter han etter hvert Alva, hun har kobberrødt hår og hornbriller, fremstår ganske så sjenert av seg, og Jules blir forelsket. Hun er samtidig litt mystisk, som om hun også bærer på en stor hemmelighet. Eller skal jeg si en sorg.
De mister imidlertid kontakten etter  at skolen er ferdig men møtes igjen etter flere år, han har aldri klart å glemme henne og følelsene blusser opp igjen, fra hans side i det minste.

De første dagene med Alva føltes som å komme hjem etter en lang reise. Hvert sekund av vår ungdom betydde så mye mer for meg enn alt som hadde fulgt siden, hver samtale med henne, hvert blikk, selv alle skuffelser fra den tiden ruvet som en bauta i minnet mitt. Og nå var jeg tilbake ved kilden.

S.186

 

Selv om dette er en kjærlighetsroman som beskriver kjærligheten mellom to elskende så er det også en roman om søskenkjærlighet,ikke minst ensomhet, sorgen over tapet av  foreldrene og hvordan tapet preger disse tre søsknene gjennom hele livet deres. Hvor sorgen de bærer på og kanskje ikke får bearbeidet slik de burde er med på å forme dem som voksne og får dem til å ta valg som kanskje ikke alltid er til det beste.

Forfatteren har et nydelig språk som det var en ren fryd å lese, og han har en egen evne til å komme med små, nesten helt umerkbare frempek som er med på å bygge opp spenningen over det som skal komme og dette gjør han uten å gi vekk for mye.

Romanen har mange litterære referanser og særlig er romanen Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers sentral, men også Vladimir Nabokovs Lolita blir nevnt. Jeg fikk lyst til å lese begge.

I en scene i boken prater Jules og Alva sammen om hvordan hukommelsen fungerer som jeg syntes var interessant, og jeg er enig.

sitat fra boken hukommelse

Tiden funger ikke linært, og ikke hukommelsen heller. Vi husker best det som er nærmest oss emosjonelt sett. I julen syns vi gjerne at det slett ikke er lenge siden forrrige jul, enda det ligger tolv måneder tilbake i tid. Mens sommeren for seks måneder siden, som egentlig ligger mye nærmere i tid, føles langt fjernere. Minnene om ting som på et emosjonelt plan ligner på nået, tar liksom en snarvei.

Jeg må si at jeg ble veldig imponert over hvordan forfatteren har klart å skape en troverdig kjærlighetshistorie nærmest  kjemisk fritt for klisjeèr og over måten han har flettet hele historien sammen. Det er ikke et kjedelig øyeblikk men det blir aldri heseblesende heller hvor man kunne falle for fristelsen til å tro at forfatteren har prøvd på mer enn det han kunne klare. Dette er noe han behersker så utrolig godt.

Både kjærlighetshistorien og ikke minst hvordan forholdet mellom de tre søsknene og deres store sorg er beskrevet på en veldig god måte. Det samme med personbeskrivelsene som er like gode enten de tilhører en eldre mann eller en liten jente. Det er intet mindre enn mesterlig utført alt sammen.

Det som også var spesielt med denne romanen er at den blir aldri hjerteskjærende på den måten at jeg føler jeg må ta til tårene til tross for at det er triste og tildels mørke tema som blir berørt. Men samtidig er ikke boken skrevet på en følelsesløs måte heller,så forfatteren har truffet noe helt midt i mellom og det er veldig bra gjort.

Vil tro at denne romanen kommer til å få mange lesere der ute, det fortjener den så absolutt for dette er en utsøkt roman. Jeg håper også at det foreligger planer om å oversette de tre første romanene hans for de ble jeg veldig nysgjerrig på. Dette er uten tvil en av de aller beste romanene jeg har lest i år.

 

Anbefales på det aller sterkeste!


Forlag: Press
Original tittel: Von Ende der Einsamkeit
Norsk tittel:Ut av ensomheten
Forfatter: Benedict Wells
Oversetter: Ute Neuman, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:325
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

benedict-wells-1
Foto: Roger Eberhard

Benedict Wells er født i 1984 og er en tysk-sveitsisk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2009 med romanen  Becks letzter Sommer og har siden den gang gitt ut i alt fire romaner. Ut av ensomheten er den første av Wells bøker som er oversatt til norsk.

 

HILSEN BEATHE

 

 

Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Er i full gang med høstens bøker og endelig har jeg lest min aller første bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold og jeg må si at det frister til gjentakelse for dette likte jeg.

BarnetBarnet er som et åpent brev hvor jeg-personen forteller sin historie til sin nyfødte datter. Om hvordan de har endt opp dit de er nå, som mor og datter, og det kan hun ikke gjøre uten først å fortelle sin egen historie på godt og vondt.

I åpningsscenene er hun høygravid med sin førstefødte, den hun kaller barnet som er storebroren til denne vesle jenten, og hun beskriver en smerte som sikkert mange kan kjenne seg igjen i. Jeg kjente det som et stramt belte rundt livet, noe strammet til, strammtet til enda et hakk, slapp opp, gjennom natten,gjennom morgenen,gjennom dagen. Regnet skylte vekk, og neste natt våknet jeg av et bakholdsangrep, et hugg i ryggen, noen hugger meg over ende, selv om jeg lå allerede.

Hun forteller om den smertefulle fødselen men også om denne redselen som dukket opp i etterkant, redselen for å bli syk igjen, bli gal igjen. Hun er og så redd for at noe skal skje med barnet. Hun ser på alle disse ødelagte kvinnekroppene i gangene på sykehuset.
Det er ikke mye glede å spore her.

Hun går også lenger tilbake i tid og forteller om en eldre mann hun hadde hatt et forhold til lenge før hun traff han som nå er far til de to barna. En som en gang hadde vært lærer på et forfatterstudie hun hadde tatt. En som slet med alkoholproblemer og som det gikk skikkelig ille med.

Vi får også historien om Bo og moren, om hvordan de ble kjærester og om reiser de har hatt sammen.  De har begge vært syke og hatt sine ting å stri med, som sosial angst og noen mørke drømmer som en kunne få bakoversveis av til tider.

Jeg-personen er forfatter og klarte ikke å skrive før etter datteren ble født og nå sitter hun med den lille i bæresele mens hun sitter foran pcen og skriver.

Vi må få dagslys inn i øynene, dirrende luft i nesa, og jeg lurer på om vi skal gå en tur i skogen i dag. Jeg savner skogen like mye som hunden, ensten mer, selv om jeg aldri savner hunden mer enn i skogen, jeg kan ikke si det svakere. Jeg vokste opp i en familie med kjærlighet,og vi bodde ved skogen,og denne skogen, og senere savnet av skogen, bor nå i meg.
….(…..)…
Før trodde jeg at det gode med skogen er at jeg der vet hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være.

S.43

Dette er en liten roman på få sider men den rommer likevel mye og sånn sett er det en fortettet roman. Hun skriver veldig godt og det er for det aller meste lavmælt. Lange setninger som føltes litt uvant til å begynne med men jeg kom fort inn i det.
Det er nærliggende å tro at forfatteren har hentet mye fra sitt eget liv i denne romanen da hun har flere ting felles med jeg-personen som også er forfatter. Som da hun var 25 år og måtte flytte tilbake til foreldrene fordi hun var så syk. Jeg husker et intervju med forfatteren hvor hun fortalte at hun  hadde ME. Egentlig har jeg ingen behov for å vite hva som måtte være basert på virkelighet og hva som ikke er det, og det blir uansett aldri navlebeskuende slik jeg opplever det selv om forfatteren skulle skrive selvbiografisk.
Dette er en roman om kjærlighet, både mellom mann og kvinne men også mellom foreldre og barn. Det handler om livet men også om døden. Det er til tider veldig sår lesing men samtidig satt jeg med en følelse av at ting ville gå bra til slutt. Selv om jeg ikke har slitt med ting som karakterene i boken har så var det ting å kjenne seg igjen i her likevel og jeg likte denne ærlige og til tider brutale måten forfatteren formidlet på.
Det er for det aller meste tilbakeblikk men nå og da snakker hun direkte til datteren i nåtid, og det fungerer veldig bra.

Fatter ikke hvorfor jeg ikke har plukket opp en bok av henne før, som for eksempel Monstermenneske som jeg har hatt liggende på vent i en hel evighet. Selv om dette er en roman på få sider så brukte jeg god tid på boken for dette er ikke en roman man bare reser gjennom og jeg tenker at her kan det dukke opp «nye» ting om man skulle lest boken èn gang til. Dette blir defintivt ikke mitt siste møte med forfatteren for her skal det dypdykkes.

Anbefales!

 


Forlag:Oktober
Tittel:Barnet
Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomvold
Format:Innbundet
Sideantall: 121
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Skomsvold-Kjersti-Annesdatter
Foto: Agnete Brun

Kjersti Annesdatter Skomsvold er født i 1979 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. En roman hun blant annet ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris for.  I 2014 ble Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg dramatisert på Nationaltheatret. Forfatteren står blant annet bak bøker som Monstermenneske og 33.Romanen Barnet er forfatterens femte bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Mørke dyr av Janne-Camilla Lyster

mørke dyrForfatteren er en alsidig dame som driver med både dans, koreografi i tillegg til å være forfatter og fra før av har hun skrevet en rekke diktsamlinger. Mørke dyr er hennes første roman.
Har en del tanker om denne romanen som jeg har lyst til å lufte og det kan jeg ikke gjøre uten mulige spoilere så denne omtalen leser du på eget ansvar.

De tre vennene Karin, Viktor og den navnløse jeg-personen som er romanens fortellerstemme har vært på en togtur gjennom Europa men den dagen når de skal reise videre til Italia dukker ikke Karin opp som avtalt. De to andre utsetter reisen litt for å lete etter henne men de må gi opp uten resultat og bestemmer seg for å reise videre.

Til å begynne med får vi se hvordan begge to har det i etterkant av forsvinningen men ganske fort kommer Viktor i bakgrunnen og vi får et godt innblikk i hvordan jeg-personen kommer seg videre med livet sitt. Akkurat når jeg tenker at hun har glemt det som skjedde med venninnen så kommer det små sekvenser hvor hun blir nevnt eller vi får tilbakeblikk på episoder som skjedde i barndommen deres.Noen av disse tilbakeblikkene var veldig såre.  Det er tydelig at Karin er med henne i tankene selv flere år etter forsvinningen og selvfølgelig fint at hun får noe ut av livet sitt.

Jeg-personen,som i likhet med forfatteren er danser, flytter mye på seg i årene som kommer, det kan virke som hun har vanskelig for å slå seg til ro på et sted. Om det er slik hun er som person eller om det har noe med Karins forsvinning er jeg usikker på. Det spiller kanskje ikke noen rolle heller.

Forholdet hennes til vennen Viktor endrer seg også uten at jeg fikk helt tak i hvem det var sin skyld, men det kunne virke som han bærte nag til henne på en måte eller kanskje de følte seg skyldig begge to, eller kanskje de skyldte på hverandre at venninnen deres forsvant. Det er kanskje ikke unaturlig at vennskap opphører når det blir satt på prøve slik som her og det virket heller ikke som de snakket noe særlig om det seg i mellom heller.

 

Å forsvinne og å forlate er selvsagt to ulike ting, til og med motsetninger. Men for dem som står igjen, kjennes de påfallende like ut.

S.70

Jeg forstår at dette først og fremst er en roman om hva som skjer med fortellerstemmen i etterkant av det som skjer når de er på tur. Hvordan hun takler sorgen og tapet av venninnen som hun har kjent siden barndommen og hvordan hun prøver å skape seg et liv for seg selv og leve med det som har skjedd. Samtidig  må jeg si at disse sekvensene som utgjør mesteparten av romanen er for det aller meste uinteressant for meg som leser, det er synd å si det og jeg skulle ønske at det ikke var slik men den eneste grunnen til at jeg leste videre var at jeg vil finne ut av dette med Karin. Jeg forstår at det ikke er alfa og omega med hensyn til fortellingen som sådann,det er fortellerstemmens tid i etterkant som er selve meningen med boken, jeg ser den, likevel sitter jeg igjen med et ønske om å ville vite mer om Karin og vi vil alle ha det vi ikke kan få, ikke sant?

Rett skal være rett, det er noen sekvenser som var fine og jeg likte begynnelsen veldig godt. Da satt jeg med en litt ubehagelig følelse, som om jeg venter på at noe skulle skje, men etter hvert som det ble mindre og mindre tilbakeblikk og mer og mer av fortellerstemmen pr i dag så ble det mindre og mindre interessant(for meg). Jeg kom ikke innpå hovedpersonen i det hele tatt og dermed brydde jeg meg ikke noe særlig om henne og hva som skjedde med henne. Om hun fikk den jobben hun ville ha eller om hun fikk en kjæreste eller ikke.
Om det skyldtes forfatteren valg å gjøre henne navnløs og at det dermed oppstod en avstand er jeg noe usikker på. Det var selvfølgelig øyeblikk som var fine, for eksempel de gangene når sorgen kom opp til overflaten og ting føltes litt mørkt. Men dessverre er ikke det nok til å veie opp for resten av det inntrykket jeg satt igjen med. Ville så gjerne ha følt på den samme sorgen og det samme savnet som henne, med dessverre så ble jeg ganske så likegyldig til det hele. Er redd dette er en bok som kommer til å gå i glemmeboken nok så fort, dessverre.

Når det er sagt så har forfatteren et veldig godt språk,til tider er det veldig poetisk og ikke minst veldig billedlig. Man kan merke at dette er en forfatter som er vant med å skrive poesi og jeg skal defintivt lese noen av diktsamlingene hennes. Boken hennes har så absolutt kvaliteter og derfor er det synd at den ikke gav meg mer enn den gjorde. Jeg fant ingen omtaler av denne og jeg er spent på om andre der ute har lest eller har planer om det. Har du lest vil jeg gjerne vite hva du syntes, kanskje du har sett noe her som jeg ikke gjorde denne gangen? Let me know.

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Mørke dyr
Forfatter: Janne-Camilla Lyster
Format:Innbundet
Sideantall:139
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Janne camilla lyster
Foto: Tale Hendnes

Janne-Camilla Lyster er født i 1981 og er en norsk danser, koreograf,forfatter og lyriker.
Hun debuterte som forfatter i 2005 med diktboken Øyeblikksarkiv og har siden den gang gitt ut ytterligere fem diktsamlinger hvor flere skal være kritikerroste. Mørke dyr er forfatterens første roman.

 

HILSEN BEATHE

Sitt hos meg av Kristian Bergquist

Dette er forfatterens sjette diktsamling etter debuten i 2007, og er en av flere diktsamlinger som kommer ut på Oktober forlag nå i vår. Det er mitt første møte med forfatteren og sikkert ikke det siste for jeg ble nysgjerrig på forfatterskapet.

DIKT.jpegDiktsamlingen Sitt hos meg handler om en jeg-person som velger å flytte alene langt inne i en skog, langt borte fra folk. Noen av diktene beskriver naturen som er rundt ham og dyrelivet. Men snart går diktene inn på familien og da særlig foreldrene som begge er syke. Han har ikke barn selv men snakker om en han er onkel til. Det er tydelig at familien betyr mye for ham.

Jeg- personen føler veldig på ensomheten og ofte går han med tanker om å gjøre slutt på livet.

Diktsamlingen er delt inn i åtte deler og alle diktene har sin egen overskrift, vi får her servert fragmenter av et liv men samtidig er det en rød tråd gjennom samlingen. Det er en mørk samling fullt av lengsel og savn, og ofte satt jeg med gåsehud når jeg leste. Det er til tider sterke saker, det er tøft å lese om folk som ikke ønsker å leve lenger og som ikke ser lyset i tunnelen der og da. Det er vondt, sårt og samtidig så vakkert skrevet. Jeg har lagt merke til at flere og flere bruker engelske ord i diktene sine, og jeg liker det.

enkelt og greit/vanskelig og ugreit

jeg er urolig for mye, men ikke for å dø,
det kan være den befriende slutten
på sykdom, trøkk fra livet eller det
svarte som gnager hill i meg selv

å se på død er trist, å sitte i kirka,
stå ved grava eller kjempe i
fravær, men den døde er smertefri;
tanktetom, ubevisst eller oppi blå skyer

jeg kan lengre etter en sånn presis stillhet

S.27

 

Disse diktene er tilgjengelige og jeg vil kanskje tro at de kan være til en hjelp for de som måtte slite med noe selv,at de kan se at det finnes et håp i alt det triste og at ting kan gå bra, tross alt. Så er det vel også viktig at de forstår at de ikke er alene, at andre kan ha det akkurat som dem. Jeg tror at denne samlingen, i hvertfall tidvis er en personlig beretning og vi får i etterordet svar på hvordan det står til med begge foreldrene hans. Noe jeg satte pris på for jeg ble litt engasjert og lurte på hvordan det gikk med dem.

snart natt

det er en dag
i morgen òg
kan folk si
men jeg er
ikke alltid så
sikker på det

S.65

 

Jeg syntes det er så fint at det skrives bøker eller lages tv-serier (aka SKAM) som setter søkelys på vanskelige ting som ofte kanskje er litt tabu å snakke om. Ensomhet,mobbing,sorg og selvmordstanker er dessverre noe mange opplever og da kan det kanskje hjelpe noe om man vet at man ikke er alene – det gjør kanskje ikke smerten så mye bedre men kanskje det kan lindre litt likevel?

Noen må gi deg mer enn det du trenger

Denne diktsamlingen gjorde veldig inntrykk på meg og jeg brukte noe tid på den begge gangene jeg leste den. Det er noe maskulint over den samtidig som den er følelsesladet, mørk og trist. Det gjorde vondt langt inne i sjelen å lese om dette savnet og lengselen som jeg-personen bar på. Han hadde sitt å stri med samtidig som han skulle bekymre seg for foreldrenes helse. Det er tøft.
Anbefales!

 

 

Everyone you meet is
fighting a battle
you know nothing about
be kind. Always

Noora Amalie Sætre, 17 år (Skam)

 

Anita har også skrevet om denne diktsamlingen i dette innlegget – og Anita, ha meg unnskyldt for jeg ser nå at jeg har lagt ut et av de samme diktene du hadde med i ditt innlegg!Sorry!

 


Forlag:Oktober
Tittel:Sitt hos meg
Forfatter:Kristian Bergquist
Format:Heftet
Sideantall:92
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

kristian bergquist
Foto: Pernille Marie Walvik

Kristian Bergquist er født i 1975 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2007 med diktsamlingen Hva nå, kjære? og har tilsammen gitt ut seks diktsamlinger og en ungdomsbok.

 

 

HILSEN BEATHE

Har døden tatt noe fra deg så ta det tilbake. Carls bok av Naja Marie Aidt

Danske Naja Marie Aidt er en anerkjent forfatter og poet som har vunnet en rekke priser for sitt arbeide.  Jeg har ikke lest noe av henne før så jeg vet ikke hvordan hun egentlig skriver men jeg vil tro at denne boken er hennes mest personlige da den handler om at hun som mor skal forstå at hennes nest yngste sønn er borte for alltid. Død, bare 25 år gammel.

har døden tatt noe fra deg.jpgTittelen Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake høres  kanskje litt rar ut sånn med det samme men etter å ha lest boken så gir det faktisk mening med dette skal jeg komme tilbake til.

Boken begynner ganske så idyllisk ved at Naja, moren hennes, den eldste sønnen hennes og hans familie er samlet til middag. Så ringer telefonen og livet blir aldri det samme igjen…

Dette er det verste vi som foreldre kan komme ut for, at en av barna våre dør.

Boken er en blanding av morens minner om sønnen, drømmer hun har hatt og episoder hun husker spesielt godt fra han var mindre, men vi kommer stadig tilbake til det som skjedde i det øyeblikket telefonen kom, en del av teksten kommer flere ganger. Dette virket litt forstyrrende til å begynne med men jeg fant fort ut at det måtte være slik. For etter en slik sjokkmelding vil jo alt stoppe opp og man går gjennom det som skjedde flere ganger for at hjernen skal oppfatte hva som faktisk har skjedd- det er logisk at det er slik.

Vi blir kjent med Carl gjennom notater og dikt som han har skrevet, men også gjennom morens minner naturlig nok og når vi har kommet over halvveis i boken får vi også vite hva som skjedde den kvelden han bestemte seg for å hoppe ut av vinduet fra femte etasje.
Han hadde som så mange andre ungdommer lekt litt med narkotika. I tiden før han døde hadde han eksperimentert med å dyrke sin egen  økologiske sopp, det var dette han hadde fått i seg den kvelden han hoppet.

Etter hvert som vi kommer ut i teksten kommer vi stadig tilbake til de to dagene som går frem til Carl blir erklært død, og hva som skjer med moren og resten av familien i denne perioden.

I tillegg til morens tekster og noen av Carls finnes det en hel haug med sitater fra ulike forfattere hvor alle har omtalt den samme type sorg i sine tekster. Noen så gamle som Gilgamesjs epos som er 4000 år gammelt. Men også fra forfattere som Joan Didion og Emily Dickinson for å nevne noen.
Moren skriker( i form av store bokstaver) og krangler med disse forfatterne fordi hun ikke alltid er enige med dem i det de har sagt.

Det var skikkelig creepy men Naja har ved flere anledninger  både drømt og skrevet dikt som har med sønnens død å gjøre, som et slags forvarsel. Som dette ene som hun skrev når han var seksten år.

Har døden tatt noe fra deg
så gi det tilbake
gi dèt tilbake
som du fikk av den døde
da den døde var levende
da den døde var ditt hjerte
gi det tilbake til en rose,
et kontinent, en vinterdag,
en gutt som ser deg an
fra hettens mørke
Har døden tatt noe fra deg
så gi det tilbake
gi dèt tilbake
som di fikk av den døde
da dere sto i regnet i snøen
i sola og den døde var levende
og snudde ansiktet mot deg
som om han ville spørre om noe
du ikke lenger husker og han
en evighet
en evighet siden nå

 

S.130

Dette og et annet dikt hun skrev når sønnen var et år gammel forteller blant annet at de dødes vesen så å si fremdeles skal ha en plass i livet, at den kjærligheten de ga oss, skal gis videre. jeg syntes det er trist men også veldig vakkert skrevet. Disse diktene leste hun høyt i sønnens begravelse.

At forfatteren er poet merkes veldig godt for innimellom er det veldig poetisk det hun skriver, enkelte ganger skriver hun med store bokstaver, mange ting gjentas, noe som er nødvendig og det er med på å forsterke det grusomme  hun og familien går gjennom. Like forstyrrende opplevdes de stadig nye sitatene og små historiene fra andre forfattere som hun har flettet inn.
Til slutt ble jeg takknemlig for dem, både fordi de som oftest var interessante å lese om men også fordi de ga en liten pust i bakken for det er ikke til å stikke under en stol at dette er ganske mørkt, det er sterk og vond lesing. Jeg tror ikke jeg hadde orket litt over 150 sider med en mors klagesang.

Jeg får så vondt og tårene renner, for henne  som mistet sin nest eldste sønn, men også for Carl som ikke fikk leve et lenger liv. En ung og flott gutt som hadde livet foran seg.

Det er en kort bok men jeg brukte flere dager på lesingen fordi jeg ikke klarte å lese mer enn få sider av gangen. Det er så rått, så vondt, så grusomt og jeg får vondt langt inne i sjelen. Jeg kan ikke fullt ut sette meg inn i hennes situasjon for dette er noe man må ha kjent på egen kropp for helt å forstå hvor grusomt det må være. Jeg tror nok å skrive denne boken har vært en slags terapi for moren og jeg er glad for at jeg orket å lese den for den er vakker inne i alt dette grusomme. Jeg gråt meg gjennom leseøktene så om du har planer om å lese denne så husk kleenexen.

Dette er en personlig beretning og kan sikkert ikke sammenlignes med annet hun har gjort men jeg ble nysgjerrig på forfatterskapet så jeg ser ikke bort fra at jeg leser noe fra henne om ikke så lenge.

 


Forlag: Gyldendal
Original tittel:Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bok
Norsk tittel: Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok
Forfatter: Naja Marie Aidt
Oversetter: Trude Marstein
Format:Ebok
Sideantall: 154
Utgitt: 2017
Min utgave: 2018
Kilde: Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Aidt-Naja-Marie_Foto-Marion-Ettlinger
Foto: Marion Ettlinger

Naja Marie Aidt er født i 1963 på Grønland og er en dansk forfatter og poet. Hun debuterte som forfatter i 1991 med diktsamlingen Så lenge jeg er ung. Hun har siden gitt ut flere diktsamlinger, noveller og romaner. Hun har vunnet en del priser for sitt arbeide, blant annet Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen.

 

 

HILSEN BEATHE

Penelope er syk av Ole Robert Sunde

Forfatter Ole Robert Sunde har mange utgivelser bak seg men dette er mitt aller første møte med ham, og det blir definitivt ikke det siste for dette var veldig bra.

penelope er sykHandlingen i romanen foregår en formiddag og spenner seg over en time eller to. En eldre mann, en forfatter vi aldri får vite navnet på er på vei til Adamstuen for å kjøpe sushi til seg og konen som ligger syk hjemme.

På veien møter han blant annet en FRP politiker som han tydeligvis ikke har så mye til overs for. Jeg kan ikke for at mine tanker går i retning en viss Listhaug uten at jeg kan være helt sikker.

Folkene og tingene som skjer rundt ham mens han går der får han med seg nærmest ned til minste detalj og gir ham assosiasjoner til ulike forfattere og deres fortellinger, og dermed vandrer tankene hans, noe de gjør i veldig stor grad. Så her gjelder det å ha tungen i rett munn når man leser. For eksempel så kunne han ved synet av en viss politiker som han overhodet ikke hadde lyst til å møte komme til å tenke på en bok av den ungarske forfatteren Imre Kertèsz, Fiasko. Eller lukten av fisk kunne få ham til å tenke på at havet kunne plutselig begynne å stige og sive langt innover land.

Nå har jeg ikke lest Odysseen av Homer men det var referansen til Penelope,konen til  Odyssevs som gjorde at jeg ville lese boken for jeg syntes gresk mytologi er spennende.  I Odysseen følger vi  Odyssevs på hans hjemreise  etter han har blitt holdt fanget under beleiringen av Troja og det var en reise som skulle ta mange år for det var mange farer på ferden og han måtte blant  annet sloss med enøyde kykloper og trollkvinner. Penelope på sin side hadde sitt å stri med der hun måtte holde unna alle frierne som kom i Odyssevs fravær.

Romanens Penelope har dessverre langt verre ting å stri med der hun sitter og venter på at mannen skal komme hjem. Om det ikke er stor fare der romanens fortellerstemme går så skjer det i hvert fall mange ting som får tankene hans på vandring og det er vel nettopp der den meste av hans reise foregår. Så var det litt morsomt at han begynte å kalle FRP-politikeren for Oslokyklopen.

De ble stående i døråpningen, og en ropte noe grovt om statsminister Erna Solberg og så noe om finansministeren Siv Jensen, det var svært grovt og de minnet mer om fulle russ enn om studenter, så kom det flere rop om andre statsråder, som jeg ikke helt fikk med meg,det var noe om fiskeriministeren og hans sleipe stil, noe slikt, så noe om skijentene og deretter om den notoriske skikjekkasen Northug,så mer om Erna Solberg, ikke et ord om Shakespeare, så jeg så på kvekeren, som i det minste hadde lest Stein Mehren,han hadde gått inn i butikken, og jeg ventet på at han skulle si noe.

S.151

 

Skal ærlig innrømme at det tok meg en liten stund  å komme inn i boken, både på grunn av språket som flyter fritt og de lange setningene som kunne virke noe tungrodd til å begynne med men dette kom jeg fort inn i.  Det samme gjelder alle disse tankene hans som også fløt fritt, av og til var det morsomt og enkelte ganger var det veldig sårt. I den første halvdel av boken blir konen,Penelope, nevnt et par ganger men jo lenger ut i boken man kom så dukket hun mer og mer opp i tankene hans. Etter hvert blir det tydelig at konen er alvorlig syk og denne forfatteren er redd. Redd for hva han skal gjøre den dagen han mister henne. Som om det plutselig går opp for ham hvor syk hun egentlig er og hvor dette bærer hen.

Det er nærliggende å tro at dette er en meget personlig roman når man vet at Sunde selv mistet sin kone i 2016 og at han i et intervju har uttalt hun klaget aldri uansett hvor syk og dårlig hun var mens han klagde alltid- i likhet med karakterene i romanen hvor han er så fascinert over hvor sterk hun var mens han ikke var det.

Selv om romanen til tider er trist og vond så er det flere sekvenser som er litt morsomme som da han er innom Bunnpris for å kjøpe snus og han overhører noen ungdommer snakke om ulike forfatter og han har samtaler med seg selv inni hodet hvor han nærmest «prater» med ungdommene og ikke minst hvordan han kom inn på Hedda Gabler,Jørgen Tesman og hans tante Julle.  Det er så kjekt med slike referanser til bøker og det gir meg alltid lyst til å finne ut mer om disse i etterkant.

I situasjoner hvor en i nære relasjoner er alvorlig syk så er det kanskje lett for at man kommer inn i en slik boble hvor det kun er snakk om dette grusomme, og jeg tenker at det i slike situasjoner selv om det ikke er enkelt er det kanskje viktig å tenke på noe annet innimellom. Det er nettopp det jeg tenker at denne forfatteren i boken gjør med disse stadige tankene på alt mellom himmel og jord, han prøver å skape en slags avstand til sykdommen men så klarer han likevel ikke å lukke det helt ute, hvordan kan han det når hans elskede er så syk?

Det ligger en sorg i bunn gjennom hele romanen som av og til kommer til overflaten, samtidig har ikke sorgen tatt skikkelig tak ennå siden det verste fremdeles ligger foran ham.

Boken var nominert  til årets Bragepris i klassen for skjønnslitteratur sammen med Tung tids tale, The Hills, Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, som Tung tids tale til slutt vant.

Dette er en nydelig og fin roman, nesten som en slags kjærlighetserklæring til den som ikke lenger er her. Anbefales!

 


Forlag: Gyldendal
Tittel:Penelope er syk
Forfatter:Ole Robert Sunde
Format:Ebok
Sideantall:210
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Sunde-Ole-Robert_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Ole Robert Sunde er født i 1952 og er en norsk forfatter og lyriker. Han debuterte som forfatter i 1982 med diktsamlingen Hakk i hæl,og har etter dette gitt ut en rekke bøker, essays,romaner og dikt. I 2007 fikk han Gyldendalprisen for sitt forfatterskap.

 

 

HILSEN BEATHE

Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen

Rune Christiansen er en forfatter jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til før jeg tok fatt på denne boken som slett ikke er for en lettvekter å regne, ikke sånn ved første øyekast i hvert fall.  Han er blant de nominerte til årets Bragepris sammen med blant andre Olaug Nilssen for Tung tids tale og Matias Faldbakken for The Hills som begge ligger her på vent.

fanny.jpegSom tittelen Fanny og mysteriet i den sørgende skogen tilsier så er det Fanny som er hovedperson og fortellerstemmen her.

Fanny er 17 år og når romanen starter har hun nettopp mistet foreldrene sine i en tragisk bilulykke. Det ble bestemt at hun kunne få bli boende i barndomshjemmet sitt ute på bygden til tross for at hun ikke var myndig helt ennå.

Fanny er en ensom jente som er full av sorg over tapet av sine foreldre,samtidig virker hun noe redd for å slippe taket av sorgen også for da står ingenting igjen som bare er hennes.  Og hjemme, før hun låste seg inn i det mørklagte huset, tenkte hun, ja det ble tydelig for henne, at hun ikke hadde bygd opp noe av det hun hadde omkring seg, ingenting hadde hun skaffet til veie. Når man da fjerner sorgen, da sto det ingenting tilbake som hun kunne si at hun hadde skapt. S.61 Hun nevner også litt lenger oppe at sorg er noe man burde holde for seg selv. Jeg tenker at det kanskje er derfor hun ikke vil snakke om foreldrene sine til noen, eller om det som skjedde. Da blir det ikke bare hennes lenger om hun må dele det med noen.

Hun har få mennesker rundt seg, den lokale presten Tobias Alm gir henne en jobb hvor hun skal rydde og gjøre annet forefallende arbeid i kirken. Mellom dem oppstår det etter hvert et nært forhold og han gir henne bøker som han mener hun bør lese og nevner noen filmer i samme slengen. Hun leser ikke bøkene med det samme, men etter at hun har tatt fatt på dem, skjer det noe tragisk som får følger for vennskapet deres.

Hun har lange dager for hun pendler frem og tilbake til skolen hver eneste dag, og i tillegg er det ting som skal gjøres i hus og hage.  På skolen har hun også et godt øye til en gutt i klassen, Janos.

 Morgenvinden kom,lyset traff henne. Hun gned øynene og fikk  i det samme for seg at hun hadde drømt noe som ikke angikk henne, slik følte hun det- det hun hadde fantasert,vedrørte henne virkelig ikke, like fullt var hun utilpass da hun reiste seg fra sengen. Hun hadde gått omkring i en skog, og ved en lysning kom hun over et livløst menneske, en jente ikke stort eldre enn henne selv, og etter å ha stirret vantro, lenge, for lenge, snudde hun seg vekk og bega seg vaklende hjemover for å fortelle foreldrene om denne jenta. Men halvveis nede i åsen oppdaget hun at hun ble forfulgt av noe avsindig, en tyktflytende og altoppslukende masse, og den strømmet, den este, den innhentet henne, støtet mot ryggen hennes, slo mot bakhodet, dyttet nakken i et kast fremover slik at hun stupte om i røysa.

S.54/55

En dag treffer hun helt tilfeldigvis Karen, en ung kvinne som hun tenker er noen få år eldre enn henne selv. Fanny hjelper henne etter at hun har falt på sykkelen og får en umiddelbar følelse av at hun ikke vil at Karen skal gå igjen med det samme og blir glad når Karen takker ja til å komme inn en tur. De går en del på turer sammen,og snart oppstår det en fint vennskap mellom dem.

Da Fanny våknet, var hun rolig. Hun lå på magen i sengen. Det var en fremmed, men bekvem stilling. Hun stakk armen frem fra dynen og fikk øye på de tynne ripene i huden. De var så jevne. Det var nesten komisk. Fanny tenkte at de lignet en kode. En kode som viste til noe verdiløst. Hun snudde seg over på rygg og trakk dynen opp under haken. Hun hadde ikke grått, og det var en underlig lettelse i dette fornuftsstridige- ikke ta til tårene. Like fullt var hun åpen for at noe, hva nå enn det skulle være, kunne gi savnet et uttrykk. Men savnet var en mangel, en mangel hun ikke var i stand til å komme klar av. Skulle hun slippe hukommelsen til ? Men å åpne opp for minnene og la bilder og hendelser strømme frem. Nei, hva skulle det tjene til?

S.150/151

 

Wow, for en roman! Dette må være noe av det aller beste jeg har lest i år og jeg forstår veldig godt at forfatteren har blitt nominert til Bragerprisen for denne romanen. Dette er en sorgroman på samme måte som diktsamlingen Um sakne springe blome var en sørgesang. Ikke at disse to bøkene skal sammenlignes på noen måte, bortsett fra at de også har elementer av eventyr i seg begge to men der stopper også «likheten».

Jeg begynte på boken i september men la den fra meg igjen for jeg var inne i en periode hvor jeg ikke helt visste hva jeg ville lese, og mange bøker ble begynt på og lagt bort.
I går plukket jeg boken opp igjen og det er jeg glad for at jeg gjorde, for fy faderen altså.

Jeg skrev lenger oppe at det var Fanny som var fortellerstemmen, men innimellom føltes det som det var en annen «person» der, en som fortalte oss eventyret eller fortellingen om Fanny. Jeg vet ikke helt om det faktisk var slik men det føltes sånn. Hele romanen er også en blanding av ting som faktisk skjer, drømmer og eventyr, det glir omtrent sømløst mellom disse hele tiden. Med unntak av det faktiske eventyret omtrent midtveis i boken, om den jenten ute i skogen som ble sendt bort av moren sin. Det skulle nok representere Fanny og hennes historie på en måte det også. Mot slutten av romanen går både sanntid(om jeg kan kalle det det) og drømmene,eller eventyret i hverandre og Fanny eksisterer i dem alle sammen samtidig som i  parallelle univers. Utrolig fascinerende.

Det var slett ikke alltid det var like lett å tolke hva som kunne være drøm, virkelighet eller eventyr mens andre episoder var lett å kjenne igjen, som episoden med hjorten som var inne i huset hennes og som falt ut av vinduet og ble skadet, og som hun måtte ta livet av for at det ikke skulle lide noe mer.

Jeg tenkte underveis at disse drømmene, eller de sekvensene jeg tolket som det, var en slags flukt fra Fanny sin side. Hun er jo en ensom jente uten noe særlig nettverk rundt seg og det skjer triste ting underveis som påvirker henne. Hun fremstår som en meget følsom person som ikke vil snakke om sorgen til noen. Og dette var kanskje hennes måte  å takle hverdagen på etter det som skjedde med foreldrene. Men det skjer etter hvert noe positivt her også for Fanny sin del uten at jeg skal røpe noe mer.

Romanen er egentlig ganske langsom hvor mye av sidene fylles opp med daglige gjøremål og hennes tanker om det ene og det andre. Det er korte kapitler noe som gjør at man får god tid til å reflektere over det en har lest før en tar fatt på neste sekvens. Forfatteren har et godt språk som av og til er veldig pompøst men også til tider meget poetisk slik jeg kunne se det.

Selv om dette er en roman om sorg så fremstår den ikke som særlig trist,men så handler den kanskje vel så mye om det å bli uavhengig, både i forhold til at hun nå begynner å bli voksen men ikke minst det å kunne bli kvitt sorgen. Hun sa som jeg har sitert over her at hun ikke orket å slippe minnene frem,men jeg vil tro at dette er noe hun må gjøre for å kunne begynne og bearbeide sorgen.

Etter det jeg har fått med meg så er det få bloggere som har lest denne boken, i hvert fall skrevet om den. Altså, denne romanen MÅ leses! MÅ MÅ MÅ LESES!
Selv forstår jeg ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av forfatteren før men med over 20 utgitte bøker  på samvittigheten så skal det være nok å ta av.
Anbefales på det aller varmeste!

 

Andre bloggere har lest og skrevet om boken:
Rose-Marie
Tine
kleppanrova

 

 

 


Forlag: Oktober
Tittel:  Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Forfatter:Rune Christiansen
Format:Innbundet
Sideantall: 214
Utgitt: 2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

rune christiansen

Rune Christiansen er født i 1963 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1986 med diktsamlingen Hvor toget forlater havet. Forfatteren har i alt gitt ut ti diktsamlinger samt ni romaner. Forfatteren har fått en rekke priser for sitt arbeide.

 

 

HILSEN BEATHE