Forfatteren er en alsidig dame som driver med både dans, koreografi i tillegg til å være forfatter og fra før av har hun skrevet en rekke diktsamlinger. Mørke dyr er hennes første roman.
Har en del tanker om denne romanen som jeg har lyst til å lufte og det kan jeg ikke gjøre uten mulige spoilere så denne omtalen leser du på eget ansvar.

De tre vennene Karin, Viktor og den navnløse jeg-personen som er romanens fortellerstemme har vært på en togtur gjennom Europa men den dagen når de skal reise videre til Italia dukker ikke Karin opp som avtalt. De to andre utsetter reisen litt for å lete etter henne men de må gi opp uten resultat og bestemmer seg for å reise videre.

Til å begynne med får vi se hvordan begge to har det i etterkant av forsvinningen men ganske fort kommer Viktor i bakgrunnen og vi får et godt innblikk i hvordan jeg-personen kommer seg videre med livet sitt. Akkurat når jeg tenker at hun har glemt det som skjedde med venninnen så kommer det små sekvenser hvor hun blir nevnt eller vi får tilbakeblikk på episoder som skjedde i barndommen deres.Noen av disse tilbakeblikkene var veldig såre.  Det er tydelig at Karin er med henne i tankene selv flere år etter forsvinningen og selvfølgelig fint at hun får noe ut av livet sitt.

Jeg-personen,som i likhet med forfatteren er danser, flytter mye på seg i årene som kommer, det kan virke som hun har vanskelig for å slå seg til ro på et sted. Om det er slik hun er som person eller om det har noe med Karins forsvinning er jeg usikker på. Det spiller kanskje ikke noen rolle heller.

Forholdet hennes til vennen Viktor endrer seg også uten at jeg fikk helt tak i hvem det var sin skyld, men det kunne virke som han bærte nag til henne på en måte eller kanskje de følte seg skyldig begge to, eller kanskje de skyldte på hverandre at venninnen deres forsvant. Det er kanskje ikke unaturlig at vennskap opphører når det blir satt på prøve slik som her og det virket heller ikke som de snakket noe særlig om det seg i mellom heller.

Å forsvinne og å forlate er selvsagt to ulike ting, til og med motsetninger. Men for dem som står igjen, kjennes de påfallende like ut.

S.70

Jeg forstår at dette først og fremst er en roman om hva som skjer med fortellerstemmen i etterkant av det som skjer når de er på tur. Hvordan hun takler sorgen og tapet av venninnen som hun har kjent siden barndommen og hvordan hun prøver å skape seg et liv for seg selv og leve med det som har skjedd. Samtidig  må jeg si at disse sekvensene som utgjør mesteparten av romanen er for det aller meste uinteressant for meg som leser, det er synd å si det og jeg skulle ønske at det ikke var slik men den eneste grunnen til at jeg leste videre var at jeg vil finne ut av dette med Karin. Jeg forstår at det ikke er alfa og omega med hensyn til fortellingen som sådann,det er fortellerstemmens tid i etterkant som er selve meningen med boken, jeg ser den, likevel sitter jeg igjen med et ønske om å ville vite mer om Karin og vi vil alle ha det vi ikke kan få, ikke sant?

Rett skal være rett, det er noen sekvenser som var fine og jeg likte begynnelsen veldig godt. Da satt jeg med en litt ubehagelig følelse, som om jeg venter på at noe skulle skje, men etter hvert som det ble mindre og mindre tilbakeblikk og mer og mer av fortellerstemmen pr i dag så ble det mindre og mindre interessant(for meg). Jeg kom ikke innpå hovedpersonen i det hele tatt og dermed brydde jeg meg ikke noe særlig om henne og hva som skjedde med henne. Om hun fikk den jobben hun ville ha eller om hun fikk en kjæreste eller ikke.
Om det skyldtes forfatteren valg å gjøre henne navnløs og at det dermed oppstod en avstand er jeg noe usikker på. Det var selvfølgelig øyeblikk som var fine, for eksempel de gangene når sorgen kom opp til overflaten og ting føltes litt mørkt. Men dessverre er ikke det nok til å veie opp for resten av det inntrykket jeg satt igjen med. Ville så gjerne ha følt på den samme sorgen og det samme savnet som henne, med dessverre så ble jeg ganske så likegyldig til det hele. Er redd dette er en bok som kommer til å gå i glemmeboken nok så fort, dessverre.

Når det er sagt så har forfatteren et veldig godt språk,til tider er det veldig poetisk og ikke minst veldig billedlig. Man kan merke at dette er en forfatter som er vant med å skrive poesi og jeg skal defintivt lese noen av diktsamlingene hennes. Boken hennes har så absolutt kvaliteter og derfor er det synd at den ikke gav meg mer enn den gjorde. Jeg fant ingen omtaler av denne og jeg er spent på om andre der ute har lest eller har planer om det. Har du lest vil jeg gjerne vite hva du syntes, kanskje du har sett noe her som jeg ikke gjorde denne gangen? Let me know.

Forlag: Tiden
Tittel: Mørke dyr
Forfatter: Janne-Camilla Lyster
Format:Innbundet
Sideantall:139
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Foto: Tale Hendnes

Janne-Camilla Lyster er født i 1981 og er en norsk danser, koreograf,forfatter og lyriker.
Hun debuterte som forfatter i 2005 med diktboken Øyeblikksarkiv og har siden den gang gitt ut ytterligere fem diktsamlinger hvor flere skal være kritikerroste. Mørke dyr er forfatterens første roman.

HILSEN BEATHE