Fjellfolk er en roman skrevet av en av vårens debutanter og jeg ble oppslukt allerede ved å lese følgende sitat helt fremst i boken: Hun levde for disse øyeblikkene. Små lommer i tiden innhyllet i røyk og kitsch-kunst og lukten av grisefett, øyeblikk som avledet tankene hennes fra den sterkeste gjenværende drivkraften: Å låse leiligheten bak seg, reise fra alt, forpliktelser, bekymringene, barnet. Å finne kroppen hans, finne restene etter mennesket han hadde vært og si unnskyld, legge seg inntil ham krype tett inntil knoklene og håret og flikene av hud. Hvile der. Og så selv gå i oppløsning og bli i ett med vidda.

Disse ordene finner man igjen lenger bak i boken og de føltes kanskje noe sterkere når man vet litt mer om disse personene.

Dette er fortellingen om to generasjoner kvinner som begge har opplevd å være uønsket, og først ut er Katrine eller det første barnet som overskriften sier. Hun er alenemor og vi kan merke med det samme at hun sliter. Det er desember og hun er nede i boden for å finne en julekalender til sin lille datter, en kalender med sjokolade som hun ender opp med å spise selv etter at datteren har fått noen biter, de hun skulle hatt de første dagene i desember. Katrine finner en eske som det står «Vidda» på, en eske fullt av minner og hun begynner å rive mange av bildene han var med på, Fredrik.

Deretter møter vi det andre barnet eller Frida som hun heter. Hun sitter på venterommet hos legen, hun vil ha henvisning for å ta abort. Legen Anders fremstår som helt merkelig, og det blir ikke noe bedre etter hvert som vi har møtt ham noen ganger, snarere tvert i mot.

Etter hvert som fortellingen skrider frem er det tydelig at Katrine sliter med tapet av sin mann, hun klarer ikke å ta seg av datteren som hun burde og heller i seg både alkohol og piller. Datteren sliter også med en stor sorg etter tapet av faren men det virker ikke som moren snakker med barnet sitt om dette og datteren blir utagerende i stedet og disse sekvensene var vonde å lese.
Hun har ofte fremmede menn med seg hjem selv om datteren hennes er der.
Samtidig får vi et innblikk i hennes forhold til sin ektemann. Og det kan virke som hun har slitt med et eller annet fra før hun møtte ham, men at tapet av ham put her over the edge. Katrine er en ødelagt sjel.

Maten stod på bordet, barnet lå fortsatt på gulvet og tvinnet seg rundt benet hennes som en slange. Det reiste seg ikke, spiste ikke maten, klynget seg bare tettere fast, og Katrine følte seg fanget, hun kom seg ikke løs, så hun sparket, en dump lyd,skrikene ble høyere, hun ble svimmel, måtte løpe, vekk, ut.
Døren til kjøkkenet smalt igjen, og Katrine hadde nøkkkelen.Lyden av barnets skrik ble lavere, det visste hva som skulle skje, skjønte at hun var på vei ut og sparte på kreftene. Katrine vred om nøkkelen i låsen og klemte huden på den venstre overarmen med neglene. Hun drømte ikke.

S.105

 

Frida er i et «forhold» med en som til tross for at hun er gravid ikke en gang har lagret nummeret hennes på mobilen. En som overhodet ikke er bra for henne og som ligger rundt med andre  og ikke er klar for å binde seg på noen som helst måte. Men jo mer uinteressert han fremstår jo mer forelsket kan det virke som hun blir i ham. Slike forhold er litt «slitsomt» å lese om fordi jeg blir så irritert på de kvinnene som velger å bli i et slikt, kom deg til hel….. langt vekk, sier jeg bare.

Samtidig forstår jeg Frida for jeg tenker at hun er veldig farget av sin egen oppvekst hvor hun har opplevd å ikke bli sett slik hun burde, blitt utsatt for ting barn ikke skal, samt at hun har lidd store tap. Hun tenker vel kanskje at det er bedre å bli «sett» de stundene denne fyren gidder enn ikke å bli sett i det hele tatt. Men at de som er i slike forhold ikke ser hvor skadelig det er for dem. Selv om de kanskje vet det klarer de ikke å gjøre noe med det.

 

Frida kjenner seg svak og råtten, som en klut noen har slengt fra seg, en samling avfall mot hvitt sengetøy. Hun hører seg selv stønne altfor høyt hver gang han stopper opp, som for å forsikre ham om at han bare kan fortsette. Nytelsen er der, men den har kanter av smerte. Kroppen hennes vrir seg av seg selv. Hun kjenner et hardt slag mot ansiktet. Så enda et.
Først resignasjon, så martyriet og den søte smaken av blod i munnen.

S.150

 

I tillegg til disse to kvinnene møter vi en gammel og koselig mann ved navn Edvard, han er glad i å gå i fjellet og holder på å planlegge neste tur over vidden. Han møtte for lenge siden sin livs kjærlighet som han stadig skriver brev til uten at det virker som han får noe særlig respons på dem. I likhet med Katrine og Frida sliter han også med en lengsel etter noe annet.

Dette var en fin debut som jeg ble helt oppslukt av fordi jeg gjerne ville vite hvordan det hele hang sammen. Noe fant jeg relativt raskt ut av mens noe ble stående igjen med et spørsmål bak seg etter at boken var slutt, og da henger jeg meg selvfølgelig veldig opp i det. Trodde først at jeg skjønte hvem personen var men etter endt lesing er jeg høyst usikker på om den biten hang sammen slik jeg trodde gjennom hele boken. Jeg velger å sette det på kontoen over «Koblinger Beathe ikke tar 😀 » selv om det irriterer meg litt. Men jeg kan ikke tenke meg at det er en helt random karakter som bare er satt der for no reason what so ever heller. Uansett så har disse fortellerstemmene en tilknytting til hverandre på en eller annen måte selv om jeg kanskje har tatt feil av den ene.

Historien hopper en del frem og tilbake i tid og det skiftes ofte mellom fortellerstemmene. Dette er godt merket og fremstår ikke rotete på noen måte selv om det kanskje kan høres slik ut. På denne måten blir historiene deres gradvis rullet opp og vi forstår mer av hvorfor de er som de er i «nåtid».  Handlingen går for seg mellom 1986 og 2017.

Katrines mann Fredrik elsket å gå i fjellet , hun og deres lille datter var ofte med ham på turer selv om Katrine ikke egentlig var noe fjellmenneske. Fredrik skrev en slags dagbok fra turene i en liten blå notisbok som han skrev datterens navn på, her kom han med beskrivelser fra turene deres samt råd som datteren kunne ta med seg når hun en gang skulle legge ut på slike turer selv. Denne boken ble sitert og flettet inn i romanen og står skrevet i kursiv. Her fikk vi et godt innblikk i hans versjon av sitt ekteskap og forhold med Katrine samt fine beskrivelser av fjellet og turene deres.

Jeg slukte denne boken rett og slett. Forfatteren skriver veldig godt og det er for det aller meste meget medrivende lesing. Det er vondt å lese om noen som ikke har det så bra, og som ikke har fått den oppfølgingen og omsorgen de hadde fortjent. Eller som ikke kan gi andre den omsorgen de fortjener. Dette er to ødelagte sjeler. Forfatteren har god teft for å skape troverdige karakterer for de fremstår veldig realistiske med sine feil og mangler som mennesker har, og jeg tror på dem selv om jeg ikke alltid var enig med dem og valgene de kunne ta. Jeg har både blitt irritert på dem for valg de har tatt for å ha lyst til å gi dem en klem i neste øyeblikk. De kom uten tvil under huden på meg.
Romanen viser godt hvordan livet plutselig kan bli snudd på hodet og man mister seg selv og hvilke konsekvenser dette kan få om man ikke klarer å komme i balanse igjen, også for generasjonen som kommer etter.

Edvard fikk jeg også veldig sansen for og det er tydelig at han også sliter med noe. Så er det vel slik at ingen går gjennom livet uten å møte problemer av noen slag.
At boken i tillegg har noen fine beskrivelser av fjellandskap  som fikk meg til å ha lyst å gå på fjellet er heller ingen minus.
Jeg kan ikke annet enn å si at dette var en vellykket debut og det er bare å glede seg til fortsettelsen når hun har klart det så bra på første forsøk.

Jeg fant ingen omtaler av denne, kanskje ikke så rart siden boken nettopp har kommet ut men jeg håper at flere leser denne for jeg har virkelig lyst til å finne ut hva andre finner ut av det jeg ikke helt fant ut om den ene karakteren.

 

ANBEFALES!

 

---

Forlag: Gyldendal
Tittel: Fjellfolk
Forfatter: Ellen Emmerentze Jervell
Format: Innbundet
Sideantall: 288
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Foto: Rut Helen Gjævert

Ellen Emmerentze Jervell er født i 1990 og er en norsk journalist. Hun har jobbet i fire år som korrespondent for The Wall Street journal. Fjellfolk er hennes første bok.

 

HILSEN BEATHE